Brødremenigheten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
For trossamfunnet med samme navn på Færøyene, se Brøðrasamkoman.
Minnebyste over greven og presten Nikolaus Ludwig von Zinzendorf[1] (1700–1760) som i 1727 organiserte den evangeliske Brødremenigheten blant protestanter på flukt fra jesuitter, i Herrnhut Sachsen. Teologisk bygde kristensamfunnet på læren til De bøhmiske brødre, tilhengere av Jan Hus' ideer fra 1400-tallet, som mente de troende skulle leve strengt etter Bergprekenen, Jesus' tale om religiøs lovforståelse og praksis. Brødremenighetens vektlegging av et inderlig forhold til Jesus påvirket seinere pietistiske vekkelsesbevegelser.
Herrnhuthuset i Nuuk fra 1747 var stasjon for den Herrnhutiske Brødremenighets misjon i Grønland som kom allerede i 1733, i konkurranse med «Grønlands apostel» Hans Egede.[2] Bygningen brukes i dag av Landstingets Ombudsmand.
Herrnhuterstjerne. Bildet er tatt i Thalheim i Erzgebirge, Tyskland

Brødremenigheten, også kalt herrnhuterne eller herrnhutene, Den herrnhutiske brødremenighet (Herrnhuter Brüdergemeine på tysk), Den mæhriske (morovianske) brødremenighet[3] (Moravian Brethren eller Moravian Church på engelsk), De evangeliske Brødre,[4] Broderlyden[5] (på nynorsk) og annet, er et kristent samfunn og en evangelisk sekt som ble grunnlagt i Sachsen i Tyskland i 1727 av greven og presten Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (1700–1760). I begynnelsen holdt menigheten til på von Zinzendorfs gods i Berthelsdorf der han i 1722 hadde opprettet Herrnhut («Herrens beskyttelse»), en koloni for landsflyktige protestanter tilknyttet De bøhmiske brødre (Unitas Fratrum), et kirkesamfunn som var utgått fra husittene på 1400-tallet. Koloninavnet ga opphav til betegnelsene «herrnhuter», «herrnhutisme» og «herrnhutisk». Brødremenigheten var kjennetegnet av en sterk Jesus-sentrering i forkynnelsen; læren om et inderlig forhold til Jesu lidelse og død påvirket seinere pietistiske vekkelsesbevegelser. Kristensamfunnet drev også et omfattende misjonsarbeid.[6] Per 2019 var det angivelig omkring 400 000 personer som tilhørte bevegelsen, hvorav den største gruppa var i misjonslandet Tanzania.[7]

Norge[rediger | rediger kilde]

Vekkelsen kom fra Danmark til Norge i 1730-årene.[8] Blant annet var det fra siste halvdel av 1700-tallet blitt stiftet menigheter i Skien og på Bragernes, med mange velstående og innflytelsesrike medlemmer. I Christiania var Niels Johannes Holm menighetens forstander fra 1820 til 1834. Johan Heinrich Møhne overtok som menighetsforstander etter Holm. I Christiania holdt menigheten til i Nedre Slottsgate 15.

Lista spilte bevegelsen en viktig rolle, og hadde fremdeles i 1828 innpå 200 medlemmer i Vanse og de nærmeste sognene. Vekkelsen i Vanse i perioden 1770–1800 er blitt beskrevet av Daniel Tharp som «maaske... den største aandelige Bevægelse i Norge siden Reformationen».[9] Sentrale skikkelser i bevegelsen på Lista var Søren Bugge, Peder Olivarius Bugge og Hans Peter Bau.[10] Etter at Hans Peter Bau sluttet som forstander for Brødremenigheten på Lista i 1830, falt menighetslemmene der gradvis fra inntil menigheten på Lista ikke fantes lenger.[9]

Brødremenigheten etablerte seg i Stavanger på 1820-tallet. Søren Daniel Schiøtz (1796–1863) var en sentral person innen denne bevegelsen.

Etter hvert mistet Brødremenigheten oppslutningen i Norge, og omkring 1890 fantes det ikke lengre norske herrnhutermenigheter.

Christiansfeld i Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark anla Brødremenigheten en by i Christiansfeld. Der har bevegelsen preget livet omtrent til vår egen tid. Der finnes et museum, menighetens egen kirke, og menighetens kirkegård. Kirkegården i Christiansfeld er et sentralt element i Per Olov Enquists roman Lewis reise fra 2001, som handler om Lewi Pethrus, grunnleggeren av den svenske pinsebevegelsen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aalen, Leiv (1906-1983) (1952). Den unge Zinzendorfs teologi. Oslo: Lutherstiftelsen. 
  2. ^ Weihe, Hans-Jørgen Wallin (24. mai 2022). «Hans Egede». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 27. desember 2022. 
  3. ^ Diesen, Ingulf (1928-) (1994). Norges vekkelseshistorie gjennom 1000 år. Hovet: Hermon forl. s. 38. ISBN 8273413667. 
  4. ^ Hesselberg, Iver (1780-1844) (1830). Herrnhuterne, eller De evangeliske Brødre: en Mærkværdighed i det attende Aarhundredes Kirkehistorie. Norge - Oslo: Trykt hos Chr. Grøndahl. 
  5. ^ Sudmann, Bernh. (1874-) (1949). Kyrkjesoge for folkeskulen. Oslo: Fonna. s. 74. 
  6. ^ Berentsen, Jan-Martin (1939-) (1990). Teologi og misjon: trekk fra protestantismens historie fram til vårt århundre. Oslo: Luther. s. 43-52. ISBN 8253142269. 
  7. ^ Bloch-Hoell, Nils Egede (23. oktober 2019). «Brødremenigheten». Store norske leksikon. Besøkt 10. januar 2022. 
  8. ^ Øverland, Per (1930-) (1987). Kortere avhandlinger om Brødremenigheten i Norge. Trondheim: P. Øverland. s. 57. 
  9. ^ a b Thrap, Daniel (1908). Brødremenigheden i Norge. Christiania: Jacob Dybwad. s. 52. 
  10. ^ Thrap, Daniel (1908). Brødremenigheden i Norge. Christiania: Jacob Dybwad. s. 42-43. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]