Arbeidernes kommunistparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeidernes kommunistparti
Erklært ideologi Kommunisme
Marxisme-leninisme
Maoisme
Grunnlagt 1973
Nedlagt 2007
(gikk inn i Rødt)
Ungdomsorg. SUF(m-l)
Rød Ungdom
Hovedkontor Oslo

Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et norsk kommunistisk parti av den maoistiske varianten. Partiet ble erklært stiftet 18. februar 1973, etter forberedende møter i hemmelighet julen 1972[1] og reellt stiftelsesmøte 8. - 11. februar 1973.[2] Partinavnet var opprinnelig Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP(m-l), men parentesen ble sløyfet i 1990. AKP stilte aldri til valg under eget navn, men deltok i Rød Valgallianse (RV).

RV vedtok på sitt landsmøte i 2005 å sende en henvendelse til AKP med henblikk på sammenslåing. Initiativet ble ønsket velkommen av AKPs landsmøte i 2006, og 10. mars 2007 ble det nye partiet stiftet. Det fikk navnet Rødt. 21. april 2007 hadde AKP et ekstraordinært landsmøte. Her ble det formelle vedtaket om å legge partiet ned fattet.

Rød Ungdom (RU) var ungdomsorganisasjon både for AKP og for RV, og er nå ungdomsorganisasjonen til Rødt.

Rødt! (frem til 2004 kalt Røde Fane) var AKPs tidsskrift og forlag. Det er overtatt av det nye partiet. AKP utgav også gratisavisa akp.no. Denne videreføres som Rødt nytt.

Noregs Kommunistiske Studentforbund (NKS) var partiets studentorganisasjon, men er etter partisammenslåingen en selvstendig organisasjon.

Partimodell

Lenin kalte kommunistpartiet «et parti av ny type». AKP var inspirert av Lenins og Maos partimodeller, og ble styrt etter prinsippet om demokratisk sentralisme.

Historie

AKP ble grunnlagt som Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) den 18. februar 1973, og sprang ut av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) og Marxist-Leninistiske Grupper. Disse grupperingene brøt ut av Sosialistisk Folkeparti under landsmøtet i 1969, og aktivister med tilknytting til SUF(m-l) grunnla avisa Klassekampen samme år. Partiet var basert på marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning, og var på 1970-tallet et av Vest-Europas sterkeste ml-partier. Det grunnla Forlaget Oktober som ved siden av bøker av teoretikere som Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong, ga ut forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet. Partiet spilte en sentral rolle i solidaritetsarbeidet for Vietnam og Palestina og i kvinnebevegelsen. Klassekampen var offisielt organ for partiet fra februar 1973 til april 1991.

1970-tallet og 1980-tallet

1970-tallet ble AKP(m-l) styrt av en kjerne av skolerte marxister. De mest fremtredende var Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø («Billy») og Sigurd Allern. Av de fem er det bare Pål Steigan som var AKP-medlem inntil nedleggelsen. Tron Øgrim fortsatte som medlem i Rød Valgallianse, senere Rødt.

I 2005 ble det presentert som en nyhet at Kjell Skjervø (som stod fram i boken «Mao, min Mao» av Hans Petter Sjøli, utgitt på Cappelen) på 1970-tallet hadde vært hemmelig medlem i sentralkomiteen. Disse opplysningene hadde han imidlertid allerede kommet med i et intervju i Røde Fane nr. 1 1992 (Skjervø forteller i intervjuet at han satt i sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og var med i arbeidsutvalget gjennom hele 1970-tallet).

Pål Steigan skrev i sine memoarer («På den himmelske freds plass», Aschehoug, 1985) at ml-bevegelsen kulminerte i 1978. I Norge var ungdomsopprøret langt på vei forbi og internasjonalt var det begynt å rakne for de mange sosialistregimene og frigjøringsbevegelsene som AKP hadde støttet opp om. Mest dramatisk var bruddet mellom Arbeidets Parti i Albania (av Mao Zedong kalt «sosialismens fyrtårn i Europa») og Kinas Kommunistiske Parti. Bruddet førte til en varig splittelse i den internasjonale ml-bevegelsen. AKP tok et klart standpunkt for Kina og maoismen og opplevde ikke tilsvarende splittelser som tilfellet var i blant annet Danmark og Sverige. Utenrikspolitisk holdt AKP seg til Mao Zedongs teori om «De tre verdener», selv om kritikken mot Kina, og mot grunnlaget for den kinesiske kulturrevolusjonen, økte utover på 1980-tallet. AKP brøt båndene med Kina etter massakren på Den Himmelske Freds Plass i 1989.

I motsetning til NKP og SV[trenger referanse] støttet aldri AKP opp om Sovjetunionen og deres satellittstater i Øst-Europa. Tvert imot, Sovjetunionen ble vurdert som en imperialistisk stormakt på linje med USA. Med rustningskappløpet ut over 1970-tallet analyserte man det slik at det nå var Sovjetunionen som var i ferd med å bli den farligste imperialistmakten. Kombinert med Norges beliggenhet og landets medlemskap i NATO, øynet AKP en krigsfare der Sovjetunionen ble vurdert som den fremste trusselen. I denne sammenhengen foretok partiet studier på denne faren og ga blant annet ut «Geriljakrigføring i Norge» og «Slik er Sovjets hær». Interessant nok ble det stalinistiske Sovjetunionen derimot hyllet og trukket frem for inspirasjon. I AKP(m-l)s tolkning var det skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen etter Josef Stalins død, noe som forvandlet Sovjet fra å være en arbeiderstyrt sosialistisk stat til et sosialimperialistisk diktatur med nærmest fascistisk tilsnitt. AKP(m-l) fikk også gitt ut Stalins verk "Spørsmål i leninismen" (Oktober forlag 1976,) og gav også ut bøker der de søkte å dokumentere at det fortsatt fantes "ekte" kommunister igjen i Sovjetunionen som i hemmelighet kjempet mot de sittende "falske" kommunister. (Se for eksempel "Revolusjonær opposisjon i sovjet : dokumenter fra sovjetunionens revolusjonære kommunister og stalin-gruppa", (Oktober forlag, 1976)). AKP(m-l) så på Kina (og en stund Albania) som bærerne av den opprinnelige ekte kommunismen som en gang hadde vært førende i Lenins og Stalins Sovjet.

1980-tallet gjorde et gryende kvinneopprør seg gjeldende i partiet. Dette opprøret medførte at partiet både politisk og organisatorisk la større vekt på kvinnespørsmål. Likevel ble AKP svekket gjennom hele 1980-tallet, og sammenbruddet i Øst-Europa i 19891990 bidro til en ideologisk krise, selv om AKP aldri hadde støttet disse regimene. Rød Valgallianse ble gjort uavhengig av partiet og et betydelig mindretall av medlemmene valgte å forlate AKP og satse utelukkende på RV. Avisa Klassekampen ble også gradvis løsere tilknyttet partiet.

1990-tallet til 2007

Fra begynnelsen av 1990-tallet gikk partiet gjennom en nyorienteringsprosess. Partiet sluttet i stor grad å bruke paroler som «proletariatets diktatur» og «væpna revolusjon», begreper som mange mente bidro til å stigmatisere partiet. Selv om teorien om «proletariatets diktatur» i følge Lenin var et «nøkkelspørsmål», mente AKP selv at de fortsatt stod fundamentert på revolusjonær marxistisk teori, samtidig som aspekter ved leninismen har vært under kritikk. De hentet momenter fra feministisk, økologisk og anti-eurosentrisk kritikk av marxismen, og integrerte disse elementene i partiets analyse. Endringene var omstridte, men det herskende synet i AKP var at dette er en positiv revidering og «nyvinning» av marxismen.

Landsmøtet i 1990 fjernet (m-l) fra navnet, noe som medførte at utbrytere dannet den partiforberedende organisasjonen (marxist-leninistene). Landsmøtet vedtok også den såkalte Obrestad-passasjen som sa at marxisme, når overført til den politiske virkelighet, nødvendigvis ender i despoti. Da Rød Valgallianse ble fristilt fra AKP, gikk store deler av høyrefløyen ut av AKP, og ved landsmøtet i 1992 ble denne formuleringen fjernet. I 1991 ble også Klassekampen formelt fristilt fra partiet, ved at en formålsparagraf i avisas vedtekter erstatta det at avisa var "Organ for Arbeidernes Kommunistparti". AKP beholdt likevel aksjemajoriteten i avisa gjennom hele 1990-tallet.

Kjersti Ericssons bøker «Søstre! Kamerater» (1987) og «Den flerstemmige revolusjonen» (1991) har vært blant de viktigste ideologiske bidragene i nittitallets «nyvinningsprosess». Dette har ikke vært ukontroversielt innad i partiet. I Terje Valens bok «Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv(1992) skiller Valen mellom to hovedretninger innen feminismen, den borgerlige (som går inn for likestilling innenfor det eksisterende økonomiske systemet) og den som er knyttet til arbeiderklassen og Marx sine analyser (og som går inn for kvinnenes frigjøring). Valen tar til orde for en ny analyse av kvinneundertrykkingen ut fra Marx sin fremmedgjøringsteori. Han diskuterer hverdagslivsperspektivet i "Den flerstemmige revolusjonen" og sier at det er resultat av den fremmedgjorte bevissthet og vil føre til utvikling av reformistisk politikk dersom det ikke blir utfylt av en helhetlig forståelse av det kapitalistiske systemet.

Organisatorisk har AKP i større grad forsøkt å rette seg inn mot nye generasjoner av revolusjonære. Etter at en omfattende rekrutteringskampanje ble satt i verk har partiet fra 1997, etter egne utsagn stoppet den entydig nedadgående tendensen som gjorde seg gjeldende siden slutten av 1970-tallet.

AKP stilte aldri til valg, men valgte i stedet å samarbeide med RV. I 2005 startet en prosess med mål å slå sammen AKP og RV. I følge Klassekampen ble det på ekstraordinært landsmøte i mars 2007 vedtatt sammenslåing med RV og dannelsen av et nytt sosialistisk parti.

Det ekstraordinære landsmøtet i AKP ble som vanlig holdt på hemmelig sted, men dette ble det slutt på etter dannelsen av det nye partiet Rødt. Når RV og AKP slo seg sammen betydde det også et farvel med såkalt demokratisk sentralisme og organisering som kommunistisk parti med streng sikkerhetspolitikk. Prinsippet kjennetegnes av hemmelige landsmøter og fravær av sentrale medlemsregistre. Den formelle nedleggelsen av AKP skjedde på landsmøtet 21. april 2007.

Sporene fra den kinesiske kulturrevolusjonen

AKP hadde sin blomstringstid i Norge under de samme årene som Kulturrevolusjonen pågikk i Kina. Noen av de norske maoistenes linjeskifter rundt Kulturrevolusjonen fulgte også forbilder fra Kina, om enn på en fornorsket måte. De unge studenter fra rødegardistenes rekker ble under Kulturrevolusjonen sendt ut for å arbeide på den kinesiske landsbygda blant vanlig folk. Et motiv for dette kan ha vært å motvirke kaos, noe den norske ml-bevegelsens medlemmer i så tilfellet ikke fikk rede på. Noen år etter lanserte AKP(m-l) en «sjølproletariseringskampanje», der deres unge akademikere gikk inn i «proletariatets»/«folkets» ikke-akademiske yrker, i fabrikker og andre steder.[3] Bakgrunnen for dette var at partiet i for stor grad besto av studenter som lå an til en småborgerlig kariere, framfor arbeidere. I følge klassisk marxisme må arbeiderklassens frigjøring være deres "eget verk", og følgelig blir det logisk at partiet som skal gå i spissen for dette ikke i hovedsak kunne bestå av folk med en annen klassetilhørighet.

Kina-fokuseringen var meget sterk. I avisen Klassekampen gjorde maobegeistringen seg gjeldende til og med i kryssordene. (Fire bokstaver vannrett: «Fortalte sannheten om frigjøringskampen». Løsningsord: S-N-O-W).

AKPs begeistring for Kina under denne tiden førte også til en partisjargong inspirert av kinesiske slagord og nøkkelbegreper (venstreavvik, høyreavvik, slagordenes grammatiske utforming), og enkelte av begrepene spredte seg etterhvert langt ut over den politiske venstresidens grenser. Diskusjonsformen «veggavis» fikk en sterk plass på norske skoleinstitusjoner, og minnet om Kulturrevolusjonens dazibao. Tanken om at «allmannamøter» skulle ha en elevert verdi på skoler og arbeidsplasser ble inspirert av Kulturrevolusjonen, og likeså de mange grep som ml-erne benyttet seg av for å manipulere slike møter var i det minste gjenkjennelige fra Kina. At det revolusjonære språk, den særegne ml-dialekten, godt kunne være mer direkte og upolert enn vanlig dannet tale, var kanskje tildels en inspirasjon fra øst likeså.

Uttrykket «sjølkritikk/selvkritikk» (som i «han tok sjølkritikk») er kanskje det klareste eksempel på maoistisk sjargong gjort kjent fra Kulturrevolusjonens beryktede «kampsesjoner» som senere er glidd inn i det almene norske språk. Det har tildels også fortrengt de talemåter som tidligere dominerte når noen bekjentgjorde å ha innsett å ha vært på villspor. Uttrykket «sjølkritikk» har kanskje fremdeles en nyanse om at det dreier seg om en politisk sjølkritikk, og ikke så meget som en moralsk svakhetsinnrømmelse/skyldsbekjennelse og anger.

AKPs tilbakegang skyldes delvis at mange innså etter Kulturrevolusjonen at de hadde kjempet for en kinesisk modell som var mislykket eller til og med uhyrlig. Men den kan også skyldes andre faktorer enn samfunnsendingene i Kina under dengismen, for eksempel at mange etterhvert tok inn over seg at Pol Pots kommunistiske regime i Kambodsja hadde vært minst like skrekkelig som det AKPs kritikere i årevis hadde hevdet.

Debatten om partiets støtte til Pol Pot


Sommeren 2003 blusset det opp en debatt om AKP i norske medier. I en dobbeltkronikk i Dagbladet kritiserte statsviteren Bernt Hagtvet AKPs støtte til totalitære, folkemorderiske regimer, og partiets manglende oppgjør med sin fortid.

Et ankepunkt for Hagtvet var det han omtalte som moralsk medansvar for folkemord, særlig i forhold til Røde Khmers regime i Kambodsja. I følge Kommunismens svartebok, utryddet Røde Khmers regime anslagsvis to millioner mennesker, et tall som støttes av moderne forskning[4] og som har blitt lagt til grunn av Europarådet. I boken På den himmelske freds plass stiller Pål Steigan, som personlig besøkte Pol Pot, tvil ved omfanget av folkemordet.

I likhet med markante representanter for venstre-intelligentsiaen, som f.eks Jan Myrdal, ønsket AKP Pol Pot velkommen, og flere innen AKPs ledelse besøkte ham. Da folkemordet ble kjent tilhørte AKP også i likhet med disse også dem som relativiserte folkemordet ved å isteden legge vekt på USAs bombardement av landet mellom 1970 og 1975. I 2003 innrømmet både tidligere leder Pål Steigan [5][6] og datidens partiledelse[7][8][9] at de ble ført bak lyset. De hevdet at Røde Khmer ikke hadde med marxisme å gjøre. Likevel mente Hagtvet at det var symptomatisk at AKP nektet å ta oppgjør med sin egen historie og sine egne feilgrep, og relativiserte de kommunistiske overgrepene begått av Røde Khmer.

I et intervju med Klassekampen 17. juli 2003 innrømmet Hagtvet at målet var å angripe marxismen som sådan, siden den, i følge ham, står i motsetning til prinsippene som ligger til grunn for menneskerettighetene.

Partiledere

Periode Navn
19731975 Sigurd Allern
19751984 Pål Steigan
19841988 Kjersti Ericsson
19881992 Siri Jensen
19921997 Solveig Aamdal
19972006 Jorun Gulbrandsen
20062007 Ingrid Baltzersen

Partiarkivene

AKP begynte på 2000-tallet et arbeid med å samle og organisere arkivmateriale fra partiet. I 2006 fikk partiet støtte fra Fritt ord til dette arbeidet, forutsatt at deler av arkivet ville bli deponert hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark).

På oppløsningslandsmøtet i 2007 ble det etablert en egen organisasjon for å fortsette dette arbeidet, Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP). I juni 2007 hadde FAP overlevering av en del materiale fra SUF(m-l), MLG og AKP til Arbark. Samtidig ble en stor mengde interne medlemsblader fra perioden 1969–1988 lagt åpent ut på nettet.

Kilder og litteratur om AKP

Referanser

  1. ^ Skjønsberg, Harald "På parti med Stalin?", Gyldendal 1990.
  2. ^ Side 253. Pål Steigan: En folkefiende, Aschehoug (2013)
  3. ^ Marianne Gullestad: Ml-ernes sjølproletarisering, 2004. Nettversjon på samfunnsforskning.no [1]
  4. ^ Courtois, Stéphane (red.) (1997). Le Livre noir du communisme ; crimes, terreur, répression. Paris: Éditions Robert Laffont. 
  5. ^ (no) «Pål Steigan slår tilbake mot folkemord-anklager». Dagbladet. 17. juli 2003. Besøkt 19. mars 2009. 
  6. ^ (no) «Røde Khmers ideologi og terroren i Kambodsja». Dagbladet. 31. juli 2003. Besøkt 19. mars 2009. 
  7. ^ (no) Tone Beate Windingstad, leder i Fredrikstad AKP og medlem av sentralstyret i AKP (25. juli 2003). «Agurktida er over oss». Demokraten. Besøkt 19. mars 2009. 
  8. ^ (no) Kenneth Fuglemsmo, ungkommunist fra Trondheim (27. juli 2003). «Viktige spørsmål?». Dagbladet. Besøkt 19. mars 2009. 
  9. ^ (no) Jorun Gulbrandsen, leder av AKP (30. juli 2003). «AKP støtta aldri folkemord». Dagens mening på AKPs hjemmeside. Besøkt 19. mars 2009. 

Se også

Eksterne lenker