Georg Leibbrandt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Georg Leibbrandt

Georg Leibbrandt (født 5. september 1899 i Hoffnungstal ved Odessa, død 16. juni 1982 i Bonn) var en tysk akademiker og poltiker i NSDAP, blant annet var han leder for Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete («Departementet for besatte østområder») ofte forkortet til Ostministerium.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Leibbrandt var født av etnisk tyske foreldre i Hoffnungsfeld nær Odessa i Zebrikovo-distriktet i Ukraina. Under første verdenskrig meldte han seg som tolk for de tyske styrkene som sto i UkrainaØstfronten, da han snakket både tysk, russisk, ukrainsk, fransk og engelsk.

Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 flyktet han til Berlin og begynte å studere der. I 1918 studerte han teologi, filosofi og historie og fikk en doktorgrad i filosofi i 1927. I årene 1926, 1928 og 1929 reiste han mye rundt i Sovjetunionen for å studere den tyske befolkningen i SvartehavsområdetVolgatyskere») og samlet historisk dokumentasjon. Han publiserte senere en bok om dette i Tyskland. Han fikk senere et Rockefellerstipend og studerte i Paris og i USA i årene 1931-1933.

Nasjonalsosialist[rediger | rediger kilde]

Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, tok Leibbrandt i mot en invitasjon fra Alfred Rosenberg om å vende tilbake til Tyskland, og han gikk samme år inn i NSDAP. Han ble leder av Øst-seksjonen i den utenrikspolitiske avdelingen i NSDAP, og leder for antisovjetisk og antikommunistisk propaganda.

Etter at Operasjon Barbarossa ble igangsatt, ble Leibbrandt leder for Ostministrerium, som hadde det overordnede ansvaret for den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene. Fra denne posisjonen deltok han på Wannseekonferansen sammen med Alfred Meyer.

Fra sommeren 1943, gikk han av ukjente grunner av fra Ostministerium og gikk inn i Kriegsmarine.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Han ble holdt internert av britene etter krigen fram til 1949. I denne perioden ble han innkalt som vitne under Ministerieprosessen.

I januar 1950 ble han formelt siktet av Landgericht Nürnberg-Fürth, men saken mot ham ble henlagt 10. august samme år og han ble løslatt. Han bosatte seg deretter i Weissach im Tal i Baden-Württemberg, hvor han bodde fram til sin død. Han oppholdt seg også i perioder i USA og fortsatte studiene rundt Volgatyskerne.