Klaus Kinkel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Klaus Kinkel
Klaus Kinkel CJD Koenigswinter 2005.jpg
Født17. desember 1936
Metzingen
Død4. mars 2019 (82 år)
Sankt Augustin
Utdannet ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen (–1960), Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Universität zu Köln, Q1558138 (–1956)
Beskjeftigelse Politiker, advokat
Parti Freie Demokratische Partei (1991–)
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av AV Guestfalia Tübingen
Utmerkelser FDPs partifraksjon (2005)

Klaus Kinkel (født 17. desember 1936 i Metzingen i Baden-Württemberg i Tyskland, død 4. mars 2019 i Sankt Augustin[1]) var en tysk politiker (FDP) og statstjenestemann. Han var justisminister, utenriksminister og visekansler i Helmut Kohls regjering.

Han beskrives som en politiske liberaler og sto som utenriksminister for en mer selvbevisst tysk holdning. Kinkel var en av Tysklands ledende politikere i forbindelse med innlemming av de østlige delstaten, krigen i Jugoslavia og utviklingen av EU på 1990-tallet. Kinkle ble partimedlem i 1991. Han trakk seg fra politikken i 2002.[2][3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kinkel ble født i en katolsk familie. Hans far, som i 1946 kom hjem fra sovjetisk krigsfangenskap, var indremedisiner og kardiolog.[4][5]

Kinkel tok sin abitur ved Staatliches Gymnasium Hechingen og studerte jus ved universitetene i Tübingen, Bonn og Köln. Han tok sin første juridiske statseksamen i Tübingen, den andre i Stuttgart og ble deretter dr. jur. i 1964. Han begynte som tjenestemann i delstaten Baden-Württemberg og gikk i 1968 over til Forbundsrepublikkens innenriksdepartement. Der ble han taleskriver for Hans-Dietrich Genscher som i mange år var hans politiske mentor.[2][3]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Kinkel i 1982 som sjef for etterretningstjenesten, sammen med forbundspresident Karl Carstens (til venstre).

Fra 1979 til 1982 var han president for BND (etterretningstjenesten, Bundesnachrichtendienst).[6] I oktober 1982 ble han under Hans A. Engelhard utnevnt til statssekretær i Tysklands justisdepartement. Etter forbundsdagsvalget i 1990 ble han den 18. januar 1991 justisminister, under forbundskansler Helmut Kohl. Det skjedde etter at FDP uventet hadde avvist Kohls nominasjon av Irmgard Schwaetzer.[trenger referanse]

Han ble medlem av FDP i 1991 og var medlem av parlamentet fra 1994 til 2002.

Han forble justisminister fra til mai 1992. Som justisminister arbeidet han for å få hjemsendt fra Chile den tidligere østtyske lederen, Erich Honecker, slik at han kunne stilles for retten. Han engasjerte seg også i forhandlinger med terroristgruppen Rote Armé Fraktion, og lyktes i å få dem til å ta avstand fra voldsbruk.[7][8]

Kinkel ble deretter utenriksminister frem til regjeringen Kohl gikk av i 1998. Han var en nøkkelfigur ved opprettelsen av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og bidro vesentlig til utformingen av dets statutter.[9][10] Han forsøkte også, uten hell, å få vedtatt en resolusjon under et møte for EFs utenriksministre om at hvert av medlemslandene skulle ta i mot flere flyktninger fra Balkan.[11]

Han ble også visekansler etter at Jürgen Möllemann gikk av i 1993.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Former German Foreign Minister Klaus Kinkel dies age 82 | DW | 05.03.2019». DW.COM (engelsk). Besøkt 5. mars 2019. 
  2. ^ a b «Former German Foreign Minister Klaus Kinkel dies age 82 | DW | 05.03.2019». Deutsche Welle (engelsk). 5. mars 2019. Besøkt 9. mars 2019. 
  3. ^ a b «Klaus Kinkel, high-profile German foreign minister after reunification, who had earlier led West Germany’s intelligence agency – obituary». The Telegraph (engelsk). 6. mars 2019. ISSN 0307-1235. Besøkt 9. mars 2019. «As foreign minister, he personified a more assertive foreign policy than that pursued prior to reunification – something which he realised America, in particular, found hard to take.» 
  4. ^ https://www.munzinger.de/search/portrait/Klaus+Kinkel/0/15084.html. 
  5. ^ Klaus Kinkel im Gespräch mit Isabella Schmid, BR Alpha, 15. desember 2016, lest 5. mars 2019
  6. ^ Erich Schmidt-Eenboom: Der Schattenkrieger. Klaus Kinkel und der BND. Econ, Düsseldorf 1995, ISBN 3-430-18014-7.
  7. ^ Stephen Kinzer (18 April 1992), German Terrorist Group Says It Will End Attacks New York Times.
  8. ^ Stephen Kinzer (29 April 1992), Party in Bonn Rebels on Genscher's Successor New York Times.
  9. ^ Eikel, Markus (1. juli 2018). «‘Germany’s Global Responsibility’ and the Creation of the International Criminal Court, 1993–1998». Journal of International Criminal Justice (engelsk). 16 (3): 543–570. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqy022. 
  10. ^ «Germany: Parliament Urges More Support for the ICC». Human Rights Watch (engelsk). 9. juli 2018. 
  11. ^ Stephen Kinzer (29 July 1992), Germany Chides Europe About Balkan Refugees New York Times.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]