Erik Gjems-Onstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erik-Ørn Gjems-Onstad
Erik-Ørn Gjems-Onstad
Erik Gjems-Onstad i mai 1945
Født 22. februar 1922
Oslo
Død 18. november 2011 (89 år)
Bærum
Troskap Norge Norge
Tjenestetid 19411945
Rang Fenrik
Enhet Kompani Linge
Militære slag Andre verdenskrig
Utmerkelser Norge Krigskorset med sverd
Norge St. Olavsmedaljen med ekegren
Storbritannia Order of the British Empire
Storbritannia Defence Medal
Senere arbeid Advokat og politiker

Erik-Ørn Gjems-Onstad (født 22. februar 1922 i Oslo, død 18. november 2011 i Bærum[1]) var en norsk høyesterettsadvokat, politiker og stortingsrepresentant som representerte Anders Langes parti. Han var motstandsmann under den andre verdenskrig, høyt dekorert med blant annet Krigskorset, Norges høyeste utmerkelse. Han markerte seg fra tidlig på 1980-tallet som en sterk motstander av innvandring til Norge, og fungerte også som forsvarer for mange personer innen de høyreekstremistiske og nasjonalistiske miljøene. Dette, kombinert med flere medieutspill om at «nordmenn er en nasjon innen den den hvite rase», førte til beskyldninger om at han var rasist.[2][3][4]

Personalia[rediger | rediger kilde]

Erik Gjems-Onstad var sønn av overrettssakfører, departementssekretær Olaf Andreas Gjems-Onstad og hustru Ågot Urbye. Gift første gang i 1949. Ekteskapet ble oppløst i 1973. Gift for andre gang i 1974.[5]

Gjems-Onstad var i 1937 et halvt år til sjøs som dekksgutt. Han tok i 1940 artium, latinlinjen ved Oslo Katedralskole.

Han døde på Bærum sykehus den 18. november 2011 etter et kortere sykeleie. Han ble 89 år gammel. Han var i frem til sin død bosatt på Hvalstad i Asker.[6]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Invasjonen av Norge[rediger | rediger kilde]

I 1940 var Gjems-Onstad gymnasiast i Oslo, og 9. april ble han vekket av tyske fly. Han syklet fra Hvalstad til Katedralskolen i Oslo, der alle var i villrede om situasjonen. Nede i sentrum så han norske kadetter skyte mot tyske fly og det første tyske kompaniet marsjere ned Karl Johan med norsk ridende politi som eskorte. Gjems-Onstad hevdet at han er gutten med sykkelen på det kjente fotoet fra Karl Johan der tyskerne marsjerer forbi.[7] Gunnar Sønsteby har fått den offisielle æren av å være gutten med sykkelen, men Sønsteby var ifølge Gjems-Onstad ikke nede i sentrum på dette tidspunktet. Seinere på dagen dro Gjems-Onstad til Fornebu, der et tysk troppetransportfly styrtet like ved ham. Han forsøkte forgjeves å redde noen av de overlevende, og ble tatt inn på flyplassen og avhørt av tyskerne.

Den neste kontakten var med en norsk offiser som ville vite hva han hadde sett, og bad han forsøke å komme inn på Fornebu igjen. Men da han skulle gi rapport om sitt andre besøk på flyplassen 9. april, var offiseren vekk.

Gjems-Onstad forsøkte å komme med i kampene i april 1940, men ble avvist fordi han var for ung og ikke hadde militær utdannelse. Men allerede sommeren 1940 kom han med i illegalt arbeid, og i februar 1941 reiste han til Sverige. Etter et fengselsopphold i Sverige kom han høsten 1941 til England.

Kompani Linge[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia ble han med i britiske Special Forces, Norwegian Independent Company, 1941-45 (senere kalt Kompani Linge). Han ble sersjant i 1943, fenrik i 1944.

Gjems-Onstad ble beordret til Trondheim som radiotelegrafist for organisasjonen LARK. LARK foresto organiseringen av hjemmestyrkene i Trøndelag. Han ble ettervert leder av LARK og dermed sjef for Milorg i Trøndelag. I begynnelsen av 1944 fikk han også i oppgave å starte DURHAM, en organisasjon som svært få har hatt kjennskap til både under og etter krigen. DURHAM var kodeordet for den psykologiske krigføringen mot tyske soldater som ble ført fram til mars 1945. Han ledet flere sprengningsaksjoner mot jernbanen vinteren 1945, og ved frigjøringen i 1945 var han på oppdrag i Troms.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Gjems-Onstad ble høyt dekorert for sin innsats under andre verdenskrig. I 1944 ble han tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren for utvist mot og tapperhet i 1943, og etter krigen fikk han Krigskorset med sverd for fremragende innsats under utførelse av militære oppdrag. Han mottok også tre britiske dekorasjoner, 1939-1945 Star, Defence Medal og War Medal. Han ble dessuten i 1941 utnevnt til Honorary Member Order of the British Empire.

I 1978 oppnådde han Idrettsmerkestatuetten.

Livet etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter krigen var Gjems-Onstad med i filmen Det grodde fram (1947) der han spilte seg selv. Han var kaptein i Heimevernet 1947-59.

Gjems-Onstad tok juridisk embetseksamen våren 1948, og var dommerfullmektig i Drammen 1948-49 og Lier, Røyken og Hurum 1949, advokatpraksis i Oslo fra 1949, høyesterettsadvokat 1959, juridisk konsulent Den Norske Creditbank 1951-68, direktør A/S Vaterland 1965-72.

Han var formann i Norges Cykleforbund 1959-65, med i Norges Idrettsforbunds styre 1965-67, formann i Norges Gangforbund fra 1966-72, og initiativtaker til Styrkeprøven Trondheim – Oslo.

Gjems-Onstad representerte Høyre i Oslo skolestyre 1960-64, var medstifter og viseformann i Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep 1973-76, stortingsrepresentant 1973-77 og parlamentarisk leder for ALP 1975-76, medlem i Norges Banks representantskap 1975-77.

Erik Gjems-Onstad ble innvalgt på Stortinget for Anders Langes Parti (ALP) fra Akershus i 1973 som partiformann Anders Langes daværende «nestkommanderende». Han ble imidlertid ekskludert fra partiet i 1976 da han anbefalte velgerne å stemme på Høyre ved stortingsvalget i 1977 fordi ALP likevel ville få for liten oppslutning.

I 1979 ble det gjort kjent at han i flere år har gitt informasjoner til rhodesiske myndigheter om institusjoner og enkeltperson i Norge, inkludert pressen. Etter invitasjon fra informasjonsdepartementet i Rhodesia var han samme år på besøk til Rhodesias hovedstad Salisbury. Han oppgav Norges holdning til frigjøringsbevegelsen i Afrika som grunnlag for sin aktive støtte til regimet i Rhodesia. Under sitt opphold i landet hadde han samtaler med statsminister Ian Smith, utenriksminister P. K. van der Byl, øverstkommanderende for hæren general Peter Walls og sjefen for politistyrkene. Gjems-Onstad omtalte de norske reaksjonene på hans virksomhet som «hysteriske og komiske».[8][9]

Fra 1977 hadde han advokatpraksis på Hvalstad og var fast forsvarer i Asker og Bærum herredsrett til 1992. Han gjorde seg fra begynnelsen av 1980-tallet bemerket som forsvarsadvokat for flere fremtredende norske innvandringsmotstandere, blant annet Vivi Krogh og Arne Myrdal. Gjems-Onstad fremmet dessuten en rekke klager på vegne av personer med tilknytning til nasjonalistiske og høyreekstremistiske miljøer i Norge.[10][11]

I 1996 ble det kjent at Gjems-Onstad hadde vært overvåket av Politiets overvåkningstjeneste. Bakgrunnen for overvåkingen skal ha vært hans politiske engasjement rundt innvandringen i Norge, samt hans rolle som forsvarer av en rekke høyreekstremister. Onstad reagerte sterkt på opplysningene og i særdeleshet på at Lund-kommisjonen forsvarte overvåkningen av ham.[12]

Innvandringsmotstand[rediger | rediger kilde]

Han var i en årrekke aktiv med debattartikler i flere aviser og tidsskrifter. Han ga også ut flere bøker og publikasjoner, deriblant bladet Nytt og kommentarer som startet i 1984.[13]

Gjems-Onstad var medlem av både Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) og Pensjonistpartiet (PP), og selv så han ingen motsetning mellom FMI og PP. Ved kommunevalget i 2007 var han listetopp for Pensjonistpartiet i Asker.

I august 2007 uttalte han under en valgdebatt sendt i radioprogrammet NRK Østlandssendingen at «Norge er nordmenns fedreland. Nordmenn er en nasjon innen den hvite rase. Mange tør ikke si det, men det er realiteten». I innslaget framstilte han Pensjonistpartiet som det mest innvandringskritiske partiet i landet. Pensjonistpartiets leder truet straks med eksklusjon.[14] Han ble før valgdagen ekskludert fra lokallaget. Velgerne ble oppfordret til å stemme på kandidat nummer to og nedover.[15]

Omstridt arv[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2008 ble det kjent at Gjems-Onstad satt i en komité som ville tildele 250 000 kroner til Ole Nicolai Kvisler, dømt for Holmlia-drapet.[16] Selv om bakgrunnen for tildelingen var hans synspunkter, var det rettssaken som var den umiddelbare årsaken. Som tidligere advokat mente Gjems-Onstad at det bare hadde vært bevis for at den andre drapsdømte, Joe Erling Jahr, hadde utført drapet. Gjems-Onstad uttrykte også sin medfølelse med den dreptes mor.[17] Pengene stammet fra en arv fra Oslo-kvinnen Clara Weltzin, som Gjems-Onstad sammen med Egil Karlsen, Bjarne Pettersen og Norvald Aasen skulle fordele til «...organisasjoner og personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge».[18] Pettersen hadde blant annet også foreslått å tildele penger til nazisympatisøren Tore Tvedt, den politiske organisasjonen NorgesPatriotene og lederen Øyvind Heian, men ble frosset ut av styret etter at Gjems-Onstad og Aasen motsatte seg dette.[19]

Reaksjonene fra SOS Rasisme var sterke, og i brevs form krevde de at Kongen i statsråd må frata Gjems-Onstad Krigskorset og andre krigsmedaljer.[20] I slutten av januar 2009 avgjorde Forsvarsdepartementet at Gjems-Onstad skulle få beholde utmerkelsene. Juristene som ble satt på saken grunnga avgjørelsen med at Gjems-Onstads uttalelser lå ved, men samtidig også innenfor ytringsfrihetens grenser. Asgeir Spange Brekke, seniorrådgiver i kommunikasjonsenheten til Forsvarsdepartementet presiserte samtidig at det er veldig viktig for departementet å understreke at «dette på ingen måte, overhodet ingen måte, er en støtte til uttalelsene som Gjems-Onstad har kommet med».[21]

Sykkelkarriere[rediger | rediger kilde]

Erik Gjems-Onstad var medlem i Grønland (Oslo)-klubben SK Rye og ble i 1939 norgesmestersykkel for junior. Han var formann i Norges Cykleforbund 1959-65 og tok i 1967 initiativet til sykkelrittet Den Store Styrkeprøven mellom Trondheim og Oslo, der han selv deltok 17 ganger[22].

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Stortingskomitéer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Erik Gjems-Onstad er død, budstikka.no, 21. november 2011.
  2. ^ http://www.pfu.no/case.php?id=491
  3. ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/valg_2007_oslo_og_akershus/1.3245686
  4. ^ http://web.archive.org/web/20080613180435/http://www.fmi.as/onstad.html
  5. ^ Hvem er hvem? : 1979 / utgitt av Bjørn Steenstrup. – 12.utgave. – Oslo: Kunnskapsforlaget, 1979. ISBN 82-573-0112-4
  6. ^ Budstikka - Erik Gjems-Onstad er død
  7. ^ Morgenbladet – Helten som ikke passer inn
  8. ^ «Erik Gjems-Onstad innrømmer: «E-Agent for Rhodesia»». VG. 19. april 1979. Besøkt 26. mars 2009. «I en samtale med VG innrømmer Gjems-Onstad at han i flere år har gitt informasjoner til rhodesiske myndigheter om institusjoner og enkeltperson er i Norge, inkludert pressen. Gjems-Onstad» 
  9. ^ «Hysteriske reaksjoner». VG. 24. april 1979. Besøkt 26. mars 2009. «... oppgir Norges holdning til frigjøringsbevegelsen i Afrika som grunnlag for sin aktive støtte til regimet i Rhodesia.» 
  10. ^ «Skulle møte venn». VG. 28. januar 2001. Besøkt 17. mars 2009. «Han har bistått flere kjente aktivister i det høyreekstreme miljøet i straffesaker.» 
  11. ^ «NYNAZISTER ARRESTERT Siktet for å ha planlagt politiske attentater». Dagbladet. 12. april 1997. Besøkt 17. mars 2009. «Seks nynazister er arrestert siktet for å ha planlagt politiske attentater mot framstående politikere og samfunnstopper i Norge. Hos nynazistene gjorde politiet flere beslag. Det ble funnet skuddsikre vester, nødproviant og store mengder kontanter. Ifølge advokat Erik Gjems-Onstad benekter samtlige straffskyld.» 
  12. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=055016199605294CT87r3VFhTb3XyDkd1EnxfG10020101091p&x=eb8b76921137bd4a559dc6197cbb2c7e
  13. ^ «Drapsmann får 250.000». Nettavisen. Besøkt 14. desember 2008. «Han var tidligere også en talsperson for apartheid-regimet, og har i mange år vært aktiv debatant i kampen mot innvandring» 
  14. ^ NRK 21.08.2007: Truer med eksklusjon
  15. ^ Erik-Gjems Onstad uønsket i PP – pressemelding fra Pensjonistpartiet. Publisert 29. august 2007, besøkt 10. juni 2008.
  16. ^ http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/06/09/537691.html
  17. ^ Bentzen, Asle (12. juni 2008). «- Hva slags forrædere er dette?». TV2. Besøkt 1. desember 2011. 
  18. ^ http://pub.tv2.no/multimedia/TV2/archive/00589/testament_589671a.pdf Clara Weltzins testament
  19. ^ Asbjørn Olsen og Espen Eide (15. mars 2010). «Nå utbetales arvepengene til høyreekstreme». TV2. Besøkt 3. desember 2011. 
  20. ^ «Strid om Krigskorset, påstått rasisme og ytringsfrihet». Aftenbladet. 21. oktober 2008. Besøkt 18. desember 2008. 
  21. ^ «Gjems-Onstad får beholde Krigskorset». TV2. 31. januar 2009. Besøkt 31. januar 2009. 
  22. ^ «Adelskalenderen for Styrkeprøven Trondheim-Oslo». Turritt.com. Besøkt 1. desember 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Ukjent (?–1959) 
President i Norges Cykleforbund
(19591965)
Etterfølger:
 Tancred Haraldsen (1965–1969)