São Tomé og Príncipe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 0°13′11″N 6°32′52″Ø

República Democrática de São Tomé e Príncipe
Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over República Democrática de São Tomé e Príncipe

Innbyggernavn Saotomeser, saotomesisk
Hovedstad São Tomé
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 184
1 001[a] km²
12 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 185
194 006[b]
Bef.tetthet 193,81 innb./km²
HDI 0,558 (rangert som nr. 142)
Styreform Republikk
President Manuel Pinto da Costa
Statsminister Patrice Trovoada
Offisielt språk Portugisisk
Uavhengighet fra Portugal
12. juli 1975
Valuta Saotomesisk dobra (STD)
Nasjonaldag 12. juli
Nasjonalsang «Independência total»
ISO 3166-kode ST
Toppnivådomene .st
Kart over Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe
Kart over Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. Hovedstaden er São Tomé. Landet var portugisisk koloni fra slutten av 1400-tallet til 1975.

Navn[rediger | rediger kilde]

Landet har navn etter de to øyene. São Tomé er oppkalt etter apostelen Tomas fordi portugiserne oppdaget øya på denne helgenens festdag, 21. desember, i 1471.[1] Portugiserne kalte først naboøya Santo Antaõ.[2] Den ble senere omdøpt til Príncipe til ære for prins Johan, som senere ble kong Johan III (regjerte 1521–1557). «Príncipe» er portugisisk for «prins». Prinsen fikk en tidel av inntektene fra øyas sukkerproduksjon.[2]

Statens offisielle navn er República Democrática de São Tomé e Príncipe. På bokmål er statens formelle navn Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe, mens kortnavnet er São Tomé og Príncipe.[3][4]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

De to øyene er en del av øyrekken som strekker seg diagonalt ut i Guineabukta som fortsettelse av den vulkanske Kamerunlinjen på det afrikanske fastlandet.
Ekvator går over den lille øya Rolas sør for São Tomé.

Landet omfatter de to øyene São Tomé og Príncipe i Atlanterhavet sør for Nigeria, utenfor kysten av Ekvatorial-Guinea og Gabon i Sentral-Afrika. De to øyene ligger mellom Bioko og Annobón, som begge tilhører Ekvatorial-Guinea. Ekvatorlinjen går 2 km sør for São Tomé over den lille øya Rolas.[5]

Landets økonomiske sone grenser mot Ekvatorial Guineas og Gabons. I nordvest overlapper den med Nigerias og i 2001 inngikk de to landene en avtale om en felles forvaltningssone for utnyttelse av ressursene som finnes der.[6][7]

São Tomé og Príncipe er en fortsettelse av den vulkanske Kamerunlinjen på det afrikanske fastlandet. En kjede av øyer strekker seg videre fra Kamerunfjellet på fastlandet og ut i havet i sørvestlig retning til Bioko og videre til Príncipe, São Tomé og til slutt Annobón. Príncipe og São Tomé er oseanisk øyer, det vil si vulkaner som stiger bratt opp fra havbunnen, og er omgitt av dypt hav.[5] Øyene ble dannet fra midten til slutten av tertiær. Príncipe er 31 millioner år gammel, mens São Tomé 15,7 millioner år.[8]

Øyene er bratte, med en flatere lavlandssone.[5] I sør og vest er det høye fjell av vulkansk opprinnelse, mens landskapet flater ut på nordenden.[9] Fjellene er sterkt erodert. Jorda, med basalt og fonolitt, er relativ fruktbar.[5]

Øyene[rediger | rediger kilde]

São Tomé[rediger | rediger kilde]

Cão Grande er en vulkansk plugg med en høyde på 663 meter.

São Tomé ligger 140 km sørvest for Príncipe. Øya måler rundt 48 km fra nord til sør og 32 km fra øst til vest. Arealet er 845 km². Øya består av basalt og har to fjellkjeder. Den ene går i retning nord-sør, den andre går fra nordvest til sørøst.[10] Pico de São Tomé er høyeste punkt med 2024 moh. Andre fjell er Pico Ana de Chaves på 1635 meter, Pinheiro på 1612 meter og Calvaro på 1600 meter.[10] Fjellene er kraftig erodert med dype daler. Her og der står det igjen vulkansk plugger sør på São Tomé, blant annet Cão Grande og Cão Pequeno.[10] Cão Grande når en høyde på 663 meter.[11]

235 km², tilsvarende nesten 30 % av av øya, er satt av til nasjonalpark.[12] Parque Natural Ôbo omfatter sørvestdelen av øya, fra fjellene ved landets høyeste punkt og til sørvestkysten.

Den 24 km lange Rio Ió Grande er den lengste elva. Den har sitt utspring ved Pico de São Tomé. Andre elver er Abade og Manuel Jorge,[13] samt Rio do Ouro, Rio Quija og Rio Cantador.[14]

Príncipe[rediger | rediger kilde]

Príncipe ligger 225 km utenfor nordvestkysten av Gabon. Øya har et areal på 136 km².[8] Bergartene består av basalt i nord og fonolitt i sør.[10] Høyeste punkt er Pico de Príncipe på 948 moh., mens Mencorne når en høyde på 925 meter.[13] Den lengste elva, Papagaio, er 9 km lang og munner ut i Santo António nord på øya.[13]

Rundt halvparten av landområdet, 65 km²,[12] er vernet som nasjonalpark, Parque Natural Príncipe. I 2012 ble Príncipe med omkringliggende småøyer erklært som biosfærereservat innenfor rammen av UNESCOs program Mennesket og biosfæren.[15]

Småøyer[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de to hovedøyene finnes det 16 småøyer. Ved São Tomé ligger Santana, Sete Pedras og, lengst sør, Rolas. Bombom, Caroço, Bjoné de Jockey og Pedras Tinhosas med Tinhosa Grande og Tinhosa Pequena ligger ved Príncipe.[16]

Klima[rediger | rediger kilde]

Øyene ligger i det våte tropiske beltet. Temperaturen varierer fra et minimum på 18–21 ºC til et maksimum på 30–33 ºC.

På grunn av fjellene og den sørvestlige vinden faller det mest nedbør sør og sørvest på øyene.[17] Nord på São Tomé er klimaet tørrere på det savanneliknende landskapet.[18] På São Tomé faller det 1 000 mm nedbør i nordøst og 4 000 mm i sørvest.[5]

Årstidene styres av skiftningene i den intertropiske konvergenssonen.[19] Det er to regntider, sammenfallende med jevndøgn i mars og september.[19] Mellom disse ligger vindmånedene fra mai til august og hetemånedene fra desember til februar. Den lange tørre årstiden er mest markant i nord og øst og kan i sørvest være fraværende enkelte år.[17]

Bosettingsmønsteret har påvirket klima og vegetasjon.[20] Dette skjedde først da sukkerplantasjene ble anlagt og skogen nord på øya ble ryddet. Her har områder blitt uttørket, slik at det bare vokser gras og baobabtrær.[20]

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Saotoméibis (Bostrychia bocagei).

Øyene ligger i en biodiversitetshotspot og sammen med de andre øyene i Guineabukta er São Tomé og Príncipe preget av høy endemisme.[5] Det spesielle plante- og dyrelivet gjør at øyene sammenliknes med Galápagosøyene og Hawaiiøyene.[21]

Før europeerne kom, var trolig hele São Tomé skogdekt. De første europeerne merket seg særlig de store oca-trærne.[22] I den første koloniseringsperioden ble skogen ryddet for å skaffe jord til sukkerplantasjene.  Senere ble skogen i lavlandet ryddet til kakaoplantasjer og fjellskogen ble hugget for å gi plass til kaffeplantasjer. Imidlertid ble en del av de store trærne spart, for å skaffe skygge til kaffebuskene og kakaotrærne.[23] Lavlandsskog er bevart i sørvest og sentralt på øya. På São Tomé er det bevart 240 km² med urskog, mens Príncipe har rundt 40 km².[5]

På São Tomé er det tre typer opprinnelig skog: Lavlandsskog fra kysten og opp til 800 meter, deretter fjellskog videre opp til 1400 meter og til slutt tåkeskog fra 1400 meter og opp til det høyeste punktet.[17] Skogen på Príncipe ligner på lavlandsskogen på São Tomé, men har ikke like stort biologisk mangfold.[17]

Vegetasjon på São Tomé.

Floraen kjennetegnes særlig av arter i maure-, orkidé- og vortemelkfamilien. På São Tomé finnes det 601 karplantearter (15 % endemiske), mens Príncipe har 314 (8 % endemiske).[24] Det er også en rik flora av bregner.[21]

Ved siden av mer utbredte flaggermusarter, finnes det to endemiske arter på São Tomé: Myonycteris brachycephala og Chaerephon tomensis. Øya har også en endemisk spissmusart, Crocidura thomensis, mens Príncipe har en endemisk underart av Crocidura poensis.[5]

To froskearter er endemiske til São Tomé, Nesionixalus thomensis og Ptychadena newtoni, og én til Príncipe, Leptoptelis palmatus. To arter finnes på begge øyene: Nesionixalus molleri og Phrynobatrachus dispar.[17] Ormepaddearten Schistometopum thomense er endemisk på São Tomé.[5]

Øyene er rike på endemiske krypdyr, blant annet tre forskjellige arter ormeslanger, flere gekkoarter og én skinkart.[5] 75 % av snegleartene er endemiske.[5] Slangearten Philothamnus thomensis lever bare på São Tomé.[17] Den finnes en giftig svart kobraslange.[23] Den beinløse skinkarten Feylinia polylepis og slangearten Typhlops elegans lever utelukkende på Príncipe. Gekkoarten Hemidactylus greefii, skinkarten Mabuya maculilabris og slangeartene Rhinotyphlops feae og Rhinotyphlops newtonii forekommer på begge øyene. Gekkoarten Lygodactylus thomensis lever i tillegg også på Annobón.[17] Da portugiserne ankom fantes det også krokodiller, både på land og i sjøen.[23] Disse ble utryddet.

Blant målerne finnes det 30 arter på São Tomé, hvorav 26 er endemiske, og 24 på Príncipe, hvorav 15 er endemiske.[24]

Tykknebbpirol (Oriolus crassirostris).

På São Tomé finnes de fire endemiske fugleslekter, på Príncipe lever det én.[5] Av 143 fuglearter hekker 72 på de to øyene og 28 arter er endemiske.[17] Blant de endemiske artene lever saotoméibis (Bostrychia bocagei), saotomédue (Columba thomensis), saotoméugle (Otus hartlaubi), svovelvarsler (Lanius newtoni), saotomésanger (Amaurocichla bocagei), kjempesolfugl (Dreptes thomensis), saotoméfink (Neospiza concolor) og tykknebbpirol (Oriolus crassirostris) på São Tomé, mens kritthodespeirops (Speirops leucopheus) og jungeldrongo (Dicrurus modestus) bare finnes på Príncipe. En underart av olivenibis (Bostrychia olivacea rothschildi) finnes bare på Príncipe og er landets sjeldneste fugl.[17] Oliventrost (Turdus olivaceofuscus) og skurrebrillefugl (Zosterops ficedulinus) finnes på begge øyene og er endemisk til disse.[17]

Pedras Tinhosas, to nakne, små øyer sør for Príncipe, holder det til sjøfugl, anslagsvis 100 000 hekkende par sotterne (Onychoprion fuscatus), 10–20 000 par svartnoddy (Anous minutu), 4–8 000 par brunnoddy (Anous stolidus), 1 500–3 000 par brunsule (Sula leucogaster).[17] Småtropikkfugl (Phaethon lepturus) hekker også. Det er to hekkesesonger per år, nærmere bestemt i de tørre periodene fra desember til januar og fra juni til august.[17]

Fiskelivet påvirkes av den østgående ekvatoriale motstrømmen og den ekvatoriale understrømmen som forbinder det østlige med det vestlige Atlanterhavet på høyde med øyene.[25] De 234 fiskeartene er en blanding av circumtropiske arter, arter hjemmehørende i tropisk Vest-Afrika, arter som er mest utbredt øst i det sørlige Atlanterhavet og arter som finnes på begge sider av det sørlige Atlanterhavet. 28 fiskearter er endemiske i Guineabukta.[25]

Da portugiserne koloniserte øyene fantes det bare noen få nyttevekster: oljepalme, en type yam og muligens en type banan. Portugiserne introduserte husdyr som kveg, gris, sau, geit, høns og and.[26] São Tomé ble det første stedet der portugiserne eksperimenterte med introduserte nyttevekster.[23] Det ble innført vekster som sukkerrør, mais, fiken, forskjellige yams- og sitrusarter, kokospalme, maniok og søtpotet.[26] Introduksjonen av sitrus og kasju var særlig vellykket. Banan, brødfrukt og kokosnøtt fikk varig betydning som hovednæringsmiddel.[23] Noen av plantasjeavlingene har spredt seg til naturen og forvillede sukkerrør høstes for å lage brennevin.[23]

Monamarekatt (Cercopithecus mona) er introdusert på begge øyene. På São Tomé er snømus (Mustela nivalis) og afrikasivett (Civettictis civetta) introdusert og det finnes en forvillet bestand av gris. Andre introduserte arter er katt, svartrotte, brunrotte og husmus.[17]

Flere av fugleartene som lever på savannen kan ha blitt innført som burfugl eller for jakt.[17] Gullryggbisp (Euplectes aureus) er innført fra Angola.[17]

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Etter at plantasjene ble oppgitt etter uavhengigheten, har disse områdene dannet grunnlag for sekundærskog.[24] Sekundærskog, kalt capoeira, en blanding av gras, bambus, klatreplanter, blomstrende trær og forvillede kaffebusker.[23]  En del endemiske arter lever i lavlandsskogen, som ryddes for å skaffe jordbruksland.[24]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Ved folketellingen i 2012 hadde landet en befolkning på 178 739.[27] Langt de fleste av innbyggerne bor på São Tomé. Príncipe hadde i 2012 en befolkning på 7 344.[28]

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Barn på São Tomé.

Landet har en kreolsk befolkning med grupper av ulikt opphav. Den største gruppen kalles forros (ofte forklart som å komme fra forro, «fri mann», men også forklart som å stamme fra carta de alforria, «fribrev»[29]) og består av kreolske etterkommerne etter portugisiske kolonister og afrikanske slaver. Gruppen har vært katolsk og hatt portugisisk som språk. Inntil 1850 eide medlemmer av denne gruppen det meste av jorda, og dominerte både kirken og lokalpolitikken, men tapte deretter kontroll over landeiendom i forbindelse med etablering av nye plantasjer og ble før uavhengigheten fortrengt av portugisere i styre og stell.[30]

Etter at slaveriet ble opphevet i 1875 rekrutterte portugiserne kontraktsarbeidere for å arbeide på plantasjene, fram til 1920 på betingelser som lignet mye på slaveri.[31] Kontraktsarbeidere ble hentet fra Angola og Mosambik og etterhvert også Kapp Verde. Dette var utgangspunktet for gruppen som kalles serviçais, som i 1920 utgjorde 60 % av folketallet.[31] Gruppens andel av befolkningen var falt til omkring 22 % i 1974. Etterkommere av kontraktsarbeidere kalles tongas.[31]

Angolares er en liten gruppe som bor sør ved São João-bukta sørøst på São Tomé. Gruppen er ment å være etterkommere etter angolanere som overlevde da et slaveskip forliste i 1544, men dette er fiksjon fordi angolarene har sitt opphav i rømte slaver.[32][33][34] Tradisjonelt har gruppen livnært seg av fiske.

Språk[rediger | rediger kilde]

Ved folketellingen i 2012 talte 98,4 % portugisisk.[35] I tillegg finnes det flere portugisiskbaserte kreolspråk. I 2012 talte 36,2 % saotomesisk (forro), 6,6 % talte angolar og 1 % lunguyè (principense).[35]

8,5 % kunne i 2012 kappverdekreolsk, 6,8 % fransk og 4,9 % engelsk.[35]

Religion[rediger | rediger kilde]

Befolkningen har tradisjonelt for det meste vært katolikker. Ved siden av katolisisme har elementer av afrikansk religion overlevd og skapt synkretiske uttrykk der tro på hekseri og seerevne er utbredt.[36]

Ved folketellingen i 2012 tilhørte 55,7 % av befolkningen Den katolske kirke.[37] 4 % var adventister, 3,4 % tilhørte Assembléia de Deus, 2,9 % tilhørte Den nyapostoliske kirke, 2,3 % tilhørte Maná-kirken, 2 % Igreja Universal do Reino de Deus og 0,8 % Deus é Amor. 1,2 % var Jehovas vitner. 5 % oppga å tilhøre andre trossamfunn og 21,2 oppga å ikke ha noen religion.[37]

Historie[rediger | rediger kilde]

Øyene i Guineabukta ble kolonisert av Portugal sist på 1400-tallet. São Tomé og Príncipe opplevde to koloniseringsperioder og to kortvarige velstandsperioder basert på plantasjeøkonomi: den første på 1500-tallet basert på sukkerproduksjon, den andre sist på 1800-tallet basert på kakaoproduksjon. Begge perioder ble fulgt av nedgangstider.[38] I mellomtiden var landet dominert av den lokale kreolske samfunnsgruppen. Den siste koloniseringen førte til at denne gruppen ble fordrevet fra jorda de hadde kontrollert.[39]

Første kolonisering[rediger | rediger kilde]

Monument over de portugisiske sjøfarerne som oppdaget øyene.

De to øyene var ubebodde da portugiserne fant dem i 1470-årene. Trolig ble São Tomé oppdaget 21. desember 1471 av João de Santarém og Pedro Escobar, mens Príncipe ble oppdaget 17. januar 1472.[40] Annobón lengst ute i Guineabukta ble oppdaget 1. januar 1471. Fernando Poó nærmest fastlandet ble oppdaget i 1472, som den eneste befolkede av øyene.[2]

Da Portugal etablerte kontakt med Kongo-riket i 1482 fikk São Tomé strategisk betydning.[2] Portugiserne håpet å etablere en nybyggerkoloni som kunne produsere sukker, forsyne fortet São Jorge da MinaGullkysten med matvarer og ellers være en trygg havn for skip på veg til og fra India. Det siste ble det ikke noe av, siden øyene lå utenfor de viktigste skipsrutene.[41] Etter at egnede avlinger var introdusert, kunne kolonien i 1510-årene forsyne São Jorge da Mina med matvarer.[42]

For å få etablert en koloni utstedte kronen i 1485 privilegier til en donatário.[41] Forholdene var imidlertid vanskelige, siden europeiske vekster ikke trivdes i klimaet og det heller ikke fantes tropiske nyttevekster. Malaria var utbredt. Koloniseringsforsøk i 1486 og 1490 mislyktes. Den første varige bosettingen ble grunnlagt i 1493 av Álvaro da Caminha.[43]

I 1500 ble det gitt privilegier for kolonisering av Príncipe. São Tomé gikk tilbake til kronen i 1522, mens Príncipe forble under Carneiro-familien til 1753.[44] Fram til 1586 var kronen representert på São Tomé ved en kaptein-general, deretter av en guvernør.[45]

São Sebastião-fortet ved byen São Tomé er fra 1575.

De første årene var det vanskelig å holde kolonien i live. Dødeligheten blant europeerne var høy. Mange av nybyggerne var fanger som ble forvist til øyene. I 1490 deporterte kong Johan II flere hundre tvangsdøpte barn av jødiske familier til øyene.[46] I tillegg til portugisere, deltok spaniere, franskmenn og genovesere i koloniseringen. Blant de første nybyggerne var det også hvite slaver og minst én fri svart.[47] De fleste nybyggerne var deporterte fanger.[47]

Portugisiske kolonister ble oppfordret til å få barn med afrikanske slaver og det vokste raskt fram en gruppe mulatter. Frigivelse av slaver var vanlig. Det første fribrevet er kjent fra 1499. I 1515 ga et kongelig dekret frihet til de hvite nybyggernes afrikanske koner.[29] Politikken med å frigi slaver var et forsøk på å sikre koloniens videre eksistens.[48] De frigitte afrikanske slavene og mulattene førte samme livsstil som de hvite og ble opphavet til de kreolske forroene.[48] Noen mulatter ble plantasjeeiere: Den første slike er dokumentert i 1521. På 1500-tallet fantes det også kvinner blant de velstående mulattene.[49] Forroene, som etterhvert ble stadig mer afrikanske, ble den dominerende befolkningsgruppen. Blant de frie forroene fantes det også slaveeiere.[50]

Mulattene fikk i 1520 kongelig godkjennelse til å inneha lokale offentlige embeter. I 1546 ble de likestilt med hvite nybyggere, de fikk stemmerett og rett til å sitte i byrådet.[29] São Tomé hadde fått byrettigheter i 1535. Det var de samme rettigheter som andre portugisiske byer hadde, med et eget byråd som fikk myndighet over hele øya.[45] Byrådet ble dominert av velstående plantasjeeiere. Fra 1548 til 1770 hadde byrådet rett til å utøve guvernørens myndighet i dennes fravær.[26] Etter dette ble guvernørfunksjonen ofte utøvd av kreoler.[45]

På 1500- og 1600-tallet var kolonien utsatt for angrep fra franskmenn og nederlendere. Vestindisk kompani fra Nederland okkuperte byen São Tomé med havn og fort fra 1641 til 1649.[51]

Kirken[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirken fulgte med de første kolonistene. Innen 1504 fantes det to kirker, en katolsk skole og Santa Casa de Misericórdia var til stede med et hospital.[52] Utover første del av 1500-tallet ble ni prestegjeld opprettet, hvorav et på Príncipe. Prestene drev også handel, inkludert slavehandel, eide jord og var involvert i konflikter med de politiske myndighetene. São Tomé bispedømme ble grunnlagt i 1534 som det nest eldste i Afrika, men den første biskopen ankom først i 1554.[53][52] Bispedømmet var underlagt Funchal bispedømmeMadeira til 1597, deretter Lisboa.[53] Fra 1677 til 1844 var det underlagt Bahia erkebispedømme i Brasil.[54] Mange forroer utdannet seg til prest i Bahia. Det utviklet seg et saotomesisk presteskap, som også satt sitt preg på domkapittelet. Ofte var domkapittelet i konflikt med den europeiske biskopen.[54]

Sukkerplantasjer og slavehandel[rediger | rediger kilde]

Kart over Afrika og Guineabukta fra 1600-tallet.

Da kolonien ble etablert fikk saotomeserne rett til å drive handel på kysten av Afrika og de ble dominerende i slavehandelen.[55] Fra 1490-årene var São Tomé og Príncipe et viktig marked for slaver fra Slavekysten, Nigerdeltaet og Fernando Poó.[56]

Madeira tok dyrking av sukkerrør til i 1420.[57] Produksjon av det samme ble satt i gang på São Tomé. Det ble etablert sukkerplantasjer og det var stort behov for arbeidskraft. São Tomé ble i tillegg transittsted for slaver til de spanske koloniene i Amerika. Fra 1530-årene ble området slavene ble tatt fra utvidet med strekningen fra Kongo til Angola.[58] I tillegg til Spansk Vestindia og Brasil, ble det også solgt slaver til det portugisiske fortet São Jorge da MinaGullkysten og til Europa.[58] São Tomés rolle som viktig transitthavn for slaver varte til begynnelsen av 1700-tallet.[59]

São Tomé fikk tropekolonienes første plantasjeøkonomi.[60] Kolonien utviklet seg til slavesamfunn før den transatlantiske slavehandelen tok til og sto som modell for plantasjeøkonomiene som ble etablert i den nye verden.[61]

Rundt 1520 ble det etablert sukkerproduksjon i stor skala basert på plantasjer med slavearbeidskraft.[62] Sukkerproduksjonen hadde først et kraftig oppsving som nådde en topp midt på 1500-tallet, for deretter å avta. Plantasjene, kalt roças, ble anlagt nord og nordøst på São Tomé og dekket på det meste en tredel av øya. Sukkerrørene ble bearbeidet i møller anlagt ved elver og bekker. Midt på 1500-tallet fantes det 60 sukkermøller, et tall som var steget til rundt 120 i 1600.[63] Det ble også anlagt plantasjer på Príncipe, men disse var mindre enn på naboøya.[64] På grunn av høy luftfuktighet var sukkeret som ble produsert på øyene av lav kvalitet.[40]

Antallet slaver er beregnet til mellom 9 000 og 12 000 på høyden av perioden med sukkerproduksjon.[65] Det første slaveopprøret fant sted i 1517.[66] Det største slaveopprøret fant sted i juli 1595 da lederen Amador samlet 5 000 slaver som angrep byen, ødela sukkermøller og raidet plantasjer. Opprøret ble nedkjempet av nybyggerne og den lokale militsen. Amador og andre opprørsledere ble henrettet, mens flertallet av de vanlige opprørerne fikk amnesti. Det var nye slaveopprør i 1617 og 1709.[34]

Mellom 1514 og 1527 ble det registrert import av 12 904 slaver. 5 % av disse rømte.[67] Rømte slaver etablerte samfunn, macambos, i det indre av São Tomé. I 1530-årene gjennomførte disse angrep på plantasjene og i 1533 begynte myndighetene en langvarig og kostbar kamp mot angriperne. Soldater og våpen måtte skaffes fra Portugal.[68] Den siste store militæroperasjonen fant sted i 1693 og etter dette avtok angrepene.[34]

Det selvstyrte samfunnet av rømte slaver fortsatte å eksistere sør på São Tomé til 1878 da kolonimyndighetene tok kontroll. Folket som levde der var da blitt kjent som angolares.[34]

Hus på peler.

Antallet europeiske hvite i den første koloniseringsperioden var trolig aldri over 1000.[69] I 1600 var det rundt 200 igjen. På 1700-tallet ble i stedet andre grupper sosialt og politisk dominerende: brancos de terra, mulatter og afrikanere som hevdet samme status som de hvite europeerne hadde gjort, og afro-portugisiske mestiços.[69]

Slavene bodde i landsbyer i tilknytning til plantasjen, der det også fantes et større hovedhus for plantasjeherren og hans familie.[64] Slavene ble ikke gitt kost og losji, men fikk et jordstykke der de kunne dyrke avlinger til eget forbruk.[70] Typisk ble det dyrket søtpotet og mais og holdt gris.[64] Slavene bygde hus av tre på peler, en byggeskikk som holdt seg.[71]

Fra slutten av 1500-tallet var São Tomé utgangspunkt for kontakt og handel med Ndongo.[72] Bortsett fra slavehandelen og sukkerindustrien, var São Tomé ikke viktig som handelssted.[69]

Plantasjeøkonomien brøt sammen etter 70 år med velstand. Båndene til Europa ble svekket og Brasil ble viktigere.[50] Nedgangen i sukkerindustrien fra 1580 skyldtes både utpining av jorda og skadedyr,[64] men også nederlandske angrep. Samtidig møtte saotomesisk sukker økt konkurranse fra Brasil og Vest-India. Politisk ustabile forhold, med konflikt mellom den lokale eliten, portugisiske embetsmenn og kirken, samt slaveopprør og angrep fra rømte slaver, bidro også til å gjøre forholdene vanskelige.[73]

Kart over øyene i Guineabukta fra 1740–49.

Levekårene på plantasjene ble dårligere. På 1600- og 1700-tallet opplevde øyene økonomiske nedgangstider. Forbudet som kom i 1614 mot å handle med Kongo, ble også et økonomisk tilbakeslag.[50] I 1736 var det bare sju sukkermøller igjen.[33][63] Noen plantasjer la om til selvbergingsjordbruk, med noe produksjon av sukker, bomull, ris og ingefær.[33] Det ble produsert maniokmel, palmeolje, kokosnøtt og frukt, samt holdt gris og høns. Slaveriet fortsatte, men mange slaveeiere var svarte.[74]

På 1700-tallet flyttet det økonomiske fokuset til Príncipe, som opplevde befolkningsøkning. I 1753 ble hovedstaden flyttet fra São Tomé til Santo António på Príncipe.[75] Hovedstaden forble der til 1852.[66]

Fernando Poó, Annobón og Ajudá[rediger | rediger kilde]

Portugal gjorde formelt krav på Fernando Poó innerst i Guineabukta. Kolonien omfattet i tillegg Annobón, der det ble gjort forsøk på å anlegge plantasjer. Plantasjene ble imidlertid oppgitt og overlatt til slavenes etterkommere.[75] Folk fra São Tomé dro til Annobón for å fiske.[76]

Fernando Póo og Annobón ble forvaltet som en del av kolonien sammen med São Tomé og Príncipe.[76] Portugal avsto Annobón og Fernando Poó til Spania ved Sankt Ildefonso-traktaten i 1777 og El Pardo-traktaten i 1778.[75]

I tillegg omfattet kolonien fra 1721 også fortet Ajudá i dagens Ouidah i Benin.[76] Fortet ble etablert i kongeriket Dahomey ved det som var et knutepunkt for slavehandelen. På 1800-tallet var fortet kontrollert av Sousa-familien, en kreolsk familien av brasiliansk opphav. Frankrike tok kontroll over Dahomey i 1886, men fortet fortsatte under portugisisk herredømme til 1961, da Dahomey ble selvstendig og fortet ble annektert etter at Portugal nektet å oppgi det.[76]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Styret bygger på forfatningen fra 1990. Landet er en demokratisk republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Nasjonalforsamlingen har 55 medlemmer, valgt for fire år. Regjeringen blir nominert av forsamlingen og utnevnes av presidenten. Príncipe fikk et visst utstrakt selvstyre i 1994, med en egen regjering og regional forsamling.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Landet er inndelt i sju distrikter, hvorav seks er på São Tomé og ett på Príncipe.[77] Distriktene Água Grande, Cantagalo, Caué, Lembá, Lobata og Mé-Zóchi ligger på São Tomé, mens Pagué ligger på Príncipe. Distriktene har lokalt selvstyre og det velges distriktsråd for tre år om gangen.[77]

Distriktet Água Grande, der hovedstaden São Tomé ligger, er det mest folkerike, etterfulgt av nabodistriktet Mé-Zóchi.[78]

Príncipe utgjør siden 1995 en egen autonom region.[77]

Kart Distrikt Areal
km²
Folketall
(2012)[78]
Hovedstad
SaoTome AguaGrande.png Água Grande 3&501&16.9&16,9 69 772 São Tomé
SaoTome Cantagalo.png Cantagalo 3&502&119&119,0 17 169 Santana
SaoTome Caue.png Caué 3&502&267&267,0 6 062 São João dos Angolares
SaoTome Lemba.png Lembá 3&502&229.5&229,5 14 676 Neves
SaoTome Lobata.png Lobata 3&502&105&105,0 19 414 Guadalupe
SaoTome MeZochi.png Mé-Zóchi 3&502&122&122,0 44 763 Trindade
SaoTome Pague.png Pagué 3&502&142&142,0 7 344 Santo António

Økonomi[rediger | rediger kilde]

São Tomé og Príncipe er et fattig land med en utenlandsgjeld på over 210 millioner amerikanske dollar (2013).[79] Landet er avhengig av å importere det meste av forbruksvarer, drivstoff og en god del mat, mens det hovedsakelig eksporterer kakao, i tillegg til noe kaffe, kopra og palmeolje. De fleste arbeidsplassene finnes i jordbruket.

Landet har også naturressurser som fisk og vannkraft, og er i ferd med å utforske petroleumsressurser i sine territorialfarvann.

Ellers er turismen en kommende vekstnæring. Flere europeiske selskaper etablerer seg her.

Økonomiske nøkkeltall Verdi [US$]  % av BNP År, kilde
BNP 0,07 mrd 2006, UN Statistics
BNP (vekst) 5,5 2006, UN Statistics
Industriproduksjon 5,5 2006, UN Statistics
Konsumpriser 17,2 2006, UN Statistics
Arbeidsløshet 14,0 2000 UN Statistics
Handelsbalanse –0,07 mrd 2006, UN Statistics
Betalingsbalanse –0,02 mrd 2002, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp
BNP per innbygger 465 2005, UN Statistics

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Everett-Heath 2005, s. 469.
  2. ^ a b c d Seibert 2006, s. 23.
  3. ^ «Statsnavn og hovedsteder – S», Utenriksdepartementet. Lest 11. mai 2016.
  4. ^ «Navn på stater», Språkrådet. Lest 11. mai 2016.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Harris 2009, s. 809.
  6. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 50 og 134.
  7. ^ Segura 2006, s. 5.
  8. ^ a b Harris 2009, s. 808.
  9. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 2.
  10. ^ a b c d Hodges og Newitt 1988, s. 5.
  11. ^ Henriques og Neto 2015.
  12. ^ a b «National Parks», Obo Natural Parks. Lest 16. Juni 2016.
  13. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 6.
  14. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 11.
  15. ^ «The Island of Príncipe», UNESCO, september 2012. Lest 16. juni 2016.
  16. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 15.
  17. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Christy 2001.
  18. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 16.
  19. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 7.
  20. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 10.
  21. ^ a b «Islands of São Tomé and Príncipe of the coast of Equatorial Guinea», World Wildlife Fund. Lest 11. mai 2016.
  22. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 13.
  23. ^ a b c d e f g Hodges og Newitt 1988, s. 14.
  24. ^ a b c d Harris 2009, s. 810.
  25. ^ a b Wirtz et al. 2007.
  26. ^ a b c Seibert 2013, s. 60.
  27. ^ Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 20.
  28. ^ Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 21.
  29. ^ a b c Seibert 2013, s. 59.
  30. ^ Newitt 2003, s. 38.
  31. ^ a b c Newitt 2003, s. 39.
  32. ^ Seibert 2006, s. 42–43.
  33. ^ a b c Disney 2009, s. 114.
  34. ^ a b c d Seibert 2013, s. 65.
  35. ^ a b c Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 49–53.
  36. ^ Seibert 2006, s. 50.
  37. ^ a b Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 39–40.
  38. ^ Seibert 2006, s. 2 og 7.
  39. ^ Seibert 2013, s. 7.
  40. ^ a b Seibert 2013, s. 56.
  41. ^ a b Seibert 2013, s. 57.
  42. ^ Seibert 2013, s. 61.
  43. ^ Seibert 2006, s. 24.
  44. ^ Seibert 2013, s. 58.
  45. ^ a b c Seibert 2006, s. 33.
  46. ^ Disney 2009, s. 110.
  47. ^ a b Seibert 2006, s. 25.
  48. ^ a b Seibert 2006, s. 28.
  49. ^ Seibert 2006, s. 28–29.
  50. ^ a b c Seibert 2006, s. 30.
  51. ^ Seibert 2013, s. 62.
  52. ^ a b Seibert 2006, s. 31.
  53. ^ a b Seibert 2013, s. 61–62.
  54. ^ a b Seibert 2006, s. 32.
  55. ^ Disney 2009, s. 79.
  56. ^ Seibert 2013, s. 66.
  57. ^ Seibert 2006, s. 22.
  58. ^ a b Disney 2009, s. 113.
  59. ^ Seibert 2013, s. 68.
  60. ^ Seibert 2013.
  61. ^ Seibert 2013, s. 55.
  62. ^ Disney 2009, s. 112.
  63. ^ a b Seibert 2013, s. 71.
  64. ^ a b c d Disney 2009, s. 112–113.
  65. ^ Seibert 2013, s. 63.
  66. ^ a b Seibert 2006, s. 35.
  67. ^ Seibert 2013, s. 63–64.
  68. ^ Seibert 2006, s. 36.
  69. ^ a b c Disney 2009, s. 111.
  70. ^ Seibert 2006, s. 27.
  71. ^ Seibert 2006, s. 27.
  72. ^ Disney 2009, s. 70.
  73. ^ Seibert 2013, s. 74–75.
  74. ^ Seibert 2013, s. 76.
  75. ^ a b c Disney 2009, s. 115.
  76. ^ a b c d Hodges og Newitt 1988, s. 4.
  77. ^ a b c Fancisco og Agostinho 2011, s. 18.
  78. ^ a b Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, 21.
  79. ^ «Democratic Republic of Sao Tome and Principe». IMF. 2. desember 2013. Besøkt 3. november 2015. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Disney, A.R. (2009): A History of Portugal and the Portuguese Empire. From Beginnings to 1807. Volume II: The Portuguese Empire, Cambridge: Cambridge University Press
  • Everett-Heath, John (2005): Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press
  • Fancisco, Albertino og Nujoma Agostinho (2011): Exorcising Devils from the Throne. São Tomé and Príncipe in the Chaos of Democratization, New York: Algora
  • Christy, Patrice (2001): «São Tomé and Príncipe», i M.I. Evans og L.D.C. Fishpool (red.): Important Bird Areas in Africa and Associated Islands: Priority Sites for Conservation, Cambridge: Birdlife International, s. 727–731
  • Harris, D. James (2009): «São Tomé, Príncipe, and Annobon», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, s. 808–811
  • Henriques, Maria Helena og Keynesménio Neto (2015): «Geoheritage at the Equator: Selected Geosites of São Tomé Island (Cameron Line, Central Africa)», Sustainability, bd. 7, nr. 1, s. 648–667; doi:10.3390/su7010648
  • Hodges, Tony og Malyn Newitt (1988): São Tomé and Príncipe. From Plantation Colony to Microstate, Boulder: Westview Press. ISBN 0-8133-0380-X
  • Newitt, Malyn (2003): «São Tomé and Príncipe: decolonization and its legacy, 1974–90», i Antonio Costa Pinto og Stewart Lloyd-Jones (red.): The Last Empire. Thirty years of Portuguese Decolonisation, Bristol: Intellect
  • Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013
  • Segura, Alonso (2006): WP/06/183 Management of Oil Wealth Under the Permanent Income Hypothesis: The Case of São Tomé and Príncipe, IMF Working Paper, WP/06/183
  • Seibert, Gerhard (2006): Comrades, Clients and Cousins. Colonialism, Socialism and Democratization in São Tomé and Príncipe, Leiden: Brill
  • Seibert, Gerhard (2013): «São Tomé and Príncipe: The first plantation economy in the tropics», i Robin Law, Suzanne Schwarz og Silke Strickrodt (red.): Commercial Agriculture, the Slave Trade and Slavery in Atlantic Africa, Woodbridge: James Currey, s. 54–78
  • Wirtz, Peter, Carlos Eduardo L. Ferreira, Sergio R. Floeter, Ronald Fricke, João Luiz Gasparini, Tomio Iwamoto, Luiz Rocha, Cláudio L. S. Sampaio og Ulrich K. Schliewen (2007): «Coastal Fishes of São Tomé and Príncipe islands, Gulf of Guinea (Eastern Atlantic Ocean) – an update», Zootaxa, nr. 1523, s. 1–48

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


statstubbDenne statrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
AfrikastubbDenne Afrikarelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.