Anders Lange

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anders Lange
Anders Lange
Anders Lange i 1930-årene.
Født 5. september 1904
Aker, Akershus
Død 18. oktober 1974 (70 år)
Parti Anders Langes Parti
Stortingsrepresentant
1. oktober 1973–18. oktober 1974
Valgkrets Oslo

Anders Sigurd Lange (født 5. september 1904 i Aker i Akershus, død 18. oktober 1974) var en norsk organisasjonsmann, journalist og politiker. Han grunnla Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) – forløperen til Fremskrittspartiet. Lange ble valgt inn på Stortinget som den tiende representanten fra Oslo i perioden 1973–1977 for ALP, der han var medlem av administrasjonskomiteen og formann i ALPs gruppestyre fram til sin død et år etter. Politisk sett stod Lange forholdsvis langt til høyre. Han begynte å markere seg politisk allerede på 1950-tallet, først via Hundeavisen og diverse folkemøter, og senere gjennom dannelsen av partiet ALP.

Bakgrunn, utdannelse og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Anders Langes slekt stammer fra Langenburg i Tyskland og den første i hans slekt som etablerte seg i Norge kom fra Tyskland for å ta stilling som kruttmester ved Akershus slott. Lange var sønn av legen Alf Lange (født i 1869) og Anne Elisabeth Svensson (født i 1873). Han utdannet seg til skogtekniker ved Oddernes skogskole i 1926. Året etter arbeidet han som planteskoleleder i Argentina (1927).

Anders Lange startet sin politiske karriere som sekretær i den borgerlige samlingsorganisasjonen Fedrelandslaget fra 1930 til 1938. Laget ble grunnlagt av den da unge industriherren Joakim Lehmkuhl, som senere er kjent for å ha grunnlagt såvel klokkeprodusenten Timex Corp i USA, samt Lehmkuhl Industrier i Norge. Som fødselshjelpere og pådrivere for etableringen av Fedrelandslaget, var polfareren Fridtjof Nansen og tidligere statsminister Christian Michelsen, som også var Lehmkuhls onkel.

Anders Lange forlot Fedrelandslaget i 1938 da Vidkun Quisling og hans meningsfeller i Nasjonal Samling grep makten i organisasjonen.[trenger referanse]

Under andre verdenskrig var Anders Lange motstandsmann og ble flere ganger fengslet av tyskerne.[1]

I det meste av etterkrigstiden reiste Anders Lange land og strand rundt og agiterte for mer personlig frihet, lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati. I sin tid var Lange kanskje Norges mest kjente agitator og en yndet foredragsholder i borgerlige kretser. Han ble ikke rik av denne virksomheten, men fikk allikevel skaffet seg et lite småbruk i Heggedal vest for Oslo etter å ha mottatt en pengegave fra næringslivsorganisasjonen Libertas.

På småbruket drev Lange hundekennel, såvel som saueavl samtidig som han utga og var redaktør for tidsskriftet Hundeavisen fra 1948. I 1962 byttet avisen navn til Anders Langes Avis. Han opprettet også organisasjonen «Anders Langes Frihetsbevegelse» der tilhengerne på folkemunne raskt fikk navnet «Langes hundegutter».[2][3] På midten av 1960-tallet kom organisasjonen i medienes søkelys etter at noen av medlemmene som da var blitt unge offiserer forsøkte å verve seg til krigen i Vietnam.[trenger referanse]

I januar 1972 søkte han jobben som kringkastingssjef i NRK. Til VG uttalte han at NRK trenger sensur, og at han i jobben ville gått inn for å «fjerne alt som kan virke fordervende på barn og ungdom rundt om i hjemmene».[4]

Politisk syn[rediger | rediger kilde]

Anders Lange var en karismatisk taler, og en engasjert antikommunist og markerte motstand mot de organiserte partiene og politikere generelt. Gjennom avisen han ga ut, kom han med sterke utfall mot skatter og avgifter, for et fritt næringsliv og privat eiendomsrett. Han protesterte intenst mot det han kalte statlig intervensjonisme, formynderi, byråkrati, og skatter, avgifter og offentliges inngrep i folks privatliv. Lange var også sterkt rasistisk, og har blant annet stått bak uttalelser som «Ingen stemmerett til negre», «Stopp blandede ekteskap», «Hver nasjon en rase», «Ingen u-hjelp til de sorte». Lange forfektet også en positiv holdning til apartheidregimet i Sør-Afrika og stemplet motstandere av systemet som «forædere av den hvite rase». [5] [6] En viktig verdi for Lange var forestillingen om det sterke og myndige enkeltmennesket som stod på egne ben og ikke var «pattebarn» av politikere og byråkrater.

En annen holdning var motstanden mot det han oppfattet som et knugende puritansk etablissement. Eggelikøren som han dro med seg på debatter i fjernsynet, var et symbol på dette. Likeså hans utstudert ironiske humor og politisk ukorrekte retorikk. Et eksempel: «Jeg skjønner meg ikke på ungdommen nå til dags. De drikker på dette fæle skvipet Coca Cola, i stedet for å drikke godt norsk øl!».[trenger referanse] I slike utsagn identifiserte Lange seg ironisk først med konservative som han var imot, og i neste setning med en da fremtredende sekstitalls-radikal symbolsak som han var imot, for så i tredje setning å ta avstand fra det puritanske ved det fellesskap han opprettet i de to første setningene, på en måte som var egnet til å gjøre dette fellesskap perpleks.[trenger referanse]

Anders Lange var sterkt imot -ismer og hatet og ville ikke bli kalt liberalist, selv om det kan være vanskelig å finne andre kategoriseringer på ham. Hans forbilde gjennom hele sitt liv, var Joakim Lehmkuhl. For å forstå Anders Langes tenkning må man derfor kjenne Joakim Lehmkuhl og Fedrelandslaget han bygget opp, da det var i Fedrelandslaget Lange fikk sin politiske utforming og som la grunnlaget for hans politiske orientering. I Lehmkuhls bøker, og særlig i hans bok for de tillitsvalgte i Fedrelandslaget, danner mye av grunnlanget for Langes politiske tenkning.

Lange uttrykte flere ganger at kvinner ikke hadde noe på Stortinget å gjøre, men til tross for det sto to kvinner på partiets Oslo-lister i 1973 og i Sør-Trøndelag var hele 4 av 10 listeplasser opptatt av kvinner.[7]

Et nytt parti blir stiftet[rediger | rediger kilde]

Lange hadde på 1960-tallet uten suksess forsøkt å etablere et nytt politisk parti. At han lyktes da han forsøkte igjen i 1973, forklares med flere forhold.[8] Tiden var inne i 1973 for et skattenekter- og anti-establishment-parti, og forklares blant annet av følgende:

  • Den borgerlige regjeringen hadde skuffet sine velgere. Under Borten-regjeringen hadde det skjedd en kraftig stigning i skattenivået. Den hadde blant annet innført moms. Mange følte at den borgerlige regjeringen ikke innfridde det borgerlige velgere forventet etter et mangeårig sosialdemokratisk styre. Skattetrykket var blitt mer plagsomt enn før.
  • Dette og andre forhold skapte et inntrykk av at Borten-regjeringen ikke var et alternativ til høyre for Arbeiderpartiet. «Gammelpartiene» var blitt for like.
  • EF-striden og folkeavstemningen om EF i 1972 hadde bidratt til at de tradisjonelt sterke bindingene og autoritetsbåndene mellom parti og velgere hadde begynt å løsne, slik at velgermobiliteten var økt. Dette beredte grunnen for et nytt alternativ på borgerlig side.
  • Stortingsvalget i 1973 var blant de første stortingsvalgene der fjernsynet spilte en stor rolle. Det nye partiet med sin alt annet enn puritanske partiformann, fikk godt gjennomslag i det nye og kraftfulle mediet.

Valget i 1973 ga altså ALP fire mandater, og de etablerte partiene en real støkk.[trenger referanse] Fra Oslo ble Anders Lange selv valgt inn. En av de andre fire representantene som fikk plass var Erik Gjems Onstad, som senere ble ekskludert fra Frp og gjorde seg bemerket som innvandringsmotstander.

Før valget i 1973 mottok ALP penger fra apartheid-regimet i Sør-Afrika: «Vi finansierte [Anders] Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter ga vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år (1973).»[trenger referanse] Dette skrev sørafrikaneren Eschel Rhoodie i den selvbiografiske boka «The Real Information Scandal» (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet.

ALP på Stortinget[rediger | rediger kilde]

Anders Langes protestparti vant raskt tilhengere,[trenger referanse] og partiet oppnådde i stortingsvalget samme år 5,0 % av stemmene (107 784 stemmer) og fire mandater.

Da Lange gikk bort året etter, høsten 1974, kom Carl I. Hagen, som var 1. vararepresentant på Anders Langes partiliste, inn på Stortinget, men da som representant og leder for Reformpartiet. Hagen var på det tidspunktet han tok sete i Stortinget utmeldt av ALP. ALP og Reformpartiet ble senere forent igjen, og ble i 1977 omdøpt til Fremskrittspartiet.

Forbindelse til apartheid-regimet i Sør-Afrika[rediger | rediger kilde]

Noe av kritikken som ble rettet mot Anders Langes parti ALP, kom på bakgrunn av anklager om en positiv holdning til Sør-Afrikas apartheid-politikk[9] og Lange mente under henvisning til Idi Amin i Uganda at svarte mennesker trengte hvite til å styre.[trenger referanse].[10] Allerede på slutten av 1970-tallet ble det påstått at ALP hadde mottatt penger fra apartheid-regimet for at partiet skulle tale deres sak i Norge.[9][11] «Vi finansierte Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter ga vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år (1973).» Dette skrev sørafrikaneren Eschel Rhoodie i den selvbiografiske boka The Real Information Scandal (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet.

Informasjonsdepartementet jobbet med åpne og hemmelige operasjoner over Europa og USA for å spre positiv omtale av regimet i Sør-Afrika. Støtten til Anders Langes parti var en av disse operasjonene.[trenger referanse] At ALP fikk fire mandater gledet sørafrikanerne like mye som det gledet Anders Lange: «Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire medlemmer i nasjonalforsamlingen. Owen Horwood (en av sjefene i Informasjonsdepartementet) spøkte med at hvis de hadde gitt meg nok penger ville vi ha endt opp med et parti i flertall og styrt Norge. Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) John Vorster» skriver Rhoodie videre.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gudleiv Forr: Anders Lange (utdypning) Store Norske Leksikon, hentet 12. oktober 2012
  2. ^ Gudleiv Forr: Anders Lange (utdypning) Store Norske Leksikon, hentet 12. oktober 2012
  3. ^ Pål Andreas Mæland. Lange var en fascinerende typeBergens Tidende, 14. mai 2007
  4. ^ Andresen, Tore (8. januar 1972). «Ansett meg som sjef». VG, s. 8. «Bare jeg vil tåle den upopulariteten som må følge med å få rusket opp ordentlig i huset på Marienlyset.» 
  5. ^ Avlat for Bondevik
  6. ^ Frp og apartheid
  7. ^ Worm-Muller, Dag (2. juli 1973). «Samme person på flere lister». VG. Besøkt 28. juni 2011. «Dette også noe overraskende fordi Anders Lange, som i helgen har holdt valgmøter på Tjøme, i tidligere intervju har gitt uttrykk for at kvinner ikke har noe på stortinget å gjøre.» 
  8. ^ Bjørklund, Tor (2000). «Om Anders Lange og idéen om et nytt parti». Historisk tidsskrift (4). Arkivert fra originalen 18. april 2005. 
  9. ^ a b Ystad, Vidar. «Anders Lange var hemmeleg agent (anmeldelse av boka «Anders Langes saga»)». BT. «I årevis var han den fremste talsmannen her i landet for apartheid-regima i det sørlige Afrika. Forfattarane meiner også å kunne dokumentere at Lange mottok pengar frå Sør-Afrika. Dei dokumenterer også at propaganda-minesteriet i Sør-Afrika oppfatta Lange som den fremste talsmannen for apartheid-regiment her i landet.» 
  10. ^ Utdypende artikkel på SNL
  11. ^ «Nordlys - Frp og apartheid». 7. september 2007. Arkivert fra originalen 28. juni 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Anders Lange – sitater