Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fordrevne sudettyskere (1945)

Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia etter den andre verdenskrig foregikk i årene 1945 og 1946. Tre millioner etniske tyskere, bosatte i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av hjemlandet Tsjekkoslovakia. Uttrykket fordrivelse brukes i denne sammenheng som et samlebegrep for flukt, fordrivelse med vold og for den organiserte, tvungne utvandring.

Etter verdenskrigens avslutning måtte til sammen ca. tolv millioner tyskere forlate sine bosteder i Øst-, Sentral- og Sørøst-Europa. De ble dirigert hovedsakelig til områder innenfor grensene til dagens Tyskland, som delvis var okkupert av Sovjetunionen. Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia var den største fra én enkelt stat.

Den tsjekkoslovakiske eksilregjering mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen, og for de forbrytelser som da ble begått. Regjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den tyske befolkning i Tsjekkoslovakia, og fikk etterhvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjetunionen, Storbritannia og USA.

Den første, såkalte «ville» del av fordrivelsen sommeren 1945 skjedde med et betydelig innslag av vold. Beneš-dekretene la grunnlaget for fordrivelsene ved blant annet å inndra statsborgerskap og beslaglegge eiendom. Om lag av en fjerdedel av de etniske tyskerne var fordrevet før Potsdamavtalen fra august 1945 sanksjonerte fordrivelsene. Potsdam foreskrev at fordrivelsene skulle skje på en «ordnet og human måte».

Parallelt med fordrivelsen av etniske tyskere fra tsjekkiske områder ble etniske ungarere (madjarer) tvangsflyttet fra slovakiske områder og fikk sine eiendommer beslaglagt.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Innslaget av etniske tyskere i den tsjekkoslovakiske befolkning i 1930: Mørkerødt: 75-100%, rødt 50-75 %, rosa: 25-50 %, hvitt: 0-25 %.

Sudettyskerne[rediger | rediger kilde]

Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.[2] Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra Přemyslidiske dynasti omkring år 1200 og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.[3] De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet faste samfunnstrukturer. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen.[2] Omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) var tysktalende før krigen.[4] I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte hadde 700 000 til 800 000 allerede forlatt eller blitt fordrevet fra tsjekkoslovakisk territorium.[2]

Dannelsen av Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

Da den Tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne.[2] Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland.[3] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[5] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.[6] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme fra Slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918 ikke var legitimt.[7]

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha.[8] I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).[6]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne,[2] og gjennom 1920-tallet gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.[2]

På 1930-tallet ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene.[2] Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[9] En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.[6] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister».[5] Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.[10]

Valgene i Sudetenland[rediger | rediger kilde]

Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938.[5] Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland.[6] Sudettyske politikere agiterte på 1930-tallet for Heim ins Reich (at Sudetenland skulle slutte seg til Tyskland).[11]

Münchenavtalen og Beneš i eksil[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Sudetenkrisen og Münchenavtalen

Tyske styrker som 9. oktober 1938 rykker inn i Ústí nad Labem (tysk: Aussig an der Elbe), Sudetenland, ønskes velkommen med Hitlerhilsen, hakekors og «Wir danken unserem Führer» («Vi takker vår fører»).

Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland.[2] Münchenavtalen ble 30. september 1938 inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland med over 3,5 millioner innbyggere ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia, under navnet Sudetengau. Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen var ikke parter i avtalen. Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland 2,8 millioner tysktalende og 700 000 tsjekkisktalende. Omkring 440 000 tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering.[3]

Edvard Beneš gikk av som president 5. oktober etter tysk press og gikk i eksil i London. Emil Hácha overtok senere på høsten som president. Hilter truet i mars 1939 Hácha til å skille den slovakiske delen av landet fra Böhmen og Mähren som Tyskland okkuperte straks okkuperte.[12] Den 16. mars 1939 kunngjorde Adolf Hitler opprettelsen av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren.[13][14] Ungarn fikk ved den første Wien-tildeling 2. november 1938 overført den sørlige delen av Slovakia[15] og okkuperte i mars 1939 resten av Karpato-Ukraina (den østligste delen av Tsjekkoslovakia).[12] Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte Sudetenland, og samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP slik Milena Jesenska rapporterte.[6]

Samtidig med tysk okkupasjon av Böhmen-Mähren ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.[16][17][18] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[3] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».[5] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.[7]

Det tyske angrepet på Polen i september 1939 gjorde britiske myndigheter mer imøtekommende for opprettelse av en tsjekkoslovakisk eksilregjering leder av Beneš i London. Frankrikes statsminister Édouard Daladier ville ikke forholde seg til Beneš før etter press fra den britiske regjeringen. Etter Frankrikes nederlag i juni 1940 anerkjente Churchill den midlertidige (provisional) tsjekkoslovakiske regjeringen. Eksilregjeringen besto av Beneš, et kabinett og rådgivende organ på 40 personer. Den britiske regjeringen avsto eksplisitt fra å anerkjenne eksilregjeringen som rettslig sett en videreføring av den tsjekkoslovakiske republikken med krav på å gjenopprette grensene fra før München-avtalen. Beneš og hans folk krevde å få gjenopprette staten innenfor grensene før 1938. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 anerkjente Beneš' eksilregjering fullt ut og tillot oppbygging av tsjekkoslovakiske militære styrker på sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter hadde tidligere stengt den tsjekkoslovakiske ambassaden i Moskva og anerkjent Slovakia i tråd med Molotov-Ribbentrop-pakten. USA anerkjente eksilregjeringen 26. oktober 1942 og ville i likhet med Storbritannia ikke forplikte seg til å gjenopprette grensene fra før krigen.[12]

Riksprotektoratet Böhmen-Mähren[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Böhmen-Mähren

Oppdeling av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen og opprettelse av «riksprotektoratet» i resten av det okkuperte landet.

I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet et «riksprotektorat» for området. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[3] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».[5] Felles for de mange rapportene fra protektoratet til eksilregjeringen i London var at befolkningen hadde bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tysk, og befolkningen så frem til å drive tyskerne med makt ut av landet.[4] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.[7]

Konstantin von Neurath var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for tysk krigføring,[19] og Hitler var misfornøyd med at von Neurath ikke klarte å bryte ned den tsjekkiske motstandsbevegelsen. I 1941 ble Reinhard Heydrich stedfortreder for Neurath, med alle fullmakter.[2][13] Heydrich var tidligere sjef for den sentrale sikkerhetstjenesten i Det tredje riket. Heydrich sørget dels for at levekårene ble forbedret, dels ble voldsutøvelsen intensivert. Det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet. Heydrich styrte landet med jernhånd, og etter attentatet mot ham i mai 1942, ble landsbyen Lidice utsatt for gjengjeldelse. Landsbyens 192 voksne menn ble henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.[18] Omkring 90 % av jødene og 50 % av roma ble deportert av okkupasjonsmakten.[4]

Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen. Okkupasjonsmakten hadde beslaglagt en del eiendom tilhørende tsjekkoslovaker, blant annet to store banker, jøders og utlendingers eiendeler i landet. Kollaboratører hadde overtatt eiendom ved tvang eller plyndring.[20] Den tyske okkupasjonen av Polen var langt mer brutal for sivilbefolkningen enn okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. Hitlers ide om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble ikke iverksatt.[21]

Reinhard Heydrich ble 27. mai 1942 utsatt for et attentat i Praha, og døde 4. juli. Drapet medførte storstilte represalier, under ledelse av Kurt Daluege.[13] Henrettelser skjedde uten lov og dom, og herjingene kulminerte med utslettelsen av to landsbyer, Lidice og Lezaky.[2] Lidices 192 voksne menn ble henrettet, mens kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.[18]

Statsborgerskap og etnisitet[rediger | rediger kilde]

Ved iverksetting av sin etnisk baserte politikk møtte den tyske okkupasjonsmakten utfordringer med definisjon av nasjonalitet eller etnisitet. Særlig forvirrende var «amfibiene», tyske antropologers betegnelse på personer som lett kunne bytte offisiell etnisk tilhørighet eller hadde uklar tilhørighet. Før krigen ble disse kalt «germaniserte tsjekkere» eller «tsjekkifiserte tyskere». Etter krigen ble det anslått at omkring 300 000 etniske tsjekkere hadde registrert seg som tyske borgere under okkupasjonen. I Budweis, en av de etniske mest sammensatte byene i protektoratet, hadde 11 % av de etniske tsjekkerne tatt tysk borgerskap. Vel 90 000 av innbyggerne i protektoratet var jøder i henhold til Nürnberglovene.[4]

I mars 1939 innførte riksprotektoren en lov som skilte mellom borgere av riket (etniske tyskere) og innbyggere av protektoratet (Staatsangehörige, etniske tsjekkere), senere samme år ble jøder en egen kategori da Nürnberglovene ble innført. Borgere av det tyske riket hadde fulle rettigheter, mens borgere av protektoratet var pålagt restriksjoner. Selv om fullt borgerskap i Tyskland var tiltenkt etniske tyskere var det i praksis valgfrihet: Det var tilstrekkelig å registrere seg med enkelt søknadsskjema, de som ikke ønsket å bli tyske borgere kunne la være å registrere seg. Retningslinjene åpnet for at et lite antall av slavisk eller ungarsk bakgrunn kunne få borgerskap, bare jøder var helt utestengt fra rikstysk borgerskap på grunn av deres «utenlandske blod». I Brno lot en sjettedel av etniske tyskere være å registrere seg. Riksprotektorens administrasjon noterte at man var skuffet over at det ikke var full oppslutning. Etter krigen ble det anslått at opp til 25 % av etniske tyske i protektoratet hadde unnlatt å registrere seg for borgerskap i Tyskland. Alle medlemmer av det sudettyske partiet ble automatisk tyske borgere. Borgere av riket hadde tyngende plikter (blant annet arbeids- og militærtjeneste for unge menn) og ble presset til å delta i rikstyske organisasjoner. I tillegg ble de plaget og boikottet av etniske tsjekkere og noen ble også banket opp.[4]

Wehrmachts raske seier på vestfronten i 1940 overbeviste mange om at protektoratet ville bli varig og flere meldte overgang til «riksborgerskap». En del etnisk tsjekkere meldte overgang for å oppnå fordeler som forfremmelse, mildere dommer i straffesaker eller romsligere rasjoneringskort. Mange av de «nye» tyskerne snakket bare tsjekkisk. Okkupasjonsmakten strammet høsten 1940 inn ved krav om gransking av søkernes moralske og politiske kvaliteter, rasekjennetegn og «tyske blod». Det var store forskjeller i hvor strengt retningslinjene ble håndhevet i ulike deler av protektoratet. I siste del av 1944, da Tysklands nederlag nærmet seg, forsøkte mange personer av helt eller delvis etnisk tysk herkomst å få annullert sitt tyske statsborgerskap.[4]

I oktober 1941 annonserte Heydrich en ambisjon om fullstendig germanisering av protektoratet og han slo fast at mange tsjekkere måtte bli tyske. Heydrich anslo at halvparten av tsjekkerne skulle bli tyske, resten skulle steriliseres eller fjernes. Han ville ha slutt på at personene selv kunne velge etnisitet, i stedet skulle såkalte raseeksperter ta beslutningen basert på objektive kjennetegn. Såkalte Kennkarte ble distribuert og befolkningen skulle ved hjelp av disse deles i «germaniserbare» og «ikke-germaniserbare» tsjekkere. Heydrichs kriterier for inndeling av befolkningen var uklare og førte til forvirring og tautrekking. Hans Joachim Beyer, antropolog i SS, undersøkte utseende og kroppsbygning hos tsjekkerne og konkluderte overraskende med at etniske tsjekkere i gjennomsnitt hadde mer «tyske» trekk enn sudettyskerne. Disse bestred konklusjonen og hevdet at det var et spørsmål om personen var «verdig» å bli tysk (Eindeutschungswürdigkeit), mens tyskere fra selve Tyskland mente at rasetrekk (Eindeutschungsfähigkeit) var avgjørende. I praksis var raseklassifisering ofte basert på atferd eller holdning (spirit). Hans von Watter, Oberlandrat for Praha, rapporterte for eksempel i januar 1942 til Heydrich at det var 39 000 tyske i hans distrikt, av disse var omkring 10 000 «rikstyske» fra Tyskland eller Sudetenland, 20 000 var etniske tyskere av utvilsom herkomst (einwandfreier deutscher Volkszugehörigheit), mens 6 000 var innfødte med delvis innslag tysk blod - denne siste klassifisering var baserte på at personene «følte seg tiltrukket av tsjekkisk kultur». Oberlandrat von Watter konkluderte med at personer som viste patriotisme og virilitet måtte ha arvet dette fra forfedrene og derfor hadde «tysk blod». I mai 1942 rapporterte Heydrich til Berlin at arbeidet med å sortere ut tsjekkere for germanisering var i gang. Under dekke av å gjøre tuberkuloseundersøkelser begynte raseeksperter kartlegging. Arbeidet stanset etter attentatet mot Heydrich 27. mai, tysk tilbakeslag ved Stalingrad og oppblomstring av tsjekkisk patriotisme.[4]

Forberedelse til fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Edvard Beneš gikk av som president etter München og oppholdt seg deretter i eksil i London der han sammen med en eksilregjering forberedte tiden etter frigjøringen av landet. Her sammen med tsjekkoslovakiske flysoldater i Storbritannia.

Beneš begynte tidlig å legge planer for etterkrigstiden, herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I oktober 1939 sendte professor Zdeněk Peška et notat til London med forslag om befolkningsutveksling og Peška anbefalte at alle etniske tyskere som ikke kunne bevise at de hadde vært lojale mot Tsjekkoslovakia skulle fjernes fra landet. Beneš gikk inn for denne planen, men måtte balansere hevnlysten hjemme mot britenes og amerikanernes reservasjoner. I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkiske nasjonen også trengte lebensraum, noe som bare kan oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlot landet. I meldingen poengterte han samtidig at det er urealistisk å håpe at det er mulig å utslette («vyhladit») 3 millioner tyskere. Beneš var tidlig i krigen beredt til avstå tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.[5]

Den tsjekkoslovakiske regjering i eksil mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen. Allerede i 1941 tok den til orde for å tvangsflytte hele den tyske befolkning ut av Tsjekkoslovakia. Stalin tok etterhvert tsjekkernes standpunkt, og det ble siden tiltrådt av både Storbritannia og USA.[2] Eksilregjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den etnisk tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia etter krigen, og fikk etter hvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjetunionen, Storbritannia og USA.[2] Fra sent i 1941 la Beneš' eksilregjering i London til grunn at det var nødvendig å fjerne etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet. Samtidig skulle etniske ungarere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etniske tyskere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.[3] Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. Beneš begrunnet planene på ulike måter: som straff fordi de sudettyskerne hadde ødelagt landet, av hensyn til sudettyskernes egen sikkerhet og for å sikre en stabil tsjekkoslovakisk stat etter krigen. I løpet av 1942 ble Beneš' argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter[5] (august 1942 ifølge SNL.no[22]). Britiske myndigheter holdt i utgangspunktet fast ved grenseendringene i henhold til München-avtalen. Chamberlain hadde like før München advart Beneš om at i tilfelle krig ville ikke Tsjekkoslovakia kunne gjenopprettes innenfor grensene fra 1937 uansett utfallet av krigen. Britiske myndigheter forlot ikke denne posisjonen i før 1942 tross Hitlers brudd på avtalen og Churchill hadde i september 1940 offentlig erklært at München-avtalen var «ødelagt» av Hitler. I juni 1942 under et besøk i London gikk Molotov med på å la Beneš bekjentgjøre at Sovjetunionen foretrakk grensene fra før München - et standpunkt sovjetiske myndigheter lenge hadde hevdet overfor britiske myndigheter. Britiske myndigheter erklærte 5. august offentlig atde så bort fra grenseendringer gjort i 1938 eller senere.[12] Utenriksminister Eden informerte 5. august 1942 Underhuset og Tsjekkoslovakias eksilregjering om at Münchenavtalen ikke lenger gjaldt ifølge den britiske regjeringen. Regjeringens endring i synet på Münchenavtalen skyldtes særlig okkupasjonsmaktens brutale hevn etter drapet på Heydrich. Charles de Gaulle, som leder av den franske nasjonalkomite, erklærte 29. september 1942 at Münchenavtalen ble ansett som ugyldig og annullert.[11][23][a] Beneš og hans regjering la etter dette opp til stadig hardere håndtering av de etniske tyskerne etter krigen.[12]

I 1943 sluttet Beneš seg til den populære ideen om at alle eller de fleste etniske tyskere måtte utvises.[10] Beneš selv og politiske ledere på alle nivåer ga uttrykk for ønsket om å «likvidere» det tyske «problemet» i landet.[24] I løpet av okkupasjonen festet det seg et nasjonalt konsensus at de etniske minoritetene måtte fjernes for å sikre den tsjekkoslovakiske republikken langsiktige stabilitet.[25] Beneš oppmuntret tsjekkoslovaker til å ta igjen mot etniske tyskere på tsjekkisk territorium, dette var ifølge Benjamin Frommer første trinn for å gjenetablere Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat.[26] Fordrivelse av etniske tyskere hadde høyeste prioritet hos Beneš og hans regjering. Ved planlegging av fordrivelsen henviste eksilregjeringen ofte til erfaringene med befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia etter Lausanne-traktaten av 1923.[21]

De alliertes holdning[rediger | rediger kilde]

Beneš og ambassdør Hurban møter Franklin D. Roosevelt under reisen til USA i 1943.

Da Stalin anerkjente Tsjekkoslovakias eksilregjering og uttalte seg positivt til utvisning av etniske tyskere, endret USA og Storbritannia standpunkt og godtok Beneš' plan for å utvise etniske tyskere. Aksept for ideen om et Tsjekkoslovakia uten minoriteter var resultat av Beneš' diplomatiske anstrengelser i 1942–1943, og Beneš lyktes sommeren 1943 å overtale de tre stormaktene. Sovjetunionens aksept for planen var et ledd i Stalins strategi for å dominere Øst-Europa etter krigen. De tsjekkoslovakiske kommunistene var opprinnelig i mot å fordrive de etniske tyskerne, men snudde helt om da de forsto at dette kunne hjelpe dem til makten.[3][5] Et memorandum fra eksilregjeringen til stormaktene (november 1944) forslo at høyst 800 000 etniske tyskere kunne bli værende i Tsjekkoslovakia.[27] I en tale i Underhuset 15. desember 1944 forsvarte Churchill ideen om at blanding av etniske grupper var grunnlag for stadig konflikt og uttalte «a clean sweap will be made».[28]

Beneš uttalte i en tale i Brnos rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945. Politikere og aviser brukte i 1945 rutinemessig ordet «avvikle» (likvidere) om etniske tyskere.[5][29] Partiavisen Svobodné slovo agiterte i 1945 for sudettyskernes kollektive skyld og hevdet at Churchill hadde uttalt «den beste tyskeren er en død tysker».[7] Ved 325-årsjubileet for slaget på Det hvite berg (juni 1945) holdt statsminister Zdeněk Fierlinger en tale til tusenvis av fremmøtte og uttalte at de kunne feire en revolusjonær handling: Konfiskering av jord fra arvefiendene tyskerne og ungarerne. Fierlinger poengterte at uretten begått i 1620 og gjentatt av nazistene, nå skulle rettes opp og tsjekkere og slovaker skulle igjen bli herrer i eget land.[5] Beneš fremholdt at «alle tyskere» var ansvarlige for massakren i Lidice, at tyskerne og madjarene «er vårt indre problem»[7] og at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen.[3] Utvisningen av etniske tyskere var for blant andre Beneš et tiltak for å beskytte Tsjekkoslovakias demokrati og for å rette opp uretten begått mot tsjekkerne siden Slaget på det hvite berg i 1620.[21]

Slutten av krigen[rediger | rediger kilde]

Josef Stalin og Harry S. Truman 18 juli. 1945 under Potsdamkonferansen der utvisning av etniske tyskere på en «ordnet og human måte» ble godkjent av de allierte. På bildet er også Andrej Gromyko (til høyre for Truman), James F. Byrnes, Vjatsjeslav Molotov (ytterst til høyre) og general Harry H. Vaughan (i uniform).

Tidlig i 1945 ble klart at Tysklands nederlag var innen rekkevidde og eksilregjeringen ønsket da å ta kontroll over alle landområder av Tsjekkoslovakia avstått fra og med Münchenavtalen. Utenriksminister Eden svarte at spørsmålet om suverenitet første ville avklares ved en fredstraktat der grensene i Sentral-Europa fastsettes endelig. Churchills regjering konkluderte i mars 1945 med at Tsjekkoslovakias regjering skulle overta full myndighet (engelsk: political authority) innenfor grensene av 31. desember 1937.[11]

Innen 1945 hadde de tre stormaktene akseptert premisset om at etniske tyskere hadde kollektiv skyld i Hitler-regimets forbrytelser. Potsdamavtalen (av 2. august 1945) sanksjonerte fordrivelsen av etnisk tyske.[30] Dette punktet i Potsdamavtalen var en stor seier for Beneš som hadde arbeidet for at annullering av Münchenavtalen og fjerning av sudettyskerne var løsningen på Tsjekkoslovakias nasjonale spørsmål.[11] Den tsjekkoslovakiske regjeringen håpet å kaste ut så mange sudettyskere som mulig mens situasjonen i Sentral-Europa fortsatt var uavklart, slik at stormaktene kunne bli presentert for en avgjort sak som ikke kunne reverseres. Samtidig var Beneš og enkelte regjeringsmedlemmer redd for å støte fra seg stormaktene ved brutal behandling av de tysktalende.[5] Til forskjell fra Polen, ble Tsjekkoslovakia i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina). Ifølge Cordell og Wolff var det en ambisjon om å skape et sammenfall mellom nasjon og stat, og dermed måtte tysktalende (inkludert tysktalende jøder) og ungarere fjernes fra landet.[10] De tre stormaktene var de reelle myndighetene i Tyskland og Østerrike mens fordrivelsene pågikk. Sovjetunionen kontrollerte i realiteten store deler av Polen, Tsjekkoslovakia og det østlige Tyskland, mens USA kontrollerte den vestlige delen av Böhmen på slutten av krigen. Storbritannia var ikke okkupasjonsmakt i de områdene der etniske tyskere og etniske ungarere ble fordrevet.[17] Potsdamavtalen sanksjonerte ikke utvisning av tsjekkoslovaker av ungarsk etnisitet (madjarer).[25] Beneš og kommunistenes ledere erklærte at de skulle reversere arven etter nederlaget i 1620 som de mente hadde ført til «germanisering» av tsjekkisk jord. I en tale i Tábor understreket Beneš at republikken må av-germaniseres - navn, regioner, byer, skikker - på alle områder må alt som er tysk bort.[31]

Beneš-dekretene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Beneš-dekretene

Beneš-dekretene eller president-dekretene (tsjekkisk: Benešovy dekrety eller Ústavní dekrety presidenta republiky; slovakisk: Ústavné dekréty prezidenta republiky; tysk: Beneš-Dekrete eller Dekrete des Präsidenten der Republik) ble vedtatt av daværende president Edvard Beneš og den tsjekkoslovakiske eksilregjering fra 21. juli 1940 til 27. oktober 1945 i fravær av en lovgivende nasjonalforsamling.[32] Betegnelsen brukes særlig om delene som gjaldt inndragning av statsborgerskap og som la grunnlaget for fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter krigen. Dekretene omhandler ikke fordrivelsene konkret, men er blitt kontroversielle ved at de var et ledd i fordrivelsene. De er også omstridt på menneskerettslig grunnlag og fordi dekretene legger kollektiv skyld til grunn. Vesentlige deler av landets fabrikker, kraftproduksjon og finansselskap ble nasjonalisert gjennom dekretene.[22][33]

Dekret nummer 33 gjaldt statsborgerskap for etniske tyskere og etniske ungarere (madjarer). Dette ble forberedt i eksil og vedtatt 2. august 1945 straks Potsdamavtalen (artikkel XII) hadde støttet fordrivelse av etnisk tyskere. Ifølge en tjenestemann i innenriksdepartementet var hensikten med med denne forordningen å frata tyskere og madjarer tsjekkoslovakisk borgerskap slik at de kunne uttransporteres fra tsjekkoslovakisk territorium. Nummer 33 klargjorde ikke hvem som skulle regnes som tysk.[25] Tsjekkoslovakisk statsborgerskap ble inndratt både fra personer som fikk tysk statsborgerskap i okkupasjonstiden og for alle borgere av tysk etnisitet unntatt de som hadde ytt aktiv motstand mot okkupasjonsmakten. Etnisk tyske tsjekkoslovaker måtte bevise at de ikke hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten. De som offisielt hadde erklært seg som slovaker eller tsjekkere etter mai 1938 var også unntatt.[b][17] Den tsjekkoslovakiske regjeringen godkjente fordrivelsene ved et direktiv utstedt 14. august.[18]

Etter München-avtalen fikk sudettyskerne statsborgerskap i det tyske riket samtidig som de formelt hadde sitt tsjekkoslovakiske i behold. Da Tsjekkoslovakias juridiske kontinuitet ble bekreftet ved Potsdamavtalen og republikken gjenopprettet, ble også sudettyskerne tsjekkoslovakiske statsborgerskap videreført (eller gjenopprettet). Deres tsjekkoslovakiske statsborgerskap ble dermed inndratt formelt i dekret nummer 33. Tsjekkoslovaker som hadde fått tysk statsborgerskap etter München-avtalen var formelt sett også tyske borgere. Da dekret nummer 33 ble gjort gjeldende ble Tsjekkoslovakias behandlingen av de tyske borgerne et folkerettslig spørsmål mellom Tyskland (på den tiden under alliert okkupasjon) og Tsjekkoslovakia.[c]

Fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Den sovjetisk marskalk Ivan Konev inntar Praha som frigjører, mai 1945.

Omkring tre millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Böhmen, Mähren og Slovakia på slutten av og etter andre verdenskrig. Dekretene la grunnlaget for dette ved inndragelse av statsborgerskap og eiendom. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien.[35] Beneš-dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern. Dekretene nevner ikke selve fordrivelsen.[9] Blant de fordrevne var også flere hundre tusen tyske borgere som hadde slått seg ned i Tsjekkoslovakia under okkupasjonen.[27] De fleste fordrevne endte opp i Bayern i den amerikanske okkupasjonssonen,[9] noen endte opp i andre deler av det okkuperte Tyskland eller i Østerrike.[36]

Fordrivelsen av tyskerne fra Tsjekkoslovakia skjedde i to faser, den «ville» og den «regulerte». Den «ville» fordrivelsen startet straks det tsjekkoslovakiske territorium ble frigjort i 1945, og varte til Potsdamkonferansen 17. juli til 8. august. Den karakteriseres ved utstrakt bruk av vold og av blodsutgytelse.[2]

Potsdamavtalen sanksjonerte de allerede igangsatte fordrivelsene, men krevde at de ble gjennomført på en «ordnet og human» måte.[37][38] Denne «regulerte» fordrivelsen, startet i februar 1946. Forløpet til denne siste fasen av fordrivelsen, inneholder ikke den samme dramatikk og voldsutøvelse som den første.

En tysk-tsjekkisk historikerkommisjon anslår at 16 000 ble drept i forbindelse med utdrivingen av sudettyskerne, mens ytterligere 6 000 dødsfall ikke er gjort rede for.[39] Andre kilder oppgir at opp mot 30 000 ble drept eller døde på andre måter. Bund der Vertriebenen (de fordrevnes forbund) hevder at 250 000 døde på grunn av de vanskelige forholdene eller ble drept av hevnlystne tsjekkere. Tallene er usikre både fordi befolkningen var i bevegelse på slutten av krigen og fordi det er uklart hvilke tsjekkoslovakiske borgere som var å regne som etnisk tyske. Før transporten ut av landet ble mange etniske tyskere plassert i konsentrasjonsleirer drevet av den tyske okkupasjonsmakten.[10] I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945, blant annet i forbindelse med dødsmarsjen fra Brno.[5] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist etter den «ville fordrivelsen».[10]

Etter krigen var det igjen i overkant av 200 000 etniske tyskere i landet, de fleste i Bøhmen og Mähren, omkring 10 % i Slovakia. Omkring 20 000 av disse fikk bli fordi de beviselig var anti-nazister, om lag 60 000 var uunnværlige fagarbeidere. Omkring 45 000 hadde tsjekkisk eller slovakisk ektefelle, disse og deres barn ble unntatt deportasjon. I 1950 var den etnisk tyske befolkningen i landet 165 000, eller 1,3 % av hele befolkningen - ned fra 23,6 % før krigen. Den siste nedgangen til 1950 skyldes utvandring og frivillig bytte av etnisk klassifisering. De gjenværende etniske tyskerne ble omkring 1950 forflyttet fra de tradisjonelle områdene i Sudetenland til andre deler av Tsjekkoslovakia der de ble antatt å gjøre nytte for seg blant annet i kullgruvene, dessuten ble tysk språk forbudt i skolen. De gjenværende etniske tyskerne fikk permanent opphold i 1948 og kunne søke om statsborgerskap på individuell basis, mens alle gjenværende fikk tilbake statsborgerskap i 1953 ved ny lov. Det kommunistiske regimet anerkjente den tysktalende minoriteten i 1969 og tyskspråklig undervisning og presse ble tillatt.[10]

Den «ville» fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Dødsmarsjen fra Brno som startet 30. mai 1945, på Niebelungenbrücke i Linz.

I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945.[5] Mishandling og henrettelser av etniske tyskere var vanlig i alle deler av landet,[40] etter hvert ble mishandlingen utført av leirvakter og soldater. Fra midten av juni 1945 tok det tsjekkoslovakiske militæret styringen og begynte å tvinge etniske tyskere ut av landet i stort antall. Mellom 650 000 og 800 000 flyktet eller ble kastet ut før Potsdam-konferansen, der det ble bestemt at Tsjekkoslovakia skulle stanse den «uautoriserte» fordrivelsen som da pågikk.[24] Etter press fra den britiske regjeringen stanset Beneš voldsbruken 16. juli 1945 før Potsdamkonferansen ble innledet 17. juli.[41][42]

De tsjekkiske myndighetene understreket fra krigens slutt at tyskerne måtte gjøres kollektivt ansvarlige for krigsforbrytelsene.[2] Utenriksminister Vlado Klementis fremholdt at dette spørsmålet måtte løses før ethvert annet sosialt, økonomisk eller institusjonelt spørsmål kunne behandles. President Benes holdt i en tale 10. juni 1945 i Lidice, hele det tyske folk ansvarlig for nazismen. Den rådende antityske stemningen ble trolig styrket av Den røde armés tilstedeværelse i landet.

Den tsjekkoslovakiske regjering vedtok 4. april 1945 i Košice, regler for å berøve de tysktalende innbyggere i landet deres tsjekkiske statsborgerskap.[2] Reglene innebar at tyskerne ville miste sitt statsborgerskap med mindre de kunne bevise en anti-fascistisk holdning under krigen.

Den tysktalende befolkning i Tsjekkoslovakias var i mai 1945 ifølge de fleste kilder mellom 3 300 000 og 3 400 000.[2] Innen avslutningen av Potsdamkonferansen fra 17. juli til 2. august 1945, var mellom 700 000 og 800 000 tysktalende mennesker fordrevet fra Tsjekkoslovakia. I mai og juni 1945 ble det foretatt etnisk rensning av flere av de tyske landsbyene. Sudettyskernes eiendommer ble konfiskert. Den gjenværende mannlige befolkning mellom 14 og 60 ble pålagt arbeidsplikt, og det samme gjaldt kvinner mellom 14 og 55. Det ble rapportert om ulovlige henrettelser av arresterte nazister. Men også medlemmer av de tidligere demokratiske tyske organisasjoner ble behandlet som fiender, og deres medlemmer arrestert og internert.

Tyskerne måtte forlate sine eiendommer på kort varsel, helt ned til 30 minutter.[2] De fikk ta med seg kun personlige eiendeler, og aldri mer enn 60 kilo og mat for tre til sju dager. Fordrevne sudettyskere ble i denne perioden sendt til den sovjetrussiske okkupasjonssonen, og transportene ble ofte sammenliknet med de tyske transportene til deres egne konsentrasjonsleire.

Voldsutøvelsen toppet seg i noen enkelthendelser. Blant annet ble det i Přerov i juni utført en massakre der 71 menn, 120 kvinner og 74 barn ble drept.[2]

Dødsmarsjen fra Brno skjedde under den ville fordrivelsen.[5] I Brno, en tysk språkøy i Mähren, måtte tysktalende gi fra seg husnøkkelen og fikk ta med seg bare det nødvendigste og bare så mye de klarte å bære. Fra Brno ble de drevet til fots 50 km til grensen til Østerrike. Omkring 2000 døde eller ble drept på veien.[42] Benjamin Frommer mener Beneš-regjeringen har hovedansvaret for voldsbruken og den ville fordrivelsen fordi Benes i okkupasjonstiden lovet «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne. Ifølge Frommer var fordrivelsen og voldsbruken derfor ikke et resultat av eksplosivt raseri i folket, men målrettet, planlagt og styrt av tsjekkiske ledere. Regjeringen oppfordret til «selvtekt» og gjorde lite for hindre lynsjejustis, ifølge Frommer.[35] Dødsmarsjen fra Brno var ikke et spontant voldsutbrudd, men en aksjon organisert av overgangsmyndighetene i byen. Den begynte 30. mai 1945, og omfattet mer enn 20 000 personer. Et ukjent antall personer ble i forbindelse med marsjen voldtatt[43], drept eller døde av utmattelse.

I byen Postoloprty (tysk: Postelberg) ble minst 800 etniske tyskere torturert og henrettet 3-6. juni 1945. Myndighetene i Praha gransket hendelsen i 1947. Granskingen konkluderte med at massakren var utført av hæren med bifall fra lokalbefolkningen, og anbefalte at likene ble gravd opp og brent. Flere massegraver i Postoloprty ble deretter åpnet, 763 døde brent for å fjerne minnet om massakren og dokumentene om saken ble hemmeligstemplet. En tsjekkisk journalist kom ved en tilfeldighet over saken i 1990-årene.[16] I byen Staré Město pod Landštejnem (tysk: Altstadt) sør i Böhmen bodde det etter krigen stort sett kvinner, barn og eldre fordi yngre menn enten var døde eller i fangenskap. Innbyggerne i Altstadt ble fratatt verdigjenstander og deretter drevet over grensen til Østerrike. Seks menn blant annet den lokale lederen av NSDAP ble holdt tilbake, torturert og henrettet.[44] I Domažlice (tysk: Taus) ble 120 personer henrettet bak jernbanestasjonen og lagt i massegraver. I Horní Moštěnice, nær Přerov stanset offiseren Karol Pazúr et tog fullt av etnisk tyske. Pazúr og hans menn skjøt og drept 71 menn, 120 kvinnerog 74 barn fra toget. Ifølge Keith Lowe fordømte regjeringen ofte slik voldsbruk. Lowe skriver at Beneš og hans regjeringen bidro med sin retorikk i liten grad til å legge en demper. Beneš sa i sin første tale i Praha at alle tyskerne fortjente begrenset forakt fra hele menneskeheten. Prokop Drtina, senere justisminister, uttalte at det bare finnes onde og enda ondere tyskere, at tyskerne er et sår i landets legeme og at hele det tyske folk må straffes for forbrytelsene begått under krigen.[45]

I Ústí nad Labem ble et ukjent antall (minst 43) sudettyskere massakrert 31. juli 1945. Massakren begynte etter eksplosjon i et ammunisjonslager der mange ble drept. De fleste av byens over 50 000 etniske tyskere var fordrevet noen dager etter massakren.[5][41] Bildet viser skader etter alliert bombing våren 1945.

I byen Usti nad Labem ble 31. juli 1945 et større antall mennesker drept, ifølge kildene mellom 30 og 700 personer.[2] Minst 43, trolig over 100 og kanskje så mange som 200, sudettyskere ble massakrert der under Potsdamkonferansens siste dager. Enkelte kvinner og barn ble kastet i elven Labe, og deretter skutt og drept. Massakren ble utløst av en eksplosjon, angivelig forårsaket av en Werwolf-avdeling. Eksplosjonen drepte 39 mennesker. Etniske tyskere måtte gå med hvite armbind med bokstaven N (for Němec, tysk) og var lette å få øye på. Massakren i Ústí ble trolig utført av soldater, milits og noen sivile. Voldsbruken pågikk et par timer før lokale ledere innførte portforbud.[5][41][46] Etter krigen gikk det i de tsjekkiske grenseområdene rykter om tyske terrorgrupper kalt Werwolf. «Werwolf» fikk skylden for den store eksplosjonen i et ammunisjonslager nord i Ústí og dette ble brukt som påskudd for å angripe de gjenværende etniske tyskere i byen.[47] Avisen Rude Pravo kommenterte 2. august hendelsen. Avisen la skylden for eksplosjonen på tyskere og oppfordret til «å rense grenseområdene med jernhånd». Det har blitt spekulert i om Tsjekkoslovakias innenriksdepartement iscenesatte eksplosjonen og massakren. På Edvard Benes-broen i Ústi ble det i 1996 satt opp et minnesmerke over ofrene.[46] Fra våren 1945 til slutten av juli var omkring 22 000 etniske tyskere fordrevet fra Ústí over grensen til Sachsen.[5]

I løpet av sommeren 1945 ble det innført restriksjoner på sudettyskerne som kunne minne om tyskernes behandling av for eksempel jødene.[2] Sudettyskerne fikk ikke sitte på benker i parkene, ikke reise med kollektive transportmidler uten til og fra jobb, og ble fratatt sine radioapparater. Deres korrespondanse ble sensurert.

Den «regulerte» fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Fra oktober 1945 til januar 1946 ble det mer eller mindre en pause i fordrivelsene. I siste halvår 1945 (etter møtet i Potsdam) skjedde fordrivelsene eller tvangsforflytningen på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former («regulated») og under tilsyn av de allierte.[17][24] Ved starten av Potsdamkonferansen 17. juli 1945, var det registrert ca. 2,8 millioner sudettyskere i landet. Ved konferansens avslutning seksten dager senere, var denne del av befolkningen redusert til ca. 2,5 millioner.[2] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist og tvangsflyttet etter den «ville fordrivelsen».[10] Gerlach oppgir at til 1. november 1946 var 2 170 598 etniske tyskere blitt transportert ut av landet under alliert oppsyn.[24]

Den som senere ble kalt den «regulerte» fordrivelsen, begynte 24. februar 1946.[2] Daglig ble det fra februar sendt 2 400 personer, og fra 1. april 4 800 personer til den amerikanske sektor av Tyskland. Fra inngangen til andre halvår gikk transporten også til sovjetisk sektor, og den daglige kontingenten var da oppe i 7 200 personer. Ved utgangen av september 1946 var det transportert 1 685 226 tyskere ut av Tsjekkoslovakia, hvorav 1 076 873 personer til amerikansk og 608 353 til sovjetisk sektor. I oktober var transportene i praksis stoppet opp, først og fremst fordi amerikanerne ikke hadde kapasitet til å ta i mot flere.

Ifølge Tsjekkoslovakias innenriksdepartement, var det per 8. oktober 1946 utvist 2 165 135 personer, hvorav 750 000 til sovjetisk sektor.[2] Resultatet ble feiret med en seremoni i Karlovy Vary 29. oktober 1946. Av den opprinnelige tysktalende befolkning befant på dette tidspunkt ca. 300 000 tysktalende personer seg i Tsjekkoslovakia. De fleste av dem forlot landet innen utløpet av 1948.

Churchill forsvarte fordrivelsen:[48]

SitatExpulsion is the method which, in so far as we have been able to see, will be the most satisfactory and lasting. There will be no mixture of populations to cause endless trouble. A clean sweep will be made.Sitat
Winston Churchill

Etter Potsdam ble den britiske regjeringen bekymret for det som foregikk i Sudetenland. En britisk parlamentarikerdelegasjon krevde høsten 1945 at statsminister Attlee stanset fordrivelsene. Bakgrunnen for protesten var delvis frykt for at okkupasjonssonene ville bli overbelastet i tillegg til bekymring for behandlingen av sudettyskerne.[11]

Jødenes situasjon[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1945 kom omkring 20 000 jøder tilbake fra deportasjon og konsentrasjonsleirer. I Sudetenland ble jøder assosiert med etniske tyskere blant annet fordi de snakket tysk og sendte barna til tyskspråklige skoler. Dette ble i henhold til Beneš-dekretene brukt som bevis for at jødene var «upålitelige» personer. De ble ofte behandlet som etniske tyskere og ble blant annet tvunget til å gå med armbind som viste at de var tyske. I for eksempel Ústí nad Labem ble det utstedt et direktiv som bestemte at alle som hadde registrert seg som tysktalende (også jøder) i folketellingen i 1930 skulle regnes som tyske. Det jødiske forbundet kritiserte dette, og de lokale myndighetene i Ústí nad Labem begrunnet beslutningen med at «de fleste jøder snakker ikke tsjekkisk og går rundt i Ústi og snakker tysk, noe som gjør tsjekkerne oppbragt». Fordi jødene snakket tysk var de ikke ønsket i det avgermaniserte grenseområdet (Sudetenland). Jødenes eiendom ble konfiskert av nazistene under krigen og deretter av Tsjekkoslovakias myndigheter etter krigen i henhold til dekretene. Dekretene gjorde unntak for jødisk eiendom, og tilbakeføringslover vedtatt i 1946 skulle sikre at jøder (overlevende eller deres arvinger) skulle få tilbake eiendommer, men dette ble motarbeidet av lokale ledere.[24]

Et eksempel er familien Brok som flyktet til Canada på slutten av 1930-årene. Sønnen Robert ble værende i Praha for å drive familiens forretning og se til eiendommen i byen. Eiendommen ble konfiskert av okkupasjonsmakten. Robert Brok ble som jøde internert i Theresienstadt, deretter var han tvangsarbeider i nærheten av Auschwitz før han ble sendt til Oskar Schindlers fabrikk i Brněnec. Brok lå på sykehus i seks måneder etter at Brněnec ble befridd. Brok antok at beslaget ville bli opphevet og at han ville få eiendommen tilbake, mens departementet la til grunn Broks tidligere eiendom tilhørte staten. Etter flere runder i rettsapparatet ble Broks krav om å få eiendommen tilbake avvist av Tsjekkias forfatningsdomstol i 1997.[18]

For eksempel ble Richard Fischmanns eiendom i Puklice, Mähren, beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten i 1939 fordi Fischmann var klassifisert som jøde. Eiendommen ble overtatt av ikke-jøder og Fischmann ble deportert og døde i Auschwitz i 1942. Hans sønn og datter overlevde Auschwitz. Farens eiendom ble i 1945 beslaglagt av Tsjekkoslovakias myndigheter i henhold til Beneš-dekretene. Dekretene fastslo at eiendommen tilhørende etniske tyskere kunne beslaglegges uten erstatning unntatt dersom eieren hadde deltatt aktivt i forsvaret og frigjøringen av republikken. Lokale myndigheter hadde etter krigen fastslått at Fischmann var tysk fordi han hadde hatt en «tysk livsstil». Fischmann kom fra distriktet Jihlava (Iglau) som var en helt tyskdominert enklave i Mähren. Fischmanns datter krav om å få eiendommen tilbake ble avvist av tsjekkoslovakiske domstoler i årene etter krigen. I 1990-årene forsøkte Fischmanns datter igjen å få eiendommen tilbakeført til Fischmanns etterkommere. Kontoret for jordsaker i Jihlava konkluderte med at fordi Richard Fischmann ikke hadde mistet statsborgerskapet og deretter fått dette tilbake, var han heller ikke berettiget til erstatning/tilbakeføring etter lovens bokstav. FNs menneskerettskomite konkluderte med at tsjekkiske myndigheter hadde brutt paragraf 26 (likhet for loven og forbud mot diskriminering) i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.[8]

Eiendom[rediger | rediger kilde]

I Sudetenland ble nesten alle landbrukseiendommer beslaglagt av staten. Omfordeling av jord ble administrert av lokale kommisjoner under landbruksdepartementet. Jorden ble til dels gitt til personer fordrevet fra landets østligste områder annektert av Sovjetunionen. Samtidig ble en stor del av landeiendommene gjort til statlig eiendom, noe som fortsatte etter at kommunistregimet kom til makten i 1948. På grunnlag av dekretene ble også en rekke bedrifter (bare større bedrifter med minst 150 ansatte) innenfor gruvedrift, kraftproduksjon og vareproduksjon nasjonalisert.[20] Mellom 500 000 og 650 000 tsjekkere flyttet til Sudetenland fra mai til august 1945, slik at det i august 1945 var i alt 1,2 millioner etniske tsjekkere i området. Fra og med september og ut 1945 kom ytterligere 500 000 tilflyttere, slik at folketallet i Sudetenland medregnet etniske tyskere passerte 3,5 millioner i desember 1945. Tilflytterne var tiltrukket av utsiktene til å overta eiendom som sudettyskerne måtte forlate, og regjeringen oppmuntret til dette. I en radiotale 11. mai 1945 ba Klement småbrukere og landarbeidere forberede seg på beslag av sudettyskernes landeiendom. Den raske tilstrømningen av bosettere fra andre deler av Tsjekkoslovakia førte blant annet til ukontrollert okkupasjon av landeiendom fra etniske tyskere og utbredt plyndring. De lokale myndighetene forsøkte å bremse tilstrømmingen, og vakter på jernbanestasjonene begynte å kontrollere de reisende og deres bagasje.[24]

Demografiske og økonomiske konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000-300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller ble tvunget til å bli i landet.[49][50] For eksempel i landsbyen Hnanice (tysk: Gnaldersdorf) sør i Mähren var det i mellomkrigstiden 90 % etniske tyskere, mens det i 1950 ikke ble registrert en eneste tysktalende. Husene i Hnanice forlatt av etniske tyskere ble plyndret og tyskspråklige bøker fra biblioteket ble brent og erstattet av tsjekkisk.[6] Over 1,5 millioner tsjekkere og slovaker flyttet til Sudetenland etter fordrivelsene.[25] Fra ukrainsk Volhynia kom det 39 000 tsjekkisk talende og fra Slovakia ble 42 000 etniske ungarer tvangsflyttet til Sudetenland i 1946. Da de første tilflytterne kom til Sudetenland i 1945 bodde det fortsatt etniske tyskere i mange av husene og nasjonaliserte bedrifter i området var fortsatt ledet av tyskere. Noen tilflyttere slo seg ned og ventet tålmodig på at tyskerne skulle forsvinne, andre presset på for at sudettyskerne skulle fjernes. De største voldsepisodene sommeren 1945 skjedde i byer med knapphet på boliger, blant annet Brno og Ústí nad Labem. Lokale myndigheter tvangsflyttet eller fordrev i mange tilfeller etniske tyskere for å lette boligmangelen. Tilflytterne hadde ofte økonomiske motiver for å slå seg ned i Sudetenland og medvirke til den ville fordrivelsen i 1945. Beneš' regjering opprettet 17. juli 1945 en egen bosettingsadministrasjon for å forvalte tilstrømmingen av fra andre deler av landet. Mange tilflyttere var på jakt etter verdier tilhørende eller etterlatt av fordrevne tyskere, og reiste fra sted til sted og plyndret eiendeler. I noen byer og landsbyer oppsto det boligmangel og en del tsjekkere endte opp med å dele bolig med etniske tyskere.[31]

Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur.[10] Spor av landets tyske fortid ble systematisk fjernet. Forskning fra byen Ceske Velenice viser at innbyggerne kjenner lite til byens sudettyske fortid.[6] De fleste fordrevne endte opp i Bayern i den amerikanske okkupasjonssonen,[9] noen endte opp i andre deler av det okkuperte Tyskland eller i Østerrike.[50] Områdene tømt for etniske tyskere ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren, fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina), og fra Volhynia.[50] Det kommunistiske partiet tjente politisk på den etniske homogeniseringen. Ved parlamentsvalget i 1946 fikk partiet opp mot 90 % av stemmene i de tidligere tyskdominerte områdene. Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.[44] Tilflyttere erstattet raskt skilt på tysk med skilt på tsjekkisk, mens kulturelle som gravplasser, bindingsverkshus i tysk stil og spabyene Karlovy Vary og Mariánské Lázně var mer seiglivede minner om den sudettyske historien.[31]

Nord-Böhmen var i sterkt forfall fra omkring 1960: avfolkede landsbyer med forlatte hus og forfalne kirker var vanlig, dødelighet og alkoholisme var den høyeste i Tsjekkoslovakia. En hypotese har vært at fordrivelsen av sudettyskerne både skapte et moralsk forfall til fordel for kommunistene og en langvarig økonomisk nedgang i området. I enkelte områder ble en god del etniske tyskere værende og dannet en vesentlig minoritet, blant annet fordi de var uerstattelige fagarbeidere og derfor unntatt utvisning. For eksempel i landsbyen Mikulov ved Teplice var nær halvparten av innbyggerne etnisk tyske i 1950. Etter krigen var den tsjekkoslovakiske administrasjonen i grenseområdene særlig opptatt av opprettholde produksjonen og den økonomisk virksomheten blant annet ved rask bosetting, å sikre individuelt eierskap til småbedrifter og statlig eierskap over storbedrifter.[31]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Fordrivelsene var lenge et tabubelagt tema i Tsjekkoslovakia og det kommunistiske regimet bidro til å legge lokk på saken. Betegnelsen sudettysker ble forbudt i Tsjekkoslovakia. Frykt for krav om erstatning eller tilbakeføring av eiendom er en bakgrunn for at temaet fortsatt er omstridt.[16][50][51] Blant tsjekkiske historikere har det vært en utbredt oppfatning at utvisningene og fordrivelsen var en ubehagelig men nødvendig reaksjon på sudettyskernes opptreden under okkupasjonen.[5] I sin presidenttid beklaget Václav Havel fordrivelsene i offentlige uttalelser.[52] Ledende politikere i Tsjekkia mener sudettyskerne ikke har krav på unnskyldning. I 1996 var 86 % av velgerne i Tsjekkia negative til partier som ville be sudettyskerne om unnskyldning.[53] I 1996 kom Theo Waigel og Edmund Stoiber med utfall mot Tsjekkia mens det pågikk forhandlinger om en felles erklæring fra tyske og tsjekkiske regjeringer.[9]

I felleserklæringen (1997) fra Helmut Kohl og Václav Klaus erkjente tyske myndigheter at den nasjonalsosialistiske voldsstrategi overfor det tsjekkiske folk var med på å legge grunnen for etterkrigstidens flukt, tvungne utvisning og tvungne omplassering. I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»[54] Videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene […] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges». Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.[55]

I den felles uttalelsen het det også:

SitatThe German side acknowledges Germany's responsibility for its role in a historical development, which led to the 1938 Munich Agreement, the flight and forcible expulsion of people from the Czech border area and the forcible breakup and occupation of the Czechoslovak Republic.

It regrets the suffering and injustice inflicted upon the Czech people through National Socialist crimes committed by Germans. The German side pays tribute to the victims of National Socialist tyranny and to those who resisted it.

The German side is also conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement.
Sitat
– Tsjekkisk-tysk felleserklæring av 1997[54]

Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. I 2002 satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors» til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen.[56]

Etniske tsjekkere og sudettyskere har en lang felles forhistorie som ble visket ut etter fordrivelsen. Regjeringen endret stedsnavn i Sudetenland for å gi området et mer tsjekkisk og mindre tysk preg.[7] Potsdam-avtalen bruker uttrykket «overføring» (transfer) om utvisning og fordrivelse etniske tyskere og etniske ungarer. I Tsjekkia er uttrykket «fordrivelse» fortsatt kontroversielt som betegnelse for det som skjedde.[53] Den tsjekkiske betegnelsen odsun blir dels forstått i betydning «overføring, flytting» (særlig blant de som støtter den offisielle tsjekkiske linjen) og i betydningen «fordrivelse» (særlig blant de som støtter sudettyskerne). Bokstavelig kan odsun oversettes som «fjerning» (engelsk removal). Fordrivelse eller utkastelse heter på tsjekkisk vyhnání.[11]

De alllierte[rediger | rediger kilde]

Britene var i utgangspunktet og særlig på grunn av Münchenavtalen sympatisk innstilt til Tsjekkoslovakia og Beneš' nasjonale løsning. I vesten avtok denne sympatien blant annet på grunn av den brutale behandlingen av de etniske tyskerne i landet. Fra 1949 var dessuten Vest-Tyskland alliert med Storbritannia, Frankrike, USA og andre vestlige land, mens kommunistene i 1948 tok kontroll over Tsjekkoslovakia og trakk landet mot Sovjetunionen. I Storbritannia var det etter krigen en økende mistillit til Stalin samtidig som Edvard Beneš ble oppfattet som naiv. I Vest-Tysklands ledelse var oppfatningen at Tsjekkoslovakia med fordrivelsene hadde forlatt den vestlige verden.[11]

USA utenriksdepartement uttalte i 1996 at beslutningene tatt i Potsdam var trygt forankret i folkeretten, «soundly based in international law».[57]

Forholdet til Tyskland[rediger | rediger kilde]

Fordrivelsene var lenge et vesentlig problem i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia.[53] I Forbundsrepublikken var det et stort antall fordrevne med etterkommere og disse hadde stor politiske innflytelse i etterkrigstiden, særlig i Bayern, og de lykkes også å påvirke den amerikanske kongressen.[11]

DDR anerkjente i 1950 utvisningene som irreversible, rettferdige og endelige, mens Vest-Tyskland protesterte mot DDRs anerkjennelse og opprettholdt i utgangspunktet kravene fra de fordrevne. I 1954 aksepterte imidlertid Vest-Tyskland å oppgi alle krav på bakgrunn av tiltak iverksatt av USA, Storbritannia, Frankrike og deres allierte med hensyn til tysk eiendom beslaglagt som ledd i erstatning eller som følge av krig. Som et ledd i Ostpolitik signerte Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia 11. desember 1973 en traktat (Prahatraktaten.[11]) som opphevet Münchenavtalen men opprettholdt samtidig endringer i statsborgerskap som følge av Münchenavtalen. Vest-Tyskland aksepterte med det at sudettyskerne hadde mistet statsborgerskap i Tsjekkoslovakia. De fordrevne dannet forbund, Landsmannschaft, som presset på for anerkjennelse og kompensasjon, og ble en viktig politisk faktor særlig i Bayern og CSU. I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale. Tsjekkia innførte en lov om tilbakeføring av eiendom ekspropriert etter 1948 med unntak for ekspropriering av etniske tyskeres eiendom.[17]

Blant sudettyskere og deres etterkommere er det en utbredt oppfatning av de-nazifisering av Tsjekkoslovakia var et påskudd til regelrett etnisk rensing.[10] På sudettyskernes årlige møte i 1996 kritiserte Theo Waigel, daværende finansminister i Tyskland, og Edmund Stoiber, ministerpresident i Bayern, Tsjekkoslovakia for fordrivelsen. Waigel krevde at Tsjekkoslovakias regjering tok avstand fra Beneš-dekretene som lå til grunn for fordrivelsene og amnestiet som ble gitt for overgrep mot etniske tyskere. Václav Klaus ga Waigel et skarpt tilsvar. Klaus hadde tidligere sagt at Tsjekkoslovakia aldri ville gi noen kompensasjon til de fordrevne sudettyskerne.[9]

I november 1989 (like etter Fløyelsrevolusjonen og tiltredelsen) sendte Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsene som «dypt umoralske» handlinger på samme måte som Stalins og Hitlers overgrep. Havel mente de hadde moralsk skadet tsjekkerne like mye som de fordrevne.[52] Havel insisterte på at tsjekkerne ble konfronterte med denne delen av sin historie. Havel og forbundspresisdent Weizsäcker utveklset unnskyldninger under statsbesøk i 1990.[9] Havels beklagelse fikk liten oppmerksomhet i Vest-Tyskland, for eksempel ble det ikke gjengitt av de store avisene. Blant sudettyskerne styrket imidlertid Havels unnskyldning kravet om å få vende tilbake. Havel ble samtidig kritisert av enkelte tsjekkoslovakiske politikere som ikke ville akseptere tilbakevending.[52][58] Havel sto samtidig fast på Tsjekkoslovakias beslutning om å ikke gi noen kompensasjon for folkeforflytningen etter krigen[58] og at de fordrevne bare skulle få en unnskyldning.[53]

I 1997 signerte Tsjekkia og Tyskland en nøye gjennomtenkt felleserklæring der det er uklart om Tsjekkia ber om unnskyldning. Felleserklæringens beklagelser medførte ingen politiske eller økonomiske forpliktelser («…they will not burden their relations with political and legal issues which stem from the past»).[9] Felleserklæringen fikk større oppmerksomhet og til dels lovprist i begge landene. I 2005 kom en ny beklagelse fra den tsjekkiske regjeringen spesielt rettet mot anti-nazistiske sudettyskere som hadde lidd urett etter krigen.[52] Forbundskansler Gerhard Schröder la vekt på årsaken til tragedien var nazistenes okkupasjon og at dette nå var et tilbakelagt kapittel.[59]

Straffrihet for overgrep[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke i byen Deutschneudorf over ofre under dødsmarsjen 9. juni 1945.

Det tsjekkoslovakiske parlamentet vedtok i 1946 en lov som gjorde ellers straffbare handlinger, begått mellom 30. september 1938 og 28. oktober 1945, frie for straff. Vilkåret var at handlingene enten var utført for å forsvare tsjekkiske eller slovakiske interesser, eller at de var uttrykk for en rettferdig gjengjeldelse av okkupasjonsmaktens eller dens alliertes handlinger.[60]

Forholdet til EU[rediger | rediger kilde]

Før Tsjekkias inntreden i EU som var i 2004, ble det stilt spørsmål om loven som da fortsatt gjaldt, var til hinder for medlemskap.[60] De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland, utredet i 2002 saken for EU-parlamentet, og kom til at straffrihet for å forsvare tsjekkiske og slovakiske interesser ikke var problematisk. Derimot kunne det ikke aksepteres å vedta straffrihet for såkalt rettferdige gjengjeldelseshandlinger. Lovens forbilde på dette punkt, var åpenbart en lov utstedt av Adolf Hitler i 1939, om straffrihet for enhver handling foretatt i vernet av sudettyske interesser. Juristene slo fast at det uten tvil var blitt begått ulovligheter under fordrivelsen av den tysktalende befolkning.[60] Straffrihet for disse handlinger med den begrunnelse at det dreide seg om en rettferdig gjengjeldelse, ville være i strid med menneskerettighetene og alminnelige rettsprinsipper. Tsjekkia antydet under denne prosessen at loven ikke ville bli brukt for å frikjenne for handlinger som kun hadde vinnings hensikt, eller dom innebar forbrytelse mot menneskeheten. Ingen var likevel blitt tiltalt. Juristene fant likevel at loven ikke til hinder for EU-medlemskap.[60] Begrunnelsen var at det i 2002 var gått mer enn 50 år siden handlingene, og at de mulige mistenkte dermed hadde et legitimt krav på å ha lagt saken bak seg.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ «...the Munich Agreement has been destroyed by the Germans . . . [and] as Germany had deliberately destroyed the arrangements concerning Czechoslovakia reached in 1938 [HMG] regard themselves as free from any engagements in this respect, and that at the final settlement of the Czechoslovak frontiers to be reached at the end of the war [HMG] would not be influenced by any changes effected in and since 1938».[11]
  2. ^ «Controversy notwithstanding, on the core questions of loss of citizenship, confiscation, and expulsion, this formulation is defensible: any Czechoslovak proven to have collaborated could be stripped of citizenship, property and other civic protections, but ethnic Germans and Hungarians had to affirmatively prove that they had not collaborated. The Decrees deprived large numbers of ethnic Germans and Hungarians of Czechoslovak citizenship, expropriated their property, and provided for, facilitated, or confirmed their expulsion.»[17]
  3. ^ Sudeten Germans had been granted citizenship in the Reich, but also notionally retained Czechoslovak citizenship. Charles A. Schiller, Closing a Chapter of History: Germany's Right to Compensation for the Sudetenland, 26 CASE W. RES. J. INT'L L. 401, 419 (1994). Unsurprisingly, the reassertion of Czechoslovakia's legal continuity meant that Sudeten Germans were, once again (or rather still), citizens-thus the need to denaturalize them.[17] «The Sudeten Germans all became citizens of Germany when Hitler's armies invaded and occupied the country. When they were divested of their Czechoslovak citizenship, they lost their dual citizenship and simply became citizens of Germany. The Czechoslovak Denationalization Decree of August 2, 1945, is critical to Germany's present claims for compensation because it rendered the Sudeten Germans still in Czechoslovak territory aliens in possession of German nationality. Consequently, actions taken after the Denationalization Decrees by the Czechoslovak Republic with respect to the Sudeten Germans took on an international legal dimension involving the state of Czechoslovakia and the state of Germany which, although occupied at the time, remained a passive subject of international law.»[34]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bernd, Rechel (2009). Minority rights in Central and Eastern Europe. Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-88365-5.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  3. ^ a b c d e f g h Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  4. ^ a b c d e f g Bryant, C. (2002). Either German or Czech: Fixing Nationality in Bohemia and Moravia, 1939-1946. Slavic Review, 61(4), 683-706.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  6. ^ a b c d e f g Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  7. ^ a b c d e f Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  8. ^ a b Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  9. ^ a b c d e f g h Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  10. ^ a b c d e f g h i Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  11. ^ a b c d e f g h i j Hughes, R. G. (2013). The Ghosts of Appeasement: Britain and the Legacy of the Munich Agreement. Journal of Contemporary History, 48(4), 688-716.
  12. ^ a b c d e Brown, M. (1958). The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia. Western Political Quarterly, 11(3), 607-626.
  13. ^ a b c Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  14. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  15. ^ Baade, H. W. (1963). Nullity and Avoidance in Public International Law: A Preliminary Survey and A Theoretical Orientation. Indiana Law Journal, 39, 497.
  16. ^ a b c «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre - SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  17. ^ a b c d e f g Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  18. ^ a b c d e Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  19. ^ «Richard Heydrichs tiltredelsestale». 2. oktober 1941. Arkivert fra originalen 31. desember 2010. 
  20. ^ a b Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
  21. ^ a b c Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.
  22. ^ a b «Beneš-dekretene» (norsk). Store norske leksikon. 25. august 2017. Besøkt 30. desember 2017. 
  23. ^ Baade, H. W. (1963). Nullity and Avoidance in Public International Law: A Preliminary Survey and A Theoretical Orientation. Indiana Law Journal, 39, 497.
  24. ^ a b c d e f Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  25. ^ a b c d Frommer, B. (2000). Expulsion or Integration: Unmixing Interethnic Marriage in Postwar Czechoslovakia. East European Politics and Societies, 14(2), 381-410.
  26. ^ Marchak, Patricia (april 2005). «Benjamin Frommer: National Cleansing. Retribution against nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.». Canadian Journal of Sociology. 
  27. ^ a b Horčička, V. (2012). Czechoslovak–Liechtenstein relations in the shadow of the Communist coup in Czechoslovakia, February 1948. European Review of History: Revue europeenne d'histoire, 19(4), 601-620.
  28. ^ Tesser, Lynne M (1999): European integration and the legacy of post world war II German expulsions in East-Central Europe. Geopolitics, 4(3):91-119
  29. ^ A'Barrow, S. R. (2016). Death of a Nation: A New History of Germany. Book Guild Publishing.
  30. ^ «Vertreibung: „Da tobte der Mob“». Der Spiegel Online. 25. september 2000. Besøkt 16. mai 2016. 
  31. ^ a b c d Glassheim, E. (2006). Ethnic Cleansing, Communism, and Environmental Devastation in Czechoslovakia's Borderlands, 1945–1989. The Journal of Modern History, 78(1), 65-92.
  32. ^ «Kriegs- und Nachkriegsfolgen. Dekrete des Präsidenten Edvard Beneš The Decrees of the President Edvard Beneš» (engelsk). Czech Foreign Ministry - Botschaft der Tschechischen Republik in Berlin. 15. juli 2003. Besøkt 30. desember 2017. 
  33. ^ Skilling, H. G. (1960). The Break-Up of the Czechoslovak Coalition, 1947–8. Canadian Journal of Economics and Political Science/Revue canadienne de economiques et science politique, 26(3), 396-412.
  34. ^ Schiller, C. A. (1994). Closing a Chapter of History: Germany's Right to Compensation for the Sudetenland. Case W. Res. J. Int'l L., 26, 401.
  35. ^ a b Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  36. ^ Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  37. ^ Potsdamavtalens ordlyd besøkt 20. mai 2016
  38. ^ Wilfried Fielder. «Die völkerrechtlichen Präzedenzwirkungen des Potsdamer Abkommens für die Entwicklung des allgemeinen Völkerrechts». Heiner Timmermann Saarbrücker Bibliothek 1997. 
  39. ^ Tait, Robert (11. november 2016). «The Germans and Czechs trying to deal with ghosts of the past». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. november 2016. 
  40. ^ «A spectre over Central Europe». The Economist. 15. august 2002. ISSN 0013-0613. Besøkt 24. januar 2017. 
  41. ^ a b c «Vertreibung 1945: Wie kam es zum Massaker an Deutschen in Usti nad Labem?». DIE WELT. 31. juli 2015. Besøkt 2. juni 2017. 
  42. ^ a b Baumann, Meret (26. juni 2015). «Vertreibung der Deutschen aus Tschechien: Eine Versöhnungsgeste aus Brno». Neue Zürcher Zeitung (tysk). ISSN 0376-6829. Besøkt 12. juni 2017. 
  43. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «VERTREIBUNG: „Da tobte der Mob“ - DER SPIEGEL 39/2000». www.spiegel.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  44. ^ a b Perzi, Niklas (5. juni 2015). «Gnadenlose Aussiedelung - Wiener Zeitung Online». Wiener Zeitung Online (tysk). Arkivert fra originalen 28. november 2015. Besøkt 12. juni 2017. 
  45. ^ Lowe, Keith. Savage Continent (pp. 130-131). Penguin Books Ltd. Kindle Edition.
  46. ^ a b «Sudetenland 1945: „Raus mit den Deutschen aus unserem Land“ - WELT». DIE WELT. 27. oktober 2015. Besøkt 11. juni 2017. 
  47. ^ Dypvik, A. S. (2012): «A Voice of the Extreme Right? The Role of the Bund der Vertriebenen and its Leader Erika Steinbach in the Postwar German Public Discourse». Movements and ideas of the Extreme Right. redigert av Nicola Kristin Karcher og Anders G. Kjøstvedt. Peter Lang Publishing Group
  48. ^ «BBC NEWS | Europe | WWII expulsions spectre lives on». BBC News. 2. august 2004. Besøkt 4. desember 2016. 
  49. ^ «Millionen von Deutschen aus Mittel- und Osteuropa geflohen oder vertrieben» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. 26. juni 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  50. ^ a b c d Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  51. ^ Meret Baumann (26. juni 2015). «Eine Versöhnungsgeste aus Brno» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. Besøkt 12. november 2015. 
  52. ^ a b c d Renner, Judith (2011). «‘I’m sorry for apologising’: Czech and German apologies and their perlocutionary effects». Review of International Studies (37): 1579–1597. 
  53. ^ a b c d Hayden, R. M. (1996). Schindler's fate: Genocide, ethnic cleansing, and population transfers. Slavic Review, 55(4), 727-748.
  54. ^ a b Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997» (PDF) (engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  55. ^ «Benes-Dekrete sind Vergangenheit» (tysk). EU-Info.de. Besøkt 12. november 2015. 
  56. ^ Pavla Horáková (16. september 2002). «Cross of Czech-German Reconciliation revealed» (engelsk). Radio Praha. Besøkt 12. november 2015. 
  57. ^ Smetana, V., & Geaney, K. (2018). Exile in London: The Experience of Czechoslovakia and the Other Occupied Nations, 1939–1945. University of Chicago Press/Charles University in Prague, Karolinum Press. «The decisions made at Potsdam by the Governments of the United States, United Kingdom and the then-Soviet Union in July/August of 1945 were soundly based in international law. The conference conclusions have been endorsed many times since in various multilateral and bilateral contexts. (…) The conclusions of Potsdam are historical fact and the United States is confident that no country wishes to call them into question.»
  58. ^ a b Pauer, Jan (1998). «Moral Political Dissent in German-Czech Relations». Czech Sociological Review (6(2)): 173–186. 
  59. ^ «Schröder: Nazis Caused Fate of Sudeten | Germany | DW.COM |». Deutsche Welle (engelsk). 17.05.2005. Besøkt 24. januar 2017. 
  60. ^ a b c d Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet.