Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fordrevne sudettyskere (1945)

Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia etter den andre verdenskrig foregikk i årene 1945 og 1946. Tre millioner etniske tyskere, bosatte i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av Tsjekkoslovakia. Uttrykket fordrivelse brukes i denne sammenheng som et samlebegrep for flukt, fordrivelse med vold og for den organiserte, tvungne utvandring. De etniske tyskerne var tsjekkoslovakiske statsborgere som hadde tysk som sitt morsmål.

Etter verdenskrigens avslutning måtte til sammen ca. tolv millioner tyskere forlate sine bosteder i Øst-, Sentral- og Sørøst-Europa. De ble dirigert hovedsakelig til områder innenfor grensene til dagens Tyskland, som delvis var okkupert av Sovjetunionen. Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia var den største fra én enkelt stat.

Den tsjekkoslovakiske eksilregjering mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen, og for de forbrytelser som da ble begått. Regjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den tyske befolkning i Tsjekkoslovakia, og fikk etterhvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjet, Storbritannia og USA.

Den første, såkalte «ville» del av fordrivelsen, skjedde med et betydelig innslag av vold. Beneš-dekretene la grunnlaget for fordrivelsene ved blant annet å inndra statsborgerskap og beslaglegge eiendom. Potsdamavtalen fra august 1945 sanksjonerte fordrivelsene, men foreskrev at de skulle skje på en «ordnet og human måte».

Parallelt med fordrivelsen av etniske tyskere fra tsjekkiske områder, ble etniske ungarere tvangsflyttet fra slovakiske områder og de fikk sine eiendommer beslaglagt.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Innslaget av etniske tyskere i den tsjekkoslovakiske befolkning i 1930: Mørkerødt: 75-100%, rødt 50-75 %, rosa: 25-50 %, hvitt: 0-25 %.

Sudettyskerne[rediger | rediger kilde]

Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig, bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland.[2] Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra Přemyslidiske dynasti omkring år 1200 og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen.[3] De hadde innvandret til området på 1400-tallet, og hadde dannet faste samfunnstrukturer. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen.[2] I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte hadde 700 000 til 800 000 allerede forlatt eller blitt fordrevet fra tsjekkoslovakisk territorium.[2]

Dannelsen av Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

Da den Tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne.[2] Disse ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland.[3] Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.[4] Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende.[5] Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme fra Slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918 ikke var legitimt.[6]

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over 100 000 jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha. [7] I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice).[5]

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne,[2] og gjennom 1920-tallet gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.[2]

På 1930-tallet ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene.[2] Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige.[8] En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober.[5] I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister».[4] Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.[9]

Anschluss, Münchenavtalen og tysk krigsterror[rediger | rediger kilde]

Østerrikes Anschluss til Nazi-Tyskland styrket Konrad Heinleins posisjon, og han gikk inn for en sammenslåing av Sudetenland med Tyskland.[2] Senere i 1938 ble Münchenavtalen inngått mellom Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Avtalen medførte at Sudetenland ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia, under navnet Sudetengau. Tsjekkoslovakia var ikke part i avtalen. Den 16. mars 1939 kunngjorde Adolf Hitler opprettelsen av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren.[10][11] Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre.[12][13][14] Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend.[3] Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn».[4] Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.[6]

Den tsjekkoslovakiske våpenindustri var viktig for Adolf Hitlers krigføring,[15] og han var misfornøyd med at daværende riksprotektor Konstantin von Neurath ikke klarte å bryte ned den tsjekkiske motstandsbevegelsen. I 1939 tiltrådte derfor Reinhard Heydrich som stedfortredende riksprotektor.[2][10]Heydrich var tidligere sjef for den sentrale sikkerhetstjenesten i Det tredje riket. Han sørget dels for at levekårene ble forbedret, dels ble voldsutøvelsen intensivert. Det ble innført unntakstilstand, der 4 000 til 5 000 mennesker ble arrestert og 400 henrettet.

Reinhard Heydrich ble 27. mai 1942 utsatt for et attentat i Praha, og døde 4. juli. Drapet medførte storstilte represalier, under ledelse av Kurt Daluege.[10] Henrettelser skjedde uten lov og dom, og herjingene kulminerte med utslettelsen av to landsbyer, Lidice og Lezaky.[2] Lidices 192 voksne menn ble henrettet, mens kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre.[14]

Beneš-dekretene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Beneš-dekretene

Beneš-dekretene eller president-dekretene (tsjekkisk: Benešovy dekrety eller Ústavní dekrety presidenta republiky; slovakisk: Ústavné dekréty prezidenta republiky; tysk: Beneš-Dekrete eller Dekrete des Präsidenten der Republik) ble vedtatt av daværende president Edvard Beneš og den tsjekkoslovakiske eksilregjering fra 21. juli 1940 til 27. oktober 1945 i fravær av en lovgivende nasjonalforsamling.[16] Betegnelsen brukes særlig om delene som la grunnlaget for inndragning av statsborgerskap og fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter krigen. Dekretene omhandler ikke fordrivelsene konkret, men er blitt kontroversielle ved at de var et ledd i fordrivelsene. De er også omstridt på menneskerettslig grunnlag og fordi dekretene legger kollektiv skyld til grunn. Vesentlige deler av landets fabrikker, kraftproduksjon og finansselskap ble nasjonalisert gjennom dekretene.[17][18]

Dekret nummer 33 gjaldt statsborgerskap for etniske tyskere og etniske ungarere (madjarer). Dette ble forberedt i eksil og vedtatt 2. august 1945 straks Potsdamavtalen (artikkel XII) hadde støttet fordrivelse av etnisk tyskere. Ifølge en tjenestemann i innenriksdepartementet var hensikten med med denne forordningen å frata tyskere og madjarer tsjekkoslovakisk borgerskap slik at de kunne uttransporteres fra tsjekkoslovakisk territorium. Nummer 33 klargjorde ikke hvem som skulle regnes som tysk.[19]

Fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Den tsjekkoslovakiske regjering i eksil mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen. Allerede i 1941 tok den til orde for å tvangsflytte hele den tyske befolkning ut av Tsjekkoslovakia. Stalin tok etterhvert tsjekkernes standpunkt, og det ble siden tiltrådt av både Storbritannia og USA.[2]

Omkring tre millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem i de tsjekkiske kronlandene Böhmen, Mähren og Slovakia på slutten av og etter andre verdenskrig. Dekretene la grunnlaget for dette ved inndragelse av statsborgerskap og eiendom. Fordrivelsene av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia og Polen er det største enkelttilfelle av tvungen migrasjon som er kjent fra historien.[20] Beneš-dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia; eiendommene deres ble beslaglagt og de var i flere måneder uten vanlig rettslig vern. Dekretene nevner ikke selve fordrivelsen.[8] Blant de fordrevne var også flere hundre tusen tyske borgere som hadde slått seg ned i Tsjekkoslovakia under okkupasjonen.[21]

Fordrivelsen av tyskerne fra Tsjekkoslovakia deles gjerne i to deler, den «ville» og den «regulerte». Den «ville» fordrivelsen startet straks det tsjekkoslovakiske territorium ble frigjort i 1945, og varte til Potsdamkonferansen 17. juli til 8. august. Den karakteriseres ved utstrakt bruk av vold og av blodsutgytelse.[2]

Potsdamavtalen sanksjonerte de allerede igangsatte fordrivelsene, men krevde at de ble gjennomført på en «ordnet og human» måte.[22][23] Denne «regulerte» fordrivelsen, startet i februar 1946. Forløpet til denne siste fasen av fordrivelsen, inneholder ikke den samme dramatikk og voldsutøvelse som den første.

En tysk-tsjekkisk historikerkommisjon anslår at 16 000 ble drept i forbindelse med utdrivingen av sudettyskerne, mens ytterligere 6 000 dødsfall ikke er gjort rede for.[24] Andre kilder oppgir at opp mot 30 000 ble drept eller døde på andre måter. Bund der Vertriebenen (de fordrevnes forbund) hevder at 250 000 døde på grunn av de vanskelige forholdene eller ble drept av hevnlystne tsjekkere. Tallene er usikre både fordi befolkningen var i bevegelse på slutten av krigen og fordi det er uklart hvilke tsjekkoslovakiske borgere som var å regne som etnisk tyske. Før transporten ut av landet ble mange etniske tyskere plassert i konsentrasjonsleirer drevet av den tyske okkupasjonsmakten.[9] I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945, blant annet i forbindelse med dødsmarsjen fra Brno.[4] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist etter den «ville fordrivelsen».[9]

Etter krigen var det igjen i overkant av 200 000 etniske tyskere i landet, de fleste i Bøhmen og Mähren, omkring 10 % i Slovakia. Omkring 20 000 av disse fikk bli fordi de beviselig var anti-nazister, om lag 60 000 var uunnværlige fagarbeidere. Omkring 45 000 hadde tsjekkisk eller slovakisk ektefelle, disse og deres barn ble unntatt deportasjon. I 1950 var den etnisk tyske befolkningen i landet 165 000, eller 1,3 % av hele befolkningen - ned fra 23,6 % før krigen. Den siste nedgangen til 1950 skyldes utvandring og frivillig bytte av etnisk klassifisering. De gjenværende etniske tyskerne ble omkring 1950 forflyttet fra de tradisjonelle områdene i Sudetenland til andre deler av Tsjekkoslovakia der de ble antatt å gjøre nytte for seg blant annet i kullgruvene, dessuten ble tysk språk forbudt i skolen. De gjenværende etniske tyskerne fikk permanent opphold i 1948 og kunne søke om statsborgerskap på individuell basis, mens alle gjenværende fikk tilbake statsborgerskap i 1953 ved ny lov. Det kommunistiske regimet anerkjente den tysktalende minoriteten i 1969 og tyskspråklig undervisning og presse ble tillatt.[9]

Den «ville» fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Dødsmarsjen fra Brno som startet 30. mai 1945, på Niebelungenbrücke i Linz.

I løpet av 1945 ble omkring 700 000 etniske tyskere fordrevet og ytterligere 300 000 flyktet. De tre månedene med voldelige fordrivelser blir omtalt som «den ville fordrivelsen» (tsjekkisk: «divoký odsun»). Volden var verst fra midten av mai til slutten av juli 1945.[4] Mishandling og henrettelser av etniske tyskere var vanlig i alle deler av landet,[25] etter hvert ble mishandlingen utført av leirvakter og soldater. Fra midten av juni 1945 tok det tsjekkoslovakiske militæret styringen og begynte å tvinge etniske tyskere ut av landet i stort antall. Mellom 650 000 og 800 000 flyktet eller ble kastet ut før Potsdam-konferansen, der det ble bestemt at Tsjekkoslovakia skulle stanse den «uautoriserte» fordrivelsen som da pågikk.[26] Etter press fra den britiske regjeringen stanset Beneš voldsbruken 16. juli 1945 før Potsdamkonferansen ble innledet 17. juli.[27][28]

De tsjekkiske myndighetene understreket fra krigens slutt at tyskerne måtte gjøres kollektivt ansvarlige for krigsforbrytelsene.[2] Utenriksminister Vlado Klementis fremholdt at dette spørsmålet måtte løses før ethvert annet sosialt, økonomisk eller institusjonelt spørsmål kunne behandles. President Benes holdt i en tale 10. juni 1945 i Lidice, hele det tyske folk ansvarlig for nazismen. Den rådende antityske stemningen ble trolig styrket av Den røde armés tilstedeværelse i landet.

Den tsjekkoslovakiske regjering vedtok 4. april 1945 i Košice, regler for å berøve de tysktalende innbyggere i landet deres tsjekkiske statsborgerskap.[2] Reglene innebar at tyskerne ville miste sitt statsborgerskap med mindre de kunne bevise en anti-fascistisk holdning under krigen.

Den tysktalende befolkning i Tsjekkoslovakias var i mai 1945 ifølge de fleste kilder mellom 3 300 000 og 3 400 000.[2] Innen avslutningen av Potsdamkonferansen fra 17. juli til 2. august 1945, var mellom 700 000 og 800 000 tysktalende mennesker fordrevet fra Tsjekkoslovakia. I mai og juni 1945 ble det foretatt etnisk rensning av flere av de tyske landsbyene. Sudettyskernes eiendommer ble konfiskert. Den gjenværende mannlige befolkning mellom 14 og 60 ble pålagt arbeidsplikt, og det samme gjaldt kvinner mellom 14 og 55. Det ble rapportert om ulovlige henrettelser av arresterte nazister. Men også medlemmer av de tidligere demokratiske tyske organisasjoner ble behandlet som fiender, og deres medlemmer arrestert og internert.

Tyskerne måtte forlate sine eiendommer på kort varsel, helt ned til 30 minutter.[2] De fikk ta med seg kun personlige eiendeler, og aldri mer enn 60 kilo og mat for tre til sju dager. Fordrevne sudettyskere ble i denne perioden sendt til den sovjetrussiske okkupasjonssonen, og transportene ble ofte sammenliknet med de tyske transportene til deres egne konsentrasjonsleire.

Voldsutøvelsen toppet seg i noen enkelthendelser. Blant annet ble det i Přerov i juni utført en massakre der 71 menn, 120 kvinner og 74 barn ble drept.[2]

Dødsmarsjen fra Brno skjedde under den ville fordrivelsen.[4] I Brno, en tysk språkøy i Mähren, måtte tysktalende gi fra seg husnøkkelen og fikk ta med seg bare det nødvendigste og bare så mye de klarte å bære. Fra Brno ble de drevet til fots 50 km til grensen til Østerrike. Omkring 2000 døde eller ble drept på veien.[28] Benjamin Frommer mener Beneš-regjeringen har hovedansvaret for voldsbruken og den ville fordrivelsen fordi Benes i okkupasjonstiden lovet «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne. Ifølge Frommer var fordrivelsen og voldsbruken derfor ikke et resultat av eksplosivt raseri i folket, men målrettet, planlagt og styrt av tsjekkiske ledere. Regjeringen oppfordret til «selvtekt» og gjorde lite for hindre lynsjejustis, ifølge Frommer.[20] Dødsmarsjen fra Brno var ikke et spontant voldsutbrudd, men en aksjon organisert av overgangsmyndighetene i byen. Den begynte 30. mai 1945, og omfattet mer enn 20 000 personer. Et ukjent antall personer ble i forbindelse med marsjen voldtatt[29], drept eller døde av utmattelse.

I byen Postoloprty (tysk: Postelberg) ble minst 800 etniske tyskere torturert og henrettet 3-6. juni 1945. Myndighetene i Praha gransket hendelsen i 1947. Granskingen konkluderte med at massakren var utført av hæren med bifall fra lokalbefolkningen, og anbefalte at likene ble gravd opp og brent. Flere massegraver i Postoloprty ble deretter åpnet, 763 døde brent for å fjerne minnet om massakren og dokumentene om saken ble hemmeligstemplet. En tsjekkisk journalist kom ved en tilfeldighet over saken i 1990-årene.[12] I byen Staré Město pod Landštejnem (tysk: Altstadt) sør i Böhmen bodde det etter krigen stort sett kvinner, barn og eldre fordi yngre menn enten var døde eller i fangenskap. Innbyggerne i Altstadt ble fratatt verdigjenstander og deretter drevet over grensen til Østerrike. Seks menn blant annet den lokale lederen av NSDAP ble holdt tilbake, torturert og henrettet.[30]

I Ústí nad Labem ble et ukjent antall (minst 43) sudettyskere massakrert 31. juli 1945. Massakren begynte etter eksplosjon i et ammunisjonslager der mange ble drept. De fleste av byens over 50 000 etniske tyskere var fordrevet noen dager etter massakren.[31][4] Bildet viser skader etter alliert bombing våren 1945.

I byen Usti nad Labem ble 31. juli 1945 et større antall mennesker drept, ifølge kildene mellom 30 og 700 personer.[2] Minst 43, trolig over 100 og kanskje så mange som 200, sudettyskere ble massakrert der under Potsdamkonferansens siste dager. Enkelte kvinner og barn ble kastet i elven Labe, og deretter skutt og drept. Massakren ble utløst av en eksplosjon, angivelig forårsaket av en Werwolf-avdeling. Eksplosjonen drepte 39 mennesker. Etniske tyskere måtte gå med hvite armbind med bokstaven N (for Němec, tysk) og var lette å få øye på. Massakren i Ústí ble trolig utført av soldater, milits og noen sivile. Voldsbruken pågikk et par timer før lokale ledere innførte portforbud.[4][27][32] Etter krigen gikk det i de tsjekkiske grenseområdene rykter om tyske terrorgrupper kalt Werwolf. «Werwolf» fikk skylden for den store eksplosjonen i et ammunisjonslager nord i Ústí og dette ble brukt som påskudd for å angripe de gjenværende etniske tyskere i byen.[33] Avisen Rude Pravo kommenterte 2. august hendelsen. Avisen la skylden for eksplosjonen på tyskere og oppfordret til «å rense grenseområdene med jernhånd». Det har blitt spekulert i om Tsjekkoslovakias innenriksdepartement iscenesatte eksplosjonen og massakren. På Edvard Benes-broen i Ústi ble det i 1996 satt opp et minnesmerke over ofrene.[32] Fra våren 1945 til slutten av juli var omkring 22 000 etniske tyskere fordrevet fra Ústí over grensen til Sachsen.[4]

I løpet av sommeren 1945 ble det innført restriksjoner på sudettyskerne som kunne minne om tyskernes behandling av for eksempel jødene.[2] Sudettyskerne fikk ikke sitte på benker i parkene, ikke reise med kollektive transportmidler uten til og fra jobb, og ble fratatt sine radioapparater. Deres korrespondanse ble sensurert.

Den «regulerte» fordrivelsen[rediger | rediger kilde]

Fra oktober 1945 til januar 1946 ble det mer eller mindre en pause i fordrivelsene. I siste halvår 1945 (etter møtet i Potsdam) skjedde fordrivelsene eller tvangsforflytningen på bakgrunn av Potsdamavtalen, og fra og med 1946 skjedde uttransporteringen i ordnete former («regulated») og under tilsyn av de allierte.[34][26] Ved starten av Potsdamkonferansen 17. juli 1945, var det registrert ca. 2,8 millioner sudettyskere i landet. Ved konferansens avslutning seksten dager senere, var denne del av befolkningen redusert til ca. 2,5 millioner.[2] Benes-dekretene gikk ut på at 1 750 000 sudettyskere skulle til den amerikanske sektor, mens 750 000 skulle til den sovjetiske sektor.[trenger referanse] Omkring 2,34 millioner tysktalende ble offisielt utvist og tvangsflyttet etter den «ville fordrivelsen».[9] Gerlach oppgir at til 1. november 1946 var 2 170 598 etniske tyskere blitt transportert ut av landet under alliert oppsyn.[26]

Den som senere ble kalt den «regulerte» fordrivelsen, begynte 24. februar 1946.[2] Daglig ble det fra februar sendt 2 400 personer, og fra 1. april 4 800 personer til den amerikanske sektor av Tyskland. Fra inngangen til andre halvår gikk transporten også til sovjetisk sektor, og den daglige kontingenten var da oppe i 7 200 personer. Ved utgangen av september 1946 var det transportert 1 685 226 tyskere ut av Tsjekkoslovakia, hvorav 1 076 873 personer til amerikansk og 608 353 til sovjetisk sektor. I oktober var transportene i praksis stoppet opp, først og fremst fordi amerikanerne ikke hadde kapasitet til å ta i mot flere.

Ifølge Tsjekkoslovakias innenriksdepartement, var det per 8. oktober 1946 utvist 2 165 135 personer, hvorav 750 000 til sovjetisk sektor.[2] Resultatet ble feiret med en seremoni i Karlovy Vary 29. oktober 1946. Av den opprinnelige tysktalende befolkning befant på dette tidspunkt ca. 300 000 tysktalende personer seg i Tsjekkoslovakia. De fleste av dem forlot landet innen utløpet av 1948.

Churchill forsvarte fordrivelsen:[35]

SitatExpulsion is the method which, in so far as we have been able to see, will be the most satisfactory and lasting. There will be no mixture of populations to cause endless trouble. A clean sweep will be made.Sitat
Winston Churchill

Etter Potsdam ble den britiske regjeringen bekymret for det som foregikk i Sudetenland. En britisk parlamentarikerdelegasjon krevde høsten 1945 at statsminister Attlee stanset fordrivelsene. Bakgrunnen for protesten var delvis frykt for at okkupasjonssonene ville bli overbelastet i tillegg til bekymring for behandlingen av sudettyskerne.[36]

Jødenes situasjon[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1945 kom omkring 20 000 jøder tilbake fra deportasjon og konsentrasjonsleirer. I Sudetenland ble jøder assosiert med etniske tyskere blant annet fordi de snakket tysk og sendte barna til tyskspråklige skoler. Dette ble i henhold til Beneš-dekretene brukt som bevis for at jødene var «upålitelige» personer. De ble ofte behandlet som etniske tyskere og ble blant annet tvunget til å gå med armbind som viste at de var tyske. I for eksempel Ústí nad Labem ble det utstedt et direktiv som bestemte at alle som hadde registrert seg som tysktalende (også jøder) i folketellingen i 1930 skulle regnes som tyske. Det jødiske forbundet kritiserte dette, og de lokale myndighetene i Ústí nad Labem begrunnet beslutningen med at «de fleste jøder snakker ikke tsjekkisk og går rundt i Ústi og snakker tysk, noe som gjør tsjekkerne oppbragt». Fordi jødene snakket tysk var de ikke ønsket i det avgermaniserte grenseområdet (Sudetenland). Jødenes eiendom ble konfiskert av nazistene under krigen og deretter av Tsjekkoslovakias myndigheter etter krigen i henhold til dekretene. Dekretene gjorde unntak for jødisk eiendom, og tilbakeføringslover vedtatt i 1946 skulle sikre at jøder (overlevende eller deres arvinger) skulle få tilbake eiendommer, men dette ble motarbeidet av lokale ledere.[26]

Et eksempel er familien Brok som flyktet til Canada på slutten av 1930-årene. Sønnen Robert ble værende i Praha for å drive familiens forretning og se til eiendommen i byen. Eiendommen ble konfiskert av okkupasjonsmakten. Robert Brok ble som jøde internert i Theresienstadt, deretter var han tvangsarbeider i nærheten av Auschwitz før han ble sendt til Oskar Schindlers fabrikk i Brněnec. Brok lå på sykehus i seks måneder etter at Brněnec ble befridd. Brok antok at beslaget ville bli opphevet og at han ville få eiendommen tilbake, mens departementet la til grunn Broks tidligere eiendom tilhørte staten. Etter flere runder i rettsapparatet ble Broks krav om å få eiendommen tilbake avvist av Tsjekkias forfatningsdomstol i 1997.[14]

For eksempel ble Richard Fischmanns eiendom i Puklice, Mähren, beslaglagt av den tyske okkupasjonsmakten i 1939 fordi Fischmann var klassifisert som jøde. Eiendommen ble overtatt av ikke-jøder og Fischmann ble deportert og døde i Auschwitz i 1942. Hans sønn og datter overlevde Auschwitz. Farens eiendom ble i 1945 beslaglagt av Tsjekkoslovakias myndigheter i henhold til Beneš-dekretene. Dekretene fastslo at eiendommen tilhørende etniske tyskere kunne beslaglegges uten erstatning unntatt dersom eieren hadde deltatt aktivt i forsvaret og frigjøringen av republikken. Lokale myndigheter hadde etter krigen fastslått at Fischmann var tysk fordi han hadde hatt en «tysk livsstil». Fischmann kom fra distriktet Jihlava (Iglau) som var en helt tyskdominert enklave i Mähren. Fischmanns datter krav om å få eiendommen tilbake ble avvist av tsjekkoslovakiske domstoler i årene etter krigen. I 1990-årene forsøkte Fischmanns datter igjen å få eiendommen tilbakeført til Fischmanns etterkommere. Kontoret for jordsaker i Jihlava konkluderte med at fordi Richard Fischmann ikke hadde mistet statsborgerskapet og deretter fått dette tilbake, var han heller ikke berettiget til erstatning/tilbakeføring etter lovens bokstav. FNs menneskerettskomite konkluderte med at tsjekkiske myndigheter hadde brutt paragraf 26 (likhet for loven og forbud mot diskriminering) i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.[37]

Eiendom[rediger | rediger kilde]

I Sudetenland ble nesten alle landbrukseiendommer beslaglagt av staten. Omfordeling av jord ble administrert av lokale kommisjoner under landbruksdepartementet. Jorden ble til dels gitt til personer fordrevet fra landets østligste områder annektert av Sovjetunionen. Samtidig ble en stor del av landeiendommene gjort til statlig eiendom, noe som fortsatte etter at kommunistregimet kom til makten i 1948. På grunnlag av dekretene ble også en rekke bedrifter (bare større bedrifter med minst 150 ansatte) innenfor gruvedrift, kraftproduksjon og vareproduksjon nasjonalisert.[38] Mellom 500 000 og 650 000 tsjekkere flyttet til Sudetenland fra mai til august 1945, slik at det i august 1945 var i alt 1,2 millioner etniske tsjekkere i området. Fra og med september og ut 1945 kom ytterligere 500 000 tilflyttere, slik at folketallet i Sudetenland medregnet etniske tyskere passerte 3,5 millioner i desember 1945. Tilflytterne var tiltrukket av utsiktene til å overta eiendom som sudettyskerne måtte forlate, og regjeringen oppmuntret til dette. I en radiotale 11. mai 1945 ba Klement småbrukere og landarbeidere forberede seg på beslag av sudettyskernes landeiendom. Den raske tilstrømningen av bosettere fra andre deler av Tsjekkoslovakia førte blant annet til ukontrollert okkupasjon av landeiendom fra etniske tyskere og utbredt plyndring. De lokale myndighetene forsøkte å bremse tilstrømmingen, og vakter på jernbanestasjonene begynte å kontrollere de reisende og deres bagasje.[26]

Demografiske og økonomiske konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Fordrivelsen endret i betydelig grad den demografiske sammensetningen i Tsjekkoslovakia. Landskapene som utgjorde Tsjekkoslovakia (de tsjekkiske kronlandene og Slovakia) hadde gjennom nesten et årtusen vært flerkulturelle og bebodd av både tyskere, tsjekkere og ungarere, og tyskerne utgjorde før annen verdenskrig omkring en fjerdedel av befolkningen. Fordrivelsen påvirket også landets økonomi; siden det ikke fantes nok tsjekkiske eller slovakiske nybyggere til å befolke de avfolkede sudettyske områdene, sank både folketallet og dermed også produktiviteten i tradisjonelle industrigrener. Omtrent 250 000-300 000 etniske tyskere, i all hovedsak anti-nazister og uunnværlige fagarbeidere, fikk forbli eller ble tvunget til å bli i landet.[39][40] For eksempel i landsbyen Hnanice (tysk: Gnaldersdorf) sør i Mähren var det i mellomkrigstiden 90 % etniske tyskere, mens det i 1950 ikke ble registrert en eneste tysktalende. Husene i Hnanice forlatt av etniske tyskere ble plyndret og tyskspråklige bøker fra biblioteket ble brent og erstattet av tsjekkisk.[5] Over 1,5 millioner tsjekkere og slovaker flyttet til Sudetenland etter fordrivelsene.[19] Fra ukrainsk Volhynia kom det 39 000 tsjekkisk talende og fra Slovakia ble 42 000 etniske ungarer tvangsflyttet til Sudetenland i 1946. Da de første tilflytterne kom til Sudetenland i 1945 bodde det fortsatt etniske tyskere i mange av husene og nasjonaliserte bedrifter i området var fortsatt ledet av tyskere. Noen tilflyttere slo seg ned og ventet tålmodig på at tyskerne skulle forsvinne, andre presset på for at sudettyskerne skulle fjernes. De største voldsepisodene sommeren 1945 skjedde i byer med knapphet på boliger, blant annet Brno og Ústí nad Labem. Lokale myndigheter tvangsflyttet eller fordrev i mange tilfeller etniske tyskere for å lette boligmangelen. Tilflytterne hadde ofte økonomiske motiver for å slå seg ned i Sudetenland og medvirke til den ville fordrivelsen i 1945. Beneš' regjering opprettet 17. juli 1945 en egen bosettingsadministrasjon for å forvalte tilstrømmingen av fra andre deler av landet. Mange tilflyttere var på jakt etter verdier tilhørende eller etterlatt av fordrevne tyskere, og reiste fra sted til sted og plyndret eiendeler. I noen byer og landsbyer oppsto det boligmangel og en del tsjekkere endte opp med å dele bolig med etniske tyskere.[41]

Etter at fordrivelsen av etniske tyskere ble avsluttet i 1948 var ambisjonen å «homogenisere» befolkningen, inkludert de gjenværende tysktalende, til en felles kultur.[9] Spor av landets tyske fortid ble systematisk fjernet. Forskning fra byen Ceske Velenice viser at innbyggerne kjenner lite til byens sudettyske fortid.[5] De fleste fordrevne endte opp i Bayern i den amerikanske okkupasjonssonen,[8] noen endte opp i andre deler av det okkuperte Tyskland eller i Østerrike.[40] Områdene tømt for etniske tyskere ble befolket av personer fra andre deler av Böhmen og Mähren, fra områder avstått til Sovjetunionen (Ukraina), og fra Volhynia.[40] Det kommunistiske partiet tjente politisk på den etniske homogeniseringen. Ved parlamentsvalget i 1946 fikk partiet opp mot 90 % av stemmene i de tidligere tyskdominerte områdene. Flere hundre tidligere sudettyske landsbyer i grenseområdet ble jevnet med jorden etter at kommunistene kom til makten i 1948.[42] Tilflyttere erstattet raskt skilt på tysk med skilt på tsjekkisk, mens kulturelle som gravplasser, bindingsverkshus i tysk stil og spabyene Karlovy Vary og Mariánské Lázně var mer seiglivede minner om den sudettyske historien.[41]

Nord-Böhmen var i sterkt forfall fra omkring 1960: avfolkede landsbyer med forlatte hus og forfalne kirker var vanlig, dødelighet og alkoholisme var den høyeste i Tsjekkoslovakia. En hypotese har vært at fordrivelsen av sudettyskerne både skapte et moralsk forfall til fordel for kommunistene og en langvarig økonomisk nedgang i området. I enkelte områder ble en god del etniske tyskere værende og dannet en vesentlig minoritet, blant annet fordi de var uerstattelige fagarbeidere og derfor unntatt utvisning. For eksempel i landsbyen Mikulov ved Teplice var nær halvparten av innbyggerne etnisk tyske i 1950. Etter krigen var den tsjekkoslovakiske administrasjonen i grenseområdene særlig opptatt av opprettholde produksjonen og den økonomisk virksomheten blant annet ved rask bosetting, å sikre individuelt eierskap til småbedrifter og statlig eierskap over storbedrifter.[41]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Fordrivelsene var lenge et tabubelagt tema i Tsjekkoslovakia og det kommunistiske regimet bidro til å legge lokk på saken. Betegnelsen sudettysker ble forbudt i Tsjekkoslovakia. Frykt for krav om erstatning eller tilbakeføring av eiendom er en bakgrunn for at temaet fortsatt er omstridt.[40][43][12] Blant tsjekkiske historikere har det vært en utbredt oppfatning at utvisningene og fordrivelsen var en ubehagelig men nødvendig reaksjon på sudettyskernes opptreden under okkupasjonen.[4] I sin presidenttid beklaget Václav Havel fordrivelsene i offentlige uttalelser.[44] Ledende politikere i Tsjekkia mener sudettyskerne ikke har krav på unnskyldning. I 1996 var 86 % av velgerne i Tsjekkia negative til partier som ville be sudettyskerne om unnskyldning.[45] I 1996 kom Theo Waigel og Edmund Stoiber med utfall mot Tsjekkia mens det pågikk forhandlinger om en felles erklæring fra tyske og tsjekkiske regjeringer.[8]

I felleserklæringen (1997) fra Helmut Kohl og Václav Klaus erkjente tyske myndigheter at den nasjonalsosialistiske voldsstrategi overfor det tsjekkiske folk var med på å legge grunnen for etterkrigstidens flukt, tvungne utvisning og tvungne omplassering. I 1997 undertegnet den tyske og den tsjekkiske regjeringen en erklæring, der det blant annet het at «The Czech side regrets that, by the forcible expulsion and forced resettlement of Sudeten Germans from the former Czechoslovakia after the war as well as by the expropriation and deprivation of citizenship, much suffering and injustice was inflicted upon innocent people, also in view of the fact that guilt was attributed collectively.»[46] Videre at Tsjekkia «beklager spesielt overgrepene, som var i strid med elementære humanitære regler og også daværende rettsnormer, og beklager dessuten at overgrepene […] ikke ble ansett som rettsstridige, og at ugjerningene som følge av det ikke kunne straffeforfølges». Tsjekkia mener landet har avsluttet saken med denne erklæringen.[47]

I den felles uttalelsen het det også:

SitatThe German side acknowledges Germany's responsibility for its role in a historical development, which led to the 1938 Munich Agreement, the flight and forcible expulsion of people from the Czech border area and the forcible breakup and occupation of the Czechoslovak Republic.

It regrets the suffering and injustice inflicted upon the Czech people through National Socialist crimes committed by Germans. The German side pays tribute to the victims of National Socialist tyranny and to those who resisted it.

The German side is also conscious of the fact that the National Socialist policy of violence towards the Czech people helped to prepare the ground for post-war flight, forcible expulsion and forced resettlement.
Sitat
– Tsjekkisk-tysk felleserklæring av 1997[46]

Fordrivelsen fra Sudetenland har preget nabolandene, spesielt Bayern og Østerrike, politisk og sosialt. I 2002 satte borgermesteren i den tsjekkiske byen Teplice nad Metuji (Wekelsdorf), Věra Vítová, opp et monument kalt «Forsoningens kors» til minne om sudettyskerne som hadde blitt myrdet der i 1945 og alle ofre for nasjonale konflikter i regionen.[48]

Etniske tsjekkere og sudettyskere har en lang felles forhistorie som ble visket ut etter fordrivelsen. Regjeringen endret stedsnavn i Sudetenland for å gi området et mer tsjekkisk og mindre tysk preg.[6] Potsdam-avtalen bruker uttrykket «overføring» (transfer) om utvisning og fordrivelse etniske tyskere og etniske ungarer. I Tsjekkia er uttrykket «fordrivelse» fortsatt kontroversielt som betegnelse for det som skjedde.[45] Den tsjekkiske betegnelsen odsun blir dels forstått i betydning «overføring, flytting» (særlig blant de som støtter den offisielle tsjekkiske linjen) og i betydningen «fordrivelse» (særlig blant de som støtter sudettyskerne). Bokstavelig kan odsun oversettes som «fjerning» (engelsk removal). Fordrivelse eller utkastelse heter på tsjekkisk vyhnání.[36]

Forholdet til Tyskland[rediger | rediger kilde]

DDR anerkjente i 1950 utvisningene som irreversible, rettferdige og endelige, mens Vest-Tyskland protesterte mot DDRs anerkjennelse og opprettholdt i utgangspunktet kravene fra de fordrevne. I 1954 aksepterte imidlertid Vest-Tyskland å oppgi alle krav på bakgrunn av tiltak iverksatt av USA, Storbritannia, Frankrike og deres allierte med hensyn til tysk eiendom beslaglagt som ledd i erstatning eller som følge av krig. Som et ledd i Ostpolitik signerte Vest-Tyskland og Tsjekkoslovakia 11. desember 1973 en traktat (Prahatraktaten.[36]) som opphevet Münchenavtalen men opprettholdt samtidig endringer i statsborgerskap som følge av Münchenavtalen. Vest-Tyskland aksepterte med det at sudettyskerne hadde mistet statsborgerskap i Tsjekkoslovakia. De fordrevne dannet forbund, Landsmannschaft, som presset på for anerkjennelse og kompensasjon, og ble en viktig politisk faktor særlig i Bayern og CSU. I 1992 signerte Tsjekkoslovakia og det gjenforente Tyskland en vennskaps- og naboskapsavtale. Tsjekkia innførte en lov om tilbakeføring av eiendom ekspropriert etter 1948 med unntak for ekspropriering av etniske tyskeres eiendom.[13]

Blant sudettyskere og deres etterkommere er det en utbredt oppfatning av de-nazifisering av Tsjekkoslovakia var et påskudd til regelrett etnisk rensing.[9] På sudettyskernes årlige møte i 1996 kritiserte Theo Waigel, daværende finansminister i Tyskland, og Edmund Stoiber, ministerpresident i Bayern, Tsjekkoslovakia for fordrivelsen. Waigel krevde at Tsjekkoslovakias regjering tok avstand fra Beneš-dekretene som lå til grunn for fordrivelsene og amnestiet som ble gitt for overgrep mot etniske tyskere. Václav Klaus ga Waigel et skarpt tilsvar. Klaus hadde tidligere sagt at Tsjekkoslovakia aldri ville gi noen kompensasjon til de fordrevne sudettyskerne.[8]

I november 1989 (like etter Fløyelsrevolusjonen og tiltredelsen) sendte Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte fordrivelsene som «dypt umoralske» handlinger på samme måte som Stalins og Hitlers overgrep. Havel mente de hadde moralsk skadet tsjekkerne like mye som de fordrevne.[49] Havel insisterte på at tsjekkerne ble konfronterte med denne delen av sin historie. Havel og forbundspresisdent Weizsäcker utveklset unnskyldninger under statsbesøk i 1990.[8] Havels beklagelse fikk liten oppmerksomhet i Vest-Tyskland, for eksempel ble det ikke gjengitt av de store avisene. Blant sudettyskerne styrket imidlertid Havels unnskyldning kravet om å få vende tilbake. Havel ble samtidig kritisert av enkelte tsjekkoslovakiske politikere som ikke ville akseptere tilbakevending.[50][49] Havel sto samtidig fast på Tsjekkoslovakias beslutning om å ikke gi noen kompensasjon for folkeforflytningen etter krigen[50] og at de fordrevne bare skulle få en unnskyldning.[45]

I 1997 signerte Tsjekkia og Tyskland en nøye gjennomtenkt felleserklæring der det er uklart om Tsjekkia ber om unnskyldning. Felleserklæringens beklagelser medførte ingen politiske eller økonomiske forpliktelser («…they will not burden their relations with political and legal issues which stem from the past»).[8] Felleserklæringen fikk større oppmerksomhet og til dels lovprist i begge landene. I 2005 kom en ny beklagelse fra den tsjekkiske regjeringen spesielt rettet mot anti-nazistiske sudettyskere som hadde lidd urett etter krigen.[49] Forbundskansler Gerhard Schröder la vekt på årsaken til tragedien var nazistenes okkupasjon og at dette nå var et tilbakelagt kapittel.[51]

Straffrihet for overgrep[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke i byen Deutschneudorf over ofre under dødsmarsjen 9. juni 1945.

Det tsjekkoslovakiske parlamentet vedtok i 1946 en lov som gjorde ellers straffbare handlinger, begått mellom 30. september 1938 og 28. oktober 1945, frie for straff. Vilkåret var at handlingene enten var utført for å forsvare tsjekkiske eller slovakiske interesser, eller at de var uttrykk for en rettferdig gjengjeldelse av okkupasjonsmaktens eller dens alliertes handlinger.[52]

Før Tsjekkias inntreden i EU som var i 2004, ble det stilt spørsmål om loven som da fortsatt gjaldt, var til hinder for medlemskap.[52] De tre juristene Jochen A. Frowein, Ulf Bernitz og Lord Kingsland, utredet i 2002 saken for EU-parlamentet, og kom til at straffrihet for å forsvare tsjekkiske og slovakiske interesser ikke var problematisk. Derimot kunne det ikke aksepteres å vedta straffrihet for såkalt rettferdige gjengjeldelseshandlinger. Lovens forbilde på dette punkt, var åpenbart en lov utstedt av Adolf Hitler i 1939, om straffrihet for enhver handling foretatt i vernet av sudettyske interesser. Juristene slo fast at det uten tvil var blitt begått ulovligheter under fordrivelsen av den tysktalende befolkning.[52] Straffrihet for disse handlinger med den begrunnelse at det dreide seg om en rettferdig gjengjeldelse, ville være i strid med menneskerettighetene og alminnelige rettsprinsipper. Tsjekkia antydet under denne prosessen at loven ikke ville bli brukt for å frikjenne for handlinger som kun hadde vinnings hensikt, eller dom innebar forbrytelse mot menneskeheten. Ingen var likevel blitt tiltalt. Juristene fant likevel at loven ikke til hinder for EU-medlemskap.[52] Begrunnelsen var at det i 2002 var gått mer enn 50 år siden handlingene, og at de mulige mistenkte dermed hadde et legitimt krav på å ha lagt saken bak seg.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bernd, Rechel (2009). Minority rights in Central and Eastern Europe. Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-88365-5.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Pioter Pykel (2004). Prauser, Steffen; Rees, Arfon, red. «The Expulsion of the "German" Communities from Eastern Europe after The Second World War» (PDF). European University Institute, Firenze. 
  3. ^ a b c Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  4. ^ a b c d e f g h i j Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  5. ^ a b c d e Veiden, P. (2014). Når grenser forsvinner-Europa i det små. Sosiologi i dag, 44(2):5-26.
  6. ^ a b c Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  7. ^ Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  8. ^ a b c d e f g Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  9. ^ a b c d e f g Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  10. ^ a b c Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  11. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  12. ^ a b c «Revenge on Ethnic Germans: Czech Town Divided over How to Commemorate 1945 Massacre - SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 4. september 2009. Besøkt 12. juni 2017. 
  13. ^ a b Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  14. ^ a b c Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  15. ^ «Richard Heydrichs tiltredelsestale». 2. oktober 1941. Arkivert fra originalen 2010-12-31. 
  16. ^ «Kriegs- und Nachkriegsfolgen. Dekrete des Präsidenten Edvard Beneš The Decrees of the President Edvard Beneš» (engelsk). Czech Foreign Ministry - Botschaft der Tschechischen Republik in Berlin. 15. juli 2003. Besøkt 30. desember 2017. 
  17. ^ Skilling, H. G. (1960). The Break-Up of the Czechoslovak Coalition, 1947–8. Canadian Journal of Economics and Political Science/Revue canadienne de economiques et science politique, 26(3), 396-412.
  18. ^ «Beneš-dekretene» (norsk). Store norske leksikon. 25. august 2017. Besøkt 30. desember 2017. 
  19. ^ a b Frommer, B. (2000). Expulsion or Integration: Unmixing Interethnic Marriage in Postwar Czechoslovakia. East European Politics and Societies, 14(2), 381-410.
  20. ^ a b Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  21. ^ Horčička, V. (2012). Czechoslovak–Liechtenstein relations in the shadow of the Communist coup in Czechoslovakia, February 1948. European Review of History: Revue europeenne d'histoire, 19(4), 601-620.
  22. ^ Potsdamavtalens ordlyd besøkt 20. mai 2016
  23. ^ Wilfried Fielder. «Die völkerrechtlichen Präzedenzwirkungen des Potsdamer Abkommens für die Entwicklung des allgemeinen Völkerrechts». Heiner Timmermann Saarbrücker Bibliothek 1997. 
  24. ^ Tait, Robert (11. november 2016). «The Germans and Czechs trying to deal with ghosts of the past». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. november 2016. 
  25. ^ «A spectre over Central Europe». The Economist. 15. august 2002. ISSN 0013-0613. Besøkt 24. januar 2017. 
  26. ^ a b c d e Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  27. ^ a b «Vertreibung 1945: Wie kam es zum Massaker an Deutschen in Usti nad Labem?». DIE WELT. 31. juli 2015. Besøkt 2. juni 2017. 
  28. ^ a b Baumann, Meret (26. juni 2015). «Vertreibung der Deutschen aus Tschechien: Eine Versöhnungsgeste aus Brno». Neue Zürcher Zeitung (tysk). ISSN 0376-6829. Besøkt 12. juni 2017. 
  29. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «VERTREIBUNG: „Da tobte der Mob“ - DER SPIEGEL 39/2000». www.spiegel.de. Besøkt 19. mai 2016. 
  30. ^ Perzi, Niklas (5. juni 2015). «Gnadenlose Aussiedelung - Wiener Zeitung Online». Wiener Zeitung Online (tysk). Besøkt 12. juni 2017. 
  31. ^ «Vertreibung 1945: Wie kam es zum Massaker an Deutschen in Usti nad Labem?». DIE WELT. 31. juli 2015. Besøkt 2. juni 2017. 
  32. ^ a b «Sudetenland 1945: „Raus mit den Deutschen aus unserem Land“ - WELT». DIE WELT. 27. oktober 2015. Besøkt 11. juni 2017. 
  33. ^ Dypvik, A. S. (2012): «A Voice of the Extreme Right? The Role of the Bund der Vertriebenen and its Leader Erika Steinbach in the Postwar German Public Discourse». Movements and ideas of the Extreme Right. redigert av Nicola Kristin Karcher og Anders G. Kjøstvedt. Peter Lang Publishing Group
  34. ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146. 
  35. ^ «BBC NEWS | Europe | WWII expulsions spectre lives on». BBC News. 2. august 2004. Besøkt 4. desember 2016. 
  36. ^ a b c Hughes, R. G. (2013). The Ghosts of Appeasement: Britain and the Legacy of the Munich Agreement. Journal of Contemporary History, 48(4), 688-716.
  37. ^ Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.
  38. ^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
  39. ^ «Millionen von Deutschen aus Mittel- und Osteuropa geflohen oder vertrieben» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. 26. juni 2015. Besøkt 12. november 2015. 
  40. ^ a b c d Spalová, B. (2017). Remembering the German Past in the Czech Lands: A Key Moment Between Communicative and Cultural Memory. History and Anthropology, 28(1), 84-109.
  41. ^ a b c Glassheim, E. (2006). Ethnic Cleansing, Communism, and Environmental Devastation in Czechoslovakia's Borderlands, 1945–1989. The Journal of Modern History, 78(1), 65-92.
  42. ^ Perzi, Niklas (5. juni 2015). «Gnadenlose Aussiedelung - Wiener Zeitung Online». Wiener Zeitung Online (tysk). Besøkt 12. juni 2017. 
  43. ^ Meret Baumann (26. juni 2015). «Eine Versöhnungsgeste aus Brno» (tysk). Neue Zürcher Zeitung. Besøkt 12. november 2015. 
  44. ^ Renner, Judith (2011). «‘I’m sorry for apologising’: Czech and German apologies and their perlocutionary effects». Review of International Studies (37): 1579–1597. 
  45. ^ a b c Hayden, R. M. (1996). Schindler's fate: Genocide, ethnic cleansing, and population transfers. Slavic Review, 55(4), 727-748.
  46. ^ a b Helmut Kohl, Klaus Kinkel, Václav Klaus og Josef Zieleniec (21. januar 1997). «German-Czech Declaration on Mutual Relations and their Future Development of 21 January 1997» (PDF) (engelsk). Tsjekkias utenriksdepartement. Besøkt 28. desember 2015.  Kapittel II i felleserklæringen
  47. ^ «Benes-Dekrete sind Vergangenheit» (tysk). EU-Info.de. Besøkt 12. november 2015. 
  48. ^ Pavla Horáková (16. september 2002). «Cross of Czech-German Reconciliation revealed» (engelsk). Radio Praha. Besøkt 12. november 2015. 
  49. ^ a b c Renner, Judith (2011). «‘I’m sorry for apologising’: Czech and German apologies and their perlocutionary effects». Review of International Studies (37): 1579–1597. 
  50. ^ a b Pauer, Jan (1998). «Moral Political Dissent in German-Czech Relations». Czech Sociological Review (6(2)): 173–186. 
  51. ^ «Schröder: Nazis Caused Fate of Sudeten | Germany | DW.COM |». Deutsche Welle (engelsk). 17.05.2005. Besøkt 24. januar 2017. 
  52. ^ a b c d Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet.