Erzgebirge

Erzgebirge/Krušnohoří gruveregion
UNESCOs verdensarv
Innskrevet	Ved UNESCOs 43. sesjon i 2019 som det 1478. verdensarvsted
Referanse	UNESCO nr. 1478

Erzgebirge
	Utsikt mot Krušné hory fra området rundt Ústí nad Labem
	Geografi
Land	Tsjekkia; Tyskland
	Høyeste punkt
Navn	Klínovec
Høyde	1 244 moh.
	Beliggenhet
	; Kart over Erzgebirge/Krušné hory
	Erzgebirge på Commons

Erzgebirge (tsjekkisk: Krušné hory) er fjellområdet som danner grense mellom Sachsen i Tyskland og Böhmen i Tsjekkia. De høyeste toppene i Erzgebirge er Fichtelberg (1215 moh.) og Klínovec (1244 moh.). Både det tyske og tsjekkiske navnet på fjellkjeden betyr «Malmfjellene». Dette fordi berggrunnen er rik på ulike metallholdige mineraler som helt siden middelalderen har gjort området til et kjerneområde for bergverksdrift i Europa.

Erzgebirge/Krušné hory ble i 2019 satt på Unescos verdensarvliste.^[1]

Topografi og geologi[rediger | rediger kilde]

Erzgebirge strekker seg i nordøst-sørvestlig retning i en lengde av ca. 150 km og en bredde på gjennomsnittlig 40 km. I øst går Erzgebirge over i Elbsandsteingebirge, mot vest i Elstergebirge og den saksiske delen av Vogtland. Mot sør er det en markant overgang mot det böhmiske lavlandet, mens Erzgebirge i nord heller slakt mot lavere områder omkring Elben. Lavere land omkring elvene Zschopau og Flöha deler Erzgebirge i en østlig (Osterzgebirge) og en vestlig (Westerzgebirge) del.

Erzgebirge oppstod i en geologisk uroperiode for 30 millioner år siden, da området ble hevet mer enn 1 000 meter i sør og noe mindre i nord. Samtidig førte vulkansk aktivitet til dannelsen av de basaltiske vulkankjeglene Scheibenberg, Pöhlberg og Bärenstein.

På grunn av skråstillinga av landplata ligger vannskillet langt sør i Erzgebirge – sør for grensa mellom Tyskland og Tsjekkia – og det meste av Erzgebirge dreneres mot nord. I løpet av de siste 1-2 millioner år har vannet gravd dype daler i overflata; særlig markant er Flöhadalen.

Størstedelen av Erzgebirge framstår som et platåland – virkelig fjellkarakter har området bare der naboelver har erodert seg så nær hverandre at bare smale kammer står igjen av den gamle overflata.

På grunn av den århundrelange bergverksdrifta er Erzgebirge et av de geologisk best utforska områdene i verden. I vest dominerer glimmerskifer, fyllitt og granitt, mens Osterzgebirge foruten yngre basalt har gneis og kvartsporfyr.

Jordbunn og jordbruk[rediger | rediger kilde]

I vestlige og sentrale deler har forvitra granitt gitt opphav til næringsfattig og utvaska grusholdig jord, mens fyllitt har gitt opphav til mer leirholdige løsmasser. I vest har lettforvitrelig gneis gitt et lettere jordsmonn.

På undergrunn av granitt og kvartsporfyr dominerer skogen. I gneisområdene ble det i tidligere tider dyrka mye lin; i seinere tid rug, havre og poteter. I dag domineres jordbruket av fôrproduksjon for husdyrhold.

Gruvedrift og industri[rediger | rediger kilde]

Framstilling av gruvedrift på Annaberger Bergaltar (1522)

Allerede på 1100-tallet ble det satt i gang drift på sølvleier i nærheten av Freiberg, og omtrent på samme tid ble det oppdaga tinnmalm ved foten av Erzgebirge i sør. I andre halvdel av 1200-tallet kom det i gang glassfabrikasjon; den første glasshytta lå i Jilmová. Etter hvert som gruvedrifta tiltok, måtte imidlertid den skogforbrukende glassframstillinga vike plassen.

På 1400-tallet ble nye, rike malmforekomster funnet omkring Schneeberg, Annaberg og Jáchymov. Bergverkene førte til stor tilstrømning til Erzgebirge, og i rask rekkefølge oppsto nye, planlagte bergsteder som Marienberg, Oberwiesenthal, Boží Dar, Hora Svatého Šebestiána, Horní Blatná og Johanngeorgenstadt.

På 1600-tallet var bergverkenes glansdager over i Erzgebirge, og innbyggerne måtte søke seg andre kilder til livsopphold. Særlig kvinnene hadde allerede i lang tid drevet med ulike former for tekstilhåndverk, men da disse sjelden ga fulltidsbeskjeftigelse, begynte mange erzgebirglere nå å utnytte sin handverksmessige dyktighet – som var utvikla gjennom generasjoner som en følge av behov innen gruvedrifta – til ulike former for trevare- og leketøysframstilling.

Etter oppfinnelsen av koboltblått opplevde gruvedrifta en ny oppblomstring. Schneeberg ble et sentrum for utvinning av kobolt, som ble forarbeidet til koboltblått i statlige blåfargeverk. Det lyktes å holde produksjonsprosessen hemmelig, og i hundre år hadde blåfargeverkene i Erzgebirge verdensmonopol på koboltblått.

Fra ca. 1820 begynte man i Johanngeorgenstadt å bryte uranmalm, som også ble brukt til å framstille fargestoffer for glassbrukene. Enda rikere uranleier ble seinere oppdaga i Joachimsthal.

Gjennom århundrene ble det i Erzgebirge utvikla sinnrike systemer for tilførsel av overflatevann fra fjellene til å drive heiseanordninger som tok malmen opp fra gruvesjaktene. De stadig dypere gruvene førte likevel fra midten av 1800-tallet til fallende lønnsomhet. Innføring av gullmyntfot i det tyske riket i 1871 brakte et raskt fall i sølvprisene, og gjorde med ett slag de fleste sølvverk i Erzgebirge ulønnsomme, og i 1913 innstilte den siste sølvgruva driften.

Bergverksdriften fikk et kortvarig oppsving under første og andre verdenskrig, og under siste krig utvikla Jáchymov seg til å bli verdens største urangruve. Hele produksjonen ble satt inn i kjernevåpenprogrammet i Det tredje riket. Under den kalde krigen begynte en storstilt bryting av uranholdig malm over hele Erzgebirge. Virksomheten ble organisert som et sovjetisk-østtysk statsselskap – Wismut AG.

I Freiberg innstilte de siste gruvene i 1968, etter å ha vært mer og mindre sammenhengende i drift i 800 år. I Altenberg og Ehrenfriedersdorf var det drift på tinn-, bly- og sinkmalm fram til 1991. I bl.a. Muldenhütten, Sankt Egidien og Aue fantes det smelteverk for nikkel og andre metaller fram til 1990-åra. Under malmleting i regi av Wismut ble det på 1980-tallet oppdaga nye, rike tinnleier i Pöhla. Disse gjelder i dag for å være de største tinnforekomstene i Europa, men de er til nå ikke satt i drift.

Erzgebirge har i tillegg til malm også steinkulleier. Det har ikke vært drift på steinkull i Erzgebirge siden siste halvdel av 1900-tallet.

I stedet har erzgebirglerne i over hundre år brukt sitt handlag i ulike spesialiserte industrier utafor bergverkene. Foruten husflidsprodukter og leketøy har en bygd opp ulike former for maskin- og tekstilindustri, og Glashütte utvikla seg til et tyngdepunkt for urindustri. Den tidligere bergstaden Seiffen i Osterzgebirge er sentrum for trevareindustrien. Her blir det framstilt spesialiteter som Räuchermenn, nøtteknekkere, lysestaker, julepyramider og spilledåser.