Erling Wikborg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erling Wikborg
Erling Wikborg
Erling Wikborg i 1951
Født 5. november 1894
Norge Drammen i Norge
Død 6. april 1992 (97 år)
Norge Oslo i Norge
Norges utenriksminister
1963
Forgjenger Halvard Lange
Etterfølger Halvard Lange


Erling Wikborg (født 5. november 1894 i Drammen, død 6. april 1992 i Oslo) var en norsk politiker og jurist. Han var leder for Kristelig Folkeparti mellom 1951 og 1955, parlamentarisk leder mellom 1954 og 1961 og var utenriksminister i Lyng-regjeringen i 1963.

Wikborg var cand. jur. fra 1918, og drev egen advokatforretning i Oslo fra 1923. Hans spesialfelt var sjørett. Firmaet han grunnla eksisterer fremdeles (som Wikborg Rein i Oslo). Han var stortingsrepresentant for Akershus 19451949, og for Oslo 19541961. Han var varamedlem av Nobelkomiteen 1. januar 194931. desember 1972 fungerende medlem 12. oktober 196531. desember 1966 og 28. august 196731. desember 1969.

Wikborg var æresmedlem av Kristelig Folkeparti. Han opplevde sitt kristne gjennombrudd i forbindelse med den såkalte «Oxfordbevegelsen» midt på 1930-tallet, sammen med bl.a. forfatteren Ronald Fangen og journalisten Fredrik Ramm. Det var i forlengelsen av denne erfaringen han ble politiker. Som urban akademiker var Wikborg noe av en «fremmed fugl» i etterkrigstidens lavkirkelige parti med røtter i den vestlandske venstre-kulturen, og han spilte en viktig rolle i å utvikle partiet til et bredere, landsdekkende parti.

Wikborg er far til kunsthistorikeren Tone Wikborg og var derigjennom svigerfar til forfatter og forlegger Peder W. Cappelen 1955-66.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]