Samfunnsøkonomi

Samfunnsøkonomi, også kjent som sosialøkonomi, statsøkonomi, nasjonaløkonomi eller bare økonomi, er en samfunnsvitenskapelig atferdsvitenskap som studerer hvordan det økonomiske liv i samfunnet fungerer gjennom fordeling og bruk av knappe ressurser. Ordet økonomi er av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdering. En viktig avgrensning av faget gis ved omhandlingen av menneskelig omgang med, og forvaltning av ressurser som faktisk er begrensede.

Samfunnsøkonomi deles gjerne inn i mikroøkonomi og makroøkonomi. Mikroøkonomisk teori er studiet av de mindre bestanddelene i økonomien, inkludert atferden til det enkelte individ, den enkelte husholdning og den enkelte bedrift. Mikroøkonomien forklarer de økonomiske prinsipper som styrer disse individuelle aktørenes handlinger. Makroøkonomisk teori er studiet av sammenhengen mellom aggregerte økonomiske størrelser, som for eksempel produksjon, konsum, investeringer, sparing, sysselsetting, inflasjon og konjunkturer. Skillet mellom mikro- og makroøkonomi er flytende, siden moderne makroøkonomi ofte har et mikroøkonomisk fundament. Handlingene og utviklingen i makro bygger på summen av enkeltmenneskers handlinger og preferanser.

I tillegg til mikro- og makroøkonomi studerer samfunnsøkonomi en rekke spesialiserte undertema som har sitt utspring i mikro- og/eller makroøkonomi. Dette er bl.a. internasjonal økonomi, finansiell økonomi, offentlig økonomi, helseøkonomi og miljøøkonomi.

Den tradisjonelle tilnærmingen til samfunnsøkonomiske problemstillinger, særlig nyklassisk økonomi, er blitt utfordret av alternative tilnærmingsmåter til økonomiske spørsmål. Innenfor økonomisk idehistorie studerer man hvordan den samfunnsøkonoimiske vitenskapen har utviklet ulike teorier og «skoler» av likesinnede teoretikere og forskere. Alernative tilnærmingsmåter eller skoler innen økonomisk tenkning, går tidvis under samlebetegnelsen heterodoks økonomi. Heterodoks økonomi står i kontrast til «mainstream» nyklassisk økonomisk teori, og omfatter eksempelvis sosialistisk økonomi, marxistisk økonomi, institusjonell økonomi, evolusjonær økonomi, den østerrikske skole og feministisk økonomi.

En samfunnsøkonom, sosialøkonom eller økonom er en person med utdannelse i samfunnsøkonomi på mastergradsnivå eller tilsvarende. Utdanningen anvendes innen økonomisk forskning, økonomisk styring og politikkutvikling, offentlig forvaltning, bankvirksomhet, og i bedrifter.

Navn og avgrensninger

Ordet økonomi er av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdering.

Begrepet som samfunnsøkonomi, sosialøkonomi, statsøkonomi eller nasjonaløkonomi brukes ofte for å skille faget fra bedriftsøkonomi, et fag som ikke har noen direkte tilknytning til faget samfunnsøkonomi. Mens samfunnsøkonomi er en samfunnsvitenskap som det undervises i og forskes på ved universitetene, er bedriftsøkonomi et praktisk orientert fag som fokuserer på ferdigheter i regnskap og ikke tradisjonelt et universitetsfag i Norge. På engelsk kalles samfunnsøkonomi som oftest Economics, mens bedriftsøkonomi kalles Business Administration. Også på fransk kalles samfunnsøkonomi som regel bare økonomi. Faget ble i Norge kalt sosialøkonomi (forstavelsen sosial- betyr samfunn-) ved universitetene til 2000, og blir også kalt bare økonomi, som på engelsk og fransk.

I noen land, særlig i den tidligere kommunistiske østblokken, brukte man Karl Marx' betegnelse politisk økonomi, og denne betegnelsen blir derfor ofte knyttet til marxistisk teori. Betegnelsen politisk økonomi forekommer også av og til på engelsk, men da i en mer nøytral betydning.

På tysk er begrepet Volkswirtschaftslehre blitt vanlig, mens man tidligere kalte faget nasjonaløkonomi eller sosialøkonomi. På både dansk og svensk heter faget nasjonaløkonomi.

Definisjoner av samfunnsøkonomi

Lionel Robbins (1898-1984)

Det har vært gjort en rekke forsøk på å gi kortfattede definisjoner av faget «samfunnsøkonomi» opp gjennom historien. Den britiske økonomen Alfred Marshall ga i 1890 følgende definisjon:

	Political Economy or Economics is a study of mankind in the ordinary business of life; it examines that part of individual and social action which is most closely connected with the attainment and with the use of the material requisites of wellbeing. Thus it is on the one side a study of wealth; and on the other, and more important side, a part of the study of man.
– Alfred Marshall

Den kanskje mest kjente definisjonen av samfunnsøkonomi ble gitt av den britiske økonomen Lionel Robbins i 1932.

	Economics is the science which studies human behaviour as a relationship between ends an scarce means which have alternative uses.
– Lionel Robbins

Basert på Robbins' definisjon blir samfunnsøkonomi i dag ofte definert som «studiet av anvendelsen av knappe ressurser til alternative formål.» Denne definisjonen er imidlertid noe abstrakt og er heller ikke dekkende for alle deler av faget. Den norske økonomen Agnar Sandmo har derfor foreslått følgende definisjon:

	Samfunnsøkonomi er studiet av hvordan det økonomiske liv i samfunnet fungerer.
– Agnar Sandmo (2006)

Problemstillinger

Samfunnsøkonomien beskjeftiger seg med problemstillinger på mange nivåer i samfunnet.

Det har lenge vært vanlig å dele faget mellom mikroøkonomi og makroøkonomi. I mikroøkonomi analyseres de enkelte beslutningstakere, som enkeltindivider, husholdninger, bedrifter eller politiske myndigheter. Man studerer hvordan prisendringer påvirker etterspørselen etter goder og innsatsfaktorer, og tilbudet av arbeidskraft og varer. I makroøkonomi studeres hvordan disse forholdene får konsekvenser for aggregerte størrelser som inflasjonen, handelsbalansen og aktivapriser som aksjekurser.

Skillet mellom mikro- og makroøkonomi ble grunnlagt etter at Ragnar Frisch hadde brukt begrepene tidlig på 1930-tallet.

Mikroøkonomi

Utdypende artikkel: Mikroøkonomi

Mikroøkonomi er analyse av de økonomiske beslutningstakerne i samfunnet, som enkeltindivider, husholdninger, eller organisasjoner som bedrifter og politiske grupper. Analysen fokuserer omkring de økonomiske valgene aktørene står overfor, hvilke faktorer som påvirker beslutningen, og hvilke konsekvenser endringer i disse faktorene kan få.

Konsumentteori

Konsumentteorien tar for seg de økonomiske valgene til enkeltindivider og husholdninger (konsumenter). Hvor mye vil en person ønske å kjøpe av ulike varer og tjenester? Hvordan vil etterspørselen endre seg dersom prisen på en vare øker? Vil en person ønske å arbeide mer eller mindre dersom inntekten øker? Dette er typiske spørsmål som konsumentteorien forsøker å besvare.

En sentral forutsetning for konsumentteorien er at konsumenten har begrensede ressurser. Konsumentens valgmuligheter er derfor innskrenket av en budsjettbetingelse. Budsjettbetingelsen sier at konsumentens konsum ikke kan overstige inntekten.

Konsumentteorien forutsetter videre at konsumenten har preferanser for hvilke goder konsumenten ønsker å konsumere, og at disse preferansene er fullstendige, refleksive og transitive. Det innebærer at konsumenten kan sammenlikne alle mulige godekombinasjoner, at alle godekombinasjoner er minst like gode som seg selv, og at hvis godekombinasjon A er bedre enn B, og B er bedre enn C, så er A bedre enn C. Konsumentteorien forutsetter med andre ord at konsumenten har konsistente preferanser. Konsumentteorien antar videre at preferansene kan uttrykkes matematisk i en nyttefunksjon.

Konsumentens problem blir derfor å maksimere nytten (nyttefunksjonen) når budsjettbetingelsen er gitt. Løsningen til konsumentens problem blir konsumentens etterspørselsfunksjoner. Disse uttrykker konsumentens etterspørsel etter goder som en funksjon av prisen på alle goder og konsumentens inntekt.

Produksjonsteori

Produksjonsteorien studerer bedriftenes økonomiske atferd. Den drøfter særlig hvordan bedriftene vil reagere på endringer i priser.

Bedriftene bruker innsatsfaktorer som arbeidskraft, kapital og råvarer for å produsere produkter. Bedriften står overfor teknologiske grenser, slik at bedriftens produksjonsvolum avhenger av mengden innsatsfaktorer som brukes i produksjonsprosessen. Den maksimale produksjonen for et gitt nivå av innsatsfaktorer, representerer den teknologiske grensen for produksjonsmulighetsområdet. Denne grensen kan uttrykkes matematisk som en produktfunksjon. En vanlig forutsetning er at hvis mer en bedrift bruker av en av innsatsfaktorene, men holder bruken av de andre konstant, vil produksjonen øke. Produksjonsøkningen vil imidlertid bli stadig mindre, jo mer bedriften bruker av den bestemte innsatsfaktoren.

Bedriftens problem blir å maksimere profitten (overskuddet) gitt bedriftens teknologi. Ved å løse dette problemet finner man bedriftens tilbudsfunksjon, dvs. hvordan det optimale tilbudte kvantum avhenger av produktprisen og prisen på innsatsfaktorene, og faktoretterspørselsfunksjoner, dvs. hvordan den optimale bruken av innsatsfaktorer avhenger av produktprisen og prisen på innsatsfaktorene.

Markedsstrukturer og priser

En tredje viktig del av mikroøkonomien er studiet av markedsstukturer og prisdannelsen. Her kobles produsenter og konsumenter sammen i et markedet og man studerer hvordan prisen dannes. Standardtilfellet er en økonomi med perfekt konkurranse, dvs. en økonomi hvor alle aktørene er så små at de ikke kan påvirke prisene. Aktørene kan dermed ikke utøve markedsmakt og må ta alle priser som gitt. I en økonomi med perfekt konkurranse vil prisene på varer og tjenester presses ned til marginalkostnad.

Sentralt er også studiet av andre markedsformer som monopol, hvor en aktør er alene på markedet, og oligopol, hvor det er en begrenset mengde aktører på markedet. I disse tilfellene har aktørene markedsmakt, og kan utnytte denne til å sette priser som er høyere enn marginalkostnaden.

Prisfastsettingen kan også skje gjennom auksjoner, rasjonering og lisensiering.

Generell likevektsteori

Generell likevektsteori søker å forklare tilbud, etterspørsel og priser i en økonomi med flere markeder. Generell likevektsteori tar derfor hensyn til at endringer i tilbud, etterspørsel og pris i ett marked vil påvirke tilbud, etterspørsel og priser i andre markeder, og søker å finne likevekt i alle markeder simultant.

Velferdsøkonomi

Velferdsøkonomi søker å sammenlikne økonomiske utfall og fastsette kriterier for å avgjøre hvilke utfall som er det beste for samfunnet som helhet. Dette kan være vanskelig siden individer ofte vil rangere de samme utfallene ulikt. Et mye brukt kriterium for et effektiv allokering av ressursene er at allokeringen er paretooptimal, det vil si at ingen kan få det bedre uten at minst en får det verre. Velferdsteori forsøker videre å fastsette normative kriterier for hva som er et godt økonomisk utfall. Dette forsøkes uttrykt i samfunnets velferdsfunksjon, tilsvarende individenes nyttefunksjon. Velferdsteori er derfor et utgangspunkt for økonomisk politikk. Velferdsøkonomi er også et praktisk emne hvor bl.a. nytte-kostnadsanalyse inngår. Er nytten ved å gjennomføre et tiltak større enn kostnadene ved tiltaket?

Analyse av kollektive beslutninger

Samfunnsøkonomer studere hvordan kollektive beslutninger fattes? Dette fagområdet grenser opp til statsvitenskap. Et sentralt spørsmål har vært om det er mulig å aggregere individuelle preferanser til en konsistens samfunnspreferanse. Arrows umulighetsteorem viser at en slik aggregering ikke er mulig. Andre spørsmål er knyttet til sosiale og offentlige valg, beslutninger i eller dannelse av klubber, komiteer og foreninger, samt sosiale konflikter og konfliktløsning.

Informasjon og usikkerhet

En vanlig forutsetning i tidligere samfunnsøkonomiske analyser vart at alle aktørene hadde full informasjon og at det ikke er usikkerhet. I den virkelige verden er informasjonen mangelfull og den er skjevt fordelt. En selger av en bruktbil vet selvsagt mye mer om bilen enn en potensiell kjøper. En arbeidssøker vet også mye mer om sin egen arbeidsevne enn en potensiell arbeidsgiver. Hvordan påvirker denne assymetriske informasjonen aktørenes valg? I den virkelig verden er det også betydelig usikkerhet. Ingen vet med sikkerhet om et nytt produkt blir en suksess eller en flopp. Denne usikkerheten må bedriftsledelsen ta hensyn til når de skal bestemme seg for om de vil bruke ressurser på å utvikle og markedsføre produktet eller ikke. Slike spørsmål er nå sentrale innen samfunnsøkonomien.

Intertemporale valg

En konsument kan velge å spare noe av inntekten dette året for å kunne øke konsumet neste år. Tilsvarende kan konsumenten låne penger for å øke konsumet i år, mot å redusere konsumet neste år (siden lånet skal betales tilbake). Konsumenten står dermed over et valg hvor konsum i en periode går på bekostning av konsum i en annen periode. Dette er et eksempel på intertemporære valg. Både konsumenter og bedrifter står overfor en rekke intertemporære valg. Studier av slike valg er sentralt innenfor mikroøkonomien.

Makroøkonomi

Utdypende artikkel: Makroøkonomi

Makroøkonomisk teori er studiet av sammenhengen mellom aggregerte økonomiske størrelser, som for eksempel produksjon, konsum, investeringer, sparing, sysselsetting, inflasjon og konjunkturer. Skillet mellom mikro- og makroøkonomi er uklart, siden moderne makroøkonomi ofte har et mikroøkonomisk fundament.

Konsum, sparing, produksjon, sysselsetting og investeringer

Et sentralt emne i makroøkonomien er studiet av bruttonasjonalproduktet og dets komponenter. Til dette er nasjonalregnskapet og utenriksregnskapet viktige verktøy. Najonalregnskapet kan brukes til å finne sammenhenger mellom bl.a. privat konsum, realinvesteringer, offentlige kjøp og nettoeksport mens utenriksregnskapet gir en oversikt over real- og finanstransaksjoner med utlandet. Sentrale spørsmål er hva som bestemmer samlet (aggregert) tilbud av varer og tjenester og samlet etterspørsel etter varer og tjenester og hvordan dette påvirker sysselsettingen.

Priser og konjunktursykler

Inflasjon, eller prisstigning, er et generelt fall i pengeverdien, eller en generell økning av prisene på et bredt spekter av varer og tjenester.

De fleste land har målsetninger om å holde inflasjonen relativt lav. Mange sentralbanker har et bestemt nivå på inflasjonen som det mest sentrale styringsparameteren. I Norge har Norges Bank ansvaret for pengepolitikken. Siden 29. mars 2001 har «Inflasjonsmålet» vært det operative målet for pengepolitikken. Målet i Norge er at inflasjonen skal ligge på 2,5 prosent.

Inflasjon måles ofte ved å sette sammen prisindekser som dekker et bredt varespekter. I Norge er det Statistisk sentralbyrå som har ansvaret for å måle inflasjonsutviklingen.

Inflasjon skyldes som regel at pengemengden stiger raskere enn produksjonen. Dermed blir det "flere penger som jakter færre varer."

Utviklingen av viktige makroøkonomiske størrelser som bruttonasjonalproduktet, samlet konsum eller investeringer, er i de fleste industrialisert land kjennetegnet av vekst. Denne veksten har imidlertid ikke vært konstant, men preget av vekslende perioder med rask, henholdsvis svak vekst, eller i blant fall. Denne variasjonen omkring en langsiktig voksende trend kalles konjunkturer.

I den tradisjonell europeiske kategoriseringen av konjunkturer skiller en mellom høy- og lavkonjunkturer. Hovedvariabelen som studeres er som oftest BNP, mens andre variabler blir studert i relasjon til utviklingen i denne. I en høykonjunktur ligger produksjonen høyere enn det langsiktige trendnivået, mens den i en lavkonjunktur ligger under. Per definisjon er et samfunn like ofte i en lav- som i en høykonjunktur.

Matematiske- og kvantitative metoder

Spillteori

Spillteori er studiet av hvordan aktører tilpasser seg, når de vet at andre aktører tar hensyn til deres valg. Et klassisk eksempel er fangens dilemma, hvor to medsammensvorne kriminelle blir tatt inn til separate avhør. Dersom bare en tilstår, vil han slippe fri, mens den som ikke tilstår vil få lang fengselsstraff. Dersom begge tilstår får begge halvparten så lang straff, og dersom ingen tilstår får begge en kort fengselsstraff. I dette spillet vil det være rasjonelt for begge fangene å tilstå, selv om det kollektive resultatet ville vært bedre om begge nektet.

Spillteori baserer seg på at begge aktørene handler rasjonelt og er profittmaksimerende. Aktørene vil tilpasse seg i Nash-likevekten(e). I en Nash-likevekt ønsker ingen av aktørene å bytte valg, dersom de vet hva den andre har valgt. Dersom Nash-likevekten(e) er den løsningen som totalt sett gir det beste utfallet for begge parter, kalles den paretooptimal.

Spesialiserte fagfelt

Offentlig økonomi

Offentlig økonomi er studiet av økonomisk politikk, med særlig fokus på offentlig sektors produksjon av varer og tjenester og finansieringen av offentlig sektor gjennom skatter. Fagområdet er både deskriptivt – gjennom analyser av de økonomiske virkningene av økonomisk politkk – og normativt – gjennom anbefalinger om hvilken økonomisk politikk som mest effektivt kan nå et gitt politisk mål. Offentlig økonomi er basert på velferdsøkonomien innen mikroøkonomisk teori.

Utvikling og vekst

Økonomisk vekst kalles det når aktiviteten i et område, som oftest et land, øker fra en tidsperiode til en annen. Når et land opplever økonomisk vekst, innebærer det at landet disponerer stadig flere ressurser. Økonomisk vekst er derfor en viktig målsetning til myndighetene i de fleste land.

På kort sikt varierer den økonomiske aktiviteten i et land. Dette kalles konjunktursvingninger, eller konjunkturer. Alle markedsøkonomier opplever slike variasjoner, som blant annet skyldes teknologiske endringer, nye reguleringer eller finansielle innovasjoner som påvirker inntjeningsmulighetene i enkeltsektorer. Under en oppgangskonjunktur stiger aktivitet, produksjon og sysselsetting kraftig, mens de kan falle under en nedgangskonjunktur.

På lang sikt bestemmes imidlertid den økonomiske veksten av utvikling i arbeidsstyrken og kapitalstokken, og av teknologiske og organisatoriske fremskritt.

Den viktigste økonomiske modellen som beskriver økonomisk vekst er blant annet utviklet av professor Robert Solow, som fikk Nobelprisen for sitt arbeid i 1987. I denne modellen beskrives sammenhengen mellom innsatsfaktoren arbeidskraft, kapital, sparing og teknologisk fremgang. Ved å bruke modellen, beregnet Solow at 80 prosent av økonomisk vekst i USA skyldtes teknologisk fremgang.

Naturressurs- og miljøøkonomi

Miljøøkonomi er grunnleggende mikroøkonomisk teori for bedriftsadferd, anvendt på forurensningsproblemstillinger. I dette feltet drøftes særlig hvilke konsekvenser ulike virkemidler for å redusere forurensning vil ha. Reguleringer eller forbud, utslippskvoter og avgifter vil ha ulike konsekvenser for bedriftene, for de ansatte og for miljøet.

En grunnleggende normativ læresetning i miljøøkonomi er at den utslipperen som har lavest betalingsvillighet for sin forurensning, bør slutte å forurense først. Både utslippskvoter og avgifter vil i prinsippet bidra til at utslippsreduksjoner skjer på det billigste stedet først.

Heterodoks økonomi

Den tradisjonelle tilnærmingen til samfunnsøkonomiske problemstillinger, særlig nyklassisk økonomi, er blitt utfordret av alternative tilnærmingsmåter til økonomiske spørsmål. Disse tilnærimgsmåtene eller skolene innen økonomisk tenkning, går under samlebetegnelsen heterodoks økonomi. Heterodoks økonomi omfatter bl.a. sosialistisk økonomi, marxistisk økonomi, institusjonell økonomi, evolusjonær økonomi, den østerrikske skole og feministisk økonomi.

Faghistorie

Samfunnsøkonomiske emner har blitt diskutert og debattert siden antikken, men det var først på slutten av 1700-tallet at samfunnsøkonomi fremsto som en egen fagdisiplin, adskilt fra filosofi, historie og andre samfunnsvitenskaper.

Adam Smith

Skotten Adam Smith regnes som grunnleggeren av faget samfunnsøkonomi med publiseringen av Nasjonenes velstand i 1776.

De fleste økonomer regner grunnleggelsen av samfunnsøkonomi som et eget fag til den skotske filosofen Adam Smiths (1723–1790) utgivelse av Nasjonenes velstand (An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations) i 1776.

Smith er mest kjent for teorien om «den usynlige hånd». Dersom den enkelte forfølger sin egeninteresse, så vil markedsmekanismen og konkurransen føre til at nasjonalinntekten bli så høy som mulig. Smith blir derfor ofte forbundet med markedsliberalisme. Smith var også en sterk kritiker av merkantilismen, og tok til orde for frihandel.

Smiths ga også et viktig bidrag til den klassiske teorien for prisdannelse – verditeorien. Smith mente at de relative priser på varer bestemmes av forholdet mellom den arbeidsinnsats som skal til for å produsere disse varene. Dette innebærer at dersom det tar dobbelt så lang tid å fange en bever enn en hjort, så vil prisen på beveren være det dobbelte av prisen på hjorten. Smith mente videre at i ethvert samfunn vil lønn (prisen på arbeid), profitt (prisen på kapital) og grunnrenten (prisen på areal) alle tendere mot et normalnivå, og disse normalnivåene for faktorprisene bestemmer «den naturlige pris» på produktet. Markedsprisene kan på kort sikt avvike fra den naturlige pris, men markedsprisene vil alltid tendere tilbake mot den naturlige pris.

Malthus, Ricardo og Mill

Adam Smith dannet utgangspunktet for den klassiske skole innen samfunnsøkonomien. Hans viktigste etterfølgere var Thomas Malthus, David Ricardo og John Stuart Mill.

Thomas Robert Malthus (1766–1834) er mest kjent for sin befolkningshypotese. I An Essay on the Principle of Population (1798) hevder Malthus at befolkningen vil vokse som en geometrisk rekke (1, 2, 4, 8, 16, osv.) mens matvareproduksjonen vil vokse som en aritmetisk rekke (1, 2, 3, 4, 5, osv.). Befolkningsveksten vil dermed være sterkere enn veksten i tilgangen på mat. Malthus hevder at elendighet (hungersnød) og synd (fødselskontroll) bidrar til å holde befolkningsveksten nede og i takt med utviklingen i matforsyningen, slik at mattilgangen per person presses ned mot et eksistensminimum. Et annet originalt bidrag var hans teori om at etterspørselen kunne bli for lav til å sikre full sysselsetting. På dette området foregrep Malthus teorien til Keynes.

David Ricardo (1772–1823) er mest kjent for sin teori for internasjonal handel. Ricardo viste at to land (som handler med to varer) kan tjene på å handle med hverandre, selv om det ene landet var mer produktiv enn det andre i produksjon av begge varer. Dette skyldes at landene spesialiserer seg i produksjon av den varen hvor produksjonen er relativt sett mest produktiv. Handelen blir lønnsom fordi landene utnytter sine komparative fortrinn.

Nyklassisk økonomi

På 1870-tallet ble faget mer formalisert, og mye av den teorien som er utviklet senere kalles nyklassisk eller neoklassisk økonomi. Viktige elementer i neoklassisk økonomi er at individer og bedrifter optimerer gitt preferanser, teknologi, informasjon, reguleringer og andre relevante forhold.

Pristeorien ble dramatisk forbedret ved at etterspørselen ble en integrert del av teorien. Klassikerne hadde bare vært opptatt av tilbudssiden. Dermed ble prisen utelukkende bestemt av produksjonskostnadene.

Den mest stiliserte og enkleste modellen i neoklassisk økonomi er en modelløkonomi hvor det er svært mange tilbydere og kjøpere (etterspørrere) av godet, hvor alle individene har perfekt informasjon om alle relevante forhold, hvor ingen av tilbyderne har eksklusiv teknologi, hvor verken produksjon eller bruk skaper eksterne effekter, og hvor transaksjonskostnadene er neglisjerbare.

Det er svært få anvendelser hvor det er rimelig å anta at det både er svært mange etterspørrere og tilbydere, at alle har perfekt informasjon, at ingen har eksklusiv teknologi, at det ikke finnes eksterne effekter. Interessante anvendelser av neoklassisk økonomi er derfor studier av avvik fra forutsetningene i den aller enkleste modellen, hvordan det påvirker likevekten (pris og omsatt kvantum), og hvordan dette igjen påvirker de materielle vilkårene for individene i samfunnet.

Viktige tidlige bidrag til marginalanalysen ble gjort av William Stanley Jevons, Carl Menger og Leon Walras. Den britiske økonomen Alfred Marshall tegnet det første diagrammet med både en tilbuds- og en etterspørselskurve, og viste hvordan dette bestemmer både omsatt kvantum og markedsprisen til en vare.

Keynes

Briten John Maynard Keynes publiserte sitt hovedverk The General Theory of Employment, Interest and Money  i 1936. Hovedmålet med dette verket var å belyse den kraftige økonomiske nedgangskonjunkturen i verdensøkonomien. Tradisjonell neoklassisk teori var ikke i stand til å forklare hvorfor en så stor del av arbeidsstyrken kunne være arbeidsledig. Ifølge de aller enkleste og mest stiliserte neoklassiske modellene kan lønningene justeres momentant og kostnadsfritt. Prisen på arbeidskraft (lønningene) vil justeres slik at det ikke på noe tidspunkt er noen som er ufrivillig arbeidsløse.

Et varig bidrag fra Keynes var at vedvarende arbeidsledighet kan skyldes stivheter i lønns- og prisdannelsen. Det skal mye til før fagforeningene godtar at lønningene settes ned. Lavere etterspørsel fører da til at sysselsettingen faller, ikke lønningene. Slik stivhet kalles lønnsrigiditet.

Keynes' arbeid førte også til at makroøkonomi ble etablert som en sentral del av faget.

Østerriksk økonomi

Carl Menger Edler von Wolfesgrün var en østerriksk økonom. Han var en sentral bidragsyter til den marginalistiske revolusjon som fant sted i økonomifaget omkring 1870, og regnes som grunnleggeren av den fagretningen som er kjent under betegnelsen den østerrikske skole. Mengers viktigste bidrag var at grensenytten eller marginalnytten av en vare er den samme i en hver anvendelse av varen. Derimot har hvert individ subjektive og individuelle nytteskalaer, og disse danner utgangspunkt for dannelsen av relative markedspriser. Senere ble Eugen Von Böhm-Bawerk kjent for sitt arbeid med kapital og renteteori.

I 1913 bidro Ludwig Von Mises med en teori om penger og kreditt som var opphavet til den østerrikske konjunktursyklusteorien. Det var en teoriene som beskrev finansielle kriser og hvordan unngå dem. Basert på denne teorien predikerte Ludwig Von Mises og Friedrich Hayek den store depresjonen i 1930-tallene. Likeså i moderne tid predikerte utallige østerrikske økonomer Finanskrisen 2007–2010 og det har dermed vært en skole som har vært sterkt på fremgang siden da.

Videre igjennom hele 1900-tallet sto den østerrikske skolen sterkt imot sosialisme og statlig styre, i forsvar av et fritt marked basert på privat eiendom. De var også dermed sterke kritikere av institusjonen av en sentralbank og statlig favoriseringen av fraksjonelle-reserve banker. De forsvarte dermed et fritt marked innen penger og varebaserte penger som f.eks gull og sølv.

Forventningsdannelse og velferdsmål

I 1960 publiserte John Muth sin formalisering av rasjonell, fremadskuende forventningsdannelse.

1950- og 1960-tallet var en periode med hvor det så ut til å være en negativ korrelasjon mellom inflasjon og arbeidsledighet. På slutten av 1960-tallet hevdet Milton Friedman at fordi innbyggernes forventninger avhenger av deres erfaringer (adaptive), ville denne sammenhengen bryte sammen om myndighetene forsøkte å utnytte den for å holde arbeidsledigheten lav. Resultatet ville i stedet bli høy inflasjonen og høy arbeidsledighet. Dette inntraff på 1970-tallet, og ble kalt stagflasjon. Den amerikanske økonomen Paul Krugman har kalt spådommen om stagflasjon en av de store intellektuelle triumfer i etterkrigstidens samfunnsøkonomi

Intertemporal makroøkonomi

Finn Kydland og Edward Prescott viste mot slutten av 1970-tallet at konjunkturer kunne redegjøres for som en dynamisk prosess hvor individene i samfunnet gjør så godt de kan gitt informasjonen om reelle forhold i økonomien som de har til rådighet, og så reoptimerer når ny informasjon blir tilgjengelig.

Utdannelse

Samfunnsøkonomi som et universitetsfag slik man kjenner det i dag vokste frem på 1800-tallet. Hverken økonom, sosialøkonom eller samfunnsøkonom er beskyttede titler, og det har eksistert mange ulike former for utdannelse i faget. Det er vanlig å bruke titlene økonom, sosialøkonom eller samfunnsøkonom om personer som har eksamen av høyere grad i økonomi. I Norge etter Bolognaprosessen er master i samfunnsøkonomi den vanligste formen for samfunnsøkonomisk utdannelse. Man kan imidlertid også bli samfunnsøkonom ved å studere ved utenlandske læresteder, og da kan titlene variere. Tidligere fantes det i Norge to vanlige måter å utdanne seg til samfunnsøkonom på: Enten ved å ta det sosialøkonomiske embedsstudiet og bli cand. oecon., eller ved å ta hovedfag i sosialøkonomi og bli cand. polit. Embedsstudiet var mer strukturert og inneholdt mer økonomi, matematikk og statistikk, mens hovedfaget bygget på samfunnsvitenskapelig cand. mag., og dermed hadde en bredere samfunnsvitenskapelig orientering.

Se også

• Økonomi
• Økonomifagets historie
• Økonomisk historie
• Økonomisk filosofi
• Husholdsøkonomi
• Finans
• Instrumentalisme

Referanser

• Marshall, Alfred (1920 (1890)). Principles of Economics, 8. utg.. Macmillan and Co., Ltd., London.
• Robbins, Lionel (1935 (1932)). An Essay on the Nature and Singnificance of Economic Science, 2. utg.. Macmillan and Co., Ltd., London.
• Sandmo, Agnar (2006). Samfunnsøkonomi - en idéhistorie. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 978-82-15-00851-6.

Videre lesning

• Hoel, Michael og Karl Ove Moene (2000). Produksjonsteori, 2. utg.. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 8200215695.
• Mork, Knut Anton (2004). Makroøkonomi, 3. utg.. Cappelen, Oslo. ISBN 9788202238568.
• Rødseth, Asbjørn (1997). Konsumentteori, 3. utg.. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 8200229475.
• Norman, Victor D. og Linda Orvedal (2010). En liten, åpen økonomi. Gyldendal Akademisk, Oslo. ISBN 9788205399358.
• Steigum, Erling (2004). Moderne makroøkonomi. Gyldendal Akademisk, Oslo. ISBN 9788205287686.
• Strøm, Steinar og Jon Vislie (2007). Effektivitet, fordeling og økonomisk politikk. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 9788215010816.
• Strøm, Steinar og Jon Vislie (2008). Økonomisk Atferd, beslutninger og likevekt. En innføring i analytisk mikroøkonomi. Universitetsforlaget, Oslo. ISBN 9788215013572.