Fiolin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fiolin
Violin Details.jpg
En fiolin fra ulike vinkler
Strengeinstrument
Andre navn Fele
Hornbostel-Sachs klassifisering 321.322-71
(Sammensatt kordofon med bruk av bue for å lage lyd)
Utvikla Tidlig på 1500-tallet
Spilleregister
Fiolinens spilleregister
Beslektede instrumenter

Strykeinstrumenter (bratsj, cello, kontrabass)

En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g (lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. Fiolinen er et fleksibelt instrument som kan brukes til mange musikkstiler. Den lages som oftest av tre, men kan også lages av karbonfiber som gir en mer høylytt klang.

En fiolinist holder som regel fiolinen vannrett utover fra halsgropen. En bruker venstre hånden for å holde strengene nede for å få ulike toner, og en kan skjelve med hånden for å få tonene til å vibrere (se vibrato). Man kan også berøre en strengs vibrasjonsnoder for å fremkalle flageolett-toner (harmoniske toner) som har høyere, og mer subtil klang. Det er mulig å spille toner på flere strenger samtidig, for å gi ut fulle akkorder. Høyre hånd brukes til å holde buen eller til å plukke strengene med (se pizzicato). I andre tradisjoner enn den vestlige klassiske kan en holde fiolinen noe annerledes. Mange fiolinister bytter ofte til bratsj for å teste ut det, det er da mange bratsjister som spiller fiolin.

Fiolinen kan brukes som soloinstrument, i grupper eller i større orkester. Instrumentet er brukt innen flere sjangere. Den er spesielt viktig innenfor vestlig klassisk musikk, jazz, folkemusikk og karnatisk musikk, men fioliner blir også brukt i filmmusikk, pop og rock.

Fiolinfamilien, som inkluderer fiolin, bratsj og cello, ble utviklet fra instrumenter som vihuela og lira da braccio i Italia i første halvdel av 1500-tallet — trolig omkring 1520. I løpet av de neste to hundre årene ble fiolinfamilien videre utviklet og perfeksjonert av kjente fiolinmakere som Amati-familien og Antonio Stradivari.

Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt på posisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker som vibrato (skjelving), pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Giuseppe Tartini og den legendariske Niccolo Paganini.

I Norge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen. Denne heter hardingfele og har fire spillestrenger og vanligvis fire til fem resonansstrenger.

Deler[rediger | rediger kilde]

Øverst på fiolinen er «snekka» eller «sneglen», som tilsvarer hodet på en gitar. Det er fire strenger, stemt i henholdsvis G, D, A og E. Hakebrettet hjelper til å holde fiolinen på plass.

Buen er av hestehår.

Se også[rediger | rediger kilde]

Videre lesning og lenker[rediger | rediger kilde]

Bøker:

Eksterne nettsteder:

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Fiolin – bilder, video eller lyd