Israelske bosetninger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gul: palestinsk selvstyreområde (Område A etter Interimsavtalen).
Rosa: Palestinsk selvstyreområde med israelsk militær kontroll (Område B).
Hvit: Israelsk militært lukket område (Område C).
Lilla: Israelske bosetninger.
Lyselilla: Bosetningens kommunale områder.
Veier, skarp opptrukket grå: Forbudte eller begrenset tillatelse for palestinske kjøretøy,

Israelske bosetninger (også omtalt som jødiske bosetninger) er samfunn bosatt av israelere (jødiske settlere) på området som ble okkupert av Israel under seksdagerskrigen i 1967, og som ikke er godkjent av internasjonal rett. Slike bosetninger finnes pr. i dag på Vestbredden, som er delvis under israelsk militær kontroll,[1] og delvis under Den palestinske selvstyremyndighetens kontroll, og i Golan, som er under israelsk sivil kontroll. Uttrykket gjelder også for følgende områder:

Det var ytterligere 18 bosetninger på Sinai-halvøya, 21 i Gaza-stripen og 4 i Samaria-regionen på den nordlige Vestbredden. De ble forlatt som følge av israelsk tilbaketrekning i 1982 (Sinai) og 2005.

En lang rekke av internasjonale organisasjoner, inkludert FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen, Den europeiske union, Amnesty International og Human Rights Watch mfl. har karaktisert bosetningen som brudd på internasjonal rett. Israel og ADL er uenige.

Antall israelske bosettere på Vestbredden øker tre ganger så raskt som resten av Israels befolkning. I følge en rapport fra januar 2009, utgitt av den israelske organisasjonen Peace Now, økte antall nye bygninger i bosetningene med nesten 60 % fra 2007 til 2008. Det fremgår også fra rapporten at de såkalte utpostene, som i motsetning til bosetningene ikke er anerkjent av den israelske regjering, var nybyggingen mer enn doblet. Rapporten hevder videre at bosetterne dro fordel av krigen mellom Israel og Hamas: «Mens all oppmerksomhet var vendt mot Gaza-krigen, kunne bosetterne upåaktet bygge nye veier».[4]

Politiske holdninger[rediger | rediger kilde]

Israelsk politikk overfor disse bosetningene har variert fra aktiv oppfordring til å flytte til områdene, til fjerning ved makt, og deres fortsatte eksistens og status siden 1970-årene er mest av de mest betente områdene i den arabisk-israelske konflikten.

I september 2008 gikk israels statsminister hardt ut mot de jødiske nybyggerne på Vestbredden og sammenlignet deres overgrep mot palestinere med tidligere tiders jødeforfølgelse i Øst-Europa. Den israelske viseforsvarsminister Matan Vilnai opplyste like før Olmerts utsagn om at jødiske ekstremister på Vestbredden har iverksatt en «dramatisk opptrapping» av opptøyer både mot den palestinske lokalbefolkningen og mot israelske soldater. Vilnai uttalte seg på bakgrunn av et angrep som jødiske bosettere i september rettet mot den palestinske landsbyen Asira al-Qabaliya nær Nablus på den nordlige delen av Vestbredden.[5]
Den 29. september 2008 uttalte den avtroppende Olmert at Israel bør trekke seg ut fra nesten alt land som ble tatt i 1967 i bytte mot fred med palestinere og syrere. Dette inkluderer både det østlige Jerusalem og Golan-høydene. Den palestinske utenriksministeren Riyad al-Malki uttalte i den forbindelse at «Vi ønsker vi hadde fått høre hans personlige holdning før han trakk seg». Han sa videre at «Det er en veldig viktig forpliktelse, men det kommer så sent. Vi håper dette kan fullføres av den neste regjeringen. Det spekuleres i om tilbaketrekning fra områder øst for sikkerhetsbarrieren gjøres under forutsetning av at bosettinger vest for barrieren vil anerkjennes som lovlige. Det har vært nevnt at 60 000 bosettere vil evakureres. Dette vil isåfall innebære at samtlige bosettere øst for barrieren vil evakueres. ».[6]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra områdene som effektivt ble inkludert i Jerusalem og Golanhøydene, kan israelere og andre kun flytte til områdene som ble okkupert i 1967 dersom de har tillatelse fra den israelske regjeringen. I følge forskjellige statistiske oversikter,[7][8][9] kan demografien estimeres slik:

Jødisk befolkning 1948 1966 1972 1983 1993 2004 2006
Vestbredden(utenom Jerusalem) 480 (se Gush Etzion) 0 1 182 22 800 111 600 234 487 282,400[10]
Gazastripen 30 (se Kfar Darom) 0 700 1 900 4 800 7 826 0
Golanhøydene 0 0 77 6 800 12 600 17 265 18 105
Øst-Jerusalem 300 (se Atarot, Neve Yaakov) 0 8 649 76 095 152 800 181 587 184 057 2
Totalt 810 0 10 608 1 106 595 281 800 441 165 484 562
1 inkludert Sinai
2 data fra 2005

I tillegg til stor migrasjon innen Israel, kommer det rundt 1000 nye immigranter fra land utenfor Israel hvert år. På 90-tallet kom det tre ganger så mange nye bosettere til disse områdene enn den årlige befolkningsveksten i Israel.[11] Den høye befolkningsveksten fortsatte utover 2000-tallet.[12]

Den israelske regjeringen har implementert en konsekvent og systematisk politikk med hensikt å oppfordre jødiske innbyggere til å flytte til Vestbredden. En av verktøyene som er brukt er å tilby finansielle goder og belønninger til innbyggerne.[13]

Kostnader og utstrekning[rediger | rediger kilde]

Macro Center for Political Economies i Tel Aviv fremla i mars 2010 en rapport der de hadde regnet ut at de jødiske bosetningene i 2010 opptok 12.000 mål av Vestbredden og har kostet over 100 milliarder kroner å bygge. Senteret understreket at de ikke hadde kalkulert dagens markedsverdi, som ville bli langt høyere. De hevdet i samme rapport at samtlige bosetninger og bosetningsveier er bygd med strategiske mål for øye, sett i forhold til infrastruktur, vannressurser og dyrkbarhet.[14]

Den israelske fredsorganisasjonen Peace Now har beregnet at bosetningene årlig koster israelske skattebetalere drøyt 3,3 milliarder kroner.[14]

Vannresurser[rediger | rediger kilde]

I de palestinske områdene er grunnvann den primære vannkilden. Vestbredden ligger over tre hovedbasseng: Vestre, østre og nordøstre grunnvannsmagasin. De palestinske territoriene er antatt å ha den høyeste forekomsten av grunnvannsreserver i hele regionen.[15]

Etter seksdagerskrigen i 1967 erklærte Israel vannressursene i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza for statseiendom og overførte kontrollen til områdets militære kommando. All boring og bygging av ny infrastruktur for vannforsyning uten spesialtillatelse ble forbudt. Fram til i dag (2004) er ytterst få slike tillatelser blitt gitt, både til jordbruksformål og privathushold. I 1982 ble ansvaret overført til de israelske vannmyndighetene, Israeli Water Authority Mekorot. Under fredsforhandlingene på begynnelsen av 90-tallet, som munnet ut i Oslo-avtalen, fikk de palestinske vannmyndighetene, Palestinian Water Authority, det formelle ansvaret, men Israel har opprettholdt kontrollen over palestinsk uttak av vann på Vestbredden. Palestinere på Vestbredden har heller ikke tilgang til vannet i Jordanelva, som i dag (2004) deles mellom Israel: 65 %, Jordan: 23,4 %, Syria: 11 % og Libanon: 0,3 % av årlig vannføring. Tross befolkningsvekst har derfor palestinerne måttet holde seg til det samme vannforbruket som på midten av 1960-tallet.[15]

Internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte territoriet, men likevel ble i 2004 en tredjedel av vannet som går til Israel og israelske bosettinger hentet fra kilder på Vestbredden og i Gaza, og en tredjedel fra Jordanelva. Rundt 80 prosent av vannressursene på Vestbredden er i dag (2004) under israelsk kontroll og går til Israel og israelske bosettinger i de okkuperte områdene.[15]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ * «Israel, the homeland of the Jews, was established in Palestine in 1948. The Palestine Liberation Organization, under Yasir Arafat, is committed to establishing a Palestinian state, which would include territory on the West Bank and Gaza Strip now partially occupied by Israel.» Palestine, The New Dictionary of Cultural Literacy, Tredje utgave. 2002.
  2. ^ Jerusalem: Crucible of the conflict (engelsk). BBC NEWS (4. desember 2001).
  3. ^ East Jerusalem (engelsk). B'Tselem.
  4. ^ Bosettere vil ha Gaza tilbake. Aftenposten (2. februar 2009). Besøkt 3. februar 2009.
  5. ^ Olmert ut mot bosettere. Aftenposten (16. september 2008). Besøkt 16. september 2008.
  6. ^ Israeli election: Where they stand. BBC (20. februar 2008). Besøkt 28. november 2009.
  7. ^ Israels statistiske sentralbyrå: [1] [2] [3]
  8. ^ Jerusaleminstitutet for israelske studier: [4] [5] [6] [7]
  9. ^ Foundation for Middle East Peace: [8] [9].
  10. ^ Number of settlers rises by 5% in 2007 (engelsk). Ynetnews (20. januar 2008).
  11. ^ Sources of Population Growth: Total Israeli Population and Settler Population, 1991 - 2003 (engelsk). Foundation for Middle East Peace. Arkivert fra originalen 11. mai 2008.
  12. ^ Settler Population Growth East and West of the Barrier (engelsk). Foundation for Middle East Peace.
  13. ^ Encouragement of migration to the settlements (engelsk). B'Tselem.
  14. ^ a b Hegnar Online - Israelske bosetninger har kostet 100 milliarder (23.3.2010)
  15. ^ a b c FIVAS – Foreningen for internasjonale vannstudier - Midtøsten, fra s.6