Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fordrevne sudettyskere (1945)

Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia etter den andre verdenskrig foregikk i årene 1945 og 1946. Tre millioner etniske tyskere, bosatte i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av Tsjekkoslovakia. Uttrykket fordrivelse brukes i denne sammenheng som et samlebegrep for flukt, fordrivelse med vold og for den organiserte, tvungne utvandring. Med tyskere menes tsjekkoslovakiske statsborgere som hadde tysk som sitt morsmål.

Etter verdenskrigens avslutning måtte til sammen ca. tolv millioner tyskere forlate sine hjem i Øst-, Sentral- og Sørøst-Europa. De ble dirigert hovedsakelig til områder innenfor grensene til dagens Tyskland, som delvis var okkupert av Sovjetunionen. Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia var den største fra én enkelt stat.

Den tsjekkoslovakiske eksilregjering mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen, og for de forbrytelser som da ble begått. Regjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den tyske befolkning i Tsjekkoslovakia, og fikk etterhvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjet, Storbritannia og USA.

Den første, såkalte «ville» del av fordrivelsen, skjedde med et betydelig innslag av vold. Potsdamavtalen fra august 1945 sanksjonerte fordrivelsene, men foreskrev at de skulle skje på en «ordnet og human måte».

Parallelt med fordrivelsen av etniske tyskere fra tsjekkiske områder, ble etniske ungarere tvangsflyttet fra slovakiske områder og de fikk sine eiendommer beslaglagt.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Innslaget av etniske tyskere i den tsjekkoslovakiske befolkning i 1930: Mørkerødt: 75-100%, rødt 50-75 %, rosa: 25-50 %, hvitt: 0-25 %.

Sudettyskerne[rediger | rediger kilde]

Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig, bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.[2] De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet faste samfunnstrukturer. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen.[trenger referanse] I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte hadde 700 000 til 800 000 allerede forlatt eller blitt fordrevet fra tsjekkoslovakisk territorium.[2]

Dannelsen av Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

Da den Tsjekkoslovakiske stat oppsto i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne.[2] Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet.

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne,[2] og gjennom 1920-tallet gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.

På 1930-tallet ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene.[2] Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.

Anschluss, Münchenavtalen og tysk krigsterror[rediger | rediger kilde]

Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland.[2] Senere i 1938 ble Münchenavtalen inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia, under navnet Sudetengau. Tsjekkoslovakia var ikke part i avtalen. Den 16. mars 1939 kunngjorde Adolf Hitler opprettelsen av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, som også omfattet resten av Tsjekkoslovakia.[3][4]

Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for Adolf Hitlers krigføring,[5] og han var misfornøyd med at daværende riksprotektor Konstantin von Neurath ikke klarte å bryte ned den tsjekkiske motstandsbevegelsen. I 1939 tiltrådte derfor Reinhard Heydrich som stedfortredende riksprotektor.[2][3]Heydrich var tidligere sjef for den sentrale sikkerhetstjenesten i Det tredje riket. Han sørget dels for at levekårene ble forbedret, dels ble voldsutøvelsen intensivert. Det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet.

Reinhard Heydrich ble 27. mai 1942 utsatt for et attentat i Praha, og døde 4. juli.[3] Drapet medførte storstilte represalier, under ledelse av Kurt Daluege.[3] Henrettelser skjedde uten lov og dom,[2] og herjingene kulminerte med utslettelsen av to landsbyer, Lidice og Lezaky.[2]

Fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Den tsjekkoslovakiske regjering i eksil mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen. Allerede i 1941 tok den til orde for å tvangsflytte hele den tyske befolkning ut av Tsjekkoslovakia.[2] Stalin tok etterhvert tsjekkernes standpunkt, og det ble siden tiltrådt av både Storbritannia og USA.[2]

Fordrivelsen av tyskerne fra Tsjekkoslovakia deles gjerne i to deler, den «ville» og den «regulerte».[2] Den «ville» fordrivelsen startet straks det tsjekkoslovakiske territorium ble frigjort i 1945, og varte til Potsdamkonferansen 17. juli til 8. august. Den karakteriseres ved utstrakt bruk av vold og av blodsutgytelse.[2]

Potsdamavtalen sanksjonerte de allerede igangsatte fordrivelsene, men krevde at de ble gjennomført på en «ordnet og human» måte.[6][7] Denne «regulerte» fordrivelsen, startet i februar 1946. Forløpet til denne siste fasen av fordrivelsen, inneholder ikke den samme dramatikk og voldsutøvelse som den første.

En tysk-tsjekkisk historikerkommisjon anslår at 16 000 ble drept i forbindelse med utdrivingen av sudettyskerne, mens ytterligere 6 000 dødsfall ikke er gjort rede for.[8] Andre kilder oppgir at opp mot 30 000 ble drept eller døde på andre måter. Bund der Vertriebenen (de fordrevnes forbund) hevder at 250 000 døde på grunn av de vanskelige forholdene eller ble drept av hevnlystne tsjekkere. Tallene er usikre både fordi befolkningen var i bevegelse på slutten av krigen og fordi det er uklart hvilke tsjekkoslovakiske borgere som var å regne som etnisk tyske.[9] I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945, blant annet i forbindelse med dødsmarsjen fra Brno.[10] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist etter den «ville fordrivelsen».[9]

Etter krigen var det igjen i overkant av 200 000 etniske tyskere i landet, de fleste i Bøhmen og Mähren, omkring 10 % i Slovakia. Omkring 20 000 av disse fikk bli fordi de beviselig var anti-nazister, om lag 60 000 var uunnværlige fagarbeidere. Omkring 45 000 hadde tsjekkisk eller slovakisk ektefelle, disse og deres barn ble unntatt deportasjon. I 1950 var den etnisk tyske befolkningen i landet 165 000, eller 1,3 % av hele befolkningen - ned fra 23,6 % før krigen. Den siste nedgangen til 1950 skyldes utvandring og frivillig bytte av etnisk klassifisering. De gjenværende etniske tyskerne ble omkring 1950 forflyttet fra de tradisjonelle områdene i Sudetenland til andre deler av Tsjekkoslovakia der de ble antatt å gjøre nytte for seg blant annet i kullgruvene, dessuten ble tysk språk forbudt i skolen. De gjenværende etniske tyskerne fikk permanent opphold i 1948 og kunne søke om statsborgerskap på individuell basis, mens alle gjenværende fikk tilbake statsborgerskap i 1953 ved ny lov. Det kommunistiske regimet anerkjente den tysktalende minoriteten i 1969 og tyskspråklig undervisning og presse ble tillatt.[9]

Den «ville» fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Dødsmarsjen fra Brno som startet 30. mai 1945, på Niebelungenbrücke i Linz.

De tsjekkiske myndighetene understreket fra krigens slutt at tyskerne måtte gjøres kollektivt ansvarlige for krigsforbrytelsene.[2] Utenriksminister Vlado Klementis fremholdt at dette spørsmålet måtte løses før ethvert annet sosialt, økonomisk eller institusjonelt spørsmål kunne behandles. President Benes holdt i en tale 10. juni 1945 i Lidice, hele det tyske folk ansvarlig for nazismen. Den rådende antityske stemningen ble trolig styrket av Den røde armés tilstedeværelse i landet.

Den tsjekkoslovakiske regjering vedtok 4. april 1945 i Košice, regler for å berøve de tysktalende innbyggere i landet deres tsjekkiske statsborgerskap.[2] Reglene innebar at tyskerne ville miste sitt statsborgerskap med mindre de kunne bevise en anti-fascistisk holdning under krigen.

Den tysktalende befolkning i Tsjekkoslovakias var i mai 1945 ifølge de fleste kilder mellom 3 300 000 og 3 400 000.[2] Innen avslutningen av Potsdamkonferansen fra 17. juli til 2. august 1945, var mellom 700 000 og 800 000 tysktalende mennesker fordrevet fra Tsjekkoslovakia. I mai og juni 1945 ble det foretatt etnisk rensning av flere av de tyske landsbyene. Sudettyskernes eiendommer ble konfiskert. Den gjenværende mannlige befolkning mellom 14 og 60 ble pålagt arbeidsplikt, og det samme gjaldt kvinner mellom 14 og 55. Det ble rapportert om ulovlige henrettelser av arresterte nazister. Men også medlemmer av de tidligere demokratiske tyske organisasjoner ble behandlet som fiender, og deres medlemmer arrestert og internert.

Tyskerne måtte forlate sine eiendommer på kort varsel, helt ned til 30 minutter.[2] De fikk ta med seg kun personlige eiendeler, og aldri mer enn 60 kilo og mat for tre til sju dager. Fordrevne sudettyskere ble i denne perioden sendt til den sovjetrussiske okkupasjonssonen, og transportene ble ofte sammenliknet med de tyske transportene til deres egne konsentrasjonsleire.

Voldsutøvelsen toppet seg i noen enkelthendelser. Blant annet ble det i Přerov i juni utført en pogrom der 71 menn, 120 kvinner og 74 barn ble drept.[2] Dødsmarsjen fra Brno var ikke et spontant voldsutbrudd, men en aksjon organisert av overgangsmyndighetene i byen. Den begynte 30. mai 1945, og omfattet mer enn 20 000 personer. Et ukjent antall personer ble i forbindelse med marsjen voldtatt[11], drept eller døde av utmattelse. I byen Usti nad Labem ble 31. juli 1945 et større antall mennesker drept, ifølge kildene mellom 30 og 700 personer.[2] Enkelte kvinner og barn ble kastet i elven Labe, og deretter skutt og drept. Massakren ble utløst av en eksplosjon, angivelig forårsaket av en Werwolf-avdeling. Eksplosjonen drepte 39 mennesker.

I løpet av sommeren 1945 ble det innført restriksjoner på sudettyskerne som kunne minne om tyskernes behandling av for eksempel jødene.[2] Sudettyskerne fikk ikke sitte på benker i parkene, ikke reise med kollektive transportmidler uten til og fra jobb, og ble fratatt sine radioapparater. Deres korrespondanse ble sensurert.

Den «regulerte» fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Ved starten av Potsdamkonferansen 17. juli 1945, var det registrert ca. 2,8 millioner sudettyskere i landet. Ved konferansens avslutning seksten dager senere, var denne del av befolkningen redusert til ca. 2,5 millioner.[2] Benes-dekretene gikk ut på at 1 750 000 sudettyskere skulle til den amerikanske sektor, mens 750 000 skulle til den sovjetiske sektor.

Den som senere ble kalt den «regulerte» fordrivelsen, begynte 24. februar 1946.[2] Daglig ble det fra februar sendt 2 400 personer, og fra 1. april 4 800 personer til den amerikanske sektor av Tyskland. Fra inngangen til andre halvår gikk transporten også til sovjetisk sektor, og den daglige kontingenten var da oppe i 7 200 personer. Ved utgangen av september 1946 var det transportert 1 685 226 tyskere ut av Tsjekkoslovakia, hvorav 1 076 873 personer til amerikansk og 608 353 til sovjetisk sektor. I oktober var transportene i praksis stoppet opp, først og fremst fordi amerikanerne ikke hadde kapasitet til å ta i mot flere.

Ifølge Tsjekkoslovakias innenriksdepartement, var det per 8. oktober 1946 utvist 2 165 135 personer, hvorav 750 000 til sovjetisk sektor.[2] Resultatet ble feiret med en seremoni i Karlovy Vary 29. oktober 1946. Av den opprinnelige tysktalende befolkning befant på dette tidspunkt ca. 300 000 tysktalende personer seg i Tsjekkoslovakia. De fleste av dem forlot landet innen utløpet av 1948.

Churchill forsvarte fordrivelsen:[12]

Sitat Expulsion is the method which, in so far as we have been able to see, will be the most satisfactory and lasting. There will be no mixture of populations to cause endless trouble. A clean sweep will be made. Sitat
Winston Churchill

Straffrihet for overgrep[rediger | rediger kilde]

Det tsjekkoslovakiske parlamentet vedtok i 1946 en lov som gjorde ellers straffbare handlinger, begått mellom 30. september 1938 og 28. oktober 1945, frie for straff. Vilkåret var at handlingene enten var utført for å forsvare tsjekkiske eller slovakiske interesser, eller at de var uttrykk for en rettferdig gjengjeldelse av okkupasjonsmaktens eller dens alliertes handlinger.[13]

Før Tsjekkias inntreden i EU som var i 2004, ble det stilt spørsmål om loven som da fortsatt gjaldt, var til hinder for medlemskap.[13] De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland, utredet i 2002 saken for EU-parlamentet, og kom til at straffrihet for å forsvare tsjekkiske og slovakiske interesser ikke var problematisk. Derimot kunne det ikke aksepteres å vedta straffrihet for såkalt rettferdige gjengjeldelseshandlinger. Lovens forbilde på dette punkt, var åpenbart en lov utstedt av Adolf Hitler i 1939, om straffrihet for enhver handling foretatt i vernet av sudettyske interesser. Juristene slo fast at det uten tvil var blitt begått ulovligheter under fordrivelsen av den tysktalende befolkning.[13] Straffrihet for disse handlinger med den begrunnelse at det dreide seg om en rettferdig gjengjeldelse, ville være i strid med menneskerettighetene og alminnelige rettsprinsipper. Tsjekkia antydet under denne prosessen at loven ikke ville bli brukt for å frikjenne for handlinger som kun hadde vinnings hensikt, eller dom innebar forbrytelse mot menneskeheten. Ingen var likevel blitt tiltalt.

Juristene fant likevel at loven ikke til hinder for EU-medlemskap.[13] Begrunnelsen var at det i 2002 var gått mer enn 50 år siden handlingene, og at de mulige mistenkte dermed hadde et legitimt krav på å ha lagt saken bak seg.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bernd, Rechel (2009). Minority rights in Central and Eastern Europe. Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-88365-5.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  3. ^ a b c d Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  4. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  5. ^ «Richard Heydrichs tiltredelsestale». 2. oktober 1941. Arkivert fra originalen 2010-12-31. 
  6. ^ Potsdamavtalens ordlyd besøkt 20. mai 2016
  7. ^ Wilfried Fielder. «Die völkerrechtlichen Präzedenzwirkungen des Potsdamer Abkommens für die Entwicklung des allgemeinen Völkerrechts». Heiner Timmermann Saarbrücker Bibliothek 1997. 
  8. ^ Tait, Robert (11. november 2016). «The Germans and Czechs trying to deal with ghosts of the past». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. november 2016. 
  9. ^ a b c Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  10. ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  11. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «VERTREIBUNG: „Da tobte der Mob“ - DER SPIEGEL 39/2000». www.spiegel.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  12. ^ «BBC NEWS | Europe | WWII expulsions spectre lives on». BBC News. 2. august 2004. Besøkt 4. desember 2016. 
  13. ^ a b c d Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet.