São Tomé og Príncipe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 0°13′11″N 6°32′52″Ø

República Democrática de São Tomé e Príncipe
Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over República Democrática de São Tomé e Príncipe

Innbyggernavn Saotomeser, saotomesisk
Hovedstad São Tomé
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 184
1 001[a] km²
12 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 185
194 006[b]
HDI 0,558 (rangert som nr. 142)
Styreform Republikk
President Evaristo Carvalho
Statsminister Patrice Trovoada
Offisielt språk Portugisisk
Uavhengighet fra Portugal
12. juli 1975
Valuta Saotomesisk dobra (STD)
Nasjonaldag 12. juli
Nasjonalsang «Independência total»
ISO 3166-kode ST
Toppnivådomene .st
Kart over Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe
Kart over Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe er en øystat i Guineabukta vest for det afrikanske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to vulkanske øyer, Príncipe og São Tomé, som ligger omtrent 140 km fra hverandre. Hovedstaden er byen São Tomé. Landet var portugisisk koloni fra slutten av 1400-tallet til 1975.

Navn[rediger | rediger kilde]

Landet har navn etter de to øyene. São Tomé er oppkalt etter apostelen Tomas fordi portugiserne oppdaget øya på denne helgenens festdag, 21. desember, i 1471.[1] Portugiserne kalte først naboøya Santo Antaõ.[2] Den ble senere omdøpt til Príncipe til ære for prins Johan, som senere ble kong Johan III (regjerte 1521–1557). «Príncipe» er portugisisk for «prins». Prinsen fikk en tidel av inntektene fra øyas sukkerproduksjon.[2]

Statens offisielle navn er República Democrática de São Tomé e Príncipe. På bokmål er statens formelle navn Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe, mens kortnavnet er São Tomé og Príncipe.[3][4]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

De to øyene er en del av øyrekken som strekker seg diagonalt ut i Guineabukta som fortsettelse av den vulkanske Kamerunlinjen på det afrikanske fastlandet.
Ekvator går over den lille øya Rolas sør for São Tomé.

Landet omfatter de to øyene São Tomé og Príncipe i Atlanterhavet sør for Nigeria, utenfor kysten av Ekvatorial-Guinea og Gabon i Sentral-Afrika. De to øyene ligger mellom Bioko og Annobón, som begge tilhører Ekvatorial-Guinea. Ekvatorlinjen går 2 km sør for São Tomé over den lille øya Rolas.[5]

Landets økonomiske sone grenser mot Ekvatorial-Guineas og Gabons. I nordvest overlapper den med Nigerias og i 2001 inngikk de to landene en avtale om en felles forvaltningssone for utnyttelse av ressursene som finnes der.[6][7]

São Tomé og Príncipe er en fortsettelse av den vulkanske Kamerunlinjen på det afrikanske fastlandet. En kjede av øyer strekker seg videre fra Kamerunfjellet på fastlandet og ut i havet i sørvestlig retning til Bioko og videre til Príncipe, São Tomé og til slutt Annobón. Príncipe og São Tomé er oseanisk øyer, det vil si vulkaner som stiger bratt opp fra havbunnen, og er omgitt av dypt hav.[5] Øyene ble dannet fra midten til slutten av tertiær. Príncipe er 31 millioner år gammel, mens São Tomé 15,7 millioner år.[8]

Øyene er bratte, med en flatere lavlandssone.[5] I sør og vest er det høye fjell av vulkansk opprinnelse, mens landskapet flater ut på nordenden.[9] Fjellene er sterkt erodert. Jorda, med basalt og fonolitt, er relativ fruktbar.[5]

Øyene[rediger | rediger kilde]

São Tomé[rediger | rediger kilde]

Cão Grande er en vulkansk plugg med en høyde på 663 meter.

São Tomé ligger 140 km sørvest for Príncipe. Øya måler rundt 48 km fra nord til sør og 32 km fra øst til vest. Arealet er 845 km². Øya består av basalt og har to fjellkjeder. Den ene går i retning nord-sør, den andre går fra nordvest til sørøst.[10] Pico de São Tomé er høyeste punkt med 2024 moh. Andre fjell er Pico Ana de Chaves på 1635 meter, Pinheiro på 1612 meter og Calvaro på 1600 meter.[10] Fjellene er kraftig erodert med dype daler. Her og der står det igjen vulkansk plugger sør på São Tomé, blant annet Cão Grande og Cão Pequeno.[10] Cão Grande når en høyde på 663 meter.[11]

235 km², tilsvarende nesten 30 % av av øya, er satt av til nasjonalpark.[12] Parque Natural Ôbo omfatter sørvestdelen av øya, fra fjellene ved landets høyeste punkt og til sørvestkysten.

Den 24 km lange Rio Ió Grande er den lengste elva. Den har sitt utspring ved Pico de São Tomé. Andre elver er Abade og Manuel Jorge,[13] samt Rio do Ouro, Rio Quija og Rio Cantador.[14]

Príncipe[rediger | rediger kilde]

Fra Príncipe.

Príncipe ligger 225 km utenfor nordvestkysten av Gabon. Øya har et areal på 136 km².[8] Bergartene består av basalt i nord og fonolitt i sør.[10] Høyeste punkt er Pico de Príncipe på 948 moh., mens Mencorne når en høyde på 925 meter.[13] Den lengste elva, Papagaio, er 9 km lang og munner ut i Santo António nord på øya.[13]

Rundt halvparten av landområdet, 65 km²,[12] er vernet som nasjonalpark, Parque Natural Príncipe. I 2012 ble Príncipe med omkringliggende småøyer erklært som biosfærereservat innenfor rammen av UNESCOs program Mennesket og biosfæren.[15]

Småøyer[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de to hovedøyene finnes det 16 småøyer. Ved São Tomé ligger Santana, Sete Pedras og, lengst sør, Rolas. Bombom, Caroço, Bjoné de Jockey og Pedras Tinhosas med Tinhosa Grande og Tinhosa Pequena ligger ved Príncipe.[16]

Klima[rediger | rediger kilde]

Øyene ligger i det våte tropiske beltet. Temperaturen varierer fra et minimum på 18–21 ºC til et maksimum på 30–33 ºC.

På grunn av fjellene og den sørvestlige vinden faller det mest nedbør sør og sørvest på øyene.[17] Nord på São Tomé er klimaet tørrere på det savanneliknende landskapet.[18] På São Tomé faller det 1 000 mm nedbør i nordøst og 4 000 mm i sørvest.[5]

Årstidene styres av skiftningene i den intertropiske konvergenssonen.[19] Det er to regntider, sammenfallende med jevndøgn i mars og september.[19] Mellom disse ligger vindmånedene fra mai til august og hetemånedene fra desember til februar. Den lange tørre årstiden er mest markant i nord og øst og kan i sørvest være fraværende enkelte år.[17]

Bosettingsmønsteret har påvirket klima og vegetasjon.[20] Dette skjedde først da sukkerplantasjene ble anlagt og skogen nord på øya ble ryddet. Her har områder blitt uttørket, slik at det bare vokser gras og baobabtrær.[20]

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Saotoméibis (Bostrychia bocagei).

Øyene ligger i en biodiversitetshotspot og sammen med de andre øyene i Guineabukta er São Tomé og Príncipe preget av høy endemisme.[5] Det spesielle plante- og dyrelivet gjør at øyene sammenliknes med Galápagosøyene og Hawaiiøyene.[21]

Før europeerne kom, var trolig hele São Tomé skogdekt. De første europeerne merket seg særlig de store oca-trærne.[22] I den første koloniseringsperioden ble skogen ryddet for å skaffe jord til sukkerplantasjene. Senere ble skogen i lavlandet ryddet til kakaoplantasjer og fjellskogen ble hugget for å gi plass til kaffeplantasjer. Imidlertid ble en del av de store trærne spart, for å skaffe skygge til kaffebuskene og kakaotrærne.[23] Lavlandsskog er bevart i sørvest og sentralt på øya. På São Tomé er det bevart 240 km² med urskog, mens Príncipe har rundt 40 km².[5]

På São Tomé er det tre typer opprinnelig skog: Lavlandsskog fra kysten og opp til 800 meter, deretter fjellskog videre opp til 1400 meter og til slutt tåkeskog fra 1400 meter og opp til det høyeste punktet.[17] Skogen på Príncipe ligner på lavlandsskogen på São Tomé, men har ikke like stort biologisk mangfold.[17]

Vegetasjon på São Tomé.

Floraen kjennetegnes særlig av arter i maure-, orkidé- og vortemelkfamilien. På São Tomé finnes det 601 karplantearter (15 % endemiske), mens Príncipe har 314 (8 % endemiske).[24] Det er også en rik flora av bregner.[21]

Ved siden av mer utbredte flaggermusarter, finnes det to endemiske arter på São Tomé: Myonycteris brachycephala og Chaerephon tomensis. Øya har også en endemisk spissmusart, Crocidura thomensis, mens Príncipe har en endemisk underart av Crocidura poensis.[5]

To froskearter er endemiske til São Tomé, Nesionixalus thomensis og Ptychadena newtoni, og én til Príncipe, Leptoptelis palmatus. To arter finnes på begge øyene: Nesionixalus molleri og Phrynobatrachus dispar.[17] Ormepaddearten Schistometopum thomense er endemisk på São Tomé.[5]

Øyene er rike på endemiske krypdyr, blant annet tre forskjellige arter ormeslanger, flere gekkoarter og én skinkart.[5] 75 % av snegleartene er endemiske.[5] Slangearten Philothamnus thomensis lever bare på São Tomé.[17] Den finnes en giftig svart kobraslange.[23] Den beinløse skinkarten Feylinia polylepis og slangearten Typhlops elegans lever utelukkende på Príncipe. Gekkoarten Hemidactylus greefii, skinkarten Mabuya maculilabris og slangeartene Rhinotyphlops feae og Rhinotyphlops newtonii forekommer på begge øyene. Gekkoarten Lygodactylus thomensis lever i tillegg også på Annobón.[17] Da portugiserne ankom fantes det også krokodiller, både på land og i sjøen.[23] Disse ble utryddet.

Blant målerne finnes det 30 arter på São Tomé, hvorav 26 er endemiske, og 24 på Príncipe, hvorav 15 er endemiske.[24]

Tykknebbpirol (Oriolus crassirostris).

På São Tomé finnes de fire endemiske fugleslekter, på Príncipe lever det én.[5] Av 143 fuglearter hekker 72 på de to øyene og 28 arter er endemiske.[17] Blant de endemiske artene lever saotoméibis (Bostrychia bocagei), saotomédue (Columba thomensis), saotoméugle (Otus hartlaubi), svovelvarsler (Lanius newtoni), saotomésanger (Amaurocichla bocagei), kjempesolfugl (Dreptes thomensis), saotoméfink (Neospiza concolor) og tykknebbpirol (Oriolus crassirostris) på São Tomé, mens kritthodespeirops (Speirops leucopheus) og jungeldrongo (Dicrurus modestus) bare finnes på Príncipe. En underart av olivenibis (Bostrychia olivacea rothschildi) finnes bare på Príncipe og er landets sjeldneste fugl.[17] Oliventrost (Turdus olivaceofuscus) og skurrebrillefugl (Zosterops ficedulinus) finnes på begge øyene og er endemisk til disse.[17]

Pedras Tinhosas, to nakne, små øyer sør for Príncipe, holder det til sjøfugl, anslagsvis 100 000 hekkende par sotterne (Onychoprion fuscatus), 10–20 000 par svartnoddy (Anous minutu), 4–8 000 par brunnoddy (Anous stolidus), 1 500–3 000 par brunsule (Sula leucogaster).[17] Småtropikkfugl (Phaethon lepturus) hekker også. Det er to hekkesesonger per år, nærmere bestemt i de tørre periodene fra desember til januar og fra juni til august.[17]

Fiskelivet påvirkes av den østgående ekvatoriale motstrømmen og den ekvatoriale understrømmen som forbinder det østlige med det vestlige Atlanterhavet på høyde med øyene.[25] De 234 fiskeartene er en blanding av circumtropiske arter, arter hjemmehørende i tropisk Vest-Afrika, arter som er mest utbredt øst i det sørlige Atlanterhavet og arter som finnes på begge sider av det sørlige Atlanterhavet. 28 fiskearter er endemiske i Guineabukta.[25]

Grisunger i Ponta Figo.

Da portugiserne koloniserte øyene fantes det bare noen få nyttevekster: oljepalme, en type yam og muligens en type banan. Portugiserne introduserte husdyr som kveg, gris, sau, geit, høns og and.[26] São Tomé ble det første stedet der portugiserne eksperimenterte med introduserte nyttevekster.[23] Det ble innført vekster som sukkerrør, mais, fiken, forskjellige yams- og sitrusarter, kokospalme, maniok og søtpotet.[26] Introduksjonen av sitrus og kasju var særlig vellykket. Banan, brødfrukt og kokosnøtt fikk varig betydning som hovednæringsmiddel.[23] Noen av plantasjeavlingene har spredt seg til naturen og forvillede sukkerrør høstes for å lage brennevin.[23]

Monamarekatt (Cercopithecus mona) er introdusert på begge øyene. På São Tomé er snømus (Mustela nivalis) og afrikasivett (Civettictis civetta) introdusert og det finnes en forvillet bestand av gris. Andre introduserte arter er katt, svartrotte, brunrotte og husmus.[17]

Flere av fugleartene som lever på savannen kan ha blitt innført som burfugl eller for jakt.[17] Gullryggbisp (Euplectes aureus) er innført fra Angola.[17]

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Etter at plantasjene ble oppgitt etter uavhengigheten, har disse områdene dannet grunnlag for sekundærskog.[24] Sekundærskog, kalt capoeira, en blanding av gras, bambus, klatreplanter, blomstrende trær og forvillede kaffebusker.[23] En del endemiske arter lever i lavlandsskogen, som ryddes for å skaffe jordbruksland.[24]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Ved folketellingen i 2012 hadde landet en befolkning på 178 739.[27] Langt de fleste av innbyggerne bor på São Tomé. Príncipe hadde i 2012 en befolkning på 7 344.[28]

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Barn på São Tomé.

Landet har en kreolsk befolkning med grupper av ulikt opphav. Den største gruppen kalles forros (ofte forklart som å komme fra forro, «fri mann», men også forklart som å stamme fra carta de alforria, «fribrev»[29]) og består av kreolske etterkommerne etter portugisiske kolonister og afrikanske slaver. Gruppen har vært katolsk og hatt portugisisk som språk. Inntil 1850 eide medlemmer av denne gruppen det meste av jorda, og dominerte både kirken og lokalpolitikken, men tapte deretter kontroll over landeiendom i forbindelse med etablering av nye plantasjer og ble før uavhengigheten fortrengt av portugisere i styre og stell.[30]

Etter at slaveriet ble opphevet i 1875 rekrutterte portugiserne kontraktsarbeidere for å arbeide på plantasjene, fram til 1920 på betingelser som lignet mye på slaveri.[31] Kontraktsarbeidere ble hentet fra Angola og Mosambik og etterhvert også Kapp Verde. Dette var utgangspunktet for gruppen som kalles serviçais, som i 1920 utgjorde 60 % av folketallet.[31] Gruppens andel av befolkningen var falt til omkring 22 % i 1974. Etterkommere av kontraktsarbeidere kalles tongas.[31]

Angolares er en liten gruppe som bor sør ved São João-bukta sørøst på São Tomé. Gruppen er ment å være etterkommere etter angolanere som overlevde da et slaveskip forliste i 1544, men dette er fiksjon fordi angolarene har sitt opphav i rømte slaver.[32][33][34] Tradisjonelt har gruppen livnært seg av fiske.

Språk[rediger | rediger kilde]

Ved folketellingen i 2012 talte 98,4 % portugisisk.[35] I tillegg finnes det flere portugisiskbaserte kreolspråk. I 2012 talte 36,2 % saotomesisk (forro), 6,6 % talte angolar og 1 % lunguyè (principense).[35]

8,5 % kunne i 2012 kappverdekreolsk, 6,8 % fransk og 4,9 % engelsk.[35]

Religion[rediger | rediger kilde]

Befolkningen har tradisjonelt for det meste vært katolikker. Ved siden av katolisisme har elementer av afrikansk religion overlevd og skapt synkretiske uttrykk der tro på hekseri og seerevne er utbredt.[36]

Ved folketellingen i 2012 tilhørte 55,7 % av befolkningen Den katolske kirke.[37] 4 % var adventister, 3,4 % tilhørte Assembléia de Deus, 2,9 % tilhørte Den nyapostoliske kirke, 2,3 % tilhørte Maná-kirken, 2 % Igreja Universal do Reino de Deus og 0,8 % Deus é Amor. 1,2 % var Jehovas vitner. 5 % oppga å tilhøre andre trossamfunn og 21,2 % oppga å ikke ha noen religion.[37]

Historie[rediger | rediger kilde]

Øyene i Guineabukta ble kolonisert av Portugal sist på 1400-tallet. São Tomé og Príncipe opplevde to koloniseringsperioder og to kortvarige velstandsperioder basert på plantasjeøkonomi: den første på 1500-tallet basert på sukkerproduksjon, den andre sist på 1800-tallet basert på kakaoproduksjon. Begge perioder ble fulgt av nedgangstider.[38] I mellomtiden var landet dominert av den lokale kreolske samfunnsgruppen. Den siste koloniseringen førte til at denne gruppen ble fordrevet fra jorda de hadde kontrollert.

Første kolonisering[rediger | rediger kilde]

Monument over de portugisiske sjøfarerne som oppdaget øyene.

De to øyene var ubebodde da portugiserne fant dem i 1470-årene. Trolig ble São Tomé oppdaget 21. desember 1471 av João de Santarém og Pedro Escobar, mens Príncipe ble oppdaget 17. januar 1472.[39] Annobón lengst ute i Guineabukta ble oppdaget 1. januar 1471. Fernando Póo nærmest fastlandet ble oppdaget i 1472, som den eneste befolkede av øyene.[2]

Da Portugal etablerte kontakt med Kongo-riket i 1482 fikk São Tomé strategisk betydning.[2] Portugiserne håpet å etablere en nybyggerkoloni som kunne produsere sukker, forsyne fortet São Jorge da MinaGullkysten med matvarer og ellers være en trygg havn for skip på veg til og fra India. Det siste ble det ikke noe av, siden øyene lå utenfor de viktigste skipsrutene.[40] Etter at egnede avlinger var introdusert, kunne kolonien i 1510-årene forsyne São Jorge da Mina med matvarer.[41]

For å få etablert en koloni utstedte kronen i 1485 privilegier til en donatário.[40] Forholdene var imidlertid vanskelige, siden europeiske vekster ikke trivdes i klimaet og det heller ikke fantes tropiske nyttevekster. Malaria var utbredt. Koloniseringsforsøk i 1486 og 1490 mislyktes. Den første varige bosettingen ble grunnlagt i 1493 av Álvaro da Caminha.[42]

I 1500 ble det gitt privilegier for kolonisering av Príncipe. São Tomé gikk tilbake til kronen i 1522, mens Príncipe forble under Carneiro-familien til 1753.[43] Fram til 1586 var kronen representert på São Tomé ved en kaptein-general, deretter av en guvernør.[44]

De første årene var det vanskelig å holde kolonien i live. Dødeligheten blant europeerne var høy. Mange av nybyggerne var fanger som ble forvist til øyene. I 1490 deporterte kong Johan II flere hundre tvangsdøpte barn av jødiske familier til øyene.[45] I tillegg til portugisere, deltok spaniere, franskmenn og genovesere i koloniseringen. Blant de første nybyggerne var det også hvite slaver og minst én fri svart.[46] De fleste nybyggerne var deporterte fanger.[46]

São Sebastião-fortet ved byen São Tomé er fra 1575.

Portugisiske kolonister ble oppfordret til å få barn med afrikanske slaver og det vokste raskt fram en gruppe mulatter. Frigivelse av slaver var vanlig. Det første fribrevet er kjent fra 1499. I 1515 ga et kongelig dekret frihet til de hvite nybyggernes afrikanske koner.[29] Politikken med å frigi slaver var et forsøk på å sikre koloniens videre eksistens.[47] De frigitte afrikanske slavene og mulattene førte samme livsstil som de hvite og ble opphavet til de kreolske forroene.[47] Noen mulatter ble plantasjeeiere: Den første slike er dokumentert i 1521. På 1500-tallet fantes det også kvinner blant de velstående mulattene.[48] Forroene, som etterhvert ble stadig mer afrikanske, ble den dominerende befolkningsgruppen. Blant de frie forroene fantes det også slaveeiere.[49]

Mulattene fikk i 1520 kongelig godkjennelse til å inneha lokale offentlige embeter. I 1546 ble de likestilt med hvite nybyggere, de fikk stemmerett og rett til å sitte i byrådet.[29] São Tomé hadde fått byrettigheter i 1535. Det var de samme rettigheter som andre portugisiske byer hadde, med et eget byråd som fikk myndighet over hele øya.[44] Byrådet ble dominert av velstående plantasjeeiere. Fra 1548 til 1770 hadde byrådet rett til å utøve guvernørens myndighet i dennes fravær.[26] Etter dette ble guvernørfunksjonen ofte utøvd av kreoler.[44]

På 1500- og 1600-tallet var kolonien utsatt for angrep fra franskmenn og nederlendere. Vestindisk kompani fra Nederland okkuperte byen São Tomé med havn og fort fra 1641 til 1649.[50]

Kirken[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirken fulgte med de første kolonistene. Innen 1504 fantes det to kirker, en katolsk skole og Santa Casa de Misericórdia var til stede med et hospital.[51] Utover første del av 1500-tallet ble ni prestegjeld opprettet, hvorav et på Príncipe. Prestene drev også handel, inkludert slavehandel, eide jord og var involvert i konflikter med de politiske myndighetene. São Tomé bispedømme ble grunnlagt i 1534 som det nest eldste i Afrika, men den første biskopen ankom først i 1554.[52][51] Bispedømmet var underlagt Funchal bispedømmeMadeira til 1597, deretter Lisboa.[52] Fra 1677 til 1844 var det underlagt Bahia erkebispedømme i Brasil.[53] Mange forroer utdannet seg til prest i Bahia. Det utviklet seg et saotomesisk presteskap, som også satt sitt preg på domkapittelet. Ofte var domkapittelet i konflikt med den europeiske biskopen.[53]

Sukkerplantasjer og slavehandel[rediger | rediger kilde]

Kart over Afrika og Guineabukta fra 1600-tallet.

Da kolonien ble etablert fikk saotomeserne rett til å drive handel på kysten av Afrika og de ble dominerende i slavehandelen.[54] Fra 1490-årene var São Tomé og Príncipe et viktig marked for slaver fra Slavekysten, Nigerdeltaet og Fernando Póo.[55]

Madeira tok dyrking av sukkerrør til i 1420.[56] Produksjon av det samme ble satt i gang på São Tomé. Det ble etablert sukkerplantasjer og det var stort behov for arbeidskraft. São Tomé ble i tillegg transittsted for slaver til de spanske koloniene i Amerika. Fra 1530-årene ble området slavene ble tatt fra utvidet med strekningen fra Kongo til Angola.[57] I tillegg til Spansk Vestindia og Brasil, ble det også solgt slaver til det portugisiske fortet São Jorge da MinaGullkysten og til Europa.[57] São Tomés rolle som viktig transitthavn for slaver varte til begynnelsen av 1700-tallet.[58]

São Tomé fikk tropekolonienes første plantasjeøkonomi.[59] Kolonien utviklet seg til slavesamfunn før den transatlantiske slavehandelen tok til og sto som modell for plantasjeøkonomiene som ble etablert i den nye verden.[60]

Rundt 1520 ble det etablert sukkerproduksjon i stor skala basert på plantasjer med slavearbeidskraft.[61] Sukkerproduksjonen hadde først et kraftig oppsving som nådde en topp midt på 1500-tallet, for deretter å avta. Plantasjene, kalt roças, ble anlagt nord og nordøst på São Tomé og dekket på det meste en tredel av øya. Sukkerrørene ble bearbeidet i møller anlagt ved elver og bekker. Midt på 1500-tallet fantes det 60 sukkermøller, et tall som var steget til rundt 120 i 1600.[62] Det ble også anlagt plantasjer på Príncipe, men disse var mindre enn på naboøya.[63] På grunn av høy luftfuktighet var sukkeret som ble produsert på øyene av lav kvalitet.[39]

Antallet slaver er beregnet til mellom 9 000 og 12 000 på høyden av perioden med sukkerproduksjon.[64] Det første slaveopprøret fant sted i 1517.[65] Det største slaveopprøret fant sted i juli 1595 da lederen Amador samlet 5 000 slaver som angrep byen, ødela sukkermøller og raidet plantasjer. Opprøret ble nedkjempet av nybyggerne og den lokale militsen. Amador og andre opprørsledere ble henrettet, mens flertallet av de vanlige opprørerne fikk amnesti. Det var nye slaveopprør i 1617 og 1709.[34]

Mellom 1514 og 1527 ble det registrert import av 12 904 slaver. 5 % av disse rømte.[66] Rømte slaver etablerte samfunn, macambos, i det indre av São Tomé. I 1530-årene gjennomførte disse angrep på plantasjene og i 1533 begynte myndighetene en langvarig og kostbar kamp mot angriperne. Soldater og våpen måtte skaffes fra Portugal.[67] Den siste store militæroperasjonen fant sted i 1693 og etter dette avtok angrepene.[34]

Det selvstyrte samfunnet av rømte slaver fortsatte å eksistere sør på São Tomé til 1878 da kolonimyndighetene tok kontroll. Folket som levde der var da blitt kjent som angolares.[34]

Hus på peler.

Antallet europeiske hvite i den første koloniseringsperioden var trolig aldri over 1000.[68] I 1600 var det rundt 200 igjen. På 1700-tallet ble i stedet andre grupper sosialt og politisk dominerende: brancos de terra, mulatter og afrikanere som hevdet samme status som de hvite europeerne hadde gjort, og afro-portugisiske mestiços.[68]

Slavene bodde i landsbyer i tilknytning til plantasjen, der det også fantes et større hovedhus for plantasjeherren og hans familie.[63] Slavene ble ikke gitt kost og losji, men fikk et jordstykke der de kunne dyrke avlinger til eget forbruk.[69] Typisk ble det dyrket søtpotet og mais og holdt gris.[63] Slavene bygde hus av tre på peler, en byggeskikk som holdt seg.[70]

Fra slutten av 1500-tallet var São Tomé utgangspunkt for kontakt og handel med Ndongo.[71] Bortsett fra slavehandelen og sukkerindustrien, var São Tomé ikke viktig som handelssted.[68]

Plantasjeøkonomien brøt sammen etter 70 år med velstand. Båndene til Europa ble svekket og Brasil ble viktigere.[49] Nedgangen i sukkerindustrien fra 1580 skyldtes både utpining av jorda og skadedyr,[63] men også nederlandske angrep. Samtidig møtte saotomesisk sukker økt konkurranse fra Brasil og Vest-India. Politisk ustabile forhold, med konflikt mellom den lokale eliten, portugisiske embetsmenn og kirken, samt slaveopprør og angrep fra rømte slaver, bidro også til å gjøre forholdene vanskelige.[72]

Kart over øyene i Guineabukta fra 1740–49.

Levekårene på plantasjene ble dårligere. På 1600- og 1700-tallet opplevde øyene økonomiske nedgangstider. Forbudet som kom i 1614 mot å handle med Kongo, ble også et økonomisk tilbakeslag.[49] I 1736 var det bare sju sukkermøller igjen.[33][62] Noen plantasjer la om til selvbergingsjordbruk, med noe produksjon av sukker, bomull, ris og ingefær.[33] Det ble produsert maniokmel, palmeolje, kokosnøtt og frukt, samt holdt gris og høns. Slaveriet fortsatte, men mange slaveeiere var svarte.[73]

På 1700-tallet flyttet det økonomiske fokuset til Príncipe, som opplevde befolkningsøkning. I 1753 ble hovedstaden flyttet fra São Tomé til Santo António på Príncipe.[74] Leveforholdene i den nye hovedstaden var dårlige.[75] Det fantes ikke renovasjons- eller kloakksystem, drikkevannet ble hentet fra forurenset elvevann og i utkanten av byen fantes det permanent oversvømte områder. På grunn av dette led befolkningen av feber og vannbårne sykdommer.[75] Hovedstaden forble på Príncipe til 1852.[65]

Fernando Póo, Annobón og Ajudá[rediger | rediger kilde]

Portugal gjorde formelt krav på Fernando Póo innerst i Guineabukta. Kolonien omfattet i tillegg Annobón, der det ble gjort forsøk på å anlegge plantasjer. Plantasjene ble imidlertid oppgitt og overlatt til slavenes etterkommere.[74] Folk fra São Tomé dro til Annobón for å fiske.[76]

Fernando Póo og Annobón ble forvaltet som en del av kolonien sammen med São Tomé og Príncipe.[76] Portugal avsto Annobón og Fernando Póo til Spania ved Sankt Ildefonso-traktaten i 1777 og El Pardo-traktaten i 1778.[74]

I tillegg omfattet kolonien fra 1721 også fortet Ajudá i dagens Ouidah i Benin.[76] Fortet ble etablert i kongeriket Dahomey ved det som var et knutepunkt for slavehandelen. På 1800-tallet var fortet kontrollert av Sousa-familien, en kreolsk familien av brasiliansk opphav. Frankrike tok kontroll over Dahomey i 1886, men fortet fortsatte under portugisisk herredømme til 1961, da Dahomey ble selvstendig og fortet ble annektert etter at Portugal nektet å oppgi det.[76]

Andre kolonisering[rediger | rediger kilde]

Fram til midten av 1800-tallet ble kolonien i stor grad overlatt til seg selv.[77] Det var urolige tider i Portugal. I 1844 hadde kolonien en befolkning på 7 054 kreoler, 5 514 slaver og 185 hvite.[77]

Kakaotrær ble innført i 1822 og ble dyrket i stor skala fra 1855.

Båndene til Bahia ble brutt da Brasil ble selvstendig. I 1858 var det 11 katolske prester i kolonien, alle kreoler.[78] Med rekoloniseringen og den nye plantasjeøkonomien fulgte også en religiøs nykolonisering. I 1878 etablerte Real Colégio das Missões Ultramarinas de Cernache de Bonjardim seg for å drive arbeid blant forroene.[79] Imidlertid ble forroene ikke lenger ansett som egnet til prestetjeneste og utdannelsen av kreoler til dette stanset.[79]

Brasils selvstendighet i 1822 og slavehandelens opphevelse i 1836 fikk konsekvenser for kolonien. Kapital som var opptjent på slavehandelen med Brasil ble investert i plantasjer på São Tomé og Príncipe.[80]

Kaffe var innført i 1787 og i 1822 kom kakao.[80] Dette ble produkter for en ny plantasjeøkonomi. Kakao ble først innført til Príncipe som prydtre, men i 1855 begynte João Maria de Sousa e Almeida, som kom fra en mulattfamilie fra Bahia, produksjon av kakao i stor skala på São Tomé.[80] Fra São Tomé ble kakao brakt til Fernando Póo og derfra i 1879 videre til Gullkysten, som skulle bli en viktig konkurrent.[81] Sammenlignet med kaffe var kakao best egnet til dyrking med ufaglært arbeidskraft. Gode priser på verdensmarkedet stimulerte til satsing. Innen 1890 ble det produsert mer kakao enn kaffe.[81]

Plantasjene ble eid av interesser i Portugal, blant annet Banco Nacional Ultramarino.

Plantasjene utgjorde selvstendige samfunn med egen infrastruktur.[82] Da plantasjen til baron João Maria de Sousa e Almeida ble overtatt av Banco Nacional Ultramarino utgjorde den 80 km², med en jernbane på 50 km og med 2 500 angolanske kontraktsarbeidere og 50 europeiske ansatte.[80] Plantasjedriften førte til at flere portugisere kom til kolonien og i 1881 hadde den hvite befolkning økt til 526 menn og 46 kvinner, hvorav rundt halvparten var fanger eller deporterte.[82]

Utviklingen av den nye plantasjeøkonomien førte til at forroene ble presset bort fra jorda de til da hadde kontrollert.[82] Jordeiendommer ble kjøpt opp, men det ble også brukt tvang og bedrag i prosessen der 90 % av landbruksarealet gikk over på portugisiske hender fram til 1898. Dette skapte en varig bitterhet hos forroene.[82] Gruppen gikk over til å besette stillinger på lavere nivå i offentlig tjeneste.[83]

I tillegg til eksisterende jordbruksområder, ble nytt land dyrket opp slik at det meste av São Tomé ble dekket av plantasjer. Området der angolarene bodde ble i 1878 også tatt til plantasjedrift.[84] I 1913 ble det dyrket kakao på 62 500 hektar på Säo Tomé og 10 000 hektar på Príncipe.[82]

Kakaoproduksjonen nådde en topp i 1909.[85] Deretter avtok produksjonen, både på grunn av skadedyr, økt konkurranse og fallende priser. Fra 1930 var plantasjedriften lite effektiv og det var problemer med lønnsomheten.[85] Arealet som ble benyttet til kakaoproduksjon var i 1975 falt til 25 000 hektar.[85]

Slaveriet oppheves, kontraktarbeid innføres[rediger | rediger kilde]

Utsyn over byen São Tomé ca. 1870–1890.

I 1875 ga guvernøren frihet til de 7 500 slavene.[86] Dette skapte problemer for plantasjedriften. Plantasjene var arbeidsintensive og det var stadig mangel på arbeidskraft. De frigitte slavene ville ikke arbeide på plantasjene og verken forroene eller angolarene var villig til å ta manuelt plantasjearbeid.

I 1875 etablerte myndighetene Curadoria Geral dos Indígenas for å rekruttere kontraktsarbeidere, kalt serviçais, fra det afrikanske fastlandet.[87] Fra 1876 til 1879 ble 10 341 kontraktsarbeidere brakt til øyene, rundt halvparten fra Angola, de resterende fra Gabon, Gullkysten og Liberia. Deretter ble arbeidere hentet fra de portugisiske koloniene. I tillegg til Angola, ble det fra 1903 rekruttert kontraktsarbeidere fra Kapp Verde og fra 1908 fra Mosambik.[87] I 1895 ble det brakt inn 300 kinesere fra Macao.[87]

Kolonien hadde i 1900 en befolkning på 42 100, hvorav 19 430 var saotomesere, 21 510 kontraktsarbeidere og 1 190 hvite.[36] Innen utgangen av tiåret var forholdet endret og kontraktsarbeiderne og deres etterkommere var i flertall. I 1909 bodde det 35 533 kontraktsarbeidere, 6 987 tongaer, 23 651 saotomesere, 2 000 europeere og 50 asiater i kolonien.[36]

Fra São Tomé. Fotografi i boken Heures africaines. L'Atlantique – Le Congo av James Vandrunen, utgitt i 1899

Mellom 1902 og 1928 ble det brakt inn 99 821 kontraktsarbeidere, fra 1928 til 1958 i alt 84 397.[36] Kontraktsarbeidere forble en større gruppe enn de lokale kreolene fram til 1940.[88]

Kappverderne utgjorde et unntak ved at det som regel ble rekruttert ektepar, mens øvrige kontraktsarbeidere var menn.[88] I motsetning til angolanerne og mosambikerne, ble kappverderne dessuten, som saotomeserne, klassifisert som statsborgere, mens angolanerne og mosambikerne ble klassifisert som indígenas, innfødte.[89]

Plantasjene ble stort sett eid av selskaper basert i Lisboa og med fraværende eiere. Plantasjene utviklet seg til adskilte samfunn der kontraktsarbeiderne bodde i brakker.[88] Fram til 1950-årene kunne de heller ikke forlate plantasjene etter arbeidstid.[90] Det eksisterte således både geografiske og sosiale skiller mellom kontraktsarbeiderne og kreolsamfunnet av forroer.[91]

Kontraktsarbeidere fikk treårskontrakter.[87] Halvparten av lønnen ble holdt tilbake og skulle utbetales ved repatriering. Fram til 1909 var dette imidlertid bare en formalitet som ikke ble praktisert.[90] Kontraktene ble dessuten ofte ensidig forlenget uten samtykke fra arbeiderne.[90] Selv om det ikke var lov, ble det praktisert fysisk avstraffelse. Arbeidsforholdene førte til at britiske anti-slaveri-aktivister startet en kampanje som i 1909 ledet til boikott av saotomesisk kakao i Storbritannia og Tyskland.[90]

Butikk, fotografi hentet fra boken Heures africaines. L'Atlantique – Le Congo av James Vandrunen, utgitt i 1899

Blant forroene hadde det utviklet seg en litteratur og det ble utgitt aviser. Det dannet seg også en gruppe intellektuelle og gruppen rekrutterte politikere. De mest velstående blant forroene sendte sine barn til Portugal, Angola eller Brasil for utdannelse. Gruppen hadde imidlertid tapt kontrollen over jorda til nye plantasjeeiere og tapt posisjoner i koloniadministrasjonen til portugisere. På 1900-tallet var gruppen i nedgang.[92]

Fra 1900 til 1993, da en jordreform ble iverksatt, tilhørte det meste av den dyrkbare jorda plantasjene. Rundt 5 % av jorda besto av småeiendommer, glebas.[93] Dette var for det meste jordstykker nært hovedstaden eller andre byområder. Eiendommene kunne ha frukttrær, men spilte ellers ingen rolle i jordbruket. De var i stedet knyttet til forroenes status som frie og ble benyttet til å bygge hus på. Eiendomsgrensene ble markert av draketrær (Dracaena arborea) med hekker i mellom.[94]

Etter revolusjonen i Portugal i 1910 ble forholdene for kontraktsarbeiderne bedret og repatriering kom i gang.[95] Nye reformer ble innført etter andre verdenskrig, med helsetjenester og krav om skolegang for arbeiderbarn, og i 1961, da kontraktsarbeiderne formelt fikk samme status som saotomeserne. Gruppene av serviçais og tongas var lenge uten utdannelse, bodde isolert og hadde begrenset tilgang til helsetjenester.[31] Endringen av status hjalp imidlertid på sikt til med assimilering av kontraktsarbeiderne i gruppen av forroer.[95]

Helse, utdanning og offentlige virksomhet[rediger | rediger kilde]

Joaquim da Graça Correia e Lança var guvernør 1897–1899.

Fram til 1930-årene beholdt øyene sitt rykte for å være usunne for nyankomne.[96] Levealderen var kort og dødeligheten høy. Feber, syfilis og skabb var utbredt. I 1861-62 og i 1877 rammet en koppeepidemi.[97] Det var problemer med å skaffe rent drikkevann og vannbårne sykdommer som dysenteri og diare var utbredt. Malaria tok også mange liv, også i hovedstaden, på grunn av udrenerte våtmarksområder.[97] I 1908 ble dødeligheten på plantasjene, der innkvarteringsforholdene var dårlige, beregnet til 100 per 1000.[97] Tuberkulose og andre lungesykdommer spredte seg der raskt.

I 1820-årene spredte sovesyke seg til Príncipe og i andre halvdel av 1800-tallet førte den til stor dødelighet. Folketallet på øya var 1 122 i 1844. I 1912 var det 550 mennesker igjen.[98] Utviklingen førte til at det ble satt i gang en stor kampanje for å forbedre forholdene, blant annet ved å utrydde smittebærende dyr, drenering av myrområder og ved å rydde vegetasjonen nær bosettinger. I 1914 var tsetsefluene utryddet og helseforholdene bedret seg.[98]

I 1919 besøkte en britisk ekspedisjon under ledelse av Arthur Eddington Príncipe for å benytte en total solformørkelse til å prøve Albert Einsteins teori om generell relativitet.[99]

Koloniadministrasjonen var ikke villig til å bruke offentlige midler for å forbedre forholdene for befolkningen og brukte først på 1900-tallet bare beskjedne beløp på utdanning og helse.[100] Kommunikasjonene med omverdenen ble imidlertid forbedret: Det ble lagt telegraf- og telefonkabel til Europa og rederier ble subsidiert for å skaffe regelmessig skipsanløp. Mellom hovedstaden og Trinidade i innlandet ble det anlagt smalsporet jernbane.[100]

Skolevesenet var begrenset og utbygging av det gikk sakte. I 1952 åpnet den første videregående skolen.[31][101] Det var få arbeidsmuligheter for folk med utdanning og de som hadde utdannelse søkte seg som oftest utenlands. Saotomesere kunne få arbeid på lavere trinn i offentlig forvaltning og som oppsynsmenn på plantasjene, men de fikk ikke ledende stillinger.[101]

Under Estado Novo[rediger | rediger kilde]

I 1928 fikk kolonien et styre og stell bestemt av et eget carta orgânica.[100] Guvernøren skulle etter dette oppnevnes for fire år. Et regjeringsråd med to valgte medlemmer skulle assistere guvernøren. Senere kom det et lovgivende råd der sju medlemmer var valgt. Mannlige statsborgere, menn som sto i spissen for husholdninger, skattebetalende kvinner og andre nærmere bestemte kategorier hadde stemmerett. Verken regjeringsrådet eller det lovgivende råd hadde noe å si i budsjettspørsmål.[100] De to øyene utgjorde sammen én valgkrets ved valg til parlamentet i Lisboa. Elektoratet besto i 1967 av 5 085 velgere.[102] Øyene ble inndelt i to områder med hvert sitt lokalråd. São Tomé ble videre inndelt i sogn.[100]

Kakao til tørk

Fra 1939 ble det innført fireårsplaner som fikk noe fart i offentlige bygge- og anleggsvirksomhet.[102] Det ble bygget veier som forbandt det meste av São Tomé, bortsett fra sørvestdelen av øya, med hovedstaden.

Under Estado Novo holdt kakao seg som viktigste eksportprodukt og falt aldri til mindre enn 66 % av eksporten.[102] Fram til 1947 gikk all utførsel av kakao til Portugal, deretter ble Nederland et viktig marked for rundt en tredel av kakaoproduksjonen. Mens kaffe fikk stadig mindre betydning, økte produksjon av palmekjerner, palmeolje og kopra i betydning.[102] Det meste av importen kom fra Portugal, men andelen sank fra over 80 % i 1942, til rundt 75 % midt i 1960-årene og til rundt 50 % tidlig i 1970-årene.[102]

Batepá-massakren og frigjøringstanker[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom forroene og de portugisiske myndighetene var preget av mistro og konflikt. I 1953 fant Batepá-massakren sted. Forsøk på å utkommandere forroer til offentlig arbeid førte til motstand. Guvernøren truet med tvangsrekruttering til arbeid på plantasjene. Forroene forsvarte sin posisjon som frie og motsatte seg forsøk på tvangsarbeid.[31] Situasjonen utviklet seg til at medlemmer av sikkerhetsstyrkene ble drept og det ble utført represalier mot forroer.[103]

Carlos Graça var blant de første uavhengighetsforkjemperne. Han var statsminister 1994–95

Batepá-massakren ble et vendepunkt for forroenes politiske innstilling.[104] Etter hendelsene i 1953 dannet det seg en politisk elite i eksil i Lisboa, der saotomesiske studenter også kom i kontakt med eksilmiljøer fra andre portugisiske kolonier. Flere fra denne gruppen ble ledende politikere etter uavhengigheten, som Miguel Trovoada, Manuel Pinto da Costa og Carlos Graça.[105] Portugisiske myndigheter forsøkte aldri å inkludere gruppen av utdannede saotomesere i administrasjonen av kolonien og den ble i stedet inspirert av tanker om kolonifrigjøring og négritude. Nasjonalistene fikk sin politiske skolering i eksil i anti-imperialistiske miljøer.[83] Eksilmiljøet var tallmessig lite og saotomesisk nasjonalisme fikk liten utbredelse på øyene.[106]

I 1960 dannet en liten gruppe studenter som var hjemme på São Tomé organisasjonen Comitê pela Libertação de São Tomé e Príncipe (CLSTP), men gruppen fikk ingen utbredelse lokalt.[106][104] Den ble imidlertid med i Conferência das Organizações Nacionalistas das Colónias Portuguesas (CONCP), som samlet frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene og fikk gjennom dette en viss internasjonal status.[106] I november 1962 fikk CLSTP for første gang legge sin sak fram for FNs fjerde komité.[107] Da Organisasjonen for afrikansk enhet ble grunnlagt i 1963 fikk CLSTP observatørstatus.[107]

CLSTP-ledelsen var spredt på flere steder i utlandet. Etter å ha etablert seg i Conakry i Guinea i 1960, ble hovedkontoret året etter flyttet til Libreville i Gabon. Organisasjonen var preget av indre strid og i 1965 fantes det rivaliserende kontorer i Libreville så vel som i Accra i Ghana.[106] Kontakten med øyene var minimal,[107] og splittelsen gjorde at virksomheten i 1965 nærmest opphørte.[108]

Det kom nytt liv i nasjonalistbevegelsen i 1972 da Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe (MLSTP) ble dannet under ledelse av Manuel Pinto da Costa. Et eksilhovedkontor ble opprettet i Libreville.[108] MLSTP ble anerkjent av Organisasjonen for afrikansk enhet som den eneste legitime representant for det saotomesiske folk..[109][108]

Den portugisiske sosialistlederen Mario Soares ble i 1970 sendt i åtte måneders eksil på São Tomé.[101]

Under Biafrakrigen fra 1967 til 1970 skaffet separatistene forsyninger av våpen og mat via kolonien. Det førte til et økonomisk oppsving.[110] Utenlandske nødhjelpsorganisasjoner opprettet en luftbro og benyttet flyplassen på São Tomé for å fly nødhjelp til Biafra.[111]

Escola Técnica Silva e Cunha åpnet i 1969. Skolen har skiftet navn til Liceu Nacional

Politisk endret forholdene i kolonien seg lite. Det ble holdt valg til det lovgivende råd, men det var uten makt. Øyene valgte én representant til parlamentet i Lisboa. Valgene foregikk uten politisk konkurranse mellom kandidater eller partier.[104] Før nellikrevolusjonen i Portugal 25. april 1974 drev ikke uavhengighetsbevegelsen politisk aktivitet på øyene.[112] Organisasjonens ledere samlet seg i Libreville i Gabon. I motsetning til i de portugisiske koloniene på det afrikanske kontinentet, der det før uavhengigheten ble ført væpnet kamp mot kolonimakten, var forholdene på São Tomé og Príncipe fredelige. Selvstendigheten kom mest som en følge av omveltningen i Portugal.[113]

Uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Ved uavhengigheten i 1975 var São Tomé og Príncipe den minste av de portugisiske koloniene. Økonomien var avhengig av kakao, dyrket på plantasjer eid av portugisere, men med gammelt utstyr og produksjonsmetoder. Produksjonen hadde gått jevnt nedover siden 1925 og lå i 1974 på 7 400 tonn. De øverste stillingene i koloniadministrasjonen, politiet og militærvesenet, var besatt av portugisere, som også ledet driften av plantasjene.[114] I 1974 talte den hvite befolkningen omkring 2 000 personer.[115] Gruppen av serviçais og tongas utgjorde da færre enn 20 000 av en befolkning på i alt 90 000.[31]

Uavhengighetsbevegelsen ble først aktiv på øyene etter statskuppet i Lisboa i 1974.[113] Nellikrevolusjonen i Portugal førte til politiske mobilisering mot kolonimakten på øyene.[108] Den nye presidenten, António de Spínola, så for seg en føderalt løsning der koloniene etter folkeavstemninger beholdt sine bånd til moderlandet. På øyene dukket det opp partier som støttet denne tanken.[108] I mai 1974 ble Frente Popular Livre (FPL) etablert på São Tomé. Organisasjonen gikk inn for økende selvstyre og føderasjon med Portugal.[116] FLP fikk følge av Partido Liberal og Centro Democrático de São Tomé e Príncipe.[108] En støttegruppe for MLSTP, Associação Cívica pro-MLSTP (Cívica), ble dannet og det kom studenter fra Portugal for å støtte mobiliseringen.[116] Mens MLSTP-ledelsen holdt seg i eksil, mobiliserte Associação Cívica pro-MLSTP på øyene og holdt sin første demonstrasjon 29. juni 1974.[117]

I mai 1974 fant det første uformelle møtet mellom de nye makthaverne i Portugal og MLSTP sted i London.[118][108] Etter at Vasco Gonçalves ble statsminister i en ny midlertidig regjering i juli 1974, ble kolonien innrømmet rett til selvstendighet.[117]

Det kom til økende sosial uro og streik. Streiker på plantasjene spredte seg til offentlig sektor. Økende bekymring blant de hvite kolonistene førte til at guvernøren ba om militære forsterkninger, noe som igjen førte til uro i flertallsbefolkningen. Soldater i det lokalt oppsatte infanterikompaniet forsynte seg av et våpenlager. Den 5. september 1974 holdt Associação Cívica pro-MLSTP en stor demonstrasjon der én person ble skutt og drept av militærpolitiet.[117]

I august besøkte både Cívica og FLP ledelsen i MLSTP i Gabon og FLP besluttet å oppløse seg selv og gå med i MLSTP.[119]

MLSTP og representanter for regjeringen i Lisboa møttes i Libreville i september og oktober. Portugal anerkjente da MLSTP som eneste legitime representant for det saotomesiske folk.[120] Forhandlinger om uavhengighet startet i Algerie i november. Den 26. november kom partene til enighet og selvstendighetsprosessen og uavhengighetsdatoen ble satt til 12. juli 1975.[121][122]

Det ble avtalt at landet i mellomtiden skulle styres av en portugisisk høykommissær og en overgangsregjering ledet av en statsminister utnevnt av MLSTP.[121] Overgangsregjeringen skulle ha både lovgivende og utøvende makt. Den fikk i oppdrag i forberede valg til en grunnlovgivende forsamling.

Overgangsregjeringen ble innsatt 21. desember 1974. MLSTPs visegeneralsekretær, Leonel Mário d'Alva, ble statsminister. Ytterligere én representant fra eksilbevegelsen ble minister, mens Associação Cívica pro-MLSTP fikk tre ministre og Portugal var representert med én. Overgangsregjeirngen var preget av indre splid og det var motsetninger i forholdet til høykommissæren, den tidligere guvernøren António Elísio Capelo Pires Veloso.[123] I Associação Cívica fantes det radikale medlemmer, mens MLSTPs ledelse var preget av moderate krefter. Framtiden til det 250–300 mann sterke Companhia de Caçadores de São Tomé bestående av saotomesiske soldater skapte særlig strid, med krav fra MLSTP om at kompaniet skulle oppløses.[124] Situasjonen roet seg etter at MLSTPs leder Manuel Pinto da Costa ankom São Tomé i midten av mars 1975.[124] Striden mellom moderate og radikale i uavhengighetsbevegelsen endte med seier for de moderate med Manuel Pinto da Costa og Miguel Trovoada i spissen.[125]

I overgangsperioden forlot portugiserne kolonien i stort antall, noe som rammet plantasjene, næringsliv forøvrig og offentlig forvaltning. Portugisiske statstjenestemenn vendte tilbake til moderlandet og ble erstattet av saotomesere.[126] Alle de omkring 2000 hvite forlot kolonien.[123] Portugal fullførte tilbaketrekkingen av sine soldater 11. juli 1975.[127]

Det ble innført universell stemmerett og to tredeler av den voksne befolkningen registrerte seg for å stemme.[127] MLSTP vant alle de 16 mandatene i den grunnlovgivende forsamlingen. Den 12. juli 1975 erklærte forsamlingen São Tomé og Príncipe som uavhengig og ga all makt til MLSTP, som ved sitt politbyrå valgte Manuel Pinto da Costa til landets president.[127]

Da São Tomé og Príncipe ble en selvstendig stat 12. juli 1975 avsluttet landet en av de lengste kolonihistoriene: Portugal hadde kontrollert øyene i 500 år.[128] Landet var et av de første som ble kolonisert av en europeisk makt og et av de siste som fikk selvstendighet.[129]

Ettpartistat[rediger | rediger kilde]

Det utviklet seg et tett samarbeid med Øst-Tyskland. Her er en saotomeseren Bernadino Silva og Jürgen Pohlen fra Instituts für Tropische Landwirtschaft ved Karl-Marx-Universität i Leipzig i 1984

Økonomien i det nylig selvstendige landet var dominert av plantasjene, roças. I september 1975 ble plantasjene som var forlatt av de portugisiske eierne nasjonalisert.[130] Da hadde plantasjearbeidere allerede ryddet jord i sekundærskog tilhørende eiendommene og etablert seg som småbrukere. Plantasjene ble forsøkt drevet som arbeiderstyrte kollektivbruk, men i 1978 tok myndighetene over og etablerte 15 statsbruk. Endringen førte til opprettelsen av mange nye stillinger i administrasjon og støtteapparat, mens det var vansker med å rekruttere arbeidskraft til manuelt arbeid. Kakaoproduksjonen tok seg ikke opp til nivået før selvstendigheten.[130]

Etter selvstendigheten inntok landet en alliansefri holdning i utenrikspolitikken.[131] Landet fikk medlemskap i De forente nasjoner, ble med i den alliansefrie bevegelse og i Organisasjonen for afrikanske enhet. CONCP ble omgjort til en løs mellomstatlig gruppering, der utenriksministrene møttes første gang på São Tomé i 1976.[132] Formelt støttet landet den tredje verdens saker og ønsket et mer rettferdig forhold mellom nord og sør. Det ble gitt militant støtte til frigjøring i det sørlige Afrika. Med unntak av nære bånd til Angola, var imidlertid forbindelsene til afrikanske land begrenset.[131] Landet nærmet seg Sovjetunionen og østblokken.

I 1977 sluttet landet seg til Lomé-konvensjonen og fikk tilgang til økonomisk bistand fra EF.[133] Landet ble medlem av Den afrikanske utviklingsbanken.[134] I 1983 gikk det med i De sentralafrikanske staters økonomiske fellesskap.[135] Fra midten av 1980-årene arbeidet myndighetene for å forbedre forholdet til vestlige land.[136] Da søkte landet også å tiltrekke seg utenlandske investeringer i landbrukssektoren.[130]

Det geografisk isolerte, fattige og nylige selvstendige landet hadde begrensede midler til å etablere diplomatiske forbindelser med andre stater.[136] I tillegg til ambassader i Lisboa, Brussel, Luanda og Libreville, ble det etablert ambassade i Moskva. Landet hadde en ambassade ved FN i New York og etablerte ambassade i Washington, D.C. i 1985.[136] I 1980-årene var det bare Portugal som hadde en ambassadør fast stasjonert i São Tomé.[136]

Forbindelsene med Angola utviklet seg til å bli de tetteste. Regjeringen i São Tomé og Príncipe fryktet for sin egen makt og Angolas regjering fryktet at øyene skulle bli brukt som base for invasjon av angolansk territorium. I 1978 sendte Angola tropper til øyene og i april 1978 landene undertegnet en avtale om militærhjelp.[137] Angola bisto også på andre måter. Saotomesiske fiskere fikk rettigheter i angolansk farvann, det ble gitt hjelp til rehabilitering av en av de største plantasjene og flyselskapet TAAG etablerte flyforbindelse. Fram til 1986 leverte Angola petroleumsprodukter på fordelaktige vilkår.[137]

Forholdet til Gabon var vanskeligere. Air Gabon hadde flyginger fra landet ble uavhengig til 1977.[134] São Tomé og Príncipe søkte å forbedre forbindelsene og ved midten av 1980-årene bedret forholdet seg såpass at president Omar Bongo bestemte seg for å utvise medlemmer av Frente de Resistência Nacional de São Tomé e Príncipe (FRNST).[135]

Utenrikspolitisk nærmet landet seg Sovjetunionen og andre østblokkland. Sovjetunionen hadde ikke strategisk interesse av landet, men bidro med et fåtall pansrede personellkjøretøyer.[138] I 1975 ble det undertegnet en avtale med Kina om økonomisk og teknisk samarbeid. Kina bidro blant annet med leger og i 1985 begynte byggingen av et stort folkepalass med en publikumskapasitet på 1 000.[139] I 1983 ble det undertegnet en avtale med Cuba, som ga sivil bistand.[140] Det var også samarbeid med Bulgaria og Jugoslavia. Mest omfattende ble samarbeidet med Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland), som ble en av landets viktigste handelspartnere. Øst-Tyskland kjøpte kakao til en pris som lå over verdensmarkedet, mot kjøp av østtyske varer og tjenester.[140] Øst-Tyskland bidro med byggingen av et teglverk og et bryggeri.[140]

Etter selvstendigheten og orienteringen mot Angola og østblokklandene, forble forholdet til Portugal og andre vestlige land viktig. De tette økonomiske og sosiale forbindelsene til Portugal fortsatte og på uavhengighetsdagen undertegnet de to landene en samarbeidsavtale.[133] Sammen med Portugal finansierte Algerie utvidelsen av rullebanen på landets internasjonale lufthavn, et arbeid som sto ferdig i 1984.[134] Den forlengede rullebane muliggjorde bedre flyforbindelser til Portugal.[133]

President Manuel Pinto da Costa på besøk i USA i 1986.

I håp om å tiltrekke seg mer bistand og økte utenlandsinvesteringer, gikk president Manuel Pinto da Costa fra 1985 i gang med å forbedre forholdet til vestlige land.[136] Samtidig ble de igangsatt reformarbeid internt for å bedre økonomien.[136] Vestlige land og internasjonale utviklingsorganisasjoner var den viktigste kilden til bistand.[141] Nederland var en viktig avtaker av kakao. Frankrike bidro med landbruksbistand.[142] USA bidro i 1986 med midler til opplæring av saotomesiske offiserer i USA.[143]

Til tross for utenlandsk bistand fortsatte den økonomiske tilbakegangen etter uavhengigheten.[144] Fattigdommen økte. Korrupsjon grep om seg. De 15 årene med sosialistisk ettpartistyre var politisk kjennetegnet av autoritært styre og menneskerettighetsbrudd, økonomisk av rask nedgang og lederskapets misbruk av offentlige midler til egen fordel.[144] Landet har vært kjennetegnet av politisk ustabile forhold.[144]

Etter ti års økonomisk nedgang hadde ettpartiregimet tapt sin legitimitet. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet ble bedt om hjelp. Strukturtilpasningsprogrammet som kom ble fulgt av økonomisk liberalisering og større politisk frihet.[145]

Demokratisering[rediger | rediger kilde]

Etter 15 års selvstendighet gjennomgikk landet en ny grunnleggende omveltning, men innføring av demokrati og markedsøkonomi. Landet var tidlig ute med demokratisering av ettpartistaten. Det var første land i Afrika som holdt en nasjonal demokratiseringskonferanse og andre land som holdt flerpartivalg.[146]

Konkurranse innad i den politiske eliten om kontroll med statens ressurser og utenlandske midler har ført til politisk ustabilitet også i det formelt demokratiske systemet der det avholdes frie valg og partiene veksler om makten.[147]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Styret bygger på forfatningen fra 1990. Landet er en demokratisk republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Nasjonalforsamlingen har 55 medlemmer, valgt for fire år. Regjeringen blir nominert av forsamlingen og utnevnes av presidenten. Príncipe fikk et visst utstrakt selvstyre i 1994, med en egen regjering og regional forsamling.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Landet er inndelt i sju distrikter, hvorav seks er på São Tomé og ett på Príncipe.[148] Distriktene Água Grande, Cantagalo, Caué, Lembá, Lobata og Mé-Zóchi ligger på São Tomé, mens Pagué ligger på Príncipe. Distriktene har lokalt selvstyre og det velges distriktsråd for tre år om gangen.[148]

Distriktet Água Grande, der hovedstaden São Tomé ligger, er det mest folkerike, etterfulgt av nabodistriktet Mé-Zóchi.[149]

Príncipe utgjør siden 1995 en egen autonom region.[148]

Kart Distrikt Areal
km²
Folketall
(2012)[149]
Hovedstad
SaoTome AguaGrande.png Água Grande 3&501&16.9&16,9 69 772 São Tomé
SaoTome Cantagalo.png Cantagalo 3&502&119&119,0 17 169 Santana
SaoTome Caue.png Caué 3&502&267&267,0 6 062 São João dos Angolares
SaoTome Lemba.png Lembá 3&502&229.5&229,5 14 676 Neves
SaoTome Lobata.png Lobata 3&502&105&105,0 19 414 Guadalupe
SaoTome MeZochi.png Mé-Zóchi 3&502&122&122,0 44 763 Trindade
SaoTome Pague.png Pagué 3&502&142&142,0 7 344 Santo António

Forsvar[rediger | rediger kilde]

Kystvakten er siste tilskudd til landets forsvarsstyrker. Her deler en amerikansk besetningsmedlem fra USS «Kauffman» musikk i forbindelse med et flåtebesøk for å styrke forsvarssamarbeidet mellom USA og São Tomé og Príncipe.

Presidenten er øverstkommanderende for landets forsvarsstyrker.[150] Posten som forsvarsminister er kombinert med posten som minister for indre sikkerhet (Ministro da Defesa e Ordem Interna).

Forsvarsstyrkene, Forças Armadas de São Tomé e Príncipe, består av en hærkomponent (Exército), en marinekomponent eller kystvakt (Guarda Costeira de São Tomé e Príncipe), en presidentgarde (Guarda Presidencial) og en nasjonalgarde.[151] Styrkene har sparsomt med ressurser og materiell.

Forsvaret besto opprinnelig bare av hærstyrker med opphav i kolonitidens Companhia de Caçadores.[152] Etter omorganisering av forsvaret ved en ny lov av 2010 fikk landet også en sjøforsvarsstyrke i form av en kystvakt. I 2013 tilhørte omkring 100 av landets 800 mann under våpen kystvakten.[150] Brasil har bistått landet med opplæring og noe materiell, donerte i 2014 en patruljebåt til kystvakten[153] og har bistått med etableringen av marineinfanteri.[154][155]

Landet har hatt militærsamarbeid med Portugal, USA og Frankrike.[150] Forsvarssamarbeidet med Angola har også vært tett, med angolanske styrker stasjonert i landet til 1991.[152] Fram til 1990-årene ble landets militær utdannet i Sovjetunionen og andre østblokkland, særlig Øst-Tyskland og Cuba, et samarbeid som opphøre da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Samarbeid med Russland for opplæring av personell ble gjenopptatt i 2013.[150]

Landets militære har flere ganger intervenert i politikken. Det var militærkupp i 1995 og 2003.[152] Dårlige lønns- og arbeidsvilkår samt påstander om forfremmelser av offiserer gjennom nepotisme har skapt uro.[151][152]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

São Tomé og Príncipe er et fattig land med en utenlandsgjeld på over 210 millioner amerikanske dollar (2013).[156] Landet er avhengig av å importere det meste av forbruksvarer, drivstoff og en god del mat, mens det hovedsakelig eksporterer kakao, i tillegg til noe kaffe, kopra og palmeolje. De fleste arbeidsplassene finnes i jordbruket.

Landet har også naturressurser som fisk og vannkraft, og er i ferd med å utforske petroleumsressurser i sine territorialfarvann.

Ellers er turismen en kommende vekstnæring. Flere europeiske selskaper etablerer seg her.

Økonomiske nøkkeltall Verdi [US$]  % av BNP År, kilde
BNP 0,07 mrd 2006, UN Statistics
BNP (vekst) 5,5 2006, UN Statistics
Industriproduksjon 5,5 2006, UN Statistics
Konsumpriser 17,2 2006, UN Statistics
Arbeidsløshet 14,0 2000 UN Statistics
Handelsbalanse –0,07 mrd 2006, UN Statistics
Betalingsbalanse –0,02 mrd 2002, WTO Trade Profiles
Utviklingshjelp
BNP per innbygger 465 2005, UN Statistics

Sentralbank, valuta og bankvesen[rediger | rediger kilde]

Sentralbanken er Banco Central de São Tomé e Príncipe (BCSTP). Den har sine røtter i filialen Banco Nacional Ultramarino (BNU) etablerte i kolonitiden.[157] Etter uavhengigheten ble den nasjonalisert og i 1976 omdøpt til Banco Nacional de São Tomé e Príncipe (BNSTP). Nasjonalbanken fungerte både som sentralbank, forretnings- og utviklingsbank. I 1992 ble banksektoren reformert og Banco Central de São Tomé e Príncipe ble etablert. Den tar seg av pengepolitikken, står for utgivelse av pengeenheten dobra og fører tilsyn med bank- og finanssektoren.[157]

Dobra (forkortet Db, valutakode STD) ble innført som myntenhet etter uavhengigheten og erstattet escudo med kursen 1:1. I 2010 ble dobraen knyttet til euro med en kurs på 24 500 dobra for 1 euro.[158]

Ecobank São Tomé e Príncipe tilhører Ecobank som har hovedkontor i Togo

I mai 2017 fantes det seks private banker.[159] Banco Internacional de São Tomé e Príncipe (BISPT) ble etablert i 1993 ved reorganiseringen av BNSTP.[160] Flere av de private bankene tilhører afrikanske bankgrupper. Afriland First Bank São Tomé e Príncipe er en del av Afriland First Bank med hovedkontor i Kamerun, Ecobank São Tomé e Príncipe tilhører Ecobank med sete i Togo og BGFI Bank STP er en del av BGFIBank Group fra Gabon. Energy Bank STP er en del av den vestafrikanske Energy Bank-gruppen med hovedkontor i Ghana. Gruppen eies av Global Fleet.[161] Banco Privado São Tomé e Príncipe ble etablert i 2005 av kamerunske og andre internasjonale investorer.[162]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Høytider og fridager[rediger | rediger kilde]

Landet har åtte offentlige fridager.[163] Årets første fridag er første nyttårsdag. 3. februar, dagen Batepá-massakren fant sted i 1953, er offentlig fridag til minne om uavhengighetsmartyrene.[164] Videre er arbeidernes dag, 1. mai, offentlig fridag. Selvstendighetsdagen 12. juli er til minne om uavhengigheten i 1975. 6. september er de væpnede styrkers dag, mens 30. september er jordreformdagen. Festdagen for apostelen Tomas, 21. desember, er offentlig fridag. Det er også første juledag.[163]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Foredrag ved Instituto Superior Politécnico (ISP), som i 2014 ble innlemmet i Universidade de São Tomé e Príncipe (USTP)

Da landet ble selvstendig i 1975 fantes det ikke høyere utdanningstilbud.[165] I årene som fulgte dro saotomesere til Portugal eller til land i østblokken for universitetsstudier.

I 1994 ble et privat lærested for regnskap, administrasjon og informasjonsvitenskap, Instituto Universitário de Contabilidade, Administração e Informática (IUCAI), etablert. Det offentlige Instituto Superior Politécnico (ISP) ble grunnlagt i 1996 og åpnet dørene for studenter året etter. Her ble det tilbudt laveregradsstudier i blant annet matematikk, biologi, historie, portugisisk og fransk. I 2014 ble ISP slått sammen med institusjoner for landbruk, lærerutdanning og helsevitenskap til Universidade de São Tomé e Príncipe (USTP), landets første offentlige universitet.[166]

Portugisiske interesser etablerte i 2005 det private lærestedet Universidade Lusíada de São Tomé e Príncipe (ULSTP) som tilbyr studier i rettsvitenskap, bedriftsledelse og informasjonsvitenskap.[165]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Everett-Heath 2005, s. 469.
  2. ^ a b c d Seibert 2006, s. 23.
  3. ^ «Statsnavn og hovedsteder – S», Utenriksdepartementet. Lest 11. mai 2016.
  4. ^ «Navn på stater», Språkrådet. Lest 11. mai 2016.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Harris 2009, s. 809.
  6. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 50 og 134.
  7. ^ Segura 2006, s. 5.
  8. ^ a b Harris 2009, s. 808.
  9. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 2.
  10. ^ a b c d Hodges og Newitt 1988, s. 5.
  11. ^ Henriques og Neto 2015.
  12. ^ a b «National Parks» Arkivert 2 april 2016 hos Wayback Machine., Obo Natural Parks. Lest 16. juni 2016.
  13. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 6.
  14. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 11.
  15. ^ «The Island of Príncipe», UNESCO, september 2012. Lest 16. juni 2016.
  16. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 15.
  17. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Christy 2001.
  18. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 16.
  19. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 7.
  20. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 10.
  21. ^ a b «Islands of São Tomé and Príncipe of the coast of Equatorial Guinea», World Wildlife Fund. Lest 11. mai 2016.
  22. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 13.
  23. ^ a b c d e f g Hodges og Newitt 1988, s. 14.
  24. ^ a b c d Harris 2009, s. 810.
  25. ^ a b Wirtz et al. 2007.
  26. ^ a b c Seibert 2013, s. 60.
  27. ^ Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 20.
  28. ^ Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 21.
  29. ^ a b c Seibert 2013, s. 59.
  30. ^ Newitt 2003, s. 38.
  31. ^ a b c d e f g Newitt 2003, s. 39.
  32. ^ Seibert 2006, s. 42–43.
  33. ^ a b c Disney 2009, s. 114.
  34. ^ a b c d Seibert 2013, s. 65.
  35. ^ a b c Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 49–53.
  36. ^ a b c d Seibert 2006, s. 50.
  37. ^ a b Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 39–40.
  38. ^ Seibert 2006, s. 2 og 7.
  39. ^ a b Seibert 2013, s. 56.
  40. ^ a b Seibert 2013, s. 57.
  41. ^ Seibert 2013, s. 61.
  42. ^ Seibert 2006, s. 24.
  43. ^ Seibert 2013, s. 58.
  44. ^ a b c Seibert 2006, s. 33.
  45. ^ Disney 2009, s. 110.
  46. ^ a b Seibert 2006, s. 25.
  47. ^ a b Seibert 2006, s. 28.
  48. ^ Seibert 2006, s. 28–29.
  49. ^ a b c Seibert 2006, s. 30.
  50. ^ Seibert 2013, s. 62.
  51. ^ a b Seibert 2006, s. 31.
  52. ^ a b Seibert 2013, s. 61–62.
  53. ^ a b Seibert 2006, s. 32.
  54. ^ Disney 2009, s. 79.
  55. ^ Seibert 2013, s. 66.
  56. ^ Seibert 2006, s. 22.
  57. ^ a b Disney 2009, s. 113.
  58. ^ Seibert 2013, s. 68.
  59. ^ Seibert 2013.
  60. ^ Seibert 2013, s. 55.
  61. ^ Disney 2009, s. 112.
  62. ^ a b Seibert 2013, s. 71.
  63. ^ a b c d Disney 2009, s. 112–113.
  64. ^ Seibert 2013, s. 63.
  65. ^ a b Seibert 2006, s. 35.
  66. ^ Seibert 2013, s. 63–64.
  67. ^ Seibert 2006, s. 36.
  68. ^ a b c Disney 2009, s. 111.
  69. ^ Seibert 2006, s. 27.
  70. ^ Seibert 2006, s. 27.
  71. ^ Disney 2009, s. 70.
  72. ^ Seibert 2013, s. 74–75.
  73. ^ Seibert 2013, s. 76.
  74. ^ a b c Disney 2009, s. 115.
  75. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 41.
  76. ^ a b c d Hodges og Newitt 1988, s. 4.
  77. ^ a b Seibert 2006, s. 39.
  78. ^ Seibert 2006, s. 48.
  79. ^ a b Seibert 2006, s. 49.
  80. ^ a b c d Seibert 2006, s. 40.
  81. ^ a b Seibert 2006, s. 44.
  82. ^ a b c d e Seibert 2006, s. 41.
  83. ^ a b Seibert 2006, s. 7.
  84. ^ Seibert 2006, s. 42.
  85. ^ a b c Seibert 2006, s. 45.
  86. ^ Seibert 2006, s. 46.
  87. ^ a b c d Seibert 2006, s. 47.
  88. ^ a b c Seibert 2006, s. 51.
  89. ^ Seibert 2006, s. 56.
  90. ^ a b c d Seibert 2006, s. 52.
  91. ^ "Seibert 2006, s. 57.
  92. ^ Newitt 2003, s. 38.
  93. ^ "Seibert 2006, s. 38.
  94. ^ "Seibert 2006, s. 38–39.
  95. ^ a b Seibert 2006, s. 53.
  96. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 52.
  97. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 53.
  98. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 54.
  99. ^ Strømme, Alex: «Solformørkelser – unike anledninger til å forstå naturen», naturfag.no, 28. oktober 2015. Lest 5. mars 2017.
  100. ^ a b c d e Hodges og Newitt 1988, s. 42.
  101. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 45.
  102. ^ a b c d e Hodges og Newitt 1988, s. 43.
  103. ^ Newitt 2003, s. 38.
  104. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 91.
  105. ^ Newitt 2003, s. 39–40.
  106. ^ a b c d Newitt 2003, s. 40.
  107. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 92.
  108. ^ a b c d e f g Hodges og Newitt 1988, s. 93.
  109. ^ Newitt 2003, s. 41.
  110. ^ Seibert 2006, s. 97.
  111. ^ Reportasje om luftbroen i Biafra, NRK, 25. februar 1969.
  112. ^ Seibert 2006, s. 100.
  113. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 90.
  114. ^ Newitt 2003, s. 37.
  115. ^ Newitt 2003, s. 38.
  116. ^ a b Seibert 2006, s. 102.
  117. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 94.
  118. ^ Seibert 2006, s. 104.
  119. ^ Seibert 2006, s. 106.
  120. ^ Seibert 2006, s. 109.
  121. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 95.
  122. ^ Seibert 2006, s. 110.
  123. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 96.
  124. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 97.
  125. ^ Seibert 2006, s. 116.
  126. ^ Seibert 2006, s. 111.
  127. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 98.
  128. ^ Seibert 2006, s. 21.
  129. ^ Seibert 2006, s. 5.
  130. ^ a b c Eyzaguirre 1989, s. 671–678.
  131. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 116.
  132. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 118.
  133. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 125.
  134. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 120.
  135. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 121.
  136. ^ a b c d e f Hodges og Newitt 1988, s. 117.
  137. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 119.
  138. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 122.
  139. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 124.
  140. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 123.
  141. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 124 og 127.
  142. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 126.
  143. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 128.
  144. ^ a b c Seibert 2006, s. 3.
  145. ^ "Seibert 2006, s. 8.
  146. ^ Seibert 2006, s. 1.
  147. ^ "Seibert 2006, s. 15.
  148. ^ a b c Fancisco og Agostinho 2011, s. 18.
  149. ^ a b Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013, 21.
  150. ^ a b c d Gabriel 2013b.
  151. ^ a b «Military and Security», The World Factbook, CIA. Lest 19. mai 2017.
  152. ^ a b c d Gabriel 2013a.
  153. ^ «Defesa doa lancha de patrulha para Guarda Costeira de São Tomé e Príncipe», DefesaNet , Lest 19. mai 2017.
  154. ^ «37 novos fuzileiros navais fortalecem a unidade da Guarda Costeira», Téla Nón, 3. desember 2015. Lest 19. mai 2017.
  155. ^ «Guarda Costeira tem mais 29 fuzileiros navais», Téla Nón, 8. desember 2016. Lest 19. mai 2017.
  156. ^ «Democratic Republic of Sao Tome and Principe» (PDF). IMF. 2. desember 2013. Besøkt 3. november 2015. 
  157. ^ a b «História do Banco Central de S. Tomé e Príncipe “BCSTP”», Banco Central de São Tomé e Príncipe. Arkivert av Internet Archives Wayback Machine
  158. ^ «Sao Tome/Principe Dobra», Oanda. Lest 19. mai 2017.
  159. ^ «Instituções Financeiras», Banco Central de São Tomé e Príncipe. Lest 19. mai 2017.
  160. ^ «História», Banco Internacional de São Tomé e Príncipe. Lest 19. mai 2017.
  161. ^ «Ownership», Energy Bank. Lest 19. mai 2017.
  162. ^ «About Us»,  Banco Privado São Tomé e Príncipe. Lest 19. mai 2017.
  163. ^ a b «República Democrática de São Tomé e Principe», Ministério dos Negócios Estrangeiros e Comunidades de São Tomé e Príncipe. Lest 18. desember 2016.
  164. ^ « São-Tomé e Príncipe comemorou mais um dia de mártires da liberdade», Visão de Sábado. Lest 18. desember 2016.
  165. ^ a b Langa 2014, s. 87–93.
  166. ^ «São Tomé e Príncipe cria 1ª Universidade Pública», Associação das Universidades de Língua Portuguesa (AULP), 28. juli 2014. Lest 5. mars 2017.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Disney, A.R. (2009): A History of Portugal and the Portuguese Empire. From Beginnings to 1807. Volume II: The Portuguese Empire, Cambridge: Cambridge University Press
  • Everett-Heath, John (2005): Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press
  • Eyzaguirre, Pablo B. (1989): «The Independence of Sao Tome e Principe and Agrarian Reform», The Journal of Modern African Studies, årg. 27, nr. 4, s. 671–678
  • Fancisco, Albertino og Nujoma Agostinho (2011): Exorcising Devils from the Throne. São Tomé and Príncipe in the Chaos of Democratization, New York: Algora
  • Christy, Patrice (2001): «São Tomé and Príncipe», i M.I. Evans og L.D.C. Fishpool (red.): Important Bird Areas in Africa and Associated Islands: Priority Sites for Conservation, Cambridge: Birdlife International, s. 727–731
  •  Gabriel, Bruno (2013a): «São Tomé e Príncipe e as Forças Armadas: da independência à actualidade», Janus, s. 96–97
  •  Gabriel, Bruno (2013b): «As novas Forças Armadas de São Tomé e Príncipe», Janus, s. 98–99
  • Harris, D. James (2009): «São Tomé, Príncipe, and Annobon», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, s. 808–811
  • Henriques, Maria Helena og Keynesménio Neto (2015): «Geoheritage at the Equator: Selected Geosites of São Tomé Island (Cameron Line, Central Africa)», Sustainability, bd. 7, nr. 1, s. 648–667; doi:10.3390/su7010648
  • Hodges, Tony og Malyn Newitt (1988): São Tomé and Príncipe. From Plantation Colony to Microstate, Boulder: Westview Press. ISBN 0-8133-0380-X
  • Langa, Patrício Vitorino: Higher Education in Portuguese Speaking African Countries, Somerset West: African Minds, 2014, s. 87–93.
  • Newitt, Malyn (2003): «São Tomé and Príncipe: decolonization and its legacy, 1974–90», i Antonio Costa Pinto og Stewart Lloyd-Jones (red.): The Last Empire. Thirty years of Portuguese Decolonisation, Bristol: Intellect
  • Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012, Instituto Nacional de Estatística, 2013
  • Segura, Alonso (2006): WP/06/183 Management of Oil Wealth Under the Permanent Income Hypothesis: The Case of São Tomé and Príncipe, IMF Working Paper, WP/06/183
  • Seibert, Gerhard (2006): Comrades, Clients and Cousins. Colonialism, Socialism and Democratization in São Tomé and Príncipe, Leiden: Brill
  • Seibert, Gerhard (2013): «São Tomé and Príncipe: The first plantation economy in the tropics», i Robin Law, Suzanne Schwarz og Silke Strickrodt (red.): Commercial Agriculture, the Slave Trade and Slavery in Atlantic Africa, Woodbridge: James Currey, s. 54–78
  • Wirtz, Peter, Carlos Eduardo L. Ferreira, Sergio R. Floeter, Ronald Fricke, João Luiz Gasparini, Tomio Iwamoto, Luiz Rocha, Cláudio L. S. Sampaio og Ulrich K. Schliewen (2007): «Coastal Fishes of São Tomé and Príncipe islands, Gulf of Guinea (Eastern Atlantic Ocean) – an update», Zootaxa, nr. 1523, s. 1–48

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]