Abort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Abortlovgivningen verden over (detaljer).

Abort er en avbrytelse av svangerskapet. Man skiller mellom spontanabort, også kalt naturlig abort, hvor organismen frastøter fosteret og på den måten avbryter svangerskapet, og fremprovosert abort, hvor man avbryter svangerskapet ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep.

Fremprovosert abort, også kalt abortus provocatus, fremkalt abort, svangerskapsavbrudd og tilsiktet abort, kan foretas både før og etter fosteret er levedyktig utenfor moren. I det norske helsevesenet regnes grensen for skillet mellom abort og fødsel å gå ved den 22. svangerskapsuken. Moderne legevitenskap er i ferd med å kunne redde for tidlig fødte barn ved ca. denne grense. I enkelte land (Russland) kan abort foretas sent i svangerskapet – da barna også vil være levedyktige uten særlige inngripen fra medisinsk personell.[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Klassisk tid[rediger | rediger kilde]

Det første beviset på en abort er fra et kinesisk dokument som sier at aborter ble utført på kongelige elskerinner i Kina 500 år f.Kr. [Kilde 1]

Flere metoder ble brukt av antikke leger. En måte var å gi kvinnen gift som fikk kroppen hennes til å avstøte fosteret. Andre måter var å stikke redskaper[trenger referanse] inn i livmoren. Disse metodene kunne i noen tilfeller være farlig for pasienten. Mange kvinner forsøkte fysiske aktiviteter som klatring, padling, vektløfting og stuping for å fremkalle en spontanabort. Andre teknikker var å helle varmt vann i underlivet eller å dekke det med blader som irriterte. Å tappe blod, faste eller ligge på varme kokosnøttskall var også metoder som ble brukt.[trenger referanse]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

I 1920 innførte Frankrike forbud mot abort, og dette ble begrunnet med at «i kjølvannet av krigen, hvor nesten halvannen million franskmenn ofret sine liv slik at Frankrike fikk rett til å leve uavhengig og ærefullt, kan det ikke godtas at andre franskmenn tjener sitt brød ved å utføre abort».[trenger referanse] Samtidig innførte man forbud mot salg av prevensjonsmidler. Dette førte til at det utover 1930-årene ble foretatt anslagsvis en halv million illegale aborter årlig i Frankrike. I Weimarrepublikkens Tyskland regnet man med omkring 800.000 illegale aborter årlig. I 1923 innførte Belgia forbud mot salg av prevensjon, fulgt av Italia i 1926. I 1929 vedtok Storbritannia Infant Life Preservation Act, som innførte fengsel i livstid for fremkalt abort. Pave Pius XI innskjerpet i 1930 ekteskapets hellighet. Dette medførte at italiensk lovverk skjerpet straffen for abort, og legene ble pålagt å innrapportere fremkalte aborter til myndighetene.[2]

Den siste kvinnen som ble sendt til giljotinen i Frankrike, var dømt for å ha utført aborter under Den andre verdenskrig. I 1943 ble det innført dødsstraff for abort i Tyskland for å tvinge fødselstallene opp.[3]

Den norske abortloven[rediger | rediger kilde]

Fra kvinnedagen 8. mars 2014 i Oslo: Forsvar kvinnenes rett til selvbestemt abort

Abort ble tillatt i Norge i 1964. Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort. Loven ble vedtatt den 11. november 1960, men trådde ikke i verk før 1. februar 1964.[4] Det ble i 1967 opplyst at omtrent 4700 kvinner på årlig basis søkte om abort. Av disse fikk ca. 3500 innvilget abort. Det er videre antatt at mellom 7000 og 10 000 norske kvinner fikk utført illegal abort hvert år på 1960-tallet.[5]

En undersøkelse fra 1973 viste at andelen kvinner som fikk innvilget abort økte fra 73% i 1965 til 85% i 1971. Berthold Grünfeld mente at dette tydet på at det hadde vært en liberalisering av tolkningen av abortloven. Samme undersøkelse viste at nærmere halvparten av ugifte kvinner i Oslo som hadde fått avslag om abort, fikk den utført illegalt. Antallet anker etter avslag varierte sterkt fra landsdel til landsdel. I Oslo anket så mye som 76% av kvinnene i 1971, mens anken blant kvinner i Finnmark bare var på 2%.[6] Ulik tolkning av abortloven førte til at det oppstod en viss tilstrømning til Oslo av abortsøkende. Det var på 1960- og 1970-tallet vanskeligere å få innvilget abort i utkant-Norge enn i Oslo. Det var også et mer restriktivt syn i Nord-Norge, på Vestlandet og Sørlandet. Østfold var også et sted der det var vanskelig å få innvilget abort på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til at mange søkte til Oslo for å få abort.[7] En undersøkelse foretatt på midten av 1970-tallet viste at det var livssynet og den sosiale bakgrunnen hos medlemmene i abortnemndene som var utslagsgivende for søknadens utfall. Livssituasjonen til den kvinnen som hadde bedt om abort var av mindre betydning.[8]

Den 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt.[9] Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. desember 1978 abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget (22. mai) og Lagtinget (29. mai 1975) ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget.[trenger referanse]

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd[10]).

Abortlovens kjerne er § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep skal være lovlig: Før 12. svangerskapsuke kan kvinnen ta avgjørelsen selv. Etter 12. uke kan abort innvilges av en nemnd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse
b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon
c) det er stor fare for sykdom hos barnet
d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest
e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Punktene a–e kan tolkes ganske vidt. Loven og forskriftene antyder at mer og mer skal til for at disse kriteriene er oppfylt når graviditetens lengde øker fra 12 opp mot 18 uker. Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Abortloven har alltid vært omstridt.

Omfang i Norge[rediger | rediger kilde]

Aborttallet har vært stabilt mellom 13 500 og 16 200 de siste 30 årene, samtidig med at antallet kvinner i fruktbar alder har steget. Fra 1989 til 2005 sank aborttallet jevnt fra 16 208 til 13 989, men siden 2006 har antallet aborter vært økende og nådde 16 073 i 2008. I perioden 1979 til 2008 er det utført 436 351 aborter i Norge.[11][12]

Oslo har tradisjonelt vært fylket med høyest aborthyppighet, og er det stadig med 18,8 per 1000 (2008).[12] Aldersgruppen med størst aborthyppighet er 20-24 år. I denne aldersgruppen er det også mange svangerskap. I 2001 var det 2 448 aborter blant tenåringer, økt til 2 778 i 2008.[12] Mellom en av fire og en av fem kvinner opplever abortinngrep i løpet av livet. 75 % av abortene skjer innen utgangen av 9. uke, 97-98 % innen 12. uke.[trenger referanse]. I Oslo tok mer en halvparten av gravide kvinner mellom 20 og 25 år abort i 2004.[13] På landsbasis var tilsvarende tall en av tre i 2005.[14]

Holdninger til abort i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge har det tradisjonelt vært fra kristenkonservativt hold at motstanden mot selvbestemt abort har vært sterkest. Abortmotstanden har særlig vært frontet av de såkalte «abortprestene» Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Motstanden ble særlig markant fra dette hold etter at loven om selvbestemt abort ble innført i 1978.

En meningsmåling utført i 1976 viste at 32% støttet selvbestemt abort, mens 14% ønsker å beholde den liberaliseringen av loven som kom i 1976. 27% ønsker at abort burde tillates på medisinsk og sosialt grunnlag, mens 27% ønsket at abort bare skulle innvilges hvis morens liv og helse stod i fare. Våren 1978 ble de samme spørsmålene stilt og viste da at andelen som støttet selvbestemt abort var økt til 38%, mens de som kun ønsket å tillate det hvis morens liv og helse stod i fare, var sunket til 25%. Undersøkelsen fra 1978 viste at det var menn, eldre, de med lav utdannelse, eller lav inntekt som var de sterkeste motstanderne av selvbestemt abort. Geografisk sett var det størst oppslutning om selvbestemt abort på Østlandet, mens det var større motstand i Nord-Norge og Trøndelag. Tallene for Sør- og Vestlandet var 38% (mot 24% i 1976).[15] Det var kun blant SVs velgere det var flertall for selvbestemt abort, mens bare 6% av KrFs velgere ønsket selvbestemt abort. Velgerne til de andre partiene var splittet i synet.[15]

Undersøkelser vedrørende selvbestemt abort fra 1974 til 1980 og viste at andelen som var for selvbestemt abort var økende, mens det motsatte var tilfellet for andelen som hadde motsatt holdning. Undersøkelsene viste også at en større andel av menn var for selvbestemt abort enn kvinner, betydelig større andel blant yngre enn eldre, større andel i Oslo-område enn ellers i landet. Undersøkelsene viste videre at SV-velgere utgjorde den største andelen av som var for selvbestemt abort, men KrF-velgerne utgjorde den største andelen av motstanderne.[16]

Holdninger til Selvbestemt abort[16][17] 1974 (%) 1977 (%) 1979 (%) 1980 (%) 1981 (%)
For 47 43 49 52 58
Imot 44 40 32 29 27
Vet ikke 9 17 19 19 15

En undersøkelse gjort i Midt-Norge av Norfakta på oppdrag av Aftenposten i 2004, viste at 57 prosent av midt-norske kvinner som oppgir at de er konservative i religionsspørsmål, mener kvinner skal ha rett til selvbestemt abort. Totalt mener 74 prosent av kvinner i Midt-Norge det samme. Samme undersøkelse viste at hver femte religiøse kvinne har benyttet seg av muligheten til å ta abort. 25% prosent av kvinner mellom 18 og 80 år i Midt-Norge har avbrutt et eller flere svangerskap. Blant kvinnene som oppgir å være liberale i religionsspørsmål, har 32 prosent tatt abort, mens 22 prosent av de konservative har gjort det.[18]

Undersøkelser foretatt i 2007, viste at 8 av 10 par som får vite at de venter barn med Downs syndrom, velger å ta abort. Tallene er tredoblet siden 1999.[19]

Abortmetoder[rediger | rediger kilde]

I Norge brukes hovedsakelig to abortmetoder: Kirurgisk og medisinsk.

Et kirurgisk abortinngrep gjøres i narkose. Først bruker man instrumenter for å utvide åpningen i livmorhalsen. Så setter man inn et sug og suger ut embryo og morkake, som havner i en glasskolbe. Inngrepet tar ca. fem minutter. Man ønsker vanligvis ikke å gjøre abortinngrepet før svangerskapsuke sju, fordi komplikasjonsrisikoen er noe høyere i tiden før dette.

Abort kan også framprovoseres med legemidler. Dette er en metode som kan brukes uavhengig av hvor langt kvinnen er kommet i svangerskapet. Kvinnen møter på sykehuset, tar noen tabletter av stoffet mifepriston (Mifegyne), og drar hjem. To døgn seinere kommer hun tilbake. Da settes det et stoff (prostaglandiner) i skjeden for å sette i gang rier. I løpet av 8 timer har 96% av pasientene abortert.

Hvilken abortmetode som brukes varierer mellom de ulike sykehusene i Norge. I alt er det et økende antall medikamentelle aborter. I 2007 ble totalt 45,3 prosent utført med medikamenter alene.

Abortmotstand[rediger | rediger kilde]

En anti-abort demonstrasjon

Motstanden mot abort begrunnes ofte med religiøse argumenter.

Den katolske kirken[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirken er en av de sterkeste motstanderne av abort, de fordømmer enhver form for direkte, provoserte abort. De mener at alle involverte i en abort gjør seg skyldig i en meget alvorlig handling. Ikke bare foreldrene, men alle de som utfører aborten og tilrettelegger for at det er mulig.[20] Den katolske kirke mener at abort bare kan gjennomføres dersom det er fare for mors liv.[21] Voldtekt, incest, sosiale, økonomiske eller andre årsaker kan aldri rettferdiggjøre en abort.

Vatikanet oppfordret til boikott av Amnesty International fordi organisasjonen mener voldtektsofre bør få ta abort.[22]

Abortlovgivning på verdensbasis[rediger | rediger kilde]

Land som enten har selvbestemt abort eller liberale abortlover, finner man for det meste i Europa, Nord-Amerika, det tidligere Sovjetunionen, Oseania og deler av Øst-Asia. Land som fører en restriktiv linje eller totalforbud, finner man oftest i Afrika, Latin-Amerika, Midtøsten og deler av Øst-Asia. Ytterst få land har et totalforbud mot fremprovosert abort. De aller fleste land der abort er forbudt, tillater likevel fremkalt abort hvis morens liv står i fare. Chile, Nicaragua, Oman, Vatikanet, El Salvador og Malta er de eneste land i verden som ikke tillater abort under noen omstendigheter.

I Europa er det Irland, Malta, Færøyene, og til dels Polen som har hatt de mest restriktive abortlovene. I Portugal ble abort lovlig i 2007.[23]

I Tyskland gjøres abort i prinsippet kun når det finnes medisinske eller kriminologiske grunner. [24][trenger bedre kilde] Den tyske staten har dessuten valgt å ikke straffe kvinner som etter en obligatorisk rådgivning likevel velger å ende et svangerskap i første trimester.[25][trenger bedre kilde]

Mellom 1995 og 2003 falt forekomsten av fremkalt abort (antall aborter pr 1.000 kvinner mellom 15 og 44 år) på verdensbasis fra 35 til 29. I 2008 var antallet sunket til 28. Mellom 2003 og 2012 falt antall utførte aborter med 600.000 i vestlige land, men økte med 2,8 millioner i utviklingsland. I 2008 ble det utført seks millioner aborter i vestlige land, mot 38 millioner i utviklingsland. Antall utrygge aborter øker på verdensbasis, fra 44% av antall utførte aborter i 1995, til 49% i 2008.[26]

I USA innførte Ronald Reagan i 1984 sin Global Gag Rule som nedla forbud mot amerikansk bistandshjelp til organisasjoner som utfører, opplyser om eller henviser til abort.[27] Dette rammet også vanlige helsestasjoner og organisasjoner som underviste om prevensjon. Bill Clinton opphevet regelen på sin første dag som president i 1993, mens George W. Bush gjeninnførte den på sin første dag som president. Barack Obama opphevet den igjen i sin første uke som president. Dr Gill Greer, administrerende direktør for den London-baserte International Planned Parenthood Federation, anslo at forbudet i de åtte årene Bush satt ved makten, hadde kostet organisasjonen hennes mer enn $100 millioner til familieplanlegging, hvilket hun anslo hadde ført til 36 millioner uønskede svangerskap og 15 millioner fremkalte aborter.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dagbladet
  2. ^ Mark Mazower: Dark Continent (s. 85-6), Penguin books, ISBN 0-14-024159-0
  3. ^ Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 187 og 192), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0
  4. ^ VG - Ny lov i kraft, etter 3 år (31.12.1963, s.6)
  5. ^ VG - Illegale aborter (10.03.1967, s.7)
  6. ^ VG - Halvparten får illegal abort (22.03.1973, s.7)
  7. ^ VG - Abortsøkende reiser til Oslo (30.01.1973, 10)
  8. ^ Dagbladet - Dagbladet for 50 år siden ... og 25 år siden (18. mai 2000)
  9. ^ http://www.dagsavisen.no/innenriks/article351798.ece
  10. ^ Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd
  11. ^ http://www.ssb.no/abort/tab-2006-04-26-01.html
  12. ^ a b c http://www.fhi.no/dokumenter/ed85e968b8.pdf
  13. ^ Aftenposten artikkel om abort
  14. ^ Dagbladet artikkel om abort
  15. ^ a b VG - Flere for fri abort (18.05.1978, s.4)
  16. ^ a b Aftenposten - Stadig flere sier ja til selvbestemt abort (19.7.1980, s.3)
  17. ^ Aftenposten - To mot en støtter selvbestemt abort (1.8.1981, s.16)
  18. ^ Adressa om kvinnenens abort
  19. ^ Dagbladet om abort
  20. ^ «Hvad er Den katolske Kirkes holdning til abort?» (dansk). Den Katolske Kirke i Danmark. Besøkt 24. februar 2008. 
  21. ^ Den katolske kirke i Norge. «Biskop Eidsvig om abortsaken i Brasil» (Norsk). Den katolske kirke i Norge. Besøkt 20. mars 2009. 
  22. ^ Åsne Gullikstad. «Katolikker boikotter Amnesty» (Norsk). Dagsavisen. Besøkt 24. februar 2008. 
  23. ^ Dagbladet Nyheter
  24. ^ http://de.wikipedia.org/wiki/Schwangerschaftsabbruch
  25. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Abortion_in_Germany
  26. ^ http://www.guttmacher.org/pubs/fb_IAW.html
  27. ^ http://www.populationaction.org/Topics/Global_Gag_Rule/Index.php
  28. ^ http://www.guardian.co.uk/world/2009/jan/23/barack-obama-foreign-abortion-aid

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Abortion – bilder, video eller lyd


Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «Kilde», men ingen <references group="Kilde"/>-merking ble funnet, eller det mangler et avsluttende </ref>-merke.