Olof Palme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Olof Palme | |
 |
|
| Sveriges statsminister | |
|---|---|
| Periode(r): | 1969-1976, 1982-1986 |
| Forgjenger: | Tage Erlander Thorbjörn Fälldin |
| Etterfølger: | Thorbjörn Fälldin Ingvar Carlsson |
| Persondata | |
| Parti: | Socialdemokraterna |
| Født: | 30. januar 1927 |
| Død: | 28. februar 1986 |
| Yrke: | Jurist |
| Ektefelle: | Lisbet Palme |
Sven Olof Joachim Palme (født 30. januar 1927 på Östermalm i Stockholm, død 28. februar 1986 i Stockholm) var en svensk politiker. Han var Socialdemokraternas partileder i perioden 1969–1986, samt Sveriges statsminister 1969–76 og 1982–86.
Palme var utdannet jurist og var parlamentsmedlem 1958–86 (första kammaren 1958-68, andra kammaren 1969-70). I forkant av statsministerposten i 1969 var han konsultativ statsråd 1963–65 (med ansvar blant annet for ungdomsspørsmål), kommunikasjonsminister 1965–67, ecklesiastikminister 1967–68 samt utdanningsminister 1968–69.
Palme var den siste statsministeren som ble titulert «excellens» i (1970). Han var i sin karriere en kontroversiell politiker som i visse kretser var hatet (man snakket om det såkalte palmehat), mens han var svært populær i andre grupper.
[rediger] Biografi
Olof Palme kom fra et overklassemiljø og vokste opp på Östermalm i Stockholm. Familien bodde i Östermalmsgatan 36 (idag den rumenske ambassaden). Han var sønnesønn av forsikringsmannen og den liberale politikeren Sven Palme (1854–1934), som satt i andra kammaren. Faren Gunnar Palme (1886–1934) var adm. dir. i forsikringsselskapet Thule. Moren var Elisabeth Sophie von Knieriem (1890–1972), som var av baltisk-tysk opphav og var født i Latvia. Olof Palme var yngst av tre barn; hans søsken var Claës Palme (1917–2006) og Catharina Palme Nilzén (1920–2002). Olof ble far til sønnene Joakim Palme, Mårten Palme og Mattias Palme.
Palmes første skoleår var på Beskowska skolan i Stockholm. Ved 10-årsalderen skrev ble han skrevet inn på Sigtuna Humanistiska Läroverk av moren sin. Han fortsatte studiene i USA, der han tok Bachelor of Arts i 1948. Under sin akademiske studietid reiste han rundt i USA. Senere hjemvendte han til Sverige og begynte å studere jus – han tok cand.jur. i 1951. Året etter ble han leder i Sveriges förenade studentkårer, men sluttet etter bare ett år.
I 1953 ble han tilbudt å arbeide som statsminister Tage Erlanders assistent. Under de foregående årene hadde han, ifølge ham selv, gjennom tre viktige hendelser, blitt sosialdemokrat. Den første av de tre hendelsene han påpekte var en skattedebatt i 1947 mellom sosialdemokraten Ernst Wigforss, Høyrepartiets Jarl Hjalmarsson og Folkepartiets Elon Andersson. Den andre var en USA-reise i 1948 der han opplevde de store klasseforskjellene som fantes der, og den tredje var en Asia-reise i 1953 der han opplevde kolonialismens konsekvenser.
Palme avanserte i 1954 i regeringskansliet og ble sekretær i Statsrådsberedningen. Året etter ble han styremedlem i ABF. Han ble valgt inn i Första kammaren i 1958 for Socialdemokraterna. Et av hans første viktigere oppdrag som politiker var som leder av «studiesociala utredningen» i 1959.
Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen Lisbet Beck-Friis. De bosatte seg i et rekkehus i Vällingbyhöjden og fikk tre sønner. Formelt var dette Palmes andra ekteskap; i perioden 1949–52 var han gift med Jelena Rennerova fra Tsjekkoslovakia i et skinnekteskap for å gi henne mulighet til å forlate sitt land etter Praha-kuppet.
Høsten 1944 rykket Olof inn i kavaleriet, sjette skvadronen ved K4 i Umeå. Han begynte deretter på aspirantskolen ved K3 i Skövde. Etter noen måneder ble Palme forfremmet til sersjant og i november 1948 ble han utnevnt til fenrik i kavaleriets reserve. Sommeren 1955 gjennomgikk Olof et stridskurs for ryttertroppssjefer, hvilket førte til at Olof Palme på nyåret 1956 kunne titulere seg som løytnant. «Alltid terger det vel noen», skal han ha sagt.
Palme trådte inn i i regjeringen i 1963 som konsultativ statsråd i Statsrådsberedningen, og to år senere ble han utnevnt til statsråd og sjef for kommunikationsdepartementet. Deretter avanserte han til posten som ecklesiastikminister i 1967. Palme hadde dermed kirkespørsmål som sitt område, på tross av at han hadde meldt seg ut av Svenska kyrkan. [1] Palme ble dermed Sveriges siste ecklesiastikminister; etter at departementet i 1968 byttet navn til Utbildningsdepartementet ble Palme titulert som utbildningsminister. I 1969 etterfulgte han Tage Erlander som partileder for Socialdemokratarna og statsminister.
Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som statsminister, om en ganske vingeklippet; valget resulterte i den såkalte lotteririksdagen (s+vpk:175 mandat; c+m+fp:175 mandat). Under mandatperioden 1973–76 klarte regjeringen Palme likevel å få gjennom noen betydningsfulle reformer, bl.a. loven om medbestemmelse i arbeidslivet (MBL) og loven om en allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket bl.a. innebar at monarkens oppgaver ble kraftig redusert. Selv om Sverige i teorien fortsatt var et monarki, var det i praksis en slags republikk; monarkiets fremtidige status var dermed, med Palmes egne ord, bare «et pennedrag». Etter valget i 1976, da kjernekraftspørsmålet kom i fokus og de borgerlige fikk majoriteten, ble Socialdemokraterna (etter 40 års uavbrutt maktinnehav) og Palme tvunget til å gå av. På denne tiden havnet Palme i store problemer på grunn av Geijer-skandalen (eller Geijeraffären), der han løy om hvordan det hele hang sammen for å ikke «skitne til» sosialdemokratiet.Valget i 1979 innebar nok et nederlag for Socialdemokraterna, ettersom man ikke lyktes i å gjenerobre regjeringsmakten, men Palmes stilling i partiet var trygg på tross av dette.
I 1980 ble Palme utnevnt til FNs meklingsmann i Iran–Irak-krigen, og etter socialdemokraternas valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Den 1. mars 1982 utleverte Palmekommisjonen sin rapport om meklingen mellom Iran og Irak.
Som sosialdemokratisk statsminister havnet Palme i konflikt med næringslivets representanter, da riksdagen i 1983 besluttet å innføre lønnstakerfond, som av disse ble ansett som en måte for å sosialisere Sveriges næringsliv. I 1985–86 oppstod det også gnisninger med ledende militære personer (kommandørkaptein Hans von Hofsten m.fl.) som, i anledning av de påståtte russiske ubåtreguleringene, anså ham for å være altfor svak i handlingsøyeblikket i forhold til Sovjetunionen, samtidig som de forklarte at de manglet tillit til ham personlig.
Statsminister Olof Palme ble anklaget for skattefusk i 1985; den såkalte Harvardaffären. Sønnen Joakim Palme ønsket seg til Harvard University, og hadde fått avslag på sin søknad om stipend av Sverige-Amerika Stiftelsen. Like etter skulle Olof Palme, ifølge skattemyndighetene, ha tilbudt seg å holde et foredrag på skolen i bytte mot et honorar dedikert til stipend for sønnen. Palmes anke og alle øvrige dokumenter fra årenes løp ble stjålet under et innbrudd hos Länsrätten i sammenheng med mordet på Olof Palme. Derfor kunne man aldri innlede en forundersøkelse.[1]
[rediger] Palmemordet
- Se utdypende artikkel om Palmemordet
Olof Palme ble skutt og drept på Sveavägen i det sentrale Stockholm den 28. februar 1986. Palmemordet, og den merkelige utviklingen, skandalene og de politimessige mangler på resultater som fulgte etter dette, var et nasjonalt traume for Sverige som i lang tid satte sitt preg på samfunnsdebatten. I 1989 ble den uføretrygdede rusmisbrukeren Christer Pettersson funnet skyldig i mordet og dømt til livsvarig fengsel, men allerede noen måneder senere ble han av en høyere rettsinnstans frifunnet pga. manglende bevis og feil begått under etterforskningen. Mordet er fremdeles uoppklart. Palme ligger begravet på kirkegården ved Adolf Fredriks kyrka i Stockholm.
| Forgjenger: Tage Erlander |
Sveriges statsminister |
Etterfølger: Thorbjörn Fälldin |
| Forgjenger: Thorbjörn Fälldin |
Sveriges statsminister |
Etterfølger: Ingvar Carlsson |
| Forgjenger: Tage Erlander |
Partileder for Socialdemokraterna |
Etterfølger: Ingvar Carlsson |
