Hopp til innhold

Tsjekkia

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Den tsjekkiske republikk»)
Den tsjekkiske republikk
tsjekkisk: Česká republika

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
tsjekkisk: Pravda vítězí 1
Sannheten seirer

Kart over Den tsjekkiske republikk

Ligger ved
6 oppføringer
Morava
Thaya
Olza
Oder
Opava
Jizera
InnbyggernavnTsjekker, tsjekkisk
Grunnlagt1. januar 1993
Oppkalt ettertsjekkere
HovedstadPraha
TidssoneUTC+1
Areal
 – Totalt		Rangert som nr. 115
78 866 km²
Vannfylt arealandel2 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 84
10 900 555[1] (2024)
Bef.tetthet138,22 innb./km²
HDI0,889 (2021)
Lesekyndighet99,0 %[2]
StyreformRepublikk
PresidentPetr Pavel
StatsministerPetr Fiala
Offisielt språkTsjekkisk
Uavhengighet fraTsjekkoslovakia
1. januar 1993
ValutaTsjekkisk koruna (CZK)
Nasjonaldag28. oktober2
NasjonalsangKde domov můj
ISO 3166-kodeCZ
Toppnivådomene.cz
Landskode for telefon+420
Landskode for mobilnett230
Tsjekkia på Commons
1Mottoet antas å stamme fra et sitat av Jan Hus: «Sannheten vinner over alt.» (Super omnia vincit veritas) 228. oktober er dagen til minne om gjenopprettelsen av tsjekkernes selvstendighet som Tsjekkoslovakia i 1918.

Tsjekkia, offisielt Den tsjekkiske republikk, er et land i Sentral-Europa. Tsjekkia er en innlandsstat og grenser i vest mot Tyskland, i sør mot Østerrike, i øst mot Slovakia og i nord mot Polen. Tsjekkia omfatter de historiske landskapene Böhmen (Čechy), Mähren (Morava) og deler av Schlesien (Slezsko). Landets hovedstad og største by er Praha. Andre større byer er Brno, Ostrava, Zlín, Plzeň, Pardubice, Hradec Králové, České Budějovice, Liberec, Olomouc og Ústí nad Labem.

På 800-tallet oppsto kongedømmet Böhmen under Přemyslid-dynastiet, der Praha på 1300-tallet ble et politisk og kulturelt sentrum i Det tysk-romerske riket. Kongedømmet hadde sin gullalder i det 14. århundre under kong Karel IV, men på grunn av flere epidemier (så som svartedauden), hungersnød samt husittkrigene på 1400-tallet og tredveårskrigen på 1600-tallet begynte kongedømmet langsomt å bryte sammen. De tsjekkiske landskapene kom under habsburgerne fra 1526 og ble senere en del av keiserdømmet Østerrike og Østerrike-Ungarn.

Den selvstendige republikken Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 som følge av Østerrike-Ungarns oppløsning etter første verdenskrig. Som det eneste velfungerende demokratiet i Sentral-Europa i mellomkrigstiden var landet preget av økonomisk fremgang og politisk stabilitet, men også av interne stridigheter mellom de etniske grupperingene. Etter Münchenavtalen i 1938 ble Tsjekkoslovakia okkupert av Tyskland i 1939. I 1945 ble landet befridd av den amerikanske armé og den sovjetiske Røde armé, og ved valget i 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene, og ble derved det største parlamentariske partiet. Etter statskuppet i 1948 ble Tsjekkoslovakia et kommunistisk «østblokkland» under sovjetisk kontroll. Etter forsøk på å reformere det kommunistiske diktaturregimet våren 1968 invaderte militære styrker fra Warszawapakten landet høsten samme år. Som følge av fløyelsrevolusjonen i 1989 brøt det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets diktatur sammen og ble erstattet med en demokratisk valgt regjering. Den 1. januar 1993 ble landet delt på fredelig vis til republikkene Tsjekkia og Slovakia.

Siden har Tsjekkia blitt et parlamentarisk representativt demokrati bestående av fjorten regioner som er medlem av EU. Landet er medlem i NATO, FN, OECD, WTO og flere andre internasjonale organisasjoner.

Tsjekkia har gjennomført økonomiske reformer som rask privatisering og flat skatt. Den årlige BNP-veksten ligger rundt 6 %. Landet var det første tidligere medlemmet av Comecon til å oppnå status som et utviklet land (2006) ifølge Verdensbanken.[3] Tsjekkia rangerer også best på HDI-indeksen sammenlignet med de andre tidligere Comecon-landene.[4]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Navnet stammer fra den mytiske lederen for en slavisk stamme, Čech, som ifølge legenden førte tsjekkerne til Böhmen for å slå seg ned i området rundt fjellet Říp.

Den tsjekkiske formen av den norske kortformen Tsjekkia er Česko, men siden denne formen er lite populær, brukes ofte den offisielle betegnelsen Česká republika, «Den tsjekkiske republikk» (uttale info).

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]
Elben nær Děčín.

Utdypende artikkel: Tsjekkias geografi

Tsjekkia ligger midt i Sentral-Europa og grenser til Østerrike i sør, Tyskland i vest og nordvest, Polen i nordøst og Slovakia i sørøst. Landet har et variert landskap og er hovedsakelig delt inn i de to områdene Böhmen og Mähren. Böhmen i vest er et område som blir drenert av elven Labe (Elbe) og dennes sideelver, som Vltava og Ohře. Böhmen er omringet av lave fjell, som for eksempel Sudetene. Krkonoše er en del av Sudetene, og her finnes det høyeste punktet i landet, Sněžka, på 1 603 meter. Mähren, den østlige delen, er også forholdsvis åslendt og blir hovedsakelig drenert av elven Morava, men elven Odra (Oder) har også sitt utspring her. Vannet fra Tsjekkia renner ut i tre forskjellige hav: Nordsjøen (Elbe), Østersjøen (Oder) og Svartehavet (Morava via Donau).

Böhmen og Mähren er skilt av lave åser (Det böhmisk-mähriske høylandet) som danner vannskillet mellom Elbens og Donaus nedbørsfelt. Tsjekkia er omgitt av Sudetene i nord, Erzgebirge (Krušné hory) i nordvest og Böhmerwald (Šumava) i sørvest. Slovakia og Tsjekkia er adskilt av deler av Vest-Karpatene. Disse fjellene eller åsene er naturlige grenser, men har mange pass og elvefar som skaper forbindelse til nabolandene. Elben renner mot nordvest gjennom en trang kløft i Elbsandsteinsgebirge til Sachsen. Elven Morava renner sørover gjennom Mähren og munner ut i Donau nær Bratislava. De beste jordbruksområdene ligger nord i Böhmen og i Moravabekkenet. Tsjekkia har viktige mineralforekomster og bergverk har siden middelalderen vært en viktig næringsvei med forekomster av blant annet sølv, gull, kobber, tinn, jernmalm, grafitt og bly samt viktige forekomster av steinkull (særlig ved Ostrava og Plzen) og brunkull. Kutná Horas store sølvforekomster ble utnyttet fra middelalderen og inngikk i mynten grot som ble akseptert over hele Europa (verket ble stengt i 1726).[5][6]:316

Den tsjekkiske landsbygda er et oppstykket landskap av lave fjell, skoger, åkrer og elver.[5]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Per 2001 bestod hoveddelen av befolkningen i Tsjekkia av tsjekkere (94,24 %). Nasjonale minoriteter bestod av slovaker (1,89 %), polakker (0,51 %), tyskere (0,38 %), ukrainere (0,22 %), vietnamesere (0,17 %), ungarere (0,14 %), russere (0,12 %) og grekere (0,03 %).

Den jødiske befolkningen på 118 000 mennesker per 1930 ble tilnærmet utslettet av nazistene under Holocaust.[7] Per 2005 var det 4 000 jøder igjen i Tsjekkia.[8] Antallet romani utgjør rundt 250 000 personer (rundt 1,25 %).[9][10]

Fødselsraten er lav med 1,50 barn per kvinne. Innvandring økte befolkningen med nesten 1 % i 2007. Omtrent 77 000 av utenlandsk opprinnelse slår seg ned i Tsjekkia hvert år.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsjekkias historie

Forhistorisk tid

[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske utgravninger viser at det var menneskelige bosetninger i områdene i dagens Tsjekkia allerede i neolittisk tid. I løpet av det 3. århundre f.Kr. innvandret boiere til det tsjekkiske landskapet og bosatte seg i Böhmen, etterfulgt av de germanske markomanner- og kvaderstammene i det 1. århundre f.Kr.

Slavere (tsjekkiske stammer i Böhmen og vestslavere (moravere) i Mähren) innvandret til det tsjekkiske landskapet omkring år 400. På 800-tallet dannet disse folkegruppene Det mähriske riket som dekket det senere Tsjekkoslovakia, Ungarn og deler av Polen. Magyarer erobret rundt år 900 det slovakiske området og Slovakia forble en del av Ungarn til 1918.[5] Ifølge historikeren Dušan Třeštík kom de første slavere gjennom Den mähriske porten, et dalområdet i Mähren i Tsjekkia, og i år 530 dro de videre inn i østlige Böhmen og langs elvene Elben og Vltava videre inn i midtre Böhmen. Det kom antagelig andre bølger av slaviske innvandrende fra sør i løpet av første halvdel av 600-tallet.

Přemyslidiske dynasti

[rediger | rediger kilde]
Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.[11] Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det Přemyslidiske dynasti omkring år 1200.[12] De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet egne samfunnsstrukturer. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk og unnlot å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache).[13][11]

Henrettelsen av Jan Hus.

Det tsjekkiske området var et selvstendig land til det ble fullt underlagt Habsburgmonarkiet etter Slaget på Det hvite berg. Etter oppløsningen av det tysk-romerske riket i 1806 ble området en del av Det østerrikske keiserrike.[5]

Østerriksk styre

[rediger | rediger kilde]

De tysktalende var utover i middelalderen relativt mer velstående enn de mer tallrike tsjekkerne. På 1400-tallet spisset det seg til da Jan Hus forsøkte å reformere kirken i Böhmen. Hus protesterte blant annet mot kirkens salg av avlatsbrev og annet som Hus mente var verdslig korrupsjon. Han ble en helt i vanlige tsjekkeres øyne, mens tyskerne anså ham som en trussel. Hus ble i 1414 innkalt til Konsilet i Konstanz hvor han straks ble anklaget for kjetteri og deretter brent på bål. Henrettelsen skapte opprør i Böhmen og gjorde hans tilhengere, husittene, mer uforsonlige. Sigismund av Det tysk-romerske rike samlet en pavelig hær mot husittene som vant slag i 1420 og i 1422. Husittene ble styrket og invaderte Ungarn og tyske stater. Husittene begynte etterhvert å slåss innbyrdes og møttes i slaget ved Lipany (utenfor Český Brod) i 1434 der «taborittene» (folkehæren) ble utslettet. Georg av Podiebrad ble senere konge som den eneste husitt og den siste fra Böhmen.[5]

Samtidig fremstilling av Defenestrasjonene i Praha (1618).

De protestantiske adelsmenn i Böhmen ville ikke godta Ferdinand av Habsburg ved valget av konge i 1618. Protestene ledet til den andre defenestrasjonen da katolske embetsmenn ble kastet ut av vinduene i slottet i Praha. Embetsmennene landet mykt slik at de overlevde og kunne rapportere om opplevelsen i Wien. Defenestrasjonen regnes som innledningen til Tredveårskrigen. Den protestantiske bøhmiske hæren ble drevet på flukt i slaget på Det hvite berg i 1620. Habsburgerne var uforsonlige og ville utslette den bøhmiske protestantismen for godt og 26 protestantiske ledere ble torturert og henrettet foran rådhuset i Praha. Habsburgerne beslagla gods tilhørende den protestantiske adelen. Livegne og eiendomsløse ble konvertert med tvang til katolisismen og omkring 300 000 flyktet fra Böhmen for godt. Böhmen og Mähren ble etter dette «kronland» og var ikke lenger selvstendige stater (noe som varte til utgangen av første verdenskrig). Jesuittiske sensorer brente tsjekkiskspråklige bøker og tsjekkisk ble ikke lenger brukt som administrasjonsspråk.[5]:50

Böhmen ble på 1800-tallet det viktigste industriområdet i habsburgernes rike. Særlig jern og stål, landbruksmaskiner, jernbanevogner, kjemikalier, våpen, glass og porselen var viktige industrigrener i Böhmen og Mähren.[5]:53 I Østerrike-Ungarn var ⅔ av industrien i riket konsentrert i Böhmen og Mähren i tilknytning til rike forekomster av blant annet kull, sink og nikkel.[5]:107

I 1848 var det et kortvarig opprør av arbeidere og studenter i Praha. Alfred I, Fyrste av Windisch-Graetz, den lokale østerrikske kommandanten, bombarderte byen som overga seg etter seks dager. Tsjekkisk språk ble forbudt i skoler og aviser. Komponistene Bedřich Smetana og Antonín Dvořák og deres musikk var viktige i den nasjonale bevegelsen. Da habsburgerne ble svekket i siste del av 1800-tallet krevde tsjekkerne større autonomi og fikk noen innrømmelser fra Wien, blant annet ble tsjekkisk språk gjeninnført i skolen og tillatt brukt i forvaltningen. Etter uro ble universitetet i Praha delt i et tysk og et tsjekkisk fakultet. Språkspørsmålet skapte stadige gnisninger mellom tsjekkisktalende og tysktalende (som utgjorde 30 % av befolkningen i Bøhmen).[5]:54

Tsjekkiske soldater deltok i den svake østerrikske hæren under første verdenskrig. Jaroslav Hašek beskrev den håpløse situasjonen humoristisk i Den tapre soldat Švejk og hans eventyr i verdenskrigen. Da den tsjekkiske uavhengighetsbevegelsen ble støttet av de allierte dannet tsjekkiske krigsfanger en frivillig hær. Omkring 130 000 tsjekkiske og slovakiske soldater deltok på italiensk, fransk og russisk side. Under fredskonferansen etter sentralmaktenes sammenbrudd (Tyskland, Østerrike-Ungarn, Bulgaria og Det osmanske riket) ble landegrensene i Europa vidtrekkende endret og flere nye selvstendige stater ble opprettet, blant annet Tsjekkoslovakia og Polen. Østerrike og Ungarn ble adskilt og avga territorier til den nye republikken Tsjekkoslovakia.[14][5]:54-57

Det demokratiske Tsjekkoslovakia

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsjekkoslovakias historie

Republikken Tsjekkoslovakia ble proklamert i 1918. Bakgrunn var første verdenskrig og oppløsningen av det habsburgske dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Under Fredskonferansen i Paris (1919) arbeidet Edvard Beneš for å få stormaktenes tilslutning til et stort territorium for den nye republikken.[15] Sudettyskerne ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Republikkens territorium som inkluderte Sudetenland ble fastsatt ved Saint Germain-traktaten (1919).[6][12]

Tomáš Masaryk, grunnleggeren av Tsjekkoslovakia. Masaryk var en fremstående intellektuell og liberal idealist med erklært mål å skape «en øye av demokrati» midt i Europa.[5]:57

Tsjekkoslovakia ble til på territorier avstått fra Østerrike (de historiske østerrikske landskapene Böhmen på 55000 km2 og Mähren på 22 000 km2, foruten en liten del av Schlesien på 4 400 km2) og fra Ungarn (området som utgjør dagens Slovakia, samt Rutenia som i dag er en del av Ukraina).[6] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren.[16] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene.[17] Tsjekkoslovakias befolkning besto av 46 % etniske tsjekkere, 28 tysktalende, 13 % slovakiske, 8 % magyarer og 3 % rutenere. Tsjekkoslovakia ble dannet av 25 % befolkningen på 20 % av Østerrike-Ungarns areal, men ⅔ av industrien i det gamle riket havnet innenfor Tsjekkoslovakia. Industrien i Böhmen og Mähren var vesentlig for den økonomiske utviklingen i Tsjekkoslovakia. Tomáš Baťas skofabrikk ekspanderte internasjonalt og ble verdens ledende skoprodusent og sysselsatte på det meste 6 % av landets arbeidere. I fabrikkene i Mähren innførte Baťa mekanisert produksjon etter amerikansk mønster.[5]:57, 107 Den slovakiske delen hadde i 1000 år vært en del av Ungarn og var et relativt lite utviklet jordbruksland, mens den tsjekkiske delen hadde en sterk økonomi basert særlig på en velutviklet og eksportrettet industri. Mens Praha var et livlig kultursentrum, var Bratislava en stille provinsby.[5]:104-107

Skulptur av skoprodusenten Tomáš Baťa foran Univerzita Tomáše Bati ve Zlíně i byen Zlín

I 1918 var det flere tysktalende enn etniske slovaker i Tsjekkoslovaka; en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Noen jøder regnet seg som etniske tyskere, mens mange regnet seg som etniske tsjekkere. For eksempel regnet Hermann Kafka, Franz Kafkas far, seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby.[18]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne som gjorde seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet var i 1929 det ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene.[11]

I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene. Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš forsøkte sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet å bremse for høyrekreftene. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.[11]

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[19]

Tsjekkoslovakia ble dannet av områder som tidligere lå under Østerrike og Ungarn, og disse områdene hadde ulikt lovverk. Frem til rundt 1950 ble lovverket kodifisert og samordnet for å skape rettsenhet.[6]:317

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Sudetenkrisen, Münchenavtalen og Republikken Slovakia

Münchenavtalen ble 30. september 1938 inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland hadde 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende innbyggere. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.[12]

Beneš gikk av som president 5. oktober 1938 etter tysk press og gikk i eksil i London. I mars 1939 ga president Emil Hácha etter for tysk press og den slovakiske delen av republikken ble skilt fra Böhmen og Mähren, som Tyskland straks okkuperte og opprettet Riksprotektoratet Böhmen-Mähren.[20][21][22] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte Sudetenland.[17] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen.[12]

Riksprotektoratet Böhmen-Mähren

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Böhmen-Mähren

Kartskisse over oppdelingen av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen og tysk kontroll med resten av landet
Oppdeling av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen og opprettelse av «riksprotektoratet» i resten av det okkuperte landet.

I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren utenom Sudetenland, og opprettet et «riksprotektorat» for området. Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.[23][24][25] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS). Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[12] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank.[16] Befolkningen bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk.[26][27]

Den tyske diplomaten Konstantin von Neurath var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. Den tsjekkiske våpenindustri var viktig for tysk krigføring.[28] I 1941 ble SS-offiseren Reinhard Heydrich stedfortreder for Neurath.[11][29] Tsjekkoslovakia sto til sammen for 10 % av industriproduksjonen under tysk kontroll.[15] Heydrich styrte landet med jernhånd og det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet under Heydrichs styre.[25] Omkring 90 % av jødene og 50 % av romanifolket ble deportert til utryddelsesleirer av okkupasjonsmakten.[26] I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten.[25] Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen.[30] Hitlers ide om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble ikke iverksatt.[31]

Heydrich døde etter attentat 27. mai 1942, noe som medførte omfattende represalier. Blant annet ble landsbyen Lidices 192 voksne menn henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet.[25] Gjengjeldelsesaksjonen mot Lidice ble godt kjent i vesten.[15]

Regjeringen i eksil og gjenoppretting av Tsjekkoslovakia

[rediger | rediger kilde]
Se også: Praha-offensiven

President Edvard Beneš befant seg under det meste av krigen i eksil i London. Beneš fortsatte sin ledelse med grunnlag i vide fullmakter frem til 28. oktober 1945 da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten.[32] Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina).[33][34] På slutten av krigen kontrollerte Sovjetunionen i realiteten store deler av Tsjekkoslovakia med unntak av den vestligste delen av Böhmen som ble befridd av USA.[24]

Etter Slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai 1945 rykket flere millioner soldater fra den røde armé sørover fra Berlin og Dresden mot Praha og nordvestover gjennom Mähren mot Praha (Brno ble befridd 26. april). Planen var å omringe Praha og hindre gjenværende tyske soldater i å overgi seg til amerikanske styrker i vest.[35] Kampen om Praha og det sentrale Böhmen var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk 5.–11. mai, til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha fra 5. mai.[36]

Fordrivelsen av etniske tyskere

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia og Beneš-dekretene

Tre millioner tysktalende tsjekkoslovaker, bosatt i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av Tsjekkoslovakia, og ble deportert til Tyskland og Østerrike etter krigen. Etter at fordrivelsen av etnisk tyske ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur med minst mulig spor av det tyske.[33][17][37] Over hele landet ble spor av tysk fortid fjernet så mye som mulig, inkludert navn på gater, byer og steder.[27] Områdene tømt for etnisk tyske ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren og fra områder lenger øst.[38] Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.[39] I 1950 var andelen tsjekkere og slovaker i Sudetenland 94 %, mot 68 % før krigen. Hovedstaden Praha ble endret fra å en etnisk svært blandet by av tsjekkere, etnisk tyske og jøder før krigen, til å bli en nesten ren tsjekkisk by.[27]

Fordrivelsen har vært et politisk tema i Forbundsrepublikken Tyskland siden. Fordrivelsen var lenge et vesentlig problem i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, og de juridiske forholdene måtte avklares før Tsjekkia gikk inn i EU.

Kommunisttiden

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet innenfor grensene før Münchenavtalen, men måtte avstå Ruthenia til Sovjetunionen.[5]:58 Etter krigen nærmet Tsjekkoslovakia seg Sovjetunionen utenrikspolitisk som følge av Frankrikes og Storbritannias unnfallenhet overfor Tyskland under Sudetenkrisen.[trenger referanse] Ved parlamentsvalget våren 1946 fikk kommunistene 38 prosent av stemmene, og sammen med demokratene tok de halvparten av mandatene. Kommunistenes leder, Klement Gottwald, ble statsminister.

Klement Gottwald
Foto: Svenska Dagbladet, 1946

I februar 1948 tok kommunistpartiet over makten i landet gjennom et statskupp støttet av Sovjetunionen, som gjorde landet om til et kommunistdiktatur. Utenriksminister Jan Masaryk ble funnet under et vindu i mars 1948, offisielt selvmord, men trolig drap (den tredje defenestrasjonen). Edvard Beneš ble presset til å trekke seg som president i juni 1948.[5]:58 Gjennom en ny forfatning den 9. juni 1948 ble Tsjekkoslovakia utropt til «folkedemokrati» med to likeverdige nasjoner, tsjekkere og slovaker. Slovakia fikk et eget lovgivende nasjonalråd.[6]:317 Det kommunistiske partiet fikk «en ledende rolle», hvilket betydde at demokratiske valg ble avskaffet og økonomien ble sentralstyrt.[6]:317 Gottwald styrte landet med jernhånd, hvor han internerte omkring 130 000 mennesker og drepte over 300 gjennom henrettelser eller i fengsler og leire.[trenger referanse] Rudolf Slánský og ti andre fremtredende partifunksjonærer ble henrettet etter oppdiktede anklager.[5]:58

Etter Gottwalds død i 1953 fortsatte det kommunistiske diktaturet. Som i de andre østeuropeiske land på den tiden hadde partiet kontroll over det offentlige liv: Partiet hadde regjeringsmakten, styrte økonomien, styrte utdanningssektoren og massemediene, sensurerte litteraturen, og fordelte jobber og privilegier. De viktigste stillingene ble tildelt personer som hadde gjort seg fortjente gjennom lojalitet til partiets linje.[5]

På begynnelsen av 1960-årene hadde Tsjekkoslovakias økonomi stagnert og den industrielle veksten var en av Europas laveste.[trenger referanse] I kommunistpartiet vokste det frem kritikk mot den økonomiske sentralstyringen. Førstesekretær Antonín Novotný og hans tilhengere ble utfordret høsten 1967 av den slovakiske partisekretæren Alexander Dubček. Dubček, som hadde vokst opp i Sovjetunionen, utmanøvrerte Novotný og ble ny førstesekretær den 5. januar 1968. Ludvík Svoboda (som hadde blitt drevet ut tidlig i 1950-årene) erstattet Antonín Novotný som president.[5]

I løpet av våren 1968 begynte Dubček å reformere det kommunistiske diktaturregimet i den såkalte Prahavåren, pressesensuren ble avskaffet og det ble mulig å kritisere forholdene i nabolandene. Dubček snakket om «sosialisme med et menneskelig ansikt». Det ble forsamlings- og talefrihet, bedriftene skulle i større grad få styre seg selv, og grunnloven skulle etter planen revideres. Natten mellom 20. og 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av styrker fra Polen, Ungarn, Bulgaria og Sovjetunionen.[5] Dubček ble arrestert og de utenlandske troppene ble møtt av passiv motstand. Dubček ble tvunget til å gå av den 17. april 1969 og ble erstattet av Gustáv Husák. En stor del av de som hadde støttet Praha-våren mistet partimedlemskapet og mistet sine stillinger, flere tusen lærere, advokater, journalister og andre mistet jobbene sine og måtte nøye seg med ufaglært, manuelt arbeid som fyrbøtere eller vaskehjelper. I oktober 1969 ble grunnloven endret slik at Tsjekkoslovakia ble en to-nasjonal forbundsstat der tsjekkere og slovaker skulle dele makten likeverdig med hvert sitt nasjonalråd og en felles nasjonalforsamling. Nasjonalforsamlingens lavere kammer (folkets hus) var sammensatt av ⅔ tsjekkere og ⅓ slovaker, mens det høyere kammeret (nasjonenes hus) hadde like mange representanter av hver. Et investeringsprogram ble iverksatt for å bringe Slovakia opp på samme økonomiske nivå som de tsjekkiske områdene. De tsjekkiske områdene sto i 1980-årene fortsatt for 80 % av industriproduksjonen i Tsjekkoslovakia.[5]:106-107 På begynnelsen av 1970-årene ble hele samfunnet rensket for reformister. All form for opposisjon og motstand ble slått ned. Gjennom en forbedret økonomisk utvikling håpet man at motstanden skulle forsvinne, industriarbeidere fikk økt lønn, men oljekrisen i 1973 gjorde at de økonomiske problemene var åpenbare.

I 1977 ble Charta 77 grunnlagt og Václav Havel, Jan Patočka og Jiří Hájek ble valgt til talsmenn. Charta 77 strebet etter et samfunn hvor sivile lover og menneskerettigheter ble respektert. Det hemmelige politiet overvåket medlemmene, og Havel ble arrestert noen dager senere. Myndighetene trakasserte medlemmene, og mellom 1977 og 1980 ble 61 av Charta 77s medlemmer dømt til fengsel.

På slutten av 1980-årene begynte generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet Mikhail Gorbatsjov å vise interesse for reformer da det snart ble klart at den gamle politikken var over. Inspirert av dette og av Solidaritet i Polen begynte demonstrasjoner mot kommuniststyret i 1988, som fortsatte med økt styrke i 1989. Den såkalte fløyelsrevolusjonen begynte den 16. november med en fredelig studentdemonstrasjon i Bratislava. Dagen etter ble en annen fredelig studentdemonstrasjon i Praha slått hardt ned av politiet. Demonstrasjonene økte i antall og omfang sammen med en totimers generalstreik den 27. november. Den 20. november var antallet demonstranter steget til anslagsvis 500 000. Dette presset, sammen med presset fra andre kommunistiske styrers fall rundt omkring i Europa, førte til at det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet avskaffet artikkel 4 i forfatningen den 29. november, og kommunistpartiets maktmonopol ble fjernet. I desember ble en samlingsregjering med representanter fra opposisjonen og allmenne valg ble utlyst. Den 29. desember 1989 ble Václav Havel valgt til president.

Tsjekkoslovakia oppløses

[rediger | rediger kilde]

De første frie valgene i Tsjekkoslovakia siden 1946 foregikk i juni 1990 uten problemer og med mer enn 95 % valgdeltagelse. Ved 1992 ble Slovakias krav om større selvstyre blokkert i regjeringen. Føderalister som Havel var ikke i stand til å stoppe utviklingen mot et brudd mellom de to nasjonene Tsjekkia og Slovakia, og i juli gikk han av. I løpet av den siste halvdelen av 1992 ble det oppnådd enighet om at de to nasjonene skulle gå hver sin vei i slutten av året.

Medlemmene i Tsjekkoslovakias parlament var delt langs nasjonale skillelinjer og var knapt i stand til å samarbeide nok til å godkjenne loven som delte de to nasjonene. Den 1. januar 1993 ble de to republikkene Tsjekkia og Slovakia opprettet samtidig. Forholdet mellom de to nasjonene, til tross for en del strid om deling av regjeringseiendom og styringen av grensen, har vært fredelig. Begge statene ble anerkjent av USA og de europeiske statene.

En demokratisk stat

[rediger | rediger kilde]

Tsjekkia har utført økonomiske reformer som rask privatisering og flat skatt, og Tsjekkias økonomi er blitt en av de mest robuste i Sentral-Europa. I 1991 ble Tsjekkoslovakia medlem av Visegrádgruppen (Visegrádská skupina), og fortsatte deres medlemskap etter Tsjekkoslovakias oppløsning til Tsjekkia og Slovakia. Den 12. mars 1999 ble Tsjekkia fullt medlem av NATO. I en folkeavstemning i 2003 stemte tsjekkerne så for medlemskap i EU, som Tsjekkia ble et fullverdig medlem av 1. mai 2004.

Bakgrunn for EU-medlemskap

[rediger | rediger kilde]

Beneš-dekretene og fordrivelsen av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter andre verdenskrig var et vanskelig tema i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkia.[24] I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»[40] I erklæringen beklaget ikke Tsjekkia selve fordrivelsene, bare den lidelsen det medførte og de overgrepene som skjedde. Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.[24] I erklæringen sto det også: "The German side is conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement."[41] I forbindelse med EUs østutvidelse forlangte blant annet regjeringene i Ungarn, Østerrike og Bayern at opphevelsen av dekretene måtte være en forutsetning for å ta opp Tsjekkia og Slovakia som medlemmer.[42][43] På slutten av 1990-årene var det anstrengte diplomatiske forhold mellom Tsjekkia og Østerrike på bakgrunn av fordrivelsene og dekretene. Etter at Østerrike ble medlem av EU kunne landet blokkere Tsjekkias inntreden, men unnlot bruke misnøye med Tsjekkias håndtering av saken som grunn til blokkere medlemskap. Tyskland ønsket ikke å blokkere Tsjekkias medlemskap på dette grunnlaget.[24]

Før Tsjekkias inntreden i EU i 2004 ble det stilt spørsmål om dekretene var til hinder for medlemskap. Ethvert medlem kunne legge ned veto mot Tsjekkias inntreden. Det var særlig ni av dekretene som i den forbindelse ble fremhevet som mulige hindre. Det dreide seg om dekret nr. 5, 12, 28 og 108 som gjaldt konfiskasjon av eiendom, nr 33 som gjaldt statsborgerskap og 16, 138, 71 og 115 som gjaldt strafferett og prosedyre.[44] De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland utredet i 2002 saken på oppdrag fra EU-parlamentet. De var ikke enige på alle punkt, men avga en felles uttalelse.[44]

I 1945 behandlet Tsjekkoslovakia borgere av Liechtenstein som tyske borgere og beslagla deres eiendom. Fyrsten anså beslagene av hans eiendommer i Tsjekkoslovakia som ulovlige og har opprettholdt kravet overfor Tsjekkia. Tsjekkia aksepterte krav fra Sveits (som også var nøytralt), men avvist krav fra Liechtenstein.[45] I forbindelse med forhandling om utvidelse av EØS-avtalen uttrykte Liechtenstein en anerkjennelse av Tsjekkia og Slovakia, mens disse to ikke entydig hadde anerkjent Liechtenstein som uavhengig stat.[46] Liechtenstein unnlot som et av få land å anerkjenne Tsjekkia da republikken ble opprettet i 1993. Tsjekkia uttrykte anerkjennelse av Liechtenstein i 2003. I 1992-1993 uttrykte Slovakia og Liechtenstein intensjoner om gjensidig anerkjennelse.[47]

I 2009 fikk Liechtenstein diplomatiske forbindelser med Slovakia og Tsjekkia for første gang siden 1939.[45][48] Liechtenstein nektet i oktober 2003 å åpne for å utvide EØS til også å omfatte Tsjekkia og Slovakia på grunn av den historiske konflikten. Etter å ha blokkert utvidelsen av EØS i tre uker signerte likevel Liechtenstein i november 2003.[49] Etter andre verdenskrig ble eiendommer tilhørende den tysktalende minoritet i Tsjekkoslovakia beslaglagt. Blant de berørte var medlemmer av Liechtensteins fyrstefamilie og andre liechtensteinere. Tsjekkoslovakia anerkjente ikke Liechtenstein som stat i 1945 og betraktet fyrstefamiliens eiendommer som privat eiendom tilhørende tyskere. Etter dette hadde ikke Liechtenstein og Tsjekkoslovakia diplomatiske forbindelser. Liechtenstein ønsket å bruke EØS-utvidelse til å presse de to andre til å endre tidspunktet for historisk anerkjenning.[50][51] Liechtenstein hadde i 2003 ikke diplomatiske forbindelser med Tsjekkia og Slovakia.[52]

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsjekkias politiske system

Det tsjekkiske parlamentets deputertkammer (Poslanecká sněmovna).

Tsjekkias president er statsoverhode, men har liten formell makt. Presidenten velges ved direktevalg siden 2013. Før 2013 ble statoverhode valgt av nasjonalforsamlingen.[53] Presidenten foreslår høyesterettsdommere, kan utskrive nyvalg under gitte betingelser, og har utsettende veto.

Statsministeren utpekes av presidenten, men velger selv sin regjering. Statsministeren har langt mer makt enn presidenten, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk.

Parlamentet (Parlament České republiky) har to kamre. Deputertkammeret, Poslanecká sněmovna, velges for fireårsperioder og har 200 medlemmer. Senatet har 81 medlemmer, der senatorene sitter i seks år. En tredjedel av Senatet byttes ut annethvert år, og senatorene velges i enkeltmannskretser.

Tsjekkias høyesterett velges av presidenten med Senatets godkjennelse. Høyesterett har 15 medlemmer, som sitter i ti år.

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsjekkias regioner

Siden 1. januar 2000 har Den tsjekkiske republikk bestått av 14 regioner (i henhold til Tsjekkias lov 129/2000 o krajích (om regioner), som erstattet den gamle paragraf 1/1993 i Tsjekkias konstitusjon o Vyšších územně správních celcích (om høyere geo-administrative enheter)). Den tsjekkiske republikk består av tretten kraj (vanligvis oversatt med region) og en hovedstad (hlavní město; som har status som kraj). De gamle 73 distrikter (okresy, entall okres) eksisterer fortsatt og har ulike deler av statsadministrasjonen, slik som det juridiske systemet.

Regioner i Den tsjekkiske republikk.
Region Hovedstad Innbyggere (2015)[54] Areal (km²)[55] Befolknings-
tetthet (innb./km²) 		BNP
(mill. CZK)		 BNP/innb.
(CZK)
A Praha (Hovedstad) 1 259 079 496 2 538 637 704 547 096
S Sentral-Böhmen Praha 1 315 299 11 015 119,41 288 888 253 912
C Syd-Böhmen České Budějovice 637 300 10 056 63,38 150 970 251 106
P Plzeň Plzeň 578 123 7 561 76,46 137 911 216 639
K Karlovy Vary Karlovy Vary 299 293 3 314 90,31 65 789 216 639
U Ústí nad Labem Ústí nad Labem 823 945 5 335 154,44 188 041 229 146
L Liberec Liberec 438 851 3 163 138,75 94 451 229 146
H Hradec Králové Hradec Králové 551 590 4 759 115,9 133 767 244 549
E Pardubice Pardubice 516 372 4 519 114,27 116 639 230 880
M Olomouc Olomouc 635 711 5 267 120,7 134 376 211 467
T Mähren-Schlesien Ostrava 1 217 676 5 427 224,37 280 210 222 638
B Syd-Mähren Brno 1 172 853 7 195 163,01 285 855 254 684
Z Zlín Zlín 585 261 3 963 147,68 131 789 222 885
J Vysočina Jihlava 509 895 6 796 75,03 121 318 234 530
CZ Den tsjekkiske republikk Praha 10 538 275 78866 132,8 2 767 717 271 161

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]
Typisk tsjekkisk landskap; åskoller med små slott på toppene. Her sees slottet Trosky

De viktigste jordbruksområdene er elvedalene og flatbygdene i Mähren. Det blir særlig dyrket hvete, poteter, sukkerroer, frukt og humle. Jordbruket var tvangskollektivisert etter 1948, men er siden 1989 privatisert. Det er melkeproduksjon og meierier i vest, svineavl i øst. Nest etter DDR var Tsjekkoslovakia den mest industrialiserte stat i Østblokken. Industrien er eksportrettet: stål, verkstedprodukter (Škoda-verkene), sko, tekstiler, glass, trevarer m.m. Den tsjekkiske delen stod for nesten 75 % av Tsjekkoslovakias BNP og 80 % av dens eksport.

Industrien i Böhmen og Mähren var også før kommunisttiden utviklet og høyt spesialisert og eksportrettet. Forekomster av kull, jern og andre metaller la fra rundt 1870 grunnlaget for omfattende industriutvikling. Før andre verdenskrig var det tsjekkiske området blant de 10 mest industrialiserte i verden, og ble senere hengende etter de vestlige landene. Tekstil og konfeksjon (ull, lin og bomull), næringsmidler særlig øl og sukker. Glass- og keramikkindustrien har lange tradisjoner og er internasjonalt anerkjent.[6]:316 Kullforekomstene i Böhmen og Schlesien dannet grunnlag for Tsjekkias store jern- og maskinindustri med tyngdepunkt i Praha, Plzeň (særlig Škoda-verkene, i sin tid en av Europas største industribedrifter), Ostrava og Brno. Større industribedrifter ble nasjonalisert etter andre verdenskrig. Den slovakiske delen av Tsjekkoslovakia ble industrialisert i et storstilt program iverksatt av kommunistregimet etter andre verdenskrig.[5][6]:317

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP (Verdensbanken) 141,8 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 6,0 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriproduksjon 5,5 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 2006 2,1 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2007 2,8 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 2006 2,30 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Renter 3 mnd 2007 3,58 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1. jan-7. mai 2008 -8,3 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 6,2 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd 3,1 mrd $ Q2 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd -5,9 mrd $ -3,8 % Q2 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp -2,25 mrd US$ 2005, UNDP Database
Budsjettbalanse -4,0 % 2007, The Economist nov 2007
BNP per innb 11.972 US$ 2005, UNDP Database

Frihavnen Moldauhafen i Hamburg er Tsjekkias eneste havn ved et hav.

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Samferdsel

[rediger | rediger kilde]

Elben og Moldau har skipstrafikk med stor varetransport.[6]:317

Massemedia

[rediger | rediger kilde]

Kultur

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsjekkisk litteratur

František Škroup

Den husittiske kirken la stor vekt på kirkesang og -musikk noe som medvirket til utvikling av musikklivet i landet fra middelalderen av. Hoffet i Praha under Rudolf II knyttet til seg ledende musikere som Gallus og Hassler. En tsjekkisk musikkskole ble etablert i Praha på 1600-tallet. Landets mest kjente komponister på 1700-tallet var František Xaver Dušek (1731-1799) og Jan Antonín Koželuh, Dušek var en venn av Mozart. Don Giovanni av Mozart ble uroppført i Praha. Jan Stefan forsøkte på 1800-tallet å skape et nasjonalt lyrisk drama.František Škroup (1801-1862) skrev nasjonalsangen Kde domov můj sammen med Josef Kajetán Tyl. På slutten av 1800-tallet vokste det frem en egen nasjonal musikk i landet blant annet med Bedřich Smetana som grunnla tsjekkisk opera med inspirasjon fra landets folkemusikk. Antonín Dvořák er kjent for sine slaviske danser, symfonier og kammermusikk. Leoš Janáček er en særpreget komponist av en senere generasjon.[6]:329

Kristendommen ble først utbredt av de såkalte slavernes apostler brødrene Kyrill og Methodios på 800-tallet (fra Bysants og knyttet til Den ortodokse kirke). Den greske liturgien ble snart erstattet av den latinske. Latin ble brukt i middelalderen i kirken, i skolen og i offentlig virke. Tsjekkisk språk ble fra rundt år 1300 tatt i bruk i kirkene blant i salmesang. Enkelte verdslige verk ble skrevet på eller oversatt til tsjekkisk i middelalderen. Universitetet i Praha ble etablert i 1348 under Karl IV som støttet rettsvitenskap og historiefaget. Tomáš Štítný ze Štítného var den fremste prosaskribent før Jan Hus og medvirket til den tsjekkiske reformasjonen i en tidlig fase. Hus' religiøse reform hadde vidtrekkende betydning og Hus hadde stor påvirkning på det tsjekkiske språket ved å gjøre dialekten i Praha til skriftspråk og innføring av diakritiske tegn. Brødremenigheten sto på 1500-tallet i spissen for det tsjekkiske kulturlivet med boktrykking, skoleverk og historieskriving. Under ledelse av biskop Jan Blahoslav ble Bibelen oversatt til tsjekkisk i form av Bible kralická (1588).[6]:320

Trettiårskrigen gikk hardt utover Böhmen. Etter Slaget på Det hvite berg (1620) ble tsjekkisk kulturliv lenge undertrykket av det katolske keiseren. Jan Amos Komensky (kjent som Comenius) gikk i landflyktighet der han hadde fikk stor betydning som filosof og pedagog. Comenius skrev på både latin og tsjekkisk. Ved midten av 1700-tallet, da «den tsjekkiske renessansen» begynte, var tsjekkisk språk nesten forsvunnet i byene og blant adelen. Språkforskerne Josef Dobrovský og Josef Jungmann (1773-1847) var sentrale nasjonale oppvåkningen.[6]:320-322

Kutná Hora og 40 andre byer beskyttes av myndighetene som kulturarv. Landet har rundt 3000 borger og slott som staten har tatt ansvaret for. Sentrum av Praha har særlig stor konsentrasjon historiske minnesmerker. Praha er i stor grad resultat av byggearbeider igangsatt av Karl IV av Det tysk-romerske rike som også var bøhmisk konge. Karl IV ønsket å gjøre Praha til den fineste hovedstad i Europa og for sysselsette befolkningen. Han etablerte også Karlsuniversitetet. Böhmens sterke økonomi i middelalderen trakk til seg tyske kjøpmenn og Praha ble en like mye tysktalende som tsjekkisk by.[5]

Musikk

[rediger | rediger kilde]

Antonín Dvořák og Bedřich Smetana fra Böhmen, samt Leoš Janáček fra Mähren regnes Tsjekkias viktigste komponister. De virket i den nasjonalistiske perioden og brukte musikken til å skildre folk og natur i hjemlandet. Janáček samlet folkesanger fra Mähren og brukte disse som grunnlag for egen musikk.[5]:63

Språk

[rediger | rediger kilde]

Tsjekkisk er et vestslavisk språk og nært beslektet og innbyrdes forståelig med slovakisk. I Mähren danner tsjekkisk og slovakisk et dialektkontinuum uten skarp grense. Tsjekkisk har et rikt utviklet kasussystem og verb med tempus (tid) og aspekt. Betoningen i uttale ligger alltid på første stavelse. Tsjekkisk skiller seg fra slovakisk ved progressiv omlyd der u etter bløt konsonant har blitt til i, feks tsjekkisk lid og slovakisk lud. Tsjekkisk skrives med latinske bokstaver med diakritiske tegn (innført av Jan Hus) for lyder det latinske alfabetet mangler tegn for. Den særegne lyden ř (som i Dvořák) er en mellomting mellom norsk r og sj.[5][6]:319

Mat og drikke

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vindyrking i Tsjekkia

Øl er den mest populære alkoholholdige drikken, mens vin er mest populært i Sør-Mähren.[5]

Overvåkning av miljøpåvirkning på befolkningens helse

[rediger | rediger kilde]

Som en del av overvåkning av miljøgifters påvirkning på befolkningsens helse i Tsjekkia, ble nivået av PCB, PCDD og PCDF undersøkt i menneskelig fettvev (n=61) på bakgrunn av høy eksponering i fortiden [56]. Alderen var signifikant korrelert med konsentrasjonene av giftstoffene.

Tabell: PCB nivå for forbindelsene PCB138, -153 og -180.
Gruppe Median (ng/g fettvev) Intervall (ng/g fettvev)
Alle 1753 786-8167
Menn 1822 786-3536
Kvinner 1695 836-8167
Alle over 50 år 2082* 1147-8167
Alle under 50 år 1611 786-3362

*signifikans p<0.05.

Oppføring på UNESCOs lister

[rediger | rediger kilde]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Tsjekkias statistikkbyrå (17. mai 2024) (på cs), Počet obyvatel v obcích – k 1. 1. 2024, Praha: Tsjekkias statistikkbyrå, Wikidata Q125984191, https://www.czso.cz/csu/czso/pocet-obyvatel-v-obcich-9vln2prayv 
  2. ^ https://www.worldatlas.com/articles/the-highest-literacy-rates-in-the-world.html; besøksdato: 24. januar 2021.
  3. ^ Velinger, Jan (28. februar 2006). «World Bank Marks Czech Republic's Graduation to 'Developed' Status». Radio Prague. Besøkt 22. januar 2007. 
  4. ^ Nations, United. «Data Center» (på engelsk). United Nations. Besøkt 11. september 2022. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y Øst-Europa. Oslo: Gyldendal. 1987. ISBN 8205173052. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1951. 
  7. ^ «The Holocaust in Bohemia and Moravia». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 11. september 2022. 
  8. ^ «Jewish Population of the World». www.jewishvirtuallibrary.org. Besøkt 11. september 2022. 
  9. ^ «The History and Origin of the Roma». Romove.radio.cz. Arkivert fra originalen 25. april 2010. Besøkt 25. april 2010. 
  10. ^ Green, Peter S. (5. august 2001). «British Immigration Aides Accused of Bias by Gypsies». New York Times. Besøkt 25. april 2010. 
  11. ^ a b c d e Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  12. ^ a b c d e Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  13. ^ Wiskemann, Elizabeth (1. januar 1939). «Czechs and Germans After Munich». Foreign Affairs (på engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 16. februar 2020. 
  14. ^ Seim, Jardar (26. november 2021). «Tsjekkoslovakias historie». Store norske leksikon. Besøkt 5. desember 2021. 
  15. ^ a b c Douglas 2012, kapittel 1.
  16. ^ a b Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  17. ^ a b c Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  18. ^ Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  19. ^ Ryback, Timothy W. (1996–1997). «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  20. ^ Brown, M. (1958). The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia. Western Political Quarterly, 11(3), 607-626.
  21. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  22. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  23. ^ «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre». Der Spiegel. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  24. ^ a b c d e Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. «In 1997, the EU entered accession negotiations with the Czech Republic. The Sudeten question, although peripheral to the process, proved a persistent and troubling issue, especially in relations with Germany and Austria. … in the late 1990s, the level of diplomatic dispute between Austria and the Czech Republic over the expulsions was even more heated-and after its own admission to the EU, Austria had the right to veto accession. However, although Austrian officials and politicians frequently expressed dissatisfaction with the Czech Republic's position, 129 Austria never declared that failure to repudiate the Decrees or to otherwise undertake restitution constituted a violation of any international or EU norm or a reason to oppose accession. Austria approved Czech accession without requiring any restitution for Sudeten claims.» 
  25. ^ a b c d Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  26. ^ a b Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939-1946. Slavic Review, 61(4), 683-706.
  27. ^ a b c Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  28. ^ «Richard Heydrichs tiltredelsestale». 2. oktober 1941. Arkivert fra originalen 31. desember 2010. 
  29. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  30. ^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
  31. ^ Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.
  32. ^ Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet. 
  33. ^ a b Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  34. ^ Hughes, R. G. (2013). The Ghosts of Appeasement: Britain and the Legacy of the Munich Agreement. Journal of Contemporary History, 48(4), 688-716.
  35. ^ Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  36. ^ Thomas, N. (2013). World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45. Bloomsbury Publishing.
  37. ^ Glassheim, E. (2006). Ethnic Cleansing, Communism, and Environmental Devastation in Czechoslovakia's Borderlands, 1945–1989. The Journal of Modern History, 78(1), 65-92.
  38. ^ Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  39. ^ Perzi, Niklas (5. juni 2015). «Gnadenlose Aussiedelung - Wiener Zeitung Online». Wiener Zeitung Online (på tysk). Arkivert fra originalen 28. november 2015. Besøkt 12. juni 2017. 
  40. ^ Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997» (PDF) (på engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  41. ^ «Czech–German Declaration 1997.» (PDF). 
  42. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (20. mai 2002). «Zur Debatte über die Benes-Dekrete» (på tysk). Konrad Adenauer-Stiftung. Arkivert fra originalen 29. november 2017. Besøkt 12. november 2015. 
  43. ^ «Benes-Dekrete sind Vergangenheit» (på tysk). EU-Info.de. Besøkt 12. november 2015. 
  44. ^ a b Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet. s. 53. 
  45. ^ a b Horčička, V. (2012). Czechoslovak–Liechtenstein relations in the shadow of the Communist coup in Czechoslovakia, February 1948. European Review of History: Revue europeenne d'histoire, 19(4), 601-620.
  46. ^ St.prp. 3 Om samtykke til ratifikasjon av EØS-utvidelsesavtalen og tilliggende avtaler (gjengitt i Stortingsforhandlinger. 2003/2004 Vol. 148 Nr. 2a). Oslo: [Forvaltningstjenestene]. s. 48. 
  47. ^ St.prp. 3 Om samtykke til ratifikasjon av EØS-utvidelsesavtalen og tilliggende avtaler (gjengitt i Stortingsforhandlinger. 2003/2004 Vol. 148 Nr. 2a). Oslo: [Forvaltningstjenestene]. s. 84-85. 
  48. ^ Frank Spengler og Petr Blazek (21. desember 2009). «Slovakia and Liechtenstein have established diplomatic relations» (på engelsk). Slovakias utenriksdepartement. Arkivert fra originalen 6. oktober 2014. Besøkt 12. november 2015. 
  49. ^ «Liechtenstein signerer EØS-avtalen» (på norsk). VG. 5. november 2003. Besøkt 30. desember 2017. 
  50. ^ «EØS-avtalen mot avklaring». Stavanger Aftenblad. 3. november 2003. s. 8. 
  51. ^ «EØS 2/3». Nordlys. 31. oktober 2003. 
  52. ^ «Norge øker presset på Liechtenstein». NTB. 2. november 2003. 
  53. ^ «(+) Tsjekkia ved et veikryss». www.minervanett.no. 11. januar 2013. Besøkt 11. september 2022. 
  54. ^ Český statistický úřad - Befolkningsstatistikk for Tsjekkia
  55. ^ «Český statistický úřad» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 6. juni 2019. Besøkt 16. februar 2016. 
  56. ^ Robertson, L. W., Hansen, L. G. (2001). PCBs Recent advances in Environmental Toxicology and Health Effects. University press fo Kentucky. s. 73. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Douglas, R.M. (2012). Orderly and Humane: The Expulsion of the Germans after the Second World War. (på engelsk). New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 978-0300198201. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tsjekkia&oldid=24623963»