Lund-rapporten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lund-rapporten (full tittel: «Dokument nr. 15 (1995–96) – Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere») ble presentert for Stortinget 28. mars 1996. Den ble utarbeidet av den såkalte Lund-kommisjonen, nedsatt 1. februar 1994 og bestående av høyesterettsdommer Ketil Lund (formann), advokat Regine Ramm Bjerke, professor og tidligere politiker Berge Furre, generalmajor Torkel Hovland og daværende likestillingsombud Ingse Stabel.

Reidar T. Larsen og Vegard Holm ble også foreslått inn i kommisjonen, men dette ble avvist av et flertall på Stortinget. Oppnevningen av Furre var svært omstridt, fordi Furre i årevis hadde vært mistenkt for å ha vært agent for en fiendtlig etterretningstjeneste, Stasi, og Politiets overvåkningstjeneste valgte derfor å iverksette etterforskning av Furre (Furre-saken).

Rapportens innhold[rediger | rediger kilde]

Rapporten omtaler observasjon av politiske grupperinger, hovedsakelig kommunister og sosialister, som ble ansett for å representere en trussel mot rikets sikkerhet under den kalde krigen, og som ble gjennomført av norske myndigheter ved Overvåkningspolitiet på instruksjon fra Norges regjering.

Rapporten kritiserer flere forhold knyttet til de hemmelige tjenestene:

  • Det tette samarbeidet mellom overvåkningstjenesten og Det norske Arbeiderparti
  • Angivelig instruksstridig registrering
  • Angivelig registrering på bakgrunn av «gamle forestillinger»
  • Uklare myndighetsforhold

Selv om det i et vedlegg diskuteres rundt forholdet mellom overvåkningstjenestens virke og menneskerettighetene, er rammeverket som sådan ikke tema for rapporten.

Rapporten viser at politiets observasjon av politiske grupperinger ansett som ekstreme fremfor alt har konsentrert seg om Norges Kommunistiske Parti, Sosialistisk Folkeparti, Arbeidernes kommunistparti og Sosialistisk Venstreparti, samt organisasjoner som ble antatt å stå disse partiene nær, som Nei til Atomvåpen, Sambandet Norge-Sovjetunionen, Palestinakomiteen, Kvinnefronten og Solidaritetskomiteen for Vietnam. Høyreekstreme grupper er også nevnt i forhold til trusselbildet, men det fremkommer ikke noe i rapporten som tilsier at det foregikk ulovlig overvåkning av disse miljøene.

Debatten i etterkant[rediger | rediger kilde]

En åpen høring fant sted i Stortinget i kjølvannet av rapporten. Her uttalte blant annet tidligere statsminister Kåre Willoch at overvåkningen av partier som Arbeidernes kommunistparti (AKP) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) i hans regjeringstid på 1980-tallet var korrekt fordi det dreide seg om ulovlige og ekstremistiske organisasjoner som bl.a. hadde programfestet «væpnet revolusjon» og mottok penger fra en fiendtlig makt (Sovjetunionen) i NKPs tilfelle, og som drev en virksomhet som etter regjeringens oppfatning var et brudd på straffeloven § 104a og § 98, som setter straff for «den som søker å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler». Straffeloven setter videre straff for den som «av fremmed makt ... for seg selv eller for parti eller organisasjon tar imot økonomisk støtte for å påvirke almenhetens mening om statens styreform eller utenrikspolitikk».

Willoch mente også at forbudet mot overvåkning av lovlige politiske aktiviteter, som hadde blitt innført i 1977 og som han hadde vært for, ikke omfattet partier som drev ulovlig virksomhet, slik som AKP og NKP. Willoch understreket også at overvåkningen under den kalde krigen måtte sees i sammenheng med den daværende sikkerhetssituasjonen, og sa bl.a. at «det var helt på det rene at både KGB og GRU (sovjetiske etterretningstjenester) drev en omfattende virksomhet i Norge som var meget farlig, de drev bl.a. forberedelser til systematiske mord i Norge etter et eventuelt krigsutbrudd og systematisk sabotasje. Da var det viktig å sørge for at vi hadde en effektiv overvåkningstjeneste, og det la den regjering jeg ledet overmåte stor vekt på, på samme måte som vi la vekt på en effektiv etterretning og et effektivt forsvar. Og dette førte frem.»

I et innlegg i Aftenposten 16. november 2010 gjentok Willoch at overvåkningen var lovlig og kritiserte Lund-kommisjonens påstander. Willoch viser til historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, som i sitt verk om den norske etterretningstjenestens historie[1] skriver at «hverken under arbeidet med forskriftene på 1950-tallet eller senere synes noen involverte parter å ha forstått loven og forskriftene på samme måte som Lund-kommisjonen i 1996». Lignende synspunkter har høyesterettsdommer Jens Bugge, tidligere leder for Kontrollutvalget for overvåknings- og sikkerhetstjenesten, gitt uttrykk for.[2] I boken Erfaringer for fremtiden (2010) skriver Willoch at Lund-kommisjonens påstander var «en monumental frekkhet».[3]

I etterkant av terrorangrepene i Norge 2011 kritiserte Kåre Willoch på nytt Lund-kommisjonen; han uttalte at «en velutrustet sikkerhetstjeneste kunne ha avdekket terrorplanene før 22. juli i tide» og «at det ikke skjedde må ses i sammenheng med nedrivningen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonens ødeleggende innsats».[4] I NOU 2012: 14, Rapport fra 22. juli-kommisjonen (Gjørv-rapporten) kom det frem at tidligere PST-sjef Janne Kristiansen mener PST ble lammet av en frykt for å gjøre feil som konsekvens av Lund-rapporten (et «post-Lund-syndrom»), og at dette førte til at PST ikke har hatt nok handlingsrom til å avdekke terrorplaner på norsk jord.[5] Tillitsmann Lasse Roen i PST uttalte etter at Gjørv-rapporten var fremlagt at PST ikke har de ressursene de trenger for å bekjempe terrorisme, og at det er mange som er enige med Kåre Willoch i hans kritikk av Lund-kommisjonen.[6]

Høringene og omstendighetene rundt førte blant annet til at olje- og energiminister, tidligere justisminister, Grete Faremo måtte forlate regjeringen. I 2011 uttalte Kåre Willoch at «den avskjeden hun fikk av daværende statsminister Thorbjørn Jagland i 1996 var meningsløs. Faremo ble avskjediget fordi hun ikke hadde blandet seg bort i hvem som ble overvåket, noe som heller ikke var hennes oppgave». Faremo ble senere gjenutnevnt til justisminister av Jens Stoltenberg.

Erstatning til overvåkede[rediger | rediger kilde]

Overvåkningen har ikke senere fått noen rettslig behandling, men Stortinget vedtok å opprette en lov om tidsbegrenset innsynsrett i politiets materiale om en selv. Fristen for å søke om innsyn gikk ut 31. desember 2002, og forslag om å gjøre loven permanent fikk ikke gjennomslag.

12 764 personer søkte om innsyn i arkivene. I 38,4 prosent av disse sakene hadde POT registrert opplysninger. I 82,8 prosent av disse tilfellene ble det innvilget innsyn; søkerne fikk da innsyn i politiets registerinnføring om personen det gjaldt i Overvåkningspolitiets register eller arbeidsregister.

Enkeltpersoner som mente de hadde lidd alvorlig skade som følge av instruksstridig registrering eller overvåking kunne søke om erstatning på opptil 100 000 kroner. 774 personer søkte om erstatning. 379 fikk erstatning. I alt ble det utbetalt 11 230 000 kroner.[7]

Også i andre land har overvåkningstjenestens metoder blitt belyst, men det er få land utenfor den gamle Sovjet-blokken som har gått så langt som Norge[trenger referanse]. Sverige ble for eksempel i 2006 dømt av Den europeiske menneskerettsdomstol til å betale erstatning til fem personer for ulovlig overvåkning. På tross av dette hevder overvåkningstjenesten og departementet at de har fulgt regelverket og at dette ikke gir noe grunnlag for å kreve åpning av arkivene.[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trond Bergh og Knut Einar Eriksen. Den hemmelige krigen. Cappelen Akademisk, 1998
  2. ^ Kåre Willoch. Lund utenfor virkeligheten. Aftenposten 16. nov. 2010
  3. ^ Kåre Willoch, Erfaringer for fremtiden, 2010, s. 151
  4. ^ "- Storberget var en fremragende mann på gal plass", Aftenposten, 13.11.2011, s. 8
  5. ^ http://www.ba.no/nyheter/irix/article6295361.ece
  6. ^ http://www.dagbladet.no/2012/08/15/nyheter/pst/terror/22_julikommisjonen/lasse_roen/22952319/
  7. ^ Side 44, Overvåket, Ronald Bye og Finn Sjue, Gyldendal (2008) ISBN 978-82-05-38163-6
  8. ^ Lars Rothelius (13. juni 2006). Inte klart att arkiven öppnas. Proletären. Besøkt 10. oktober 2006.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]