Ivar Lykke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ivar Lykke
Ivar Lykke
Født 9. januar 1872
Trondhjem, Norge
Død 6. desember 1949 (77 år)
Trondheim, Norge
Yrke Kjøpmann
Parti Høyre
Norges statsminister
1926–1928
Regjering Lykke
Forgjenger Johan Ludwig Mowinckel
Etterfølger Christopher Hornsrud
Norges utenriksminister
1926–1928
Regjering Lykke
Forgjenger Johan Ludwig Mowinckel
Etterfølger Edvard Bull
Høyres formann
1923–1926
Forgjenger Otto Bahr Halvorsen
Etterfølger C.J. Hambro
Stortingsrepresentant
1916–1945
Valgkrets Trondheim og Levanger

Ivar Lykke (født 9. januar 1872 i Trondhjem, død 6. desember 1949 i Trondheim) var en norsk kjøpmann og politiker (H). Han var innvalgt på Stortinget 19161945, og var en av næringslivets mest fremtredne stortingsrepresentanter. Lykke var stortingspresident 1919–1927, partiformann 1923–1926, parlamentarisk leder 1920–1921 og 1924–1926 samt statsminister og utenriksminister 1926–1928. Selv om han innehadde alle de øverste posisjonene i norsk politikk, forsøkte Lykke hver gang å unngå de vervene han ble innstilt til, og hadde liten tro på sine egne lederevner.[1] Han blir allikevel stående som en av Norges viktigste politikere i mellomkrigstiden.[2]

Bakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Lykke ble født i Trondhjem i 1872 som sønn av kjøpmann Peder Tangen Lykke (1843–1923) og Augusta Johanne Wanvig (1852–1914). Han var dermed barnebarn av handelsmannen Iver Knudsen Lykke, som etablerte en av Trondheims eldste handelsbedrifter i 1830, I.K. Lykke.

Faren drev egen forretning i Munkegaten 48, hvor Ivar var medeier fra 1902. Ivar Lykke tok middelskoleeksamen i 1888 og handelsutdannelse i York i England 1890–1892. Deretter gikk han inn som ansatt i I.K. Lykke, og ble kompanjong fra 1902. Han ble senere eneeier i I.K. Lykke fra 1908. Firmaet ble omdannet til familieaksjeselskap med Ivar Lykke som styreformann i 1918. Selskapet eier og driver i dag Bunnpris-kjeden, som styres av Ivar Lykkes oldebarn, Christian Lykke, som dermed er sjette generasjons Lykke.

Ivar Lykke giftet seg i 1895 med Petra Anker Bachke (1873–1968), datter av verksbestyrer Anton Sophus Bachke og Barbara Anette Karen Anker. Ektefellen var dermed niese av høyesterettsassessor Ole Bachke. Diplomaten Knut Lykke (1904–1994) var deres sønn.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Lykke ble snart handelsnæringens talsmann i lokalpolitikken, og var medlem av Trondhjem bystyre 1905–1936, herav formannskapet 1906–1916. Han var dessuten viseordfører (varaordfører) 1913–1915. I 1916 ble han valgt inn på Stortinget fra Kalvskinnet krets, og gjorde seg bemerket som en nøktern og moderat representant for det praktiske næringslivs interesser.[3] Senere var han innvalgt fra Trøndelags kjøpsteder, Trondheim og Levanger krets. Lykke hadde ingen problemer med å følge Otto B. Halvorsen og Edvard Bulls sosialliberale reformlinje, og ble dermed stående utenfor de ulike fløyene i partiet. Kombinert med hans naturlige beskjedenhet og vennligsinnede personlighet gav dette ham bred tillit. Lykke ble derfor medlem av gruppestyret og partiets sentralstyre.

Da Otto B. Halvorsens første regjering ble presentert i 1920, overtok Lykke som parlamentarisk leder og stortingspresident. Halvorsen døde imidlertid bare to måneder etter at han hadde dannet sin andre regjering, og Lykke ble den naturlige kandidat som ny statsminister ut fra rollefordeling og parlamentarisk grunnlag. Lykke ønsket imidlertid ikke å bli statsminister, og foreslo heller Abraham Berge fra Frisinnede Venstre til denne rollen.[1] Berge dannet regjering, og Lykke fortsatte i sine daværende posisjoner.

Partiformann[rediger | rediger kilde]

Ettersom Halvorsen også hadde vært partiformann før sin død, ble Lykke også den fremste kandidaten for denne rollen. Her klarte han derimot ikke å stå imot presset, og tiltrådte stillingen. Berge måtte gå av på saken om brennevinsforbudet allerede i 1924, og Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre dannet regjering. Misnøyen med de ustabile regjeringsforholdene skapte problemer i Høyre, og velstående forretningsmenn prøvde å bygge opp Frisinnede Venstre til et reelt selvstendig parti. Frisinnede Venstre, som hadde brutt ut av Venstre, var med tiden blitt mer og mer et haleheng til Høyre å regne. Lykke klarte å hindre splittelsen, men i 1926 lanserte den samme grupperingen et forslag om en «handlekraftig» og «upolitisk» regjering under ledelse av Fridtjof Nansen. Forslaget fikk minimal tilslutning, og oppdraget om å danne ny regjering gikk til Lykke.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Ivar Lykkes regjering fotografert på Slottsplassen i 1926.[4]

Han prøvde å strekke seg langt for å få med Bondepartiet i en ny regjering, men dette ble det ikke noe av da Venstre satte foten ned. Resultatet var at mindretallsregjeringen Ivar Lykkes regjering, bestående av Høyre og Frisinnede Venstre, ble utnevnt den 24. mars 1926. Her var Lykke også utenriksminister, mens senere partiformann Ole Bærøe var landbruksminister (og også kirke- og undervisningsminister fra 1927). Bare to av statsrådene var fra Frisinnede Venstre, og da regjeringen gikk av var finansminister Fredrik Ludvig Konow partiets eneste statsråd.

Lykkes regjering tiltrådte i en tid med enorme budsjettunderskudd, og Stortinget var mer eller mindre samstemt om at det var nødvendig med en omfattende sparepolitikk.[5] Allikevel ble selv små spareforslag fra regjeringen nedstemt i Stortinget, og det gjorde at regjeringen gikk på flere nederlag i budsjettpolitikken. Riksrettssaken mot Abraham Berges andre regjering førte dessuten til en delvis omdannelse av Lykkes regjering, allerede i juli samme år den hadde tiltrådt. Blant andre Frisinnede Venstres andre statsråd, forsvarsminister Karl Wilhelm Wefring, måtte gå av, og den senere så omtalte Ingolf Elster Christensen ble ny statsråd. Regjeringen fikk videre innført en ny hærordning.

I forbudssaken bestemte Stortinget at avgiftsinntektene skulle gå til edruskapsarbeidet, istedenfor å gi staten kjærkomne nye inntekter. Regjeringens fordelaktige konvertering av statslånene, opphevelsen av kornmonopolet og innføringen av korntrygden reddet ikke oppslutningen. Arbeidsfreden ved lønnsoppgjøret i 1927 ble reddet, men at lønningene i offentlig sektor ble kuttet med 10 % gav større, men negativ, utvikling i populariteten. Også reduksjonen i skolebudsjettene vakte motstand. Etter folkeavstemningen i 1926, ble etterhvert brennevinsforbudet opphevet i 1927. Stortingsvalget samme år bestød et nederlag for regjeringspartiene, og Lykkes regjering søkte avskjed da Stortinget trådte sammen i januar 1928. Han lot C.J. Hambro bli ny parlamentarisk leder og partiformann, og beholdt vervet som stortingspresident. Han forsøkte deretter å unngå gjennominasjon til Stortinget, men lot seg motvillig overtale ved valgene i 1930 og 1933.[1][3]

Senere arbeid[rediger | rediger kilde]

Ivar Lykke i 1920

I 1928, året han gikk av som statsminister, raste navnestriden i Trondhjem. Mange mente at byens daværende navn var en arv fra dansketiden som byen burde kvitte seg med. Derfor ivret mange for å endre byens navn til det opprinnelige navnet Nidaros, men som ble fjernt for det store flertallet av byens innbyggere. Lykke lanserte formen Trondheim som en norskere og langt mindre radikal utgave av Trondhjem. Forslaget hans ble til slutt vedtatt i 1930, og avsluttet striden.

I 1930-årene fikk han i langt større grad enn i tiåret før beskjeftige seg med oppgaver han fant interessante og givende. Han ble medlem i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité, og fikk dermed nye arbeidsoppgaver på internasjonalt plan som han allerede hadde vist interesse for som utenriksminister. Lykke var medlem av den norske delegasjonen til tollfredskonferansen i Genève av 1930 og medlem av handelsdelegasjonene til Frankrike og Storbritannia fra henholdsvis 1931 og 1932–1933. Han var tillike formann i Norges delegasjon til Den interparlamentariske union (IPU), medlem av IPUs råd og eksekutivkomité fra 1938 og president for dens kongress i Oslo i 1939.

I juni 1940 overtok Lykke, i stortingspresident C.J. Hambros fravær, ledelsen av Stortingets presidentskap. I denne posisjonen deltok han i Riksrådsforhandlingene med de tyske okkupantene inntil rikskommissær Josef Terboven avbrøt forhandlingene og innsatte sine kommissariske statsråder den 25. september. Etter krigen felte Undersøkelseskommisjonen av 1945 en sviende dom over presidentskapets arbeid.[3][6] Lykke og de andre medlemmene av presidentskapet var bitre over dette, men i ettertid har man sett med større forståelse på at presidentskapet bestod av rettskafne og nasjonalbevisste politikere som befant seg i en situasjon de ikke var blitt forberedt på å takle.[3][7]

Allerede etter riksrådsforhandlingene ble Lykke operert for kreft, men strålebehandlinger forlenget livet hans med mange år. I 1947 avbrøt kong Haakon VII sitt offisielle program for å avlegge Lykke et besøk. Lykke sa: «De kan tro vi hadde det vanskelig her hjemme sommeren 1940», hvorpå kongen svarte: «Det er nettopp derfor jeg kommer til Dem, kjære Ivar Lykke», og deretter rakte ham hånden.[3][7] Lykke døde i Trondheim etter lengre tids sykdom i 1949, 77 år gammel.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Lykke var kommandør av St. Olavs Orden av 1. klasse for «fortjenstfull utførelse av offentlige verv». Han var tildelt storkors av Æreslegionen (Frankrike), Dannebrogordenen (Danmark), Kristusordenen (Portugal), Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden (Italia), Den hvite elefants orden (Siam), Den islandske falkeorden (Island), Finlands hvite roses orden (Finland) og Trestjerneordenen (Latvia).[8] Lykke var forøvrig fra 1937 æresmedlem i Trondhjems Handelsstands Forening, hvor han var visepresident 1919–1923, og russisk visekonsul i byen 1907–1913.

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «For svak ledelse – Ivar Lykke». Høyre. 
  2. ^ «Minnetaler i Stortinget». Verdens Gang. 20. januar 1950. 
  3. ^ a b c d e Ivar Lykke i Norsk biografisk leksikon
  4. ^ «DigitaltMuseum: Ivar Lykkes regjering etter å ha vært ho...». DigitaltMuseum. Besøkt 25. februar 2012. 
  5. ^ «Ivar Lykke død». Verdens Gang. 5. desember 1949. 
  6. ^ «Presidentskapet av 1940 vil ha riksrett». Verdens Gang. 12. desember 1946. 
  7. ^ a b «Ivar Lykke». regjeringen.no. 
  8. ^ «Trondhjem i seilskibsfartens tid : 1800–1850». Trondheim folkebibliotek. s. s. 264. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carstens, Svein (1992). Fra kjøpmannsdisk til Kongens bord : Statsminister Ivar Lykke 1872–1949. Trondheim. 
  • Schmidt, O. (1938). «Ivar Lykke». Norsk biografisk leksikon.  1. utgave, 8. bind
  • Thyness, Paul (2003). «Ivar Lykke». Norsk biografisk leksikon.  2. utgave, 6. bind
  • Torp, Harald (1960). «Ivar Lykke 1872–1949». Festskrift til C.J. Hambro. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ivar Lykke – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Johan Ludwig Mowinckel, Ivar P. Tveiten
Martin Olsen Nalum 
Stortingspresident
(1919–1927)
Etterfølger:
 C.J. Hambro