Håkon Kyllingmark
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Håkon Olai Kyllingmark (født 19. januar 1915 i Honningsvåg, død 11. august 2003) var en norsk lokalpolitiker, fylkespolitiker, stortingsrepresentant og statsråd for Høyre.
I tillegg til middelskoleeksamen i 1931 og handelsskoleeksamen i 1935 gjennomførte han i årene 1933-1934 Hærens artilleris befalsskole og i 1937 Hærens flyvåpens speiderskole.
Frem til høsten 1939 kombinerte Kyllingmark sine sivile gjøremål som handelsreisende og agent med periodevis tjenestegjøring som vernepliktig offiser. Etter utbruddet av verdenskrigen tjenestegjorde han ved Hålogaland flyavdeling, først som nøytralitetsvakt i Finnmark og deretter i aktiv krigsdeltakelse, helt frem til kampene i Nord-Norge ble avsluttet i juni 1940. Allerede fra årsskiftet 1940/41 ble Kyllingmark engasjert i arbeidet med å bygge opp en organisert motstandsbevegelse i Nord-Norge. I 1943 måtte han flykte til Sverige og var derfra med i organiseringen og ledelsen av de militære hjemmestyrkene i Nordland og Troms. Blant de operasjoner han ledet er den relativt ukjente Sepals-operasjonen som innebar planlegging og opprettelse av etterretningsbaser på svensk jord. Han spilte en aktiv rolle i maidagene 1945 for å sikre en mest mulig ordnet overgang fra okkupasjon til fred. Etter frigjøringen gjenopptok han sin agenturforretning i Svolvær, samtidig som han fra 1947 til 1953 var distriktssjef i Heimevernet.
Kyllingmarks politiske karriere begynte allerede i 1945, da han ble innvalgt som medlem av bystyret i Svolvær på en borgerlig fellesliste. Han meldte seg nokså snart inn i Høyre og fikk raskt en rekke tillitsverv i Unge Høyre, i Svolvær Høyre og i Nordland Høyre.
Ved stortingsvalget i 1953 ble Håkon Kyllingmark innvalgt på Stortinget fra Nordland fylke, noe som ble begynnelsen på en karriere i storting og regjering som varte helt frem til stortingsvalget i 1981, da han trakk seg tilbake fra aktiv politikk.
Håkon Kyllingmarks navn er først og fremst knyttet til samferdselspolitikken. Med unntak av et par år i sjøfarts- og fiskerikomiteen var han gjennom hele sin tid på Stortinget medlem av samferdselskomiteen. Likevel var det kanskje som samferdselsminister i regjeringen Borten fra 1965 til 1971 at Håkon Kyllingmark for alvor ble landskjent som en særdeles handlekraftig samferdselspolitiker. Mest kjent ble han nok for utbyggingen av kortbanenettet, som kom til å revolusjonere norsk luftfart. Men også telekommunikasjoner og veiutbygging lå hans hjerte nær. Også på disse områdene var det rask vekst og utvikling i disse årene.
Allerede i 1958 ble Håkon Kyllingmark valgt til 2. viseformann i Høyre, en posisjon han hadde helt frem til 1970. Deretter var han i mange år medlem av Høyres sentralstyre. I 1958 ble han også valgt til medlem av Høyres gruppestyre. I perioden 1973-1981 var han nestformann i stortingsgruppen.
Som en av Høyres mest sentrale politikere var det ikke overraskende at John Lyng utpekte Håkon Kyllingmark som en av Høyres statsråder ved regjeringsdannelsen i 1963, og det var heller ikke overraskende at Kyllingmark med sin krigserfaring og sin militære bakgrunn da fikk ansvaret for Forsvarsdepartementet.
Håkon Kyllingmark var engasjert på en rekke områder, og det er umulig å liste opp hans mange tillitsverv innenfor handelsnæringen, idretten og Røde Kors. Det er heller ikke mulig å gi en dekkende oversikt over hans mange offentlige verv, men det bør nevnes at han i en årrekke var styreformann i Kommunalbanken, at han var medlem av representantskapet i Norges Bank og varamedlem til Nobelkomiteen, og at han i en årrekke hadde sentrale verv i Det Norske Luftfartselskap og i SAS.
Håkon Kyllingmark var høyt dekorert for sin krigsinnsats. Han hadde blant annet St. Olavsmedaljen med ekegren to ganger, Deltagermedaljen med rosett, i tillegg til britiske, franske og amerikanske utmerkelser. I 1985 ble han utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for samfunnsnyttig innsats.
[rediger] Eksterne lenker
| Forgjenger: Erik Himle |
Norges samferdselsminister |
Etterfølger: Reiulf Steen |
| Forgjenger: Gudmund Harlem |
Norges forsvarsminister (1963)
|
Etterfølger: Gudmund Harlem |
