Jon Leirfall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jon Leirfall
Jon Leirfall.jpg
Født 7. oktober 1899
Hegra, Norge
Død 12. juni 1998 (98 år)
Levanger, Norge[1]
Yrke Gårdbruker, agronom
Parti Senterpartiet
Hegras ordfører
1. januar 1960–31. desember 1961
Forgjenger Karl Kringen
Stortingsrepresentant
4. desember 1945–30. september 1969
Valgkrets Nord-Trøndelag
Bondepartiets partisekretær
1. januar 1929–31. desember 1933
Etterfølger Hans Holten

Jon Leirfall (født 7. oktober 1899 i Hegra i Nord-Trøndelag, død 12. juni 1998) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp). Han var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1945–1969, og er blant Senterpartiets fremste parlamentarikere gjennom tidene. Han var særlig kjent for sin humoristiske sans, gode replikk og skarpe penn, som han ikke sjelden benyttet seg av i politikken.[2] Leirfall var en profilert motstander av blant annet sosialisme, sekularisering, sentralisering, mellomriksveien, reduksjon i tollvern og tilskudd til jordbruket samt norsk medlemskap i EEC.[2]

Leirfall nådde høyden i sin politiske karrière i 1960-årene, da han satt som formann i Stortingets landbrukskomité. Han var motstander av tvungne endringer i kommunestruktur, og ble den siste ordføreren i Hegra kommune. Han hadde også sentrale verv i Norges Bondelag. Det vanskelige forholdet til Per Borten synes å ha vært en viktig årsak til at Leirfall aldri ble statsråd, noe han selv hadde et ønske om.[2] Konflikten mellom Leirfall og Borten dreide seg ikke bare om personlige motsetninger, men også om moderniseringen av partiet, der Leirfall ønsket en mer forsiktig linje enn Borten.[3] Leirfall ønsket også å befeste Senterpartiet som et rendyrket interesseparti for bygdefolk, især grunneiende landbrukere.[3]

Etter tiden på Stortinget ble han kjent som lokalhistorisk forfatter. Han forfattet også en rekke satiriske bøker basert på norsk politikk, der han benyttet forfatternavnet «Jon Kvasstunge». Med bokillustrasjoner utført av Audun Hetland ble bøkene svært populære. I en overgangsperiode rundt folkeavstemningen om EF i 1972 satt Leirfall som redaktør i det lokale partiorganet Stjørdalingen.

Familiebakgrunn, oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Han ble født på Østre Bjertem,[4] sentralt beliggende i Hegra i Nord-Trøndelag, som sønn av gårdbruker John Lerfald (1872–1952) og husmor Mali Bjørngård (1873–1967). Han hadde fem yngre søsken. Foreldrene kjøpte småbruket, som inntil da hadde vært vanskjøttet, tidlig i 1890-årene.[5] Før dette hadde John Lerfald forpaktet farsgården Søndre Leirfall, som en eldre bror hadde odelsretten til.[4][5] Foreldrene var preget av nasjonale strømninger og den radikale delen av folkehøyskolebevegelsen.[5] Ved siden av gårdsdriften var faren ordfører for Høyre 1911–1921, før han deltok i kretsen rundt Venstre-politikeren Nils Trædal og dannelsen av Bondepartiet, som utsprang fra Norsk Landmandsforbund i 1921.[6] Familiens økonomi forble trang, men sønnen fikk tilfredsstilt sin leselyst gjennom folkebiblioteket.

I løpet av Leirfalls barndom ble det holdt omreisende folkehøyskole i bygden, hvilket påvirket aktiviteten i det lokale ungdomslaget i mange år fremover.[5] Etterhvert var Leirfall selv involvert i styrearbeid i ungdomslaget, både lokalt og i det regionale Inntrøndelag Ungdomssamlag. Etter folkeskolen var han elev ved Skogn folkehøgskole 1917–1918 og Mære landbruksskole 1918–1920. Etter befalskurs i 1920 studerte han ved Norges landbrukshøgskole (NLH), hvorfra han ble uteksaminert som sivilagronom (jordbrukskandidat) i 1924.

Allerede i studietiden ble han tilknyttet bondebevegelsen, som stiftet Bondepartiet i 1921. Leirfall fremholdt senere at han fikk en ambisjon om å bli stortingsrepresentant allerede på dette tidspunktet.[7] De økonomiske forholdene var vanskelige i 1920-årene, men Leirfall klarte å få ansettelse som stipendiat i driftslære og landbrukspolitikk ved NLH 1924–1926 og i ulike oppdrag for Selskabet for Norges Vel.[7] Han var deretter journalist, redaksjonssekretær og forretningsfører i partiavisen Stjørdalingen i Stjørdal 1926–1928, og skrev også noen artikler for Nationen.[7] Her drøftet han særlig spørsmål knyttet til landbrukets kår under den store depresjonen. I 1928 ble han gift med ungdomskjæresten Marie Vormdal (1905–1983).

Partisekretær og rikspolitisk debut[rediger | rediger kilde]

Jon Leirfall i arbeid ved den norske legasjonen i Stockholm under krigen.

Bare fem år etter avlagt eksamen ved NLH, ble han innhentet av Bondepartiets ledelse til å bli dets partisekretær. Til tross for sin unge alder var ikke Leirfall noen ukjent figur i partiet. Han hadde engasjert seg for språk og politikk også på landbrukshøyskolen, hvor han ledet Ås studentmållag. Gjennom pressearbeidet hadde han også knyttet viktige kontakter.[7] Han kom fra stillingen som fylkessekretær i Nord-Trøndelag.[8] Leirfall fikk ansvar for å bygge organisasjonen, men «det var ikkje noe stort apparat å ta over – ei kontordame, ei skrivemaskin og ei tom pengekasse.»[9] Grensene mellom Bondelaget og Bondepartiet var uklare, og partiet fikk ikke egne medlemmer og landsmøter før i slutten av 1930-årene.[8] Generalsekretær Wilhelm Dietrichson i Bondelaget fungerte også som partiets generalsekretær frem til slutten av 1931, og Leirfall påbegynte arbeidet med å gjøre partiet mer uavhengig.[8] Slik sett ble Leirfall partiets første generalsekretær. I 1932 ble han redaktør i partiavisen Arbeidslivet, som han sørget for å modernisere.

Sammen med Dietrichson, Jon Sundby, Jens Hundseid, Rasmus Langeland og Thorvald Aadahl gav han råd til Peder Kolstad om sammensetningen av den første Bondeparti-regjeringen i 1931. Etter overtalelse fra Aadahl tok Kolstad med den etterhvert kontroversielle Vidkun Quisling som forsvarsminister. Samme år publiserte Leirfall anonymt en artikkel i Nationen som tok til orde for å danne foreninger av debitorer på bygdene for å «diktere passivkapitalen».[10] Gjeldskrisen i landbruket nådde et klimaks, og Grønlandssaken var også betent. Da Kolstad døde i 1932, fremstilte Hundseid seg selv som den naturlige arvtageren. Partiets øvrige ledelse hadde forgjeves prøvd å ringe til Einar Borch fra Leirfalls kontor. Hundseid næret ikke bare fiendskap til Quisling og Leirfall, men også Bygdefolkets Krisehjelp. Etter regjeringens fall i 1933 ble Sundby og Leirfall ofte betraktet som pådrivere for et samarbeid mellom Bondepartiet og Nasjonal Samling. I et brev til Hans Holten skrev Leirfall at han «følger heller Quisling død enn Hundseid levende.»[10] Han bedyret at han brukt sin posisjon som generalsekretær for å avverge en indre splittelse i Bondepartiet i 1933, og tok seg nær av beskyldninger om å være fascist.[10]

Leirfall delte ikke Dietrichson og Johan E. Mellbyes prinsipielle motforestillinger om statlig inngripen i gjeldskrisen i landbruket. For å hindre at Arbeiderpartiet vant velgere på bygdene på bekostning av Bondepartiet, ville ikke Leirfall holde avstand mellom partiene for enhver pris.[8] Samtidig som han var kritisk til Arbeiderpartiets radikalisme, imøtegikk han de mest antisosialistiske delene av eget parti. Partiet unnlot å ta stilling til anbefalingene fra Gjeldskommisjonen av 1928.[8] Han tilhørte flertallet som støttet kriseforliket i 1935, der de to partiene utnyttet sin samlede parlamentariske styrke. Forliket sikret Arbeiderpartiet regjeringsmakt ved Johan Nygaardsvold, mens Bondepartiet fikk gjennomslag for økonomiske virkemidler rettet mot landbruket. Skjønt han hadde gått av som generalsekretær, ble han værende på den rikspolitiske scenen som styremedlem i Bondelaget fra 1934. Selv om Leirfall var mer praktisk orientert enn bondehøvdingen Mellbye, stod de hverandre nært, og samarbeidet for å få Bondelaget til å avvise nazismen i 1940.[11]

Leirfall fratrådte som generalsekretær ved årsskiftet 1933/1934. Dette skyldtes delvis den belastende konflikten mellom Hundseid og Quisling, og delvis Leirfalls ambisjoner i hjemfylket foran stortingsvalget i 1936. Han var også tidlig i konflikt med sin etterfølger, Holten, som også hadde arbeidet som sekretær mot slutten av Leirfalls periode som generalsekretær.[3] Leirfall var 1. vararepresentant til Stortinget 1937–1945, etter at begge de sittende representantene hadde fått etterkommet sitt ønske om gjenvalg. Etter tiden som partisekretær var han kornoppkjøper og møllekontrollør for Statens kornforretning i Stjørdalsdistriktet 1933–1942. Han møtte første gang på Stortinget som vararepresentant i juni 1938, da han brøt med partilinjen og stemte for å senke stemmerettsalderen til 21 år.[12] Vararepresentanter ble sjeldent innkalt på denne tiden, og Leirfall var i mange år den eneste representanten som hadde møtt på Stortinget før krigen.[12]

Verdenskrig og landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Sitat Vi lever med eit retusjert bilete av okkupasjonsåra. Skjønnheitsflekkar er fjerna, og det er pussa på trekk som kan gjere biletet finare. […] Etterkrigshistorikarane har fare lett over ymse hendingar og ymse menn. […] Alt flaut, det norske folket var eit folk i drift, og det dreiv den galne vegen. Sjøloppgjeving og samarbeid med tyskarane var eit sterkt innslag i miljøet. Sitat
– Leirfall om den tyske okkupasjonen.[13]

Da den andre verdenskrig brøt ut, måtte han flykte til Sverige sammen med sin familie. Han skrev om oppholdet i Sverige i boken I storm og stille: «Høsten 1943 tok norsk militæropplæring og oppsetting av norske militæravdelinger i Sverige til. Dette er ei ganske fantastisk historie og eit klart brot på svensk nøytralitetspolitikk. Det strider mot all nøytralitet at ei krigførende makt får høve til å organisere militær verksemd mot ein fiende på nøytralt område.»[13] I Sverige virket han som landbrukskonsulent ved den norske legasjonen i Stockholm 1942–1945.

Tilbake i Norge overtok han farsgården Østre Bjertem i 1946, og drev denne frem til 1988.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Leirfall var fra 1962 kommandør av Finlands løves orden og fra 1969 ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han ble tildelt Norsk kulturråds pris for lokalhistorie i 1979.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Humorbøker

  • 1970 – Så seier soga. Mykleting og Marialyst i Borte-Pers tid, med Eskeland og Hetland.
  • 1971 – Soga om det store mannefallet.
  • 1972 – Soga om Tryggves fall, med Hetland.
  • 1973 – Soga om Korvald Kyrre og den store hundestriden, med Hetland.
  • 1975 – Soga om det store kvinneåret, med Hetland.
  • 1978 – Soga om Oddvar Rådvill og Per Klipping, med Hetland.
  • 1981 – Sannferdige folk, med Hetland.

Politisk litteratur

  • 1930 – Håndbok for tillitsmenn.
  • 1936 – Jordspørsmålet i Norge. Et ordskiftegrunnlag for bygdeungdommen.
  • 1939 – Studieplan for jamstilling.
  • 1960 – Nordkalottens transportspørsmål.
  • 1960 – Det vestlandske jordbruket i frihandelsområdet.
  • 1960 – Har dei små bruka ei framtid?.
 

Memoarer og lokalhistorie

  • 1962 – Helleristningene i Hegra.
  • 1968 – Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, 1. bind (3 deler).
  • 1969 – Steinvikholm. Borgen og byggherren.
  • 1969 – Meierifesten. Sant og usant frå Trøndelag.
  • 1970 – Stormaskina. Frå bygdelivet i gammeltida.
  • 1973 – Mangt eg minnes om ei tid som var.
  • 1976 – Vest i havet. Vesterhavsøyane gjennom tusen års norsk historie.
  • 1977 – Bra folk. Profilar i det gamle bygdesamfunnet.
  • 1979 – Tusen år på Man. Sagaøya i Irskesjøen.
  • 1983 – Hegra kirke. Kirke og menighet 1536–1783–1983.
  • 1984 – Ute og heime.
  • 1984 – Soga om ølet fra Drafn, med Hetland.
  • 1986 – Old times in Norway.
  • 1989 – I storm og stille. Blad frå minneboka.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jon Leirfall er død. NTB (12. juni 1998).
  2. ^ a b c Madsen, Roar. Jon Leirfall. Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. mars 2013.
  3. ^ a b c Berntsen, Harald (2007). Staurberaren Per Borten, s. 106–110. Aschehoug, Oslo. ISBN 978-82-03-22885-8.
  4. ^ a b Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år, s. 227. Stjørdal kommune. ISBN 82-991614-0-1.
  5. ^ a b c d Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka, s. 7–15. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.
  6. ^ Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år, s. 9–24. Bokbyen Forlag, Tvedestrand. ISBN 82-92920-31-5.
  7. ^ a b c d Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka, s. 16–27. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.
  8. ^ a b c d e Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år, s. 25–36. Bokbyen Forlag, Tvedestrand. ISBN 82-92920-31-5.
  9. ^ Håve, Kjell (1999). «På leiting etter det som soga seier: I Jon Leirfalls fotspor – gjennom norsk politisk historie». I: Historisk årbok 1999 (red. Larsen, Bjørn Helge), s. 9–44. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993759-3-2.
  10. ^ a b c Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år, s. 37–66. Bokbyen Forlag, Tvedestrand. ISBN 82-92920-31-5.
  11. ^ Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år, s. 67–90. Bokbyen Forlag, Tvedestrand. ISBN 82-92920-31-5.
  12. ^ a b Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka, s. 73–75. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.
  13. ^ a b Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Bokbyen Forlag, Tvedestrand. ISBN 82-92920-31-5.
  • Håve, Kjell (1999). «På leiting etter det som soga seier: I Jon Leirfalls fotspor – gjennom norsk politisk historie». I: Historisk årbok 1999 (red. Larsen, Bjørn Helge), s. 9–44. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993759-3-2.
  • Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.
  • Leirfall, Jon (1973). Mangt eg minnes om ei tid som var. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0263-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Jon Leirfall – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jon Leirfall – bilder, video eller lyd