Jens Evensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jens Evensen
Jens Evensen
Jens Evensen til høyre (1974)
Født Jens Ingebret Evensen
5. november 1917
Oslo
Død 15. februar 2004 (86 år)
Asker, Akershus
Alderdom
Ektefelle Sylvei Evensen (1920-2010)
Yrke Jurist, diplomat, Folkerettdommer, Advokat med møterett for Høyesterett, æresdoktor og Politiker Ap.

Jens Evensen (født 5. november 1917 i Oslo, død 15. februar 2004) var en norsk politiker (Ap), diplomat, jurist, høyesterettsadvokat og Folkerettdommer ved Den internasjonale domstolen i Haag 19851994. Han fremforhandlet Norges handelsavtale med EF i 1972, og var statsråd i Trygve Brattelis og Odvar Nordlis regjeringer, først som handelsminister, deretter som Norges første og hittil eneste havrettsminister 19741978. Hans arbeid kan ha vært avgjørende for de store statlige inntektene av norsk oljevirksomhet.[trenger referanse] Sammen med sin protegé og høyre hånd Arne Treholt forhandlet han frem den omstridte «Gråsone»-avtalen. FNs havrettstraktat (1982) er i stor grad fundamentert på Evensens arbeid. Einar Førde kalte Jens Evensen for «en av de store nordmenn i dette århundret.»

Oppvekst og tidlige arbeidsår[rediger | rediger kilde]

Sitat Jens Evensen har utvilsomt vært helt avgjørende for Norge og den rikdommen vi har i dag. Han har fått mye ære, men om han har fått nok kan diskuteres. Sitat
Gunnar Berge, direktør i Oljedirektoratet

Jens Ingebret Evensen ble født til Jens Evensen og Hanna Marie Victoria Bjerkås 5. November 1917. Jens Evensen vokste opp i en velstående Oslo-familie. Hans far var en framgangsrik slakter. Allerede som barn var det klare forskjeller mellom den velstående Jens Evensen og kameratene hans som bodde i arbeidermiljøet i Kristiania. Hans far ga jobber til de fattige foreldrene til kameratene hans, og tok også inn ukjente og fremmede og ga dem jobber på slakteriet.[1]

Jens Evensen begynte på Hallings privatskole da han var fem år gammel.

Evensen skulle overta slakterforretningen etter sin far, så i en alder av 17 år tok han eksamen ved Oslo Handelgymnasium. Evensen startet på jusstudiet ved Universitetet i Oslo i 1936. Sin første jobb som nyutdannet fikk han hos advokatfirmaet Folkvard Bugge, som hadde spesialisert seg på å hjelpe husmenn i Nordmarka til å hevde sin nyvunne rett til å kjøpe plassen de bodde på av godseier Løvenskiold. Evensen tok seg av besøkene hos husmennene som ofte var analfabeter, og forklarte hvordan de kunne oppnå sine rettigheter.[trenger referanse]

Andre verdenskrig, motstandsarbeid og studier i USA[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig deltok Evensen i motstandsarbeid, blant annet ved å produsere falske identitetspapirer.[trenger referanse] Etter krigen ble han oppnevnt til fullmektig og aktor i landssvikoppgjøret. Her satt han med det omfattende arbeidet å finne ut hva Quisling og hans stab hadde tilranet seg av verdier under krigen. Evensen tok likevel sterk avstand fra dødsstraffen Quisling ble ilagt.[trenger referanse] Han dro i 1947 til USA for videre utdannelse. Han fikk et utdanningsstipend fra Rockefeller-stiftelsen og begynte på Harvard, et internasjonalt miljø der han ble kjent med personer fra oljebransjen.[trenger referanse] Dette tente Evensens interesse for oljeforekomster og hans overbevisning om at ressursene måtte komme under offentlig forvaltning. Jens Evensen gikk ut av Harvard som Doctor juris i 1968.[2]

Oljealderen[rediger | rediger kilde]

Sitat Ingen bør være i tvil om at han både som diplomat og som handels- og havrettsminister har ytet sitt land store tjenester. Det er slett ikke gitt at dagens oljeinntekter ville ha vært i den størrelsesorden de nå er, uten Jens Evensens innsats som forhandler på det internasjonale plan Sitat
Aftenposten i anledning Evensens 80-årsdag 5. november 1997

Som ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet kom Jens Evensen med forslag om det første rammeverk for petroleumsvirksomheten, som ble kongelig resolusjon av 9. april 1965. Sammen med Carl August Fleischer og Terje Løddesøl fra samme departement sto Evensen sentralt i å sikre statens interesser i oljevirksomheten. Ifølge Rolf Hellem, som senere ble Ap's oljepolitiske talsmann, var norske politikere på tidlig 60-tall nærmest uinteressert i olje.[trenger referanse]

Evensen tok opp de juridiske spørsmålene rundt oljen på et tidspunkt da flere tørre letebrønner hadde fått mange til å gi opp.[trenger referanse]

Evensens engasjement påvirket Einar Gerhardsen, og Evensen fikk tillatelse til å reise til de store oljelandene i Midtøsten, Latin-Amerika og til USA for å sette seg inn i spørsmålene rundt oljeutvinning. Her ble Evensen kjent med lederen av Esso Exploration, og sammen tegnet de opp det som senere ble norsk oljepolitikk.[trenger referanse] Gunnar Berge gir Evensen sammen med Fleischer og Løddesøl mye av æren for at den norske stats nå enorme olje- og gassinntekter ble sikret.[3]

Havretten[rediger | rediger kilde]

Det var i kontakt med Einar Gerhardsen at Evensen ble engasjert i havrettsspørsmål.[trenger referanse] Evensen ivret etter økonomiske soner på inntil 200 nautiske mil, med rett for kyststatene til å utforske og utnytte de levende ressursene i havet. FNs havrettstraktat fra 1982 bærer preg av å være Evensens arbeid.[trenger referanse] Evensen hadde på dette vis stor betydning for at Norge fikk utvidet sin fiskerisone. Han ble beskyldt[av hvem?] for å løpe Utviklingslandenes ærend og ofre industrilandenes interesser på idealismens alter. [4]

Samarbeidet med Arne Treholt og Gråsoneavtalen[rediger | rediger kilde]

Sitat Jens Evensen spilte en viktig rolle i en kritisk periode. Han var utvilsomt en høyt respektert person og velkvalifisert jurist Sitat
– Gunnar Berge

Jens Evensen ble tidlig på 1970-tallet kjent med Arne Treholt, som da var en ung journalist i Arbeiderbladet.[trenger referanse] De kom til å innlede et nært politisk samarbeid og personlig vennskapsforhold, og Evensen ble Treholts politiske mentor.[trenger referanse] Treholt var Evensens politiske sekretær da han var handels- og skipsfartsminister, og senere Evensens statssekretær da Evensen var havrettsminister.

Sammen forhandlet Evensen og Treholt frem «Gråsone»-avtalen med Sovjetunionen. Avtalen var svært omstridt, og det ble hevdet at Evensen og Treholt gikk ut over sine fullmakter. Arne Treholt ble senere arrestert og dømt som sovjetisk spion. Sigurd Allern skrev i Klassekampen:

I praksis betød dette at russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet. Den norske statssekretæren kunne diskret fungere som informant og medspiller for fiskeriminister Isjkov. Avtalen ble, som man kunne vente, elendig, og Jens Evensen hadde problemer med å få den akseptert både av regjeringen og Stortinget. Treholt spilte forræderens rolle, men opererte også innenfor et politisk miljø der det var mulig å forene rollen som agent med rollen som politisk påvirker for russiske interesser.[4]

Etter arrestasjonen av Treholt brøt Jens Evensen all kontakt med ham, og trakk seg også fra offentligheten i stor grad resten av livet. Evensen sa seg ferdig med Treholt-saken i 1989, da han vitnet under en høring om saken i Stortinget.[trenger referanse] I sitt vitnemål sammenlignet han Treholt med Vidkun Quisling. Treholts advokat Arne Haugestad ringte etter at dette ble offentlig kjent til Evensen for å fortelle ham at Treholt ville gå til sak mot ham for ærekrenkelse; Evensen sa «kjør i vei» før han brøt telefonforbindelsen.[5]

Arbeidet i Haag[rediger | rediger kilde]

Jens Evensen ble den norske kandidaten til å sitte i Den internasjonale domstolen i Haag, og han ble i 1985 tatt i ed som folkerettsdommer.[3] Han virket ved domstolen til han gikk av med pensjon i 1994.

Pensjon[rediger | rediger kilde]

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Etter Jens Evensen gikk av med pensjon i 1994, trakk han seg tilbake til hjemmet i Vollen. Jens Evensens to store lidenskaper var å seile i Oslofjorden og å spille trekkspill. Han var også et hundemenneske med en stor begeistring for Newfoundlandshunden.

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Sitat "Evensen var rett mann på rett plass til rett tid. Han var smilende og vi syntes alle at vi kjente ham og var dus. Vi skylder ham dyp takk, for å si det mildt. - - På Regjeringens vegne vil jeg uttrykke dyp respekt og takknemlighet for det store og banebrytende arbeid som Jens Evensen gjennom en menneskealder fikk utrettet til beste for landet vårt og for det internasjonale rettssamfunnet. Jeg lyser fred over hans minne. Sitat
– Utenriksminister Jan Petersen (H)

Jens Evensen døde 86 år gammel den 15. februar 2004. Hans begravelse ble holdt i Asker kirke.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Jens Evensen ble overlevd av hans kone Sylvei Evensen og deres to sønner Jens og Even Evensen.

«Pioneren» er en dokumentarfilm av Torstein Molle Haug om Jens Evensens liv og ettermæle.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

  • Oslo Handelsgymnas fra 1934
  • Student fra 1936
  • Cand.jur. fra 1942
  • Studier Minnesota Law School, Columbia University og Columbia Law School fra 1947.
  • Rockefeller-stipendiat til Harvard Law School 1952-1953
  • Dr.juris, i internasjonal rett, Harvard fra 1968

Yrke[rediger | rediger kilde]

  • Foreleser ved Oslo Universitet og Hague Academy of International Law
  • Advokat for Den norske stat i Internasjonale rettssaker
  • Førte saker for Europarådets menneskerettighetskommisjon
  • Advokatfullmektig 1942-1944
  • Politifullmektig Landssvikavdelingen 1945-1946
  • Advokat hos Regjeringsadvokaten 1948-1950
  • Advokat i norsk-engelske fiskerigrensesaker Haag 1949-1951
  • Høyesterettsadvokat fra 1952
  • Advokat i gullklausulsaken mot Frankrike fra 1957
  • Advokat i Hannevigsaken mot USA fra 1959
  • Ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementets Rettsavdeling 1961-1973
  • Ambassadeur en mission spéciale for forhandlinger om handelsavtale med EF 1972-1973
  • Ambassadør og folkerettsrådgiver fra 1979
  • Dommer ved den internasjonale domstol i Haag 1984-1994

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Verv[rediger | rediger kilde]

  • Formann Sjøgrenseutvalget 1955-1979
  • Leder delegasjoner oppnevnt av Regjeringen for forhandlinger om bilaterale og multilaterale konvensjoner fra 1961
  • Formann Statens oljeråd 1965-1973
  • Formann Fiskerigrensekommisjonen 1967-1969
  • Viseformann FNs havbunn-komite 1968-1973
  • Formann Sikkerhetsforskriftsutvalget vedrørende produksjonsinstallasjoner m.m på den norske kontinentalsokkel 1970-1972
  • Formann Prisforhandlingsutvalget for olje produsert på den norske kontinentalsokkel 1971-1972
  • Visepresident FNs havrettskonferanse 1973-1982
  • Formann Delegasjon til FNs havrettskonferanse 1973-1982
  • Leder Havretts- og sjøgrenseutvalget 1979-1984
  • Leder Delegasjon til å føre forhandlinger med Sovjetunionen om delelinjen mellom norsk og sovjetisk kontinentalsokkel fra 1980
  • Medlem FNs Folkerettskommisjon fra 1980
  • Leder Delegasjon til 10.sesjon av FNs konferanse om havets folkerett 1980-1981
  • Nestleder Delegasjon til å føre forhandlinger med Island om diverse spørsmål vedrørende havområdene ved Jan Mayen fra 1980
  • Leder Delegasjon til 11.sesjon av FNs konferanse om havets folkerett fra 1982
  • Spesialrådgiver FNs Folkerettskommisjon til utarbeidelse av Traktat om Internasjonale Elver fra 1982
  • Formann Delegasjon til FNs Forberedende Kommisjon vedrørende FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 fra 1983
  • Medlem Utvalget til å utrede hovedprinsippene for oppbyggingen av den sentrale forvaltningsorganisasjon

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berit Ruud Retzer: Jens Evensen: Makten, myten og mennesket (1999) ISBN 82-995068-0-8, [5]
  • Innstilling 2: Vedrørende forslag til sikkerhetsforskrifter m.v. for undersøkelse og boring etter undersjøiske petroleumsforekomster. Utredninger nr. 68. Statens oljeråd
  • Evensen, Jens Ingebret: Om gyldigheten av lover som erklærer gullklausuler ugyldige eller uvirksomme; en folkerettslig og rettssammenlignende undersøkelse, Oslo 1961
  • Innstilling 1: Om foreløpige bestemmelser om utforsking av undersjøiske naturforekomster. Utredninger nr. 43, Oslo 1964
  • Innstilling 2: Om forskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster med utkast til kongelig resolusjon. Utredninger nr. 44, Oslo 1965
  • "Om trålfiske innenfor fiskerigrensen." Innstillinger og betenkninger nr.23, Bergen 1970
  • Evensen, Jens Ingebret: Muligheter og rettigheter på havbunnen. Dyphavet – et nytt ekspansjonsfelt?, Oslo 1970
  • Evensen, Jens Ingebret: "Oversikt over oljepolitiske spørsmål bl. a. på bakgrunn av utenlandsk oljelovgivnining og utenlandsk konsesjonspolitikk." * Innstillinger og betenkninger nr.21, Oslo 1971[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]
  2. ^ [2]
  3. ^ a b [3]
  4. ^ Sigurd Allern (23. januar 1984). «Et sjokk». Klassekampen. 
  5. ^ Berit Ruud Retzer (1999). Jens Evensen: Makten, myten og mennesket. BBG Forlag. ISBN 82-995068-0-8. 


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]