Berge Furre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Berge Furre i 1978

Berge Ragnar Furre (født 13. april 1937 i Sjernarøy i Finnøy kommune) er en norsk politiker, historiker og teolog.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Berge Furre ble født på Sjernarøy i Ryfylke, men flyttet til Oslo tidlig i tenårene da hans far, Berge Bergesen Furre, døde i 1951.[1] Han gikk på Oslo katedralskole fra 1952 til 1955.[2] Gudleiv Forr skriver i Furres biografi i Norsk biografisk leksikon at han der søkte mot et «karismatisk kristelig miljø». [1] Han begynte på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo i 1955[2] med det siktemål å bli prest[3] men fullførte ikke studiene før han ble cand.philol med historie, statsvitenskap og kristendomskunnskap i 1968.[2]

I følge Forr kom Furre fra et «høyrehjem» men ble «venstreradikal i den nasjonale, pasifistiske tradisjonen, der utenrikspolitikken bestemte de konkrete politiske veivalg og der Hans Nielsen Hauge var en større inspirator enn Karl Marx[1] Allerede i gymnastiden ble han medlem av AUF,[4] og han engasjerte han seg i Folkereisning mot krig og Kristent fredslag.[5] Han var en av stifterne av gymnasiastmållaget «Von» i Oslo i 1954, og ble i 1955 formann for Oslo Kristelige Gymnasiastsamband.[4]

Gjennom fredslaget kom han i kontakt med presten Ragnar Forbech, en ledende pasifist og sosialist i 1950-årene. Forbech ble i 1955 tildelt Leninprisen (da kjent som «Stalinprisen») for sitt internasjonale fredsarbeid. Med prisen fulgte det i 1955 formidable beløpet 180 000 kr, som Forbech blant annet brukte til å ansette Furre som sekretær i fredslaget.[4] Forbech skrev selv om prispengene at han hadde «brukt dem til støtte for organisasjoner, særlig fredsarbeid og enkeltpersoner. Når jeg ser på mitt regnskap over pengene gleder jeg meg over alle jeg har kunnet gjøre noe for.»[6] Furre fortalte selv i 2010 at universitetsutdannelsen hans var finansiert av disse pengene.[4]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Opprørsk arbeiderpartimann[rediger | rediger kilde]

Gudleiv Forr har skrevet at Hans Nielsen Hauge var en større politisk inspirator for Furre enn Karl Marx.
Avisannonse rykket inn 2. februar 1961 i forbindelse med stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV. Furre var skeptisk til å danne et nytt parti, men ble likevel sentral i prosessen.

Berge Furre meldte seg inn i Sosialistisk Studentlag ved Universitetet i Oslo da han ble student i 1955. Han beskrev senere studentlaget han kom inn i som «en traust gjeng av gamle folk som skulle ha sine karrierer»,[7], og i følge Ragnar Kvam ble Furre del av en gruppe som «ønsket å gjøre Sos.Stud. til en opposisjonell gruppe innenfor Det norske Arbeiderparti».[8]. Frank Rossavik skriver at Furre tidlig bestemte seg for å erobre makten i studentlaget, sammen med blant andre de andre nykommerne Per Maurseth og Georg Johannesen.[7] Dette lyktes de med, og laget ble deretter i mange spørsmål i opposisjon til Arbeiderpartiet, særlig i forhold til spørsmålet om norsk medlemskap i NATO. Furre var formann for dette fra 1956 til 1957.[2]

Furre hadde også andre tillitsverv i Arbeiderpartiet, han var medlem av representantskapet til Oslo D-lag av AUF 1957-58, og varamedlem til representantskapet i Oslo Arbeiderparti i 1957.[2] i 1957 deltok han også som delegat på Arbeiderpartiets landsmøte, her stemte han, som den eneste, mot at Haakon Lie skulle gjenvelges som partisekretær.[9]

Gjennom studentlaget kom Furre i kontakt med miljøet rundt avisen Orientering. Avisen var særlig i utenrikspolitikken kritisk til Arbeiderpartiet, med markerte skikkelser på venstresiden i AP som helsedirektør Karl Evang, forfatteren Sigurd Evensmo og Knut Løfsnes som toneangivende. Finn Gustavsen var redaksjonssekretær. Et av Furres første bidrag i avisen var en artikkel til forsvar for Ragnar Forbech.[4]

Sammen med Kaare Sollund sto Furre i spissen for det såkalte påskeopprøret i Arbeiderpartiet. Sosialistisk studentlag hadde vedtatt en resolusjon mot at Nato-landet Vest-Tyskland skulle få ha atomvåpen. I løpet av påsken 1958 klarte Furre og Sollund med hjelp fra blant andre Finn Gustavsen og Torild Skard å få et flertall av stortingsgruppen i Arbeiderpartiet (45 av 78) til å undertegne resolusjonen, trass i at det var i strid med den linje partiledelsen ved utenriksminister Halvard Lange sto for. Dette vakte stor harme i partiledelsen, og i følge Viggo Hansteen skal Haakon Lie ha sagt til Furre «Berge Furre dette skal bli din grav!». «Eller dykkar» svarte Furre.[10][11] [12]

I mars 1959 var Furre del av en timannsgruppe under ledelse av Kjell Gjøstein Resi som dro på en studiereise til DDR, organisert av Sambandet Norge-Folkedemokratiene og Georg Rosef. Dette fikk AUF under ledelse av Bjartmar Gjerde til å suspendere medlemskapet for Furre, Resi og Sollund for et år. Sosialistisk studentlag nektet å akseptere suspensasjonene, og resultatet ble at hele studentlaget ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.[13]

I 1961 ble også Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og flere andre ekskludert fra Arbeiderpartiet, og flere ønsket nå å stifte et nytt parti til venstre for AP.[14] Furre var i utgangspunktet skeptisk til å stifte et parti nå, han mente tiden fram til Stortingsvalget i 1961 var for kort og at «en partidannelse etterfulgt av knall og fall i valget kunne ødelegge alt».[15] Han ville heller at det i første omgang skulle dannes en sosialistisk organisasjon.[16] Da det ble klart at et overveldende flertall i kretsen rundt orientering, anført av Per Maurseth, Sigbjørn Hølmebakk og Ragnar Wold, ønsket en partistiftelse ble Furre likevel med.[15]

Sosialistisk Folkeparti[rediger | rediger kilde]

Sosialistisk Folkeparti ble stiftet lørdag 15. april 1961 under et møte i Bygningsarbeiderforbundets hus. Furre innledet søndag morgen, og sa blant annet: «Det må ikkje bli eit einsidig fredsparti... ...men eit sosialistisk part basert på norsk røyndom».[17]. Under partiets første ordinære landsmøte i juni 1961 ble Knut Løfsnes valgt til formann og Berge Furre til sekretær.[18] Furre var partisektetær og heltidspolitiker fram til 1964.[1] Gustavsen beskrev det som at Furre regjerte «på trange partikontor med trange budsjetter. Han bar partiets arkiver i innerlommene til de sprakk. Men hodet sprakk ikke».[19]

Ved valget 11. september fikk det nye partiet 2,4% oppslutning på landsbasis, og i Oslo 6,3%. Partiet fikk to representanter på Stortinget, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Det gjorde at partiet kom «på vippen», Arbeiderpartiet var nå avhengig av støtte fra SF for å ha flertall.[20] Kings Bay-ulykken høsten 1962 førte til Kings Bay-saken i Stortinget sommeren 1963, hvor SFs to representanter støttet de borgerlige partienes mistillitsforslag mot Gerhardsenregjeringen. Einar Gerhardsen måtte gå av, og John Lyng dannet en borgerlig koalisjonsregjering. John Lyngs regjering ble felt av AP og SF allerede ved tiltredelseserklæringen, og så erstattet av en ny Gerhardsenregjering. SF fikk likevel hard kritikk for å ha felt en arbeiderpartiregjering, og som partisekretær arbeidet Furre aktivt for å mobilisere og motivere medlemmer og sympatisører gjennom det han beskrev som «den hardeste kamp vi har hatt siden partiet ble stiftet».[21] I rollen som historiker fastslo Furre 20 år senere at «kommunevalet [i 1963] vart ein kalddusj for regjeringsstormarar av begge slag».[22]. Arbeiderpartiet gikk fram og både SF og de borgerlige gikk tilbake.

I 1964 trakk Furre seg som partisekretær og gikk tilbake til universitetet, nå som historiestudent.[1] Han hadde nå ingen formelle verv i partiet før han ble valgt inn i sentralstyret i 1969.[2] I den interne striden i SF på siste del av sekstitallet som førte til at ungdomsorganisasjonen SUF (m-l) brøt ut i 1969 engasjerte ikke Furre seg før høsten 1968.[23] Han skrev en artikkel i Orientering kalt «Den indre krisa i SF». Her skriver han at han «...eg har alltod vore - og er framleis mot eit brot [med SUF]», samtidig argementerer han for at en avklaring er nødvendig, og kommer med sterk kritikk av SUFs metoder og politiske plattform.[24] Han iverksatte også «SF-aksjon 1969» - en vervingskampanje som forhindret at SUF og deres støttespillere fikk flertall på årsmøtet i Oslo SF i 1969.[25] I følge Gudleiv Forr ble det «en hovedoppgave for Furre å ta kampen opp mot ekstremistene i partiet».[1] I et intervju fra 1981 sa Furre om denne perioden

Sitat Å bruke eit heilt år av mitt liv på å nedkjempe ein generasjon av unge, entusiastiske menneske som var forblinda av lyset frå ein kinesisk kulturrevolusjon - det var vondt. Eg trur alltid eg vil ha vanskeleg med å legge det bak meg Sitat
– Intervju i Ny Tid 1981:«Den opposisjonelle patriark»[26]

Furre ble medlem av sentralstyret fra 1969, Torolv Solheim ble ny leder. Stortingsvalget 1969 ble en katastrofe for SF. De fikk 3,4% av stemmene, nesten en halvering siden 1965, og ingen representanter på tinget.[27] Gustavsen og Holm hadde begge vært på stortinget siden 1961, begge hadde takket nei til en ny periode før valget. Særlig at Finn Gustavsen hadde trukket seg helt ut av politikken, og dette ble av mange regnet som årsak, sammen med bråket rundt splittelsen, til det dårlige resultatet.[27] Høsten 1970 var det krisestemning i partiet. Furre sendte et brev til Finn Gustavsen «der det ikke ble spart på noe»[28] for å få ham tilbake i partiet, og skrev blant annet:«Vi må atterreisa SF som eit tiltrekkande politisk alternativ, og det kan berre du gjera».[29] Det førte fram, Gustavsen kom tilbake og ble leder av partiet i 1971, med Furre og Ola Bonnevie som nestformenn[30]

Kampen mot norsk medlemskap i EF ble avgjørende for revitalisering av SF. «EF berga oss» sa Furre i 2010[31] Furre satt i styret for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC[2], og deltok blant annet i en TV-debatt mot daværende kommunalminister Odvar Nordli. Her ble Nordli, i følge Dagbladets Arne Skouen «demontert på fjernsynsskjermen» av Furre.[32] Folkeavstemningen i 1972 endte med et klart nei-flertall.

Som nestleder i SF hadde Furre en sentral rolle i prosessen som førte neikreftene på venstresiden sammen i Sosialistisk Valgforbund før Stortingsvalget 1973. Valgforbundet besto av SF, NKP, AIK (Demokratiske Sosialister) og partiløse venstreorienterte.[33]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Furre var stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV) fra 1973 til 1977, [2] og leder for SV fra 1976 til 1983.[30] Han var medlem av Lundkommisjonen 19941996. Furre var professor i historie ved Universitetet i Tromsø mellom 1985 og 1986. Han var professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo fra 1991 og har vært medlem i Oslo Bispedømmeråd, samt hatt en rekke andre kirkelige verv. Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1959.

Berge Furre var fra 1973 formann i stortingets landbrukskomite og var en av arkitektene bak jamstillingsvedtaket som gikk ut på at norske bønder skulle sikres en inntektsutvikling på linje med utviklingen for industriarbeidere.

Furre har skrevet en rekke bøker, særlig om historiske og politiske emner. Det er spesielt det 20. århundrets norske historie som er hans tema, med fokus på politisk historie og mellomkrigstiden. Furres bok Norsk historie 1905-1990 : vårt hundreår, er en vanlig innføringsbok i norsk historie på en rekke universiteter og høgskoler.

Berge Furre har forsket endel på karismatiske bevegelser i den 3. verden,[34] er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Den norske Nobelkomite.

Berge Furre-saken[rediger | rediger kilde]

Berge Furre-saken er betegnelsen på to uavhengige saker i 1977 og 1996.

Utdypende artikkel: Furre-saken

Berge Furre-saken i 1977[rediger | rediger kilde]

I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til Stortingets forretningsorden § 14a) for å vurdere om det skulle reises tiltale mot de tidligere stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen. Komiteens flertall mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger fra Schei-komiteens innstilling angående etableringen av navigasjonssystemene LORAN-C og Omega på norsk territorium i begynnelsen av 1960-årene. Odelstinget voterte senere over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.

Ole Paus skrev visen «Berge Furre Boogie Woogie» om denne saken, utgitt på platen Nye Paus-posten i 1977.

Berge Furre-saken i 1994[rediger | rediger kilde]

I 1994 ble Berge Furre oppnevnt til medlem av Lund-kommisjonen som skulle undersøke de hemmelige tjenestene i Norge. Furre hadde da i en årrekke vært mistenkt for å være agent for den østtyske etterretningstjenesten Stasi, på tross av at Stasi-arkivene, som på dette tidspunktet var åpnet, ikke entydig ga holdepunkter for dette. Men Berge Furres politiske samarbeidspartnere gjennom mange år, som Knut Løfsnes og Georg Rosef, la tydelige spor etter seg i Øst-Europa. Det var etter en samlet vurdering av Furres forbindelser i og utenfor Norge som gav grunnlag for en ekstra granskning av ham da det ble kjent at han skulle inn i Lund-kommisjonen. Det ble satt i verk etterforskning av Furre mens Lund-kommisjonens arbeid pågikk, på grunn av stadig usikkerhet rundt Furre. Senest i perioden 1979 til 1983 hadde han hatt en rekke samtaler med KGB-offiser Stanislav Tsjebotok i Oslo. Noe han også har bekreftet selv.

Avsløringene knyttet til den ekstraordinære granskingen av Furre førte til at daværende leder for Politiets overvåkningstjeneste Hans Olav Østgaard måtte gå av, og var også sterkt medvirkende til at daværende olje- og energiminister Grete Faremo, som hadde vært justisminister mens etterforskningen pågikk, forlot regjeringen.

Utvalgt bibliografi[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Berge Furre i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ a b c d e f g h «Berge Furre». Stortinget.no. 
  3. ^ Gustavsen (1969) s. 54
  4. ^ a b c d e Rossavik (2011) s.17
  5. ^ Gustavsen (1969) s. 53
  6. ^ Forbech (1967) s. 121
  7. ^ a b Rossavik (2011) s.15f
  8. ^ Kvam (1973) s.15
  9. ^ Lahlum (2009) s.362
  10. ^ Rossavik (2011) 22f
  11. ^ Gustavsen (1969) s.58f
  12. ^ Lahlum (2009) s.388f
  13. ^ Rossavik (2011) s.27f
  14. ^ Rossavik (2011) s.34f
  15. ^ a b Rossavik (2011) s.42
  16. ^ Kvam (1973) s.163
  17. ^ Gustavsen (1969) s.116
  18. ^ Rossavik (2011) s.53
  19. ^ Gustavsen (1979) s.14
  20. ^ Rossavik (2011) s.45
  21. ^ Rossavik (2011) s. 84-85
  22. ^ Furre (1992) s. 330
  23. ^ Furre (1997) s.93
  24. ^ Furre (1997) s.93-102
  25. ^ Rossavik (2011) s.113 og s.119
  26. ^ sitert fra Furre (1997) s.103
  27. ^ a b Rossavik (2011) s.134-135
  28. ^ Rossavik (2011) s.138. Rossavik skriver også at Furre «visste at den gamle vennen [Gustavsen] måtte nødes på det aller grundigste»
  29. ^ Gustavsen (1979) s.73.
  30. ^ a b Rossavik (2011) tabell, «Partiets ledelse»
  31. ^ Rossavik (2011) s.136
  32. ^ sitert fra Gustavsen (1979) s. 114
  33. ^ Rossavik (2011) s.147f
  34. ^ Søderlind, Didrik (29. august 2008). «I karismatikkens kraftsentrum». forskning.no. Besøkt 5. april 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 (første
Sekretær i SF
Etterfølger:
 Kjell Bygstad