Arne Skouen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arne Skouen

Arne Skouen (født 18. oktober 1913, død 24. mai 2003) var norsk filmregissør, journalist og forfatter. Han ble født i Oslo og var sønn av kontorist Peder N. Skouen. Fra 1949 var Arne Skouen bosatt på Eiksmarka. Han bodde også i perioder i USA, Storbritannia og Sverige.

Skouen var sjømann i perioden 193334, tilknyttet Dagbladet fra 1935, opprinnelig som sportsredaktør. Han ble journalist i 1946 og var sports- og kulturmedarbeider i Verdens Gang 194757 og kulturmedarbeider i Dagbladet 197195. Arbeidet 194345 som presse- og mediemann i Stockholm, London (for NRK) og New York. Han var 19671972 styreleder for Norske Dramatikeres Forbund.

Journalistkarriere[rediger | rediger kilde]

Etter bare kort tid som løsmedarbeider i Dagbladet, ble Skouen fast ansatt som sportsredaktør for Dagbladet. Krigsårene førte til at han måtte forlate jobben. Da jobbet han blant annet for norsk radio i London, og studerte journalistikk i New York.

Da han kom tilbake til Norge i 1946, foreslo han for Dagbladets redaktør Einar Skavlan at avisen burde gå over i tabloidformat, etter modell fra New York Post. Da Skavlan forkastet idéen, følte ikke Skouen seg hjemme i avisen lenger. Han valgte derfor å gå over Akersgata for å begynne i den nystartede avisen Verdens Gang. Her skulle han ha sitt faste virke i over ti år. Han jobbet både som sports- og kulturjournalist, samt som skribent og idémaker. Skouen er blant annet kjent for å ha hatt idéen til terningskast for å vurdere filmer, i norsk presse. Selv etter at Skouen gikk ut av sitt faste virke i avisen i 1957, var han tidvis en sentral skikkelse i VG. Blant annet assisterte han Einar Munthe-Kaas og Arne Bonde med utformingen av sidene da avisen gikk over i tabloidformat i 1963.

Mot slutten av 1960-tallet ble Arne Skouen igjen å finne i Dagbladet, etter flere år der film og bøker opptok det meste av hans tid. Skouen hadde en datter som ble diagnostisert med autisme. I spalten «Ytring», som etter hvert ble en institusjon i norsk presse, brukte han mye krefter på utviklingshemmedes rettigheter i samfunnet. Blant annet gikk han kraftig i rette med spesialskolene, som Skouen mente var ødeleggende for barna som gikk der. Da Skouen igjen ble fast ansatt i Dagbladet i 1971, jobbet han i hovedsak med kulturstoff og som skribent i kommentaravdelingen.

Selv om det var kommentarene og kulturstoffet som sto Skouen hjertet nærmest som pressemann, forlot han aldri helt sportsjournalistikken. Han dekket flere olympiske leker og verdensmesterskap for både Dagbladet og VG. I 1936 var han yngste registrerte medarbeider ved Vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen og Sommer-OL i Berlin, mens han i 1994 var eldste akrediterte journalist under Vinter-OL på Lillehammer.

Forfatter og filmskaper[rediger | rediger kilde]

Parallelt med den journalistiske karrieren, skrev Skouen skjønnlitteratur om det å være ung og sjømann. I 1939 debuterte han som dramatiker med skuespillet Ansikt mot ansikt, og i 1941 skrev han skuespillet Barn av solen, som ble en stor suksess. Under krigen flyktet Skouen til Sverige og bosatte seg i Stockholm i 1943, hvor han kom i kontakt med en rekke interessante mennesker, som Ingmar Bergman og Tutte Lemkow. I Stockholm fikk Skouen sin første erfaring innen film, hvor han skrev synopsis til kort- og langfilmer.

Etter 2. verdenskrig skrev han de to romanene Fest i Port des Galets og Gategutter, og filmdebuterte med Gategutter i 1949 etter at kinodirektør i Oslo og daværende formann i styret for Norsk Film A/S, Kristoffer Aamot, tok kontakt og ba ham filmatisere romanen.

Skouens Gategutter sammenlignes ofte med Vittorio de Sicas Sykkeltyvene fra 1948 og har blitt betegnet som norsk neorealisme.

Etter sin debut bidro Skouen med en rekke forskjellige filmer som har beriket norsk film, alt fra krigsfilmer (Ni liv, 1957) til klassiske komedier (Bussen, 1961).

Filmer[rediger | rediger kilde]

Skouen regisserte og produserte ialt 17 filmer, deriblant:

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

  • Gymnasiast (1932)
  • Jeg er sjømann og sytten år (1935)
  • Nå skulde Ruth sett mig (1937)
  • Norske gutter krysser ekvator (1940)
  • Barn av solen (1941, filmatisert 1955)
  • Førstemann til Lindesnes (1942)
  • Gullstolen (1942)
  • 66 skinnbrev fra Oslo (1943). Skildringer fra hverdagen i det okkuperte Norge utgitt i Sverige (Under pseudonymet Bjørn Stallare)
  • Tre små enaktere (1943)
  • Jon Vannskrekk (1947) (Under pseudonymet Terje Rakke)
  • Fest i Port des Galets (1947)
  • Gategutter (1948, filmatisert)
  • Leirplassen (1950)
  • Cirkus Fandango (1953)
  • Bare om barn (1959)
  • Pappa tar gull (1962, filmatisert)
  • Pappas dans (1964)
  • Pappa blir voksen (1966)
  • Rettferd for de handicappede (1966)
  • De veldedige politikerne (1969)
  • Tusen kyss fra Bagdad (1970)
  • Alle elsket enken (1970) (kriminalroman under pseudonymet Axel Barre)
  • Farlig weekend (1971) (kriminalroman under pseudonymet Axel Barre)
  • Sir Williams bohemer (1972)
  • Ytringer (1973)
  • Nye ytringer (1976)
  • Ballerina (1976)
  • Flere ytringer (1980)
  • Sigrid Undset skriver hjem (1981)
  • Bess (1982)
  • Tre filmer og to skuespill (1993)
  • En journalists erindringer (1996)
  • Jøssingene på Sehesteds plass (2002)

Flere av Skouens bøker er oversatt til andre sprog.

  • I 1980 utga Petter Larsen Arne Skouens biografi
  • I 1983 redigerte Simen Skjønsberg en antologi om Skouen: Hverdag og visjon.

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Arne Skouen i Internet Movie Database

Forrige mottaker:
 Nils Johan Rud 
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Espen Skjønberg 
Forrige mottaker:
 Første prisvinner 
Vinner av Ibsenprisen
Neste mottaker:
 Peder Cappelen 

[[Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig