Samfunnsøkonomi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Samfunnsøkonomi (også kjent som sosialøkonomi eller nasjonaløkonomi) er en samfunnsvitenskap som studerer hvordan de knappe økonomiske ressursene i et samfunn blir benyttet. De fire sentrale problemstillingene i faget er hva som produseres og hvor mye, hvordan produktene skal produseres, hvem skal få produktene, og hvordan skal disse beslutningene fattes [1].
Sentralt i faget er studiet av hvordan knappe ressurser, som har alternative anvendelser, benyttes. Blant annet er avveiningen mellom forbruk og investeringer grunnleggende. En ressurs kan brukes til umiddelbar forbruk, eller investeringer som kan danne grunnlag for (høyere) senere forbruk.
Ordet økonomi er av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdering. I dagligspråket har ordet beholdt aspekter av den opprinnelige betydningen, og økonomisk brukes om å være sparsommelig og prioritere mellom utgiftene. I daglig bruk refererer ordet økonomi vanligvis til aktivitet i bedrifter og samfunnets produksjonssfære, ikke økonomi som fag.
Adam Smith brukte betegnelsen «politisk økonomi» på faget. I Norge ble faget brakt til Norge av Anton Martin Schweigaard som en gren av jussen, under navnet socialøkonomi, et navn som faget har beholdt inntil nylig, da det ble avløst av betegnelsen samfunnsøkonomi. Karl Marx overtok betegelsen politisk økonomi fra Smith, slik at faget gikk under dette navnet i de kommunistiske planøkonomiene.
Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel belønner banebrytende studier i økonomi.
En samfunnsøkonom er en person med samfunnsøkonomisk utdannelse. Tidligere var det bare embetsstudiet i sosialøkonomi som tilfredsstilte dette kravet.
Innhold |
[rediger] Faghistorie
- For faget økonomifagets utvikling før det ble skilt ut som eget fag, eller økonomisk idehistorie, se artikkelen økonomifagets historie.
[rediger] Klassisk økonomi
De fleste økonomer regner grunnleggelsen av økonomi som et eget fag til den skotske filosofen Adam Smiths utgivelse av bokverket Nasjonenes rikdom i 1776. Boka søkte å besvare spørsmålet om hvorfor noen land var rike mens andre var fattige.
Smith mente at hovedforklaringen var knyttet til arbeidsdeling. Teknologisk utvikling, spesialisering, læring, forbedring og stordrift gjør land rike. Et av hans mest kjente eksempler er knappenålsfabrikken, hvor han viser at produksjonen kan bli langt mer effektiv når den deles inn i rundt 20 forskjellige, spesialiserte operasjoner.
Smiths idé om å knytte velferd til industriproduksjon finner man også igjen i Marx' arbeider, men Smith var den som først brøt med den til da rådende økonomiske teoriretningen, merkantilismen, som mente at velferden ble størst gjennom utelukkende å samle kapital, uavhengig av om den kom fra eksportoverskudd eller plyndring av andre land, og uavhengig av hva man faktisk brukte kapitalene til (industrielle investeringer, forskning og utvikling eller forbruk).
[rediger] Nyklassisk økonomi
På 1870-tallet ble faget mer formalisert, og mye av den teorien som er utviklet senere kalles nyklassisk eller neoklassisk økonomi. Viktige elementer i neoklassisk økonomi er at individer og bedrifter optimerer gitt preferanser, teknologi, informasjon, reguleringer og andre relevante forhold.
Pristeorien ble dramatisk forbedret ved at etterspørselen ble en integrert del av teorien. Klassikerne hadde bare vært opptatt av tilbudssiden. Dermed ble prisen utelukkende bestemt av produksjonskostnadene.
Den mest stiliserte og enkleste modellen i neoklassisk økonomi er en modelløkonomi hvor det er svært mange tilbydere og kjøpere (etterspørrere) av godet, hvor alle individene har perfekt informasjon om alle relevante forhold, hvor ingen av tilbyderne har eksklusiv teknologi, hvor verken produksjon eller bruk skaper eksterne effekter, og hvor transaksjonskostnadene er neglisjerbare.
Det er svært få anvendelser hvor det er rimelig å anta at det både er svært mange etterspørrere og tilbydere, at alle har perfekt informasjon, at ingen har eksklusiv teknologi, at det ikke finnes eksterne effekter. Interessante anvendelser av neoklassisk økonomi er derfor studier av avvik fra forutsetningene i den aller enkleste modellen, hvordan det påvirker likevekten (pris og omsatt kvantum), og hvordan dette igjen påvirker de materielle vilkårene for individene i samfunnet.
Viktige tidlige bidrag til marginalanalysen ble gjort av William Stanley Jevons, Carl Menger og Leon Walras. Den britiske økonomen Alfred Marshall tegnet det første diagrammet med både en tilbuds- og en etterspørselskurve, og viste hvordan dette bestemmer både omsatt kvantum og markedsprisen til en vare.
[rediger] Keynes
Briten John Maynard Keynes publiserte sitt hovedverk The General Theory of Employment, Interest and Money i 1936. Hovedmålet med dette verket var å belyse den kraftige økonomiske nedgangskonjunkturen i verdensøkonomien. Tradisjonell neoklassisk teori var ikke i stand til å forklare hvorfor en så stor del av arbeidsstyrken kunne være arbeidsledig. Ifølge de aller enkleste og mest stiliserte neoklassiske modellene kan lønningene justeres momentant og kostnadsfritt. Prisen på arbeidskraft (lønningene) vil justeres slik at det ikke på noe tidspunkt er noen som er ufrivillig arbeidsløse.
Et varig bidrag fra Keynes var at vedvarende arbeidsledighet kan skyldes stivheter i lønns- og prisdannelsen. Det skal mye til før fagforeningene godtar at lønningene settes ned. Lavere etterspørsel fører da til at sysselsettingen faller, ikke lønningene. Slik stivhet kalles lønnsrigiditet.
Keynes' arbeid førte også til at makroøkonomi ble etablert som en sentral del av faget.
[rediger] Forventningsdannelse og velferdsmål
I 1960 publiserte John Muth sin formalisering av rasjonell, fremadskuende forventningsdannelse.
1950- og 1960-tallet var en periode med hvor det så ut til å være en negativ korrelasjon mellom inflasjon og arbeidsledighet. På slutten av 1960-tallet hevdet Milton Friedman at fordi innbyggerne forventninger avhenger av deres erfaringer (adaptive), ville denne sammenhengen bryte sammen om myndighetene forsøkte å utnytte den for å holde arbeidsledigheten lav. Resultatet ville i stedet bli høy inflasjonen og høy arbeidsledighet. Dette inntraff på 1970-tallet, og ble kalt stagflasjon. Den amerikanske økonomen Paul Krugman har kalt spådommen om stagflasjon en av de store intellektuelle triumfer i etterkrigstidens samfunnsøkonomi [2]
[rediger] Intertemporal makroøkonomi
Finn Kydland og Edward Prescott viste mot slutten av 1970-tallet at konjunkturer kunne forklares som en dynamisk prosess hvor individene i samfunnet optimerer gitt informasjonen de har til rådighet og så reoptimerer når ny informasjon om reelle forhold i økonomi blir tilgjengelig.
[rediger] Problemstillinger
Samfunnsøkonomien beskjeftiger seg med problemstillinger på mange nivåer i samfunnet.
Det har lenge vært vanlig å dele faget mellom mikroøkonomi og makroøkonomi. I mikroøkonomi analyseres de enkelte beslutningstakere, som enkeltindivider, husholdninger, bedrifter eller politiske myndigheter. Man studerer hvordan prisendringer påvirker etterspørselen etter goder og innsatsfaktorer, og tilbudet av arbeidskraft og varer. I makroøkonomi studeres hvordan disse forholdene får konsekvenser for aggregerte størrelser som inflasjonen, handelsbalansen og aktivapriser som aksjekurser.
Skillet mellom mikro- og makroøkonomi ble grunnlagt etter at Ragnar Frisch hadde brukt begrepene tidlig på 1930-tallet.
[rediger] Mikroøkonomi
Mikroøkonomi er analyse av de økonomiske beslutningstakerne i samfunnet, som enkeltindivider, husholdninger, eller organisasjoner som bedrifter og politiske grupper. Analysen fokuserer omkring de økonomiske valgene aktørene står overfor, hvilke faktorer som påvirker beslutningen, og hvilke konsekvenser endringer i disse faktorene kan får.
[rediger] Konsumentadferd
[rediger] Produsentteori
Produsentteori eller bedriftsadferd studerer hvordan økonomiens produksjonsenheter handler. Den drøfter særlig enhetenes målsetninger, og reaksjoner på nye priser på produkter eller innsatsfaktorer.
En vanlig forutsetning i faget er at hvis mer en bedrift bruker av en av innsatsfaktorene, men holder bruken av de andre konstant, vil produksjonen øke. Produksjonsøkningen vil imidlertid bli stadig mindre, jo mer bedriften bruker av den bestemte innsatsfaktoren.
En sentral del av faget er knyttet til hvor mye bedriftene vil ønske å bruke av de ulike innsatsfaktorene. Etterspørselen etter innsatsfaktorer avhenger både av prisen på faktoren, prisen på produktet, og produktiviteten til faktoren. Et viktig resultat er at en bedrift vil øke bruken av en produksjonsfaktor inntil den vil tape på å øke bruken ytterligere.
Produksjonsteorien er ikke avgrenset til produksjon av fysiske produkter som industrivarer eller matvarer, men dekker all transformering av innsatsfaktorer til produkter [3]. Det innebærer blant annet at et advokatfirma og en kiosk kan analyseres på samme måte som virksomheten til et aluminiumsverk eller en fisker.
[rediger] Pristeori
[rediger] Miljøøkonomi
Miljøøkonomi er grunnleggende mikroøkonomisk teori for bedriftsadferd, anvendt på forurensningsproblemstillinger. I dette feltet drøftes særlig hvilke konsekvenser ulike virkemidler for å redusere forurensning vil ha. Reguleringer eller forbud, utslippskvoter og avgifter vil ha ulike konsekvenser for bedriftene, for de ansatte og for miljøet.
En grunnleggende normativ læresetning i miljøøkonomi er at den utslipperen som har lavest betalingsvillighet for sin forurensning, bør slutte å forurense først. Både utslippskvoter og avgifter vil i prinsippet bidra til at utslippsreduksjoner skjer på det billigste stedet først.
[rediger] Spillteori
[rediger] Makroøkonomi
[rediger] Konjunkturteori
[rediger] Inflasjon
Inflasjon, eller prisstigning, er et generelt fall i pengeverdien, eller en generell økning av prisene på et bredt spekter av varer og tjenester.
De fleste land har målsetninger om å holde inflasjonen relativt lav. Mange sentralbanker har et bestemt nivå på inflasjonen som det mest sentrale styringsparameteret. I Norge har Norges Bank ansvaret for pengepolitikken. Siden 29. mars 2001 har «Inflasjonsmålet» vært det operative målet for pengepolitikken. Målet i Norge er at inflasjonen skal ligge på 2,5 prosent.
Inflasjon måles ofte ved å sette sammen prisindekser som dekker et bredt varespekter. I Norge er det Statistisk sentralbyrå som har ansvaret for å måle inflasjonsutviklingen.
Inflasjon skyldes som regel at pengemengden stiger raskere enn produksjonen. Dermed blir det "flere penger som jakter færre varer."
[rediger] Arbeidsledighet
En vanlig definisjon på en arbeidsledig person er en som kan jobbe og som vil jobbe, men som ikke har jobb. I målinger av arbeidsledigheten, må alle disse kriteriene presiseres.
Arbeidsledighet er et stort problem for dem som blir rammet, hovedsakelig fordi de mister inntekten. Når større grupper blir arbeidsledige, kan det bli stor sosial uro i samfunnet. Derfor er det blant hovedmålene til myndighetene i de fleste land å holde arbeidsledigheten lav.
Arbeidsledighet er i økonomisk forstand bortkastede ressurser. Av disse grunner er arbeidsledighet et av de aller mest sentrale temaene økonomifaget søker å forklare.
[rediger] Finansteori
[rediger] Langsiktig økonomisk vekst
[rediger] Se også
- Økonomi
- Økonomifagets historie
- Økonomisk historie
- Økonomisk filosofi
- Husholdsøkonomi
- Finans
- Instrumentalisme
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Referanser
- ^ Joseph Stiglitz: Economics, Norton and Company 1993
- ^ Paul Krugman: Who Was Milton Friedman? The New York Review of Books
- ^ Michael Hoel og Kalle Moene: Produksjonsteori, Universitetsforlaget 1993
