Jens Evensen

Jens Evensen
Jens Evensen til høyre (1974)
Født		Jens Ingebret Evensen 5. november 1917 Oslo
Død		15. februar 2004 (86 år) Asker, Akershus Alderdom
Ektefelle		Sylvei Evensen (1920-2010)
Yrke		Jurist, diplomat, Folkerettdommer, Advokat med møterett for Høyesterett, æresdoktor og Politiker Ap.
Jens Evensen på Commons

Jens Evensen (født 5. november 1917 i Oslo, død 15. februar 2004) var en norsk politiker (Ap), diplomat, jurist, høyesterettsadvokat og Folkerettdommer ved Den internasjonale domstolen i Haag 1985–1994. Han fremforhandlet Norges handelsavtale med EF i 1972, og var statsråd i Trygve Brattelis og Odvar Nordlis regjeringer, først som handelsminister, deretter som Norges første og hittil eneste havrettsminister 1974–1978. Hans arbeid kan ha vært avgjørende for de store statlige inntektene av norsk oljevirksomhet. Sammen med sin protegé og høyre hånd Arne Treholt forhandlet han frem den omstridte «Gråsone»-avtalen. FNs havrettstraktat (1982) er i stor grad fundamentert på Evensens arbeid. Einar Førde kalte Jens Evensen for «en av de store nordmenn i dette århundret.»

Oppvekst og tidlige arbeidsår

	Jens Evensen har utvilsomt vært helt avgjørende for Norge og den rikdommen vi har i dag. Han har fått mye ære, men om han har fått nok kan diskuteres.
– Gunnar Berge, direktør i Oljedirektoratet

Jens Ingebret Evensen ble født til Jens Evensen og Hanna Marie Victoria Bjerkås 5. November 1917. Jens Evensen vokste opp i den velstående Evensen-familien som byttet bopel mellom årstidene. Om vinteren holdt de til på Grønland i Oslo hvor hans far var en framgangsrik slakter. Om sommeren bodde de i Vollen i Asker hvor han lærte seg å spille trekkspill. Allerede som barn var det klare forskjeller mellom den velstående Jens Evensen og kameratene hans som bodde i arbeidermiljøet i Kristiania. Hans far ga jobber til de fattige foreldrene til kameratene hans, og tok også inn ukjente og fremmede og ga dem jobber på slakteriet.

Jens Evensen begynte på Hallings privatskole da han var bare fem år gammel. Her ble han ikke akseptert med det første av vestkantens elitemiljø. Det var ikke uvanlig at han var i slåsskamper med de andre barna. De dårlige opplevelsene med vestkantens borgerskap gjorde et sterkt inntrykk på den lille gutten, og overklassemiljøet var noe han ikke ville ha noe med å gjøre.

Den sterkeste opplevelsen kom under arbeidsløsheten i 1930-årene, da foreldrene hans bidro med kjøtt og pølser fra slakteriet til de trengende på østkanten, og som tenåring var Jens Evensen og hans to søsken med på å hjelpe de nødstilte. Den sterke opplevelsen var med på å danne Jens Evensens humanistiske syn og forme hans politiske bevissthet, noe som satt i ham livet ut. Denne humanismen var noe som ifølge hans sønn, Jens Evensen jr., preget ham gjennom hele livet.

Det lå i kortene at Evensen skulle overta slakterforretningen etter sin far, så i en alder av 17 år tok han eksamen ved Oslo Handelgymnasium. Rektor ved gymnaset gjorde det klart overfor foreldrene at gutten hadde spesielle evner, noe de allerede hadde innsett; han hadde sans for komplekse problemstillinger. Evensen startet derfor på jusstudiet ved Universitetet i Oslo i 1936. Sin første jobb som nyutdannet fikk Evensen hos advokatfirmaet Folkvard Bugge. Firmaet hadde spesialisert seg på å hjelpe husmenn i Nordmarka til å hevde sin nyvunne rett til å kjøpe plassen de bodde på av godseier Løvenskiold. Evensen tok seg av besøkene hos husmennene som ofte var analfabeter, og forklarte hvordan de kunne oppnå sine rettigheter.

Andre verdenskrig, motstandsarbeid og studier i USA

Under andre verdenskrig deltok Evensen i motstandsarbeid, blant annet ved å produsere falske identitetspapirer. Etter krigen ble han oppnevnt til fullmektig og aktor i landssvikoppgjøret. Her satt han med det omfattende arbeidet å finne ut hva Quisling og hans stab hadde tilranet seg av verdier under krigen. Evensen tok likevel sterk avstand fra dødsstraffen Quisling ble ilagt. Han dro i 1947 til USA for videre utdannelse. Han fikk et Rockefeller utdanningsstipend og begynte på Harvard, et internasjonalt miljø der han ble kjent med personer fra oljebransjen. Dette tente Evensens interesse for oljeforekomster og hans overbevisning om at disse rikdommene måtte sikres for å komme folket og senere generasjoner til gode. Jens Evensen gikk ut av Harvard som Doctor juris i 1968.

Oljealderen

	Ingen bør være i tvil om at han både som diplomat og som handels- og havrettsminister har ytet sitt land store tjenester. Det er slett ikke gitt at dagens oljeinntekter ville ha vært i den størrelsesorden de nå er, uten Jens Evensens innsats som forhandler på det internasjonale plan
– Aftenposten i anledning Evensens 80-årsdag 5. november 1997

Som ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet kom Jens Evensen med forslag om det første rammeverk for petroleumsvirksomheten, som ble kongelig resolusjon av 9. april 1965. Sammen med Carl August Fleischer og Terje Løddesøl fra samme departement sto Evensen sentralt i å sikre statens interesser i oljevirksomheten. Ifølge Rolf Hellem, som senere ble Ap's oljepolitiske talsmann, var norske politikere på tidlig 60-tall nærmest uinteressert i olje.

Evensen tok opp de kompliserte juridiske spørsmålene rundt oljen, på et tidspunkt da flere tørre letebrønner hadde fått mange til å gi opp. 'Hvilke rettigheter hadde Norge til kontinentalsokkelen? Hvordan skulle letingen reguleres, og hvem eide egentlig forekomstene?' Evensens engasjement påvirket Einar Gerhardsen, og Evensen fikk ham med på at Evensen skulle få dra for statens regning til de store oljelandene i Midtøsten, Latin-Amerika og til USA for å sette seg inn i spørsmålene rundt oljeutvinning. Her ble Evensen kjent med lederen av Esso Exploration, og sammen tegnet de opp det som senere ble norsk oljepolitikk. Gunnar Berge gir Evensen sammen med Fleischer og Løddesøl mye av æren for at den norske stats nå enorme olje- og gassinntekter ble sikret.

	"Ingen bør være i tvil om at han både som diplomat og som handels- og havrettsminister har ytet sitt land store tjenester. Det er slett ikke gitt at dagens oljeinntekter ville ha vært i den størrelsesorden de nå er, uten Jens Evensens innsats som forhandler på det internasjonale plan."
– Aftenposten i anledning med Evensens 80-årsdag 5. november 1997

Havretten

Det var i kontakt med Einar Gerhardsen at Evensen ble engasjert i havrettsspørsmålet. Evensen ivret etter økonomiske soner på inntil 200 nautiske mil, med rett for kyststatene til å utforske og utnytte de levende ressursene i havet. FNs havrettstraktat fra 1982 bærer preg av å være Evensens arbeid. Evensen hadde på dette vis stor betydning for at Norge fikk utvidet sin fiskerisone. Evensen ble beskyldt for å løpe Utviklingslandenes ærend og ofre industrilandenes interesser på idealismens alter. [4]

Samarbeidet med Arne Treholt og Gråsoneavtalen

	Jens Evensen spilte en viktig rolle i en kritisk periode. Han var utvilsomt en høyt respektert person og velkvalifisert jurist
– Gunnar Berge

Jens Evensen ble tidlig på 1970-tallet kjent med Arne Treholt, som da var en ung journalist i Arbeiderbladet. Evensen og Treholt kom til å innlede et nært politisk samarbeid og personlig vennskapsforhold, og Evensen ble Treholts politiske mentor. Treholt var Evensens politiske sekretær da han var handels- og skipsfartsminister, og senere Evensens statssekretær da Evensen var havrettsminister.

Sammen forhandlet Evensen og Treholt frem «Gråsone»-avtalen med Sovjetunionen. Avtalen var svært omstridt, og det ble hevdet at Evensen og Treholt gikk ut over sine fullmakter. Arne Treholt ble senere arrestert og dømt som sovjetisk spion. Sigurd Allern skrev i Klassekampen:

I praksis betød dette at russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet. Den norske statssekretæren kunne diskret fungere som informant og medspiller for fiskeriminister Isjkov. Avtalen ble, som man kunne vente, elendig, og Jens Evensen hadde problemer med å få den akseptert både av regjeringen og Stortinget. Treholt spilte forræderens rolle, men opererte også innenfor et politisk miljø der det var mulig å forene rollen som agent med rollen som politisk påvirker for russiske interesser.

Etter arrestasjonen av Treholt brøt Jens Evensen all kontakt med ham, og trakk seg også bort fra offentligheten i stor grad resten av livet. Evensen sa seg ferdig med Treholt-saken i 1989, da han vitnet under en høring om saken i Stortinget. I sitt vitnemål sammenlignet han Treholt med Vidkun Quisling. Treholts advokat Arne Haugestad ringte etter at dette ble offentlig kjent til Evensen for å fortelle ham at Treholt ville gå til sak mot ham for ærekrenkelse; Evensen sa «kjør i vei» før han brøt telefonforbindelsen.

Arbeidet i Haag

Jens Evensen ble den norske kandidaten til å sitte i den anerkjente Den faste voldgiftsdomstol i Haag. I FNs sikkerhetsråd og i Generalforsamlingen fikk han det høyeste stemmetallet av alle kandidatene, og han ble i 1985 tatt i ed som folkerettsdommer. At Jens Evensens nære medarbeider nettopp var blitt tatt for spionasje, stod ikke i veien for hans nominasjon. Dette sier noe om Evensens ekstremt sterke renommé. I Haag viste Evensen han seg tidlig som en nyttig mann for Norge. Da Norge i 1949 ble stevnet for domstolen i Haag av Storbritannia og i 1955 av Frankrike, i den såkalte gullklausulsaken. Hans språkkunnskaper i engelsk, tysk, fransk og latin gjorde ham til nøkkelperson for Norge i flere tiår, og hans arbeide i Haag skaffet ham mange nyttige kontakter for hans videre arbeid. Han virket ved domstolen til han gikk av med pensjon i 1994.
Jens Evensen var livet ut en motstander av atomvåpen, dødsstraff, EU og kritisk til de stor maktenes imperialisme på land og hav.

Pensjon

Etter Jens Evensen gikk av med pensjon i 1994 så trakk han seg tilbake til hjemmet i Vollen, hvor han kunne ofte sees på Kafe Oscar. Jens Evensens to store lidenskaper var å seile i Oslofjorden og å spille trekkspill. Han var også et hundemenneske med en veldig stor begeistring for Newfoundlandshunden.

Død og begravelse

	"Evensen var rett mann på rett plass til rett tid. Han var smilende og vi syntes alle at vi kjente ham og var dus. Vi skylder ham dyp takk, for å si det mildt. - - På Regjeringens vegne vil jeg uttrykke dyp respekt og takknemlighet for det store og banebrytende arbeid som Jens Evensen gjennom en menneskealder fikk utrettet til beste for landet vårt og for det internasjonale rettssamfunnet. Jeg lyser fred over hans minne.
– Utenriksminister Jan Petersen (H)

Jens Evensen døde 86 år gammel, den 15. februar 2004. Hans begravelse ble holdt i Asker kirke hvor hans familie, venner og politikere æret hans minne. Politikere som Jan Petersen (H) og Einar Førde (Ap) var også tilstede.

Ettermæle

Jens Evensen ble etterlevd av hans kone Sylvei Evensen og deres to sønner; Jens Evensen og Even Evensen. Jens Evensen har to sønner: Jens og Tore, og Even Evensen har to døtre:Victoria og Catharina. Evensen familiene er bosatt i Vollen i Asker.

Bergens Tidende skrev i 2006; "Kappløpet etter olje og gass er til tider omgitt av ren mystikk. Det kan fortone seg som en gåte at debatten til nå langt på veg har unngått å komme inn på mannen som la grunnlaget for de rikdommene som har skaffet staten Norge et oljefond på over 1 300 mrd. kroner ved årsskiftet."[5]

Det ble sendt en dokumentar om Oljealderen på nrk høsten 2009, med omtale av Jens Evensens betydning. Det settes stadig fortsatt spørsmålstegn fra forfattere, aviser og politikere om Jens Evensen fikk den æren han virkelig fortjente for å ha sikret Norges rikdom fra olje og gass.

"Pioneren" er en dokumentar av Torstein Molle Haug om Jens Evensens liv og ettermæle. Anmeldelsen sa følgende: "Et bunnsolid, profesjonelt og viktig portrett av en av en norsk politiker som har blitt glemt.

	"'Alle nordmenn burde ha en byste av Jens Evensen i heimen.'"
– Jan Kjærstad

Utdannelse

• Oslo Handelsgymnas fra 1934
• Student fra 1936
• Cand.jur. fra 1942
• Studier Minnesota Law School, Columbia University og Columbia Law School fra 1947.
• Rockefeller-stipendiat til Harvard Law School 1952-1953
• Dr.juris, i internasjonal rett, Harvard fra 1968

Yrke

• Foreleser ved Oslo Universitet og Hague Academy of International Law
• Advokat for Den norske stat i Internasjonale rettssaker
• Førte saker for Europarådets menneskerettighetskommisjon
• Advokatfullmektig 1942-1944
• Politifullmektig Landssvikavdelingen 1945-1946
• Advokat hos Regjeringsadvokaten 1948-1950
• Advokat i norsk-engelske fiskerigrensesaker Haag 1949-1951
• Høyesterettsadvokat fra 1952
• Advokat i gullklausulsaken mot Frankrike fra 1957
• Advokat i Hannevigsaken mot USA fra 1959
• Ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementets Rettsavdeling 1961-1973
• Ambassadeur en mission spéciale for forhandlinger om handelsavtale med EF 1972-1973
• Ambassadør og folkerettsrådgiver fra 1979
• Dommer ved den internasjonale domstol i Haag 1984-1994

Utmerkelser

• Evensen ble i 1952 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
• I 1993 ble han forfremmet til kommandør av St. Olavs Orden «for samfunnsnyttig virke».
• Han ble i 1965 utnevnt til Det jugoslaviske flaggs orden med gullkrans (2. klasse).
• 1973 ble han utnevnt til kommandør av den svenske Nordstjerneordenen.
• Evensen ble i 1974 utnevnt til æresdoktor ved Heriot-Watt University i Edinburgh.

Verv

• Formann Sjøgrenseutvalget 1955-1979
• Leder delegasjoner oppnevnt av Regjeringen for forhandlinger om bilaterale og multilaterale konvensjoner fra 1961
• Formann Statens oljeråd 1965-1973
• Formann Fiskerigrensekommisjonen 1967-1969
• Viseformann FNs havbunn-komite 1968-1973
• Formann Sikkerhetsforskriftsutvalget vedrørende produksjonsinstallasjoner m.m på den norske kontinentalsokkel 1970-1972
• Formann Prisforhandlingsutvalget for olje produsert på den norske kontinentalsokkel 1971-1972
• Visepresident FNs havrettskonferanse 1973-1982
• Formann Delegasjon til FNs havrettskonferanse 1973-1982
• Leder Havretts- og sjøgrenseutvalget 1979-1984
• Leder Delegasjon til å føre forhandlinger med Sovjetunionen om delelinjen mellom norsk og sovjetisk kontinentalsokkel fra 1980
• Medlem FNs Folkerettskommisjon fra 1980
• Leder Delegasjon til 10.sesjon av FNs konferanse om havets folkerett 1980-1981
• Nestleder Delegasjon til å føre forhandlinger med Island om diverse spørsmål vedrørende havområdene ved Jan Mayen fra 1980
• Leder Delegasjon til 11.sesjon av FNs konferanse om havets folkerett fra 1982
• Spesialrådgiver FNs Folkerettskommisjon til utarbeidelse av Traktat om Internasjonale Elver fra 1982
• Formann Delegasjon til FNs Forberedende Kommisjon vedrørende FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 fra 1983
• Medlem Utvalget til å utrede hovedprinsippene for oppbyggingen av den sentrale forvaltningsorganisasjon

Litteratur

• Berit Ruud Retzer: Jens Evensen: Makten, myten og mennesket (1999) ISBN 82-995068-0-8, [6]
• Innstilling 2: Vedrørende forslag til sikkerhetsforskrifter m.v. for undersøkelse og boring etter undersjøiske petroleumsforekomster. Utredninger nr. 68. Statens oljeråd
• Evensen, Jens Ingebret: Om gyldigheten av lover som erklærer gullklausuler ugyldige eller uvirksomme; en folkerettslig og rettssammenlignende undersøkelse, Oslo 1961
• Innstilling 1: Om foreløpige bestemmelser om utforsking av undersjøiske naturforekomster. Utredninger nr. 43, Oslo 1964
• Innstilling 2: Om forskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster med utkast til kongelig resolusjon. Utredninger nr. 44, Oslo 1965
• "Om trålfiske innenfor fiskerigrensen." Innstillinger og betenkninger nr.23, Bergen 1970
• Evensen, Jens Ingebret: Muligheter og rettigheter på havbunnen. Dyphavet – et nytt ekspansjonsfelt?, Oslo 1970
• Evensen, Jens Ingebret: "Oversikt over oljepolitiske spørsmål bl. a. på bakgrunn av utenlandsk oljelovgivnining og utenlandsk konsesjonspolitikk." * Innstillinger og betenkninger nr.21, Oslo 1971[7]

Referanser

2. ^ http://www.snl.no/.nbl_biografi/Jens_Evensen/utdypning

Eksterne lenker

• «Biografisk innhold om Jens Evensen», store norske leksikon.
• «Tidligere statsråd Jens Evensen er død», melding i Aftenposten, 16. februar 2004
• «Minneord ved Jens Evensens bisettelse», ved utenriksminister Jan Petersen
• «Verdig bisettelse for Jens Evensen», fra Asker og Bærums budstikke, 11. november 2005
• «Mysteriet Jens Evensen», Bergens Tidende, 17. februar 2006
• «Jens Evensen er død», NRK, 16. februar 2004