Slaget på Det hvite berg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget på Det hvite berg
Konflikt: Tredveårskrigen
Schlacht am Weißen Berg C-K 063.jpg
Slaget ved Hvitefjell
Dato 8. november 1620
Sted Praha, Böhmen
Resultat Katolsk seier
Stridende parter
Banner of the Holy Roman Emperor (after 1400).svg Det tysk-romerske rike Flag of Bohemia.svg Böhmen
Kommandanter og ledere
Johann Tserclaes Tilly
Albrecht von Wallenstein
Kristian av Anhalt
Styrker
25000 15000
Tap
700 4000

Slaget på Det hvite berg(Tsjekkisk: Bitva na Bilé Hoře) ble utkjempet 8. november 1620 mellom en katolsk tysk-romersk keiserlig hær og en protestantisk böhmisk styrke. Slaget ble utkjempet ved Bilá Hora ("det hvite fjellet") utenfor Praha. Slaget var avgjørende for den første fasen av tredveårskrigen, og førte til hendelser som definerte de neste hundreårene av Böhmens historie.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

På starten av 1600-tallet var store deler av befolkningen i de bøhmiske områdene protestanter. Til tross for å være del av det hellige romersk-katolske riket hadde denne befolkningen fått utstrakte rettigheter og beskyttelsesprivilegier innenfor både politikk og religion.

Året før trettiårskrigens utbrudd, i 1617, ble keiser Matthias nevø Ferdinand utpekt som etterfølger som tysk-romersk keiser og konge av Böhmen. Blant den protestantiske befolkningen i Böhmen spredte frykten seg for at den nye keiseren ville frata dem både religiøse og politiske rettigheter. Store deler av Böhmen hadde i denne perioden en betydelig grad av semi-autonomt styre under keiserens overherredømme.

Etter at Ferdinand tok over tronen etter Matthias så han det som essensielt å innføre en mer direkte kontroll over de böhmiske områdene. Sentralt for Ferdinand var det å uskadeliggjøre det protestantiske trusselen gjennom tvungen konvertering til katolisismen og tilbakeføring av kirkelige eiendommer som hadde falt i protestantiske hender under reformasjonens dager.

De böhmiske protestantene var særlig opprørt over at den kommende keiseren Ferdinands politikk var direkte motstridende med keiser Rudolf IIs lovnad om religiøs frihet i hele Böhmen, statuert i Majestetsbrevet av 1609. I et forsøk på å gi uttrykk for sine bekymringer møtte en gruppe bøhmiske adelsmenn representanter for keiseren ved det kongelige slott i Praha i mai 1618. Møtet fikk en dramatisk slutt da to av adelsmennene og deres skriver ble kastet ut av et vindu. Alle tre overlevde fallet på over 15 meter. Forklaringene på hvordan mennene overlevde har vært mange fra guddommelig inngripen til at mennene landet i en haug med møkk. Møtet har i etterkant blitt udødeliggjort som den andre defenestrasjonen i Praha og var en viktig årsak til det kommende böhmiske opprøret.

Ved Matthias død i 1619 ble Ferdinand (fra nå av Ferdinand II) utnevnt til tysk-romersk keiser. Hans bøhmiske undersåtter avsatt han samtidig som konge av Böhmen og utnevnte Fredrik V av Pfalz til böhmisk konge. Mange regner denne hendelsen som den avgjørende årsaken til utbruddet av trettiårskrigen.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Oversikt over slaget fra Theatrum Europaeum: böhmske styrker øverst, den keiserlige hæren nederst

Keiser Ferdinand ønsket å slå ned opprørerne i Böhmen, overta landet, og innføre katolisismen blant innbyggerne. I 1620 gikk keiseren inn i Böhmen med 25000 menn, under den dyktige feltmarskalk Tillys kommando. Sterke ledere som Tilly og General Wallenstein var utvilsomt en fordel for keiserens hær. På den andre siden hadde kong Fredrik, med prins Kristian av Anhalt som kommandør samlet en protestantisk hær av 30000 menn mot den katolske inntrengeren.

På veien mot den böhmiske hovedstaden Praha, ble Ferdinands hær forsøkt stoppet ved flere anledninger, men den katolske hæren marsjerte effektivt gjennom forsvarsverkene. Ikke langt fra Praha, ved Hvitefjell, klarte likevel Anhalt å karre til seg en god forsvarsposisjon. Kamplysten var svak, og leiesoldater på begge sider hadde ikke blitt betalt på lenge. Protestantenes hær telte nå ikke mer enn 15000 menn.

En svært tåkete morgen, den 8.november sendte Tilly en liten styrke mot protestantenes flanke, men til hans overraskelse gjorde flanken retrett.[1] Videre satte han inn flere styrker, og den böhmiske flanken begynte å falle sammen. Anhalt svarte med å sende infanteri og kavaleri mot keiserens infanteri. Dette resulterte i dødstall for keiserens hær, men keiserens hær var større og sendte sitt kavaleri inn i striden, i tillegg til bruk av artilleri.

Dette motangrepet fikk større konsekvenser enn Anhalt hadde foresett. Protestantenes kavaleri så seg nødt til å gi opp. Det protestantiske infanteriet som kom strømmende etter kavaleriet, ble også tvunget til å gjøre retrett. Keiserens hær omsluttet etter hvert mer og mer av protestanthæren, og hele hæren, blant annet soldater som ikke hadde deltatt i striden var nødt til å gjøre retrett. De ble dyttet tilbake nærmere Praha, og klarte ikke etablere et ordentlig forsvar, mot keiserens overlegne hær.[2]

Slaget sto til slutt igjen som en overlegen seier for keiserens styrker. Den protestantiske hæren mistet 4000 mann mot keiserens 700, og veien til Praha lå nå åpen for katolikkene.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Slaget på Det hvite berg markerte slutten av den bøhmiske fasen i tredveårskrigen. Kongedømmet Böhmen kom igjen under Habsburgernes kontroll, og størsteparten av den protestantiske adelen ble tvunget i landflyktighet. Det ble oppnevnt en egen komité for å straffe opprørerne ved konfiskasjon av jord og forvisning. Jorden ble så solgt til keiserens støttespillere til svært lave priser. Denne folkeforflytningen ble delvis veid opp for av innvandring av katolske tyskere, som utgjorde det nye aristokratiet i det bøhmiske kongedømmet. Perioden etter slaget kalles den mørke tiden (Doba Temna) av tsjekkiske historikere på grunn av de drastiske virkningene av krigen. Innen slutten av tredveårskrigen hadde folketallet i Böhmen falt fra over tre millioner til rundt 800 000, antallet gårdsbruk hadde falt fra 150 000 til 50 000, og økonomien var plaget av inflasjon og mangel på tilgjengelige penger. Mangelen på arbeidskraft førte også til utnyttelse av tsjekkiske jordarbeidere, som ble tvunget til å bli landbundne.[3]

Katolisismen og Habsburgernes overherredømme ble sterkere etablert i årene etter slaget på Det hvite berg. I 1622 ble Karlsuniversitetet satt under kontroll av Jesuittordenen, som hadde vært utvist fra Böhmen i den tidlige fasen av tredveårskrigen. Fra 1624 ble alle ikke-katolske prester utvist fra riket, og i 1627 ble Böhmen et arverike for Habsburgerne, heller enn et juridisk uavhengig kongedømme, ved innførselen av en ny grunnlov, Obnovene zrizeni zemske. Denne gjorde kongedømmet arvelig og avskaffet de lovgivende institusjonene i kongeriket, gav tysk lik status som tsjekkisk, og gjorde den katolske kirken til den eneste lovlige religionen innenfor det bøhmiske kongedømmet.[4]

Noen få år etter slaget på Det hvite berg gikk tredveårskrigen inn i den danske fasen, der protestantenes sak ble kjempet av kong Christian 4. Slutten av den böhmiske fasen innebar også slutten på perioden der keiseren først og fremst måtte slåss mot protestantiske styrker fra innad i det tysk-romerske riket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wedgwood. Cicely V. (2005) The Thirty Years War.s.124
  2. ^ The Battle of White Mountain, 11-06-2003, - Radio Prague
  3. ^ «The Kingdom of Bohemia during the Thirty Years' War». juni 2004. Besøkt 18.3.2015. 
  4. ^ Ihor Gawdiak, (red.) (1987). «Consequences of Czech defeat, Czechoslovakia: A Country Study». Library of Congress. Besøkt 18.3.2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cicely Veronica Wedgwood: The thirty years war. New York Review Books. (2005)
  • Peter H. Wilson: The thirty years war, Europe's tragedy. The Belknap Press of Harvard University Press Cambridge, Massachusetts. (2009)