Ludvík Svoboda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ludvík Svoboda
Ludvík Svoboda (Author - Stanislav Tereba).JPG
Ludvík Svoboda (1968)
Født25. november 1895
HroznatínRediger på Wikidata
Død20. september 1979 (83 år)
Praha[1][2]Rediger på Wikidata
Gravlagt KroměřížRediger på Wikidata
Ektefelle Irena SvobodováRediger på Wikidata
Barn Zoe Klusáková-SvobodováRediger på Wikidata
Beskjeftigelse General
Parti Det tsjekkoslovakiske kommunistpartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet TsjekkoslovakiaRediger på Wikidata
Utmerkelser
46 oppføringer
Leninordenen, Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen[3], kommandørridder av Order of the Bath[3], kommandør av Legion of Merit[3], Helt av Sovjetunionen[3], Oktoberrevolusjonsordenen, Den hvite løves orden[3], Klement Gottwald-ordenen, Order of the Victorious February, nasjonalhelt av Jugoslavia, Helt av Tsjekkoslovakia (1965)[3], 1. klasse av Suvorovordenen[3], 2. klasse av Suvorovordenen[3], Medal "For the Liberation of Prague"[3], Lenins fredspris, legionær av Legion of Merit[3], æresborger av Třebíč (1945)[3], Nasjonalheltens orden[3], Medal "For Bravery Before the Enemy" (1945)[3], Medal "For Oder, Nysa and the Baltic"[3], Medal for Warsaw 1939-1945[3], Medaljen for seier og frihet 1945 (1945)[3], 1. klasse av Grunwald-korsets orden (1948)[3], Krigskorset[3], Helt av Tsjekkoslovakia (1970)[3], Helt av Tsjekkoslovakia (1975)[3], æresborger av Plzeň (1968)[4], Æresborger av Brno (1946)[5], Pamětní odznak Čs. dobrovolce z let 1918-1919[3], Sokolovská minnesmedalje[3], Pamětní medaile 5. střeleckého pluku T. G. Masaryka (1947)[3], Pamětní kříž 2. jízdního pluku Ruských legií (Sibiřského)[3], Pamětní kříž 1. jízdního pluku Jana Jiskry z Brandýsa[3], Pamětní medaile strojírenské samostatné roty dopravní vlakové dílny čs. vojska na Rusi[3], Pamětní medaile dělostřelectva čs. vojska na Rusi[3], Pamětní medaile 21. střeleckého pluku terronského[6], Odznak Československého partyzána (1947), storkors med kjede av Finlands hvite roses orden, storkors av Ordenen Polonia Restituta, storoffiser av Æreslegionen, honorary citizen of Cheb, æresborger av Praha (1946), Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet, Medal "In Commemoration of the Battle of Dukla Pass", æresborgerskap (1946)[7], Order of February 25, 1st class (1949)[8]Rediger på Wikidata
Tsjekkoslovakias president
30. mars 1968 - 28. mai 1975
ForgjengerAntonín Novotný
EtterfølgerGustáv Husák
Signatur
Ludvík Svobodas signatur

Ludvík Svoboda (født 25. november 1895 i landsbyen Hroznatín i Mähren, død 20. september 1979 i Praha) var en tsjekkoslovakisk nasjonalhelt som sloss i begge verdenskriger og senere ble president i Tsjekkoslovakia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Svobodas barndomshjem i Hroznatín

Under første verdenskrig var Svoboda offiser i Den østerrikske-ungarske hæren, men deserterte fra denne på østfronten og kjempet i De tsjekkoslovakiske legionene for Ententemaktene i Russland. Han deltok i slagene ved Zboróv i juli 1917 og Bakhmach i mars 1918. Da krigen sluttet, marsjerte han med de øvrige tsjekkoslovakiske legionærene fra Sibir og gjennom den russiske borgerkrigen tilbake til Tsjekkoslovakia, kalt «den sibirske anabasis».[9]

Etter krigen arbeidet han på farens eiendom hjemme i Mähren, til han gikk inn i den nyetablerte tsjekkoslovakiske hæren i 1922.

Som yrkesoffiser underviste han blant annet i årene 1931-1934 i ungarsk ved krigsskolen. I 1934 ble han oberst og sjef for 3. infanteriregiment i Kroměříž.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter Münchenavtalen og den tyske innlemmelsen av Sudetenland i Det stortyske rike i 1938, var han med på å danne en tsjekkisk motstandsgruppe med navn Obrana národa («Nasjonens forsvar»). Det er blitt antatt at han på samme tid etablerte kontakt med den sovjetiske etterretningen. Etter den tyske okkupasjonen av hele Tsjekkoslovakia, flyktet han i juni 1939 til Polen og dannet en første tsjekkisk militær enhet i Kraków, men ble tatt i sovjetisk forvaring da Sovjetunionen etter Hitler-Stalin-pakten okkuperte det østlige Polen. Han skal ha reddet livet da han ba sive sovjetiske fangevoktere om å ring et spesielt nummer i Moskva for å få fastslått hvem han var.

Etter utbruddet av Operasjon Barbarossa ble Svoboda sjef for de tsjekkoslovakiske militære enhetene på østfronten. De var først i opplæring i Buzuluk ved Uralfjellene.

Disse var i sine første kamper mot de tyske styrkene i mars 1943 i slaget om Sokolovo i Ukraina. Svoboda hadde da graden av brigadegeneral og kommando over en styrke på 60 000 mann. De deltok også i Slaget om Kiev. Svoboda ledet også styrkene ved slaget om Duklapasset i Karpatene høsten 1944 da hans styrker, etter harde kamper, klarte å nå den tsjekkoslovakiske grensen for første gang.

Svobodas personlige egenskaper, lederskap og personlige mot ble satt svært høyt av hans overordnede, feltmarskalk Ivan Konev. Med støtte fra eksilregjeringen til Klement Gottwald og det sovjetiske statsapparatet ble han general i august 1945.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Byste av general Ludvík Svoboda

Under Praha-offensiven ble det meste av Tsjekkoslovakia okkupert av Den røde armé og av de tsjekkiske styrkene under Svobodas kommando. Svoboda ble tatt i mot som en helt fra Østfronten, og ble utnevnt til forsvarsminister i Klement Gottwalds regjering.

Sovjetunionen var etter frigjøringen populært i Tsjekkoslovakia og ved valgene i 1946 fikk Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet 38 % av stemmene.

I forbindelse med den kommunistiske maktovertakelsen i 1948, nektet Svoboda å sende ut soldater for å stanse den kommunistiske, væpnede militsen som tok makten i gatene. Den til da «upolitiske» regjeringsmedlemmet Svoboda meldte seg inn i kommunistpartiet og hadde de facto vært en «trojansk hest» under maktovertakelsen.

I 1950 måtte Svoboda gå av som forsvarminister og forlate hæren, etter press fra Josef Stalin. Han ble imidlertid i første omgang visestatsminister, men måtte allerede i 1951 forlate også denne stillingen. I utrenskningene som fulgte ble han fengslet, og «anbefalt» å begå selvmord for å bevare æren, men ble tilslutt løslatt, men fratatt alle posisjoner. Etter Stalins død og Nikita Khrusjtsjov maktovertakelse i Sovjetunionen, ble han tatt tilbake i det offentlig liv etter personlig anmodning av Khrusjtsjov som hadde møtt Svoboda under krigen. Svoboda ble da sjef for krigsskolen.

I 1946 ble han tildelt den jugoslaviske folkehelt-ordenen, 25. november 1965 ble han tildelt både Helt av Sovjetunionen og Helt av Tsjekkoslovakia, den siste fikk han også i 1970 og 1975. I 1970 fikk han Lenins fredspris.

Prahavåren og tiden etter[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Prahavåren

Etter at Antonín Novotný ble avsatt og med dette innledet Prahavåren, ble Svoboda 30. mars 1968 valgt til ny president etter anbefaling fra førstesekretæren i kommunistpartiet Alexander Dubček. Han var en akseptabel kandidat både for tsjekkerne og slovakene, og nøt stor folkelig popularitet, både som krigshelt og som offer for Stalins utrenskninger. Som president godtok Svoboda de reformer som Dubček drev igjennom under Prahavåren.

Men hans krigserfaringer fra to verdenskriger gjorde at han satte ut ordre om ikke å gå til motangrep da styrkene fra Warszawapakten invaderte landet i august. Til tross for påbud fra Leonid Bresjnev nektet han å utpeke en såkalt bonde-arbeider-regjering og fikk Sovjetunionen til å løslate Dubček og regjeringsmedlemmene som hadde blitt bortført til Sovjetunionen. I dette truet han, krigshelten og Helt av Sovjetunionen, med å skyte seg i hodet i Brezjnevs nærvær om de ikke ble løslatt. Men han kunne uansett ikke forhindre okkupasjonen eller at de såkalte Moskvaprotokollene ble undertegnet, som innebær en de facto kapitulering og at det såkalte midlertidige troppenærværet ble permanent, og stoppe de politiske reformprosessene.

Svoboda overlevde utrenskningene av de reformvillige kommunistene, og måtte akseptere innstramningene av menneskerettighetene i landet. han blidro til å kneble den kritiske pressen og fjerningen av Dubček i april 1969. Selv forsvarte han at ved å bli på sin post, kunne han bidra til å begrense skadevirkningene.

Etter å ha stått imot gjentatte forsøk på å fjerne ham fra Gustáv Husáks regime, ble han tvunget til å trekke seg i 1975 gjennom en lovendring. Uansett var han på dette tidspunktet svekket av helsemessige problemer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 31. desember 2014
  2. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, besøksdato 23. november 2019, NKC-identifikator jk01122045
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ www.ludviksvoboda.cz
  4. ^ www.plzen.eu
  5. ^ www.brno.cz
  6. ^ forum.valka.cz
  7. ^ www.nmnm.eu, besøksdato 13. august 2020
  8. ^ www.valka.cz, besøksdato 22. november 2020
  9. ^ PRECLÍK Vratislav. Masaryk a legie (Масарик и Легии), Ваз. Книга, váz. kniha, 219 str., vydalo nakladatelství Paris Karviná, Žižkova 2379 (734 01 Karviná, CZ) ve spolupráci s Masarykovým demokratickým hnutím (изданная издательством «Пари Карвина», «Зишкова 2379» 734 01 Карвин, в сотрудничестве с демократическим движением Масаpика, Прага) , 2019, ISBN 978-80-87173-47-3, str. 150-153


Forgjenger:
 Jan Syrový
før andre verdenskrig 
Forsvarsminister i Tsjekkoslovakia
Etterfølger:
 Alexej Čepička 
Forgjenger:
 Jozef Lenárt
fung 
Tsjekkoslovakias president
Etterfølger:
 Gustáv Husák