Erik Bye

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For sangeren og Erik Byes far, se Erik Ole Bye.
Erik Bye.

Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn, New York, USA, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk fjernsynspersonlighet, sanger og journalist. Erik Bye kom i 2005 på tredje plass i kåringen Århundrets nordmann.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl. Han gikk på Nordstrand høyere skole, var en pådriver i skolens teatergruppe og var skuespiller og revysjef for Nordstrandrevyen i 1941. Han ble utdannet Master of Arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, fra University of Wisconsin (1953). Han var journalist i Associated Press (19531955), BBCs norske avdeling (19551958), og siden i NRK.

Han var gift med Tove Billington Bye (1928–2008). Dokumentarfilmen Giganten (2005) skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden.

Han ble ansatt i NRK i 1958. Bye var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK, hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør. I 1958 platedebuterte han på Brødrene Johnsen A/S sitt platemerke Rondo med «Pappas bånsull»/«Vandringsvise», som var de første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. I 1959 fikk han kontrakt med Philips, der han debuterte med Hans Børlis «Tømmerkoievise». I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier.[1] Han har selv skrevet tekst og melodi til «Anna Lovinda».

Erik Bye vakte blant annet stor oppmerksomhet da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med «Folk og røvere i Kardemomme by» på norsk fjernsyn, noe som aldri var gjort tidligere. Han mottok i ettertid et brev hvor en mor med eget psykisk utviklingshemmet barn takket ham fordi han fremstilte dem på en verdig måte. Hun skrev: «Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter med i butikken.» Hans engasjement for de svake i samfunnet ga seg også uttrykk i mange av sangene han skrev, blant annet visa Vår beste dag. Denne visa har fått stor oppmerksomhet etter at Marit Larsen lagde en versjon til en NRK kampanje. Visa ble imidlertid opprinnelig skrevet til Hjemmet for Døve (nå Stiftelsen Signo) sitt hundreårsjubileum, og ble første gang oppført med et orkester bestående av døve musikanter, noe som gjorde stort inntrykk på Erik Bye.

Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv, og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en av redningsskøytene ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet.

I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU.[2]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Venners viser og egne vers – (1963) arrangert og illustrert av Odd Børretzen
  • Munnspill under åpen himmel (1966)
  • Spinn mitt hjul (1971)
  • Jeg vet en vind (1973) illustrert av Karl Erik Harr
  • Veien har ingen ende (1976) illustrert av Karl Erik Harr
  • Kompasset rundt – tekster i utvalg redigert av Odd Eidem (1980)
  • Å skyte en teddybjørn – erindringer (1987)
  • Fløyterens hjerte – dikt (1993) illustrert av Nils Aas
  • Tilbake til sangene – dikt og skisser (1994) illustrert av Nils Aas
  • Munnspill under åpen himmel (ny utgave) (1996)
  • Vinterlys (2001)
  • Byes beste – dikt, viser og fortellinger i utvalg (2004)

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Axel Jensen 
Vinner av Cappelenprisen
delt med Tor Bomann-Larsen

Neste mottaker:
 Gert Nygårdshaug
(1996) 
Forrige mottaker:
 Iver Jåks  
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Anne-Cath. Vestly