Jon Leirfall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jon Leirfall
Jon Leirfall.jpg
Født 7. oktober 1899
Hegra, Norge
Død 12. juni 1998 (98 år)
Levanger, Norge[1]
Yrke Gårdbruker, agronom
Parti Senterpartiet
Hegras ordfører
1. januar 1960–31. desember 1961
Forgjenger Karl Kringen
Stortingsrepresentant
4. desember 1945–30. september 1969
Valgkrets Nord-Trøndelag
Bondepartiets partisekretær
1. januar 1929–31. desember 1933
Etterfølger Hans Holten

Jon Leirfall (født 7. oktober 1899 i Hegra i Nord-Trøndelag, død 12. juni 1998) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp). Han var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1945–1969, og er blant Senterpartiets fremste parlamentarikere gjennom tidene. Han var særlig kjent for sin humoristiske sans, gode replikk og skarpe penn, som han ikke sjelden benyttet seg av i politikken.[2] Leirfall var motstander av blant annet sosialisme, sekularisering, sentralisering, mellomriksveien, reduksjon i landbrukssubsidier og norsk medlemskap i EEC.[2]

Leirfall nådde høyden i sin politiske karrière i 1960-årene, da han satt som formann i Stortingets landbrukskomité. Han var motstander av tvungne kommunesammenslåinger, og ble den siste ordføreren i Hegra kommune. Han hadde også sentrale verv i Norges Bondelag. Det vanskelige forholdet til Per Borten synes å ha vært en viktig årsak til at Leirfall aldri ble statsråd, noe han selv hadde et ønske om.[2] Konflikten mellom Leirfall og Borten dreide seg spesielt om moderniseringen av partiet, der Leirfall ønsket en mer forsiktig linje enn Borten.

Etter tiden på Stortinget ble han kjent som lokalhistorisk forfatter. Han forfattet også en rekke satiriske bøker basert på norsk politikk, der han benyttet forfatternavnet «Jon Kvasstunge». Med bokillustrasjoner utført av Audun Hetland ble bøkene svært populære. I en overgangsperiode rundt folkeavstemningen om EF i 1972 satt Leirfall som redaktør i det lokale partiorganet Stjørdalingen.

Innhold

Familiebakgrunn, oppvekst og utdannelse [rediger]

Han ble født på Østre Bjertem,[3] sentralt beliggende i Hegra i Nord-Trøndelag, som sønn av gårdbruker John Lerfald (1872–1952) og husmor Mali Bjørngård (1873–1967). Han hadde fem yngre søsken. Foreldrene kjøpte småbruket, som inntil da hadde vært vanskjøttet, tidlig i 1890-årene.[4] Før dette hadde John Lerfald forpaktet farsgården Søndre Leirfall, som en eldre bror hadde odelsretten til.[3][4] Foreldrene var preget av nasjonale strømninger og den radikale delen av folkehøyskolebevegelsen.[4] Ved siden av gårdsdriften var faren ordfører for Høyre 1911–1921, før han meldte overgang til Bondepartiet. Familiens økonomi forble trang, men sønnen fikk tilfredsstilt sin leselyst gjennom folkebiblioteket.

I løpet av Leirfalls barndom ble det holdt omreisende folkehøyskole i bygden, hvilket påvirket aktiviteten i det lokale ungdomslaget i mange år fremover.[4] Etterhvert var Leirfall selv involvert i styrearbeid i ungdomslaget, både lokalt og i det regionale Inntrøndelag Ungdomssamlag. Etter folkeskolen var han elev ved Skogn folkehøgskole 1917–1918 og Mære landbruksskole 1918–1920. Etter befalskurs i 1920 studerte han ved Norges landbrukshøgskole (NLH), hvorfra han ble uteksaminert som sivilagronom (jordbrukskandidat) i 1924.

Allerede i studietiden ble han tilknyttet bondebevegelsen, som stiftet Bondepartiet i 1921. Leirfall fremholdt senere at han fikk en ambisjon om å bli stortingsrepresentant allerede på dette tidspunktet.[5] De økonomiske forholdene var vanskelige i 1920-årene, men Leirfall klarte å få ansettelse som stipendiat i driftslære og landbrukspolitikk ved NLH 1924–1926 og i ulike oppdrag for Selskabet for Norges Vel.[5] Han var deretter journalist, redaksjonssekretær og forretningsfører i partiavisen Stjørdalingen i Stjørdal 1926–1928, og skrev også noen artikler for Nationen.[5] Her drøftet han særlig spørsmål knyttet til landbrukets kår under den store depresjonen. I 1928 ble han gift med ungdomskjæresten Marie Vormdal (1905–1983).

Partisekretær og landflyktighet [rediger]

Bare fem år etter avlagt eksamen ved NLH, ble han innhentet av Bondepartiets ledelse til å bli dets første partisekretær. Til tross for sin unge alder var ikke Leirfall noen ukjent figur i partiet. Han hadde engasjert seg for språk og politikk også på landbrukshøyskolen, hvor han ledet Ås studentmållag. Gjennom pressearbeidet hadde han også knyttet viktige kontakter.[5] Leirfall fikk ansvar for å bygge organisasjonen, men «det var ikkje noe stort apparat å ta over – ei kontordame, ei skrivemaskin og ei tom pengekasse.»[6]

Leirfall fratrådte som partisekretær ved årsskiftet 1933/1934. Dette skyldtes delvis den belastende konflikten mellom Hundseid og Quisling, og delvis Leirfalls ambisjoner i hjemfylket foran stortingsvalget i 1936. Han var 1. vararepresentant til Stortinget 1937–1945, etter at begge de sittende representantene hadde fått etterkommet sitt ønske om gjenvalg. Etter tiden som partisekretær var han kornoppkjøper og møllekontrollør for Statens kornforretning i Stjørdalsdistriktet 1933–1942. Han møtte første gang på Stortinget som vararepresentant i juni 1938, da han brøt med partilinjen og stemte for å senke stemmerettsalderen til 21 år.[7] Vararepresentanter ble sjeldent innkalt på denne tiden, og Leirfall var i mange år den eneste representanten som hadde møtt på Stortinget før krigen.[7]

Da den andre verdenskrig brøt ut, måtte han flykte til Sverige sammen med sin familie. Han skrev om oppholdet i Sverige i boken I storm og stille: «Høsten 1943 tok norsk militæropplæring og oppsetting av norske militæravdelinger i Sverige til. Dette er ei ganske fantastisk historie og eit klart brot på svensk nøytralitetspolitikk. Det strider mot all nøytralitet at ei krigførende makt får høve til å organisere militær verksemd mot ein fiende på nøytralt område.»[8] I Sverige virket han som landbrukskonsulent ved den norske legasjonen i Stockholm 1942–1945.

Tilbake i Norge overtok han farsgården Østre Bjertem i 1946, og drev denne frem til 1988.

Utmerkelser [rediger]

Leirfall var fra 1962 kommandør av Finlands løves orden, og fra 1969 ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Norsk kulturråds pris for lokalhistorie 1979.

Bibliografi [rediger]

  • 1927 – Undersøkelser over driftsmessige forhold i jordbruket
  • 1930 – Håndbok for tillitsmenn
  • 1936 – Jordspørsmålet i Norge. Et ordskiftegrunnlag for bygdeungdommen
  • 1939 – Studieplan for jamstilling
  • 1960 – Nordkalottens transportspørsmål
  • 1960 – Det vestlandske jordbruket i frihandelsområdet
  • 1960 – Har dei små bruka ei framtid?
  • 1962 – Helleristningene i Hegra
  • 1968 – Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, 1. bind (3 deler)
  • 1969 – Steinvikholm. Borgen og byggherren
  • 1969 – Meierifesten. Sant og usant frå Trøndelag
  • 1970 – Stormaskina. Frå bygdelivet i gammeltida
  • 1970 – Så seier soga. Mykleting og Marialyst i Borte-Pers tid, med Eskeland og Hetland
  • 1971 – Soga om det store mannefallet
  • 1972 – Soga om Tryggves fall, med Hetland
  • 1973 – Mangt eg minnes om ei tid som var
  • 1973 – Soga om Korvald Kyrre og den store hundestriden, med Hetland
  • 1975 – Soga om det store kvinneåret, med Hetland
  • 1976 – Vest i havet. Vesterhavsøyane gjennom tusen års norsk historie
  • 1977 – Bra folk. Profilar i det gamle bygdesamfunnet
  • 1978 – Soga om Oddvar Rådvill og Per Klipping, med Hetland
  • 1979 – Tusen år på Man. Sagaøya i Irskesjøen
  • 1981 – Sannferdige folk, med Hetland
  • 1983 – Hegra kirke. Kirke og menighet 1536–1783–1983
  • 1984 – Ute og heime
  • 1984 – Soga om ølet fra Drafn, med Hetland
  • 1986 – Old times in Norway
  • 1989 – I storm og stille. Blad frå minneboka

Referanser [rediger]

  1. ^ Jon Leirfall er død. NTB (12. juni 1998).
  2. ^ a b c Madsen, Roar. Jon Leirfall. Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. mars 2013.
  3. ^ a b Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år, s. 227. Stjørdal kommune. ISBN 82-991614-0-1.
  4. ^ a b c d Leirfall, Jon (1989). I storm og stille : blad frå minneboka, s. 7–15. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.
  5. ^ a b c d Leirfall, Jon (1989). I storm og stille : blad frå minneboka, s. 16–27. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.
  6. ^ Håve, Kjell (1999). «På leiting etter det som soga seier: I Jon Leirfalls fotspor – gjennom norsk politisk historie». I: Historisk årbok 1999 (red. Larsen, Bjørn Helge), s. 9–44. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993759-3-2.
  7. ^ a b Leirfall, Jon (1989). I storm og stille : blad frå minneboka, s. 73–75. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.
  8. ^ Leirfall, Jon (1989). I storm og stille : blad frå minneboka. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.

Litteratur [rediger]

  • Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Bokbyen Forlag, Tvedestrand. ISBN 82-92920-31-5.
  • Håve, Kjell (1999). «På leiting etter det som soga seier: I Jon Leirfalls fotspor – gjennom norsk politisk historie». I: Historisk årbok 1999 (red. Larsen, Bjørn Helge), s. 9–44. Historielagene i Stjørdalsbygdene. ISBN 82-993759-3-2.
  • Leirfall, Jon (1989). I storm og stille : blad frå minneboka. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-3390-8.
  • Leirfall, Jon (1973). Mangt eg minnes om ei tid som var. Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0263-8.

Eksterne lenker [rediger]

Wikiquote Wikiquote: Jon Leirfall – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jon Leirfall – bilder, video eller lyd
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jon_Leirfall&oldid=12186028»