Klaus Kinkel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Klaus Kinkel
Klaus Kinkel CJD Koenigswinter 2005.jpg
Født17. desember 1936[1]
Metzingen
Død4. mars 2019[2][3] (82 år)
Sankt Augustin
Utdannet ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen (–1960), Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Universität zu Köln, Q1558138 (–1956)
Beskjeftigelse Politiker, advokat
Parti Freie Demokratische Partei (1991–)
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av AV Guestfalia Tübingen
Utmerkelser FDPs partifraksjon (2005)

Klaus Kinkel (født 17. desember 1936 i Metzingen i Baden-Württemberg i Tyskland, død 4. mars 2019 i Sankt Augustin[4]) var en tysk politiker (FDP) og statstjenestemann. Han var justisminister, utenriksminister og visekansler i Helmut Kohls regjering.

Han beskrives som en politiske liberaler og sto som utenriksminister for en mer selvbevisst tysk holdning. Kinkel var en av Tysklands ledende politikere i forbindelse med innlemming av de østlige delstaten, krigen i Jugoslavia og utviklingen av EU på 1990-tallet. Kinkle ble partimedlem i 1991. Han trakk seg fra politikken i 2002.[5][6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kinkel ble født i en katolsk familie. Hans far, som i 1946 kom hjem fra sovjetisk krigsfangenskap, var indremedisiner og kardiolog.[7][8]

Kinkel tok sin abitur ved Staatliches Gymnasium Hechingen og studerte jus ved universitetene i Tübingen, Bonn og Köln. Han tok sin første juridiske statseksamen i Tübingen, den andre i Stuttgart og ble deretter dr. jur. i 1964. Han begynte som tjenestemann i delstaten Baden-Württemberg og gikk i 1968 over til Forbundsrepublikkens innenriksdepartement. Der ble han taleskriver for Hans-Dietrich Genscher som i mange år var hans politiske mentor.[5][6]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Kinkel i 1982 som sjef for etterretningstjenesten, sammen med forbundspresident Karl Carstens (til venstre).

Fra 1979 til 1982 var han president for BND (etterretningstjenesten, Bundesnachrichtendienst).[9] I oktober 1982 ble han under Hans A. Engelhard utnevnt til statssekretær i Tysklands justisdepartement. Etter forbundsdagsvalget i 1990 ble han den 18. januar 1991 justisminister, under forbundskansler Helmut Kohl. Det skjedde etter at FDP uventet hadde avvist Kohls nominasjon av Irmgard Schwaetzer.[trenger referanse]

Han ble medlem av FDP i 1991 og var medlem av parlamentet fra 1994 til 2002.

Han forble justisminister fra til mai 1992. Som justisminister arbeidet han for å få hjemsendt fra Chile den tidligere østtyske lederen, Erich Honecker, slik at han kunne stilles for retten. Han engasjerte seg også i forhandlinger med terroristgruppen Rote Armé Fraktion, og lyktes i å få dem til å ta avstand fra voldsbruk.[10][11]

Kinkel ble deretter utenriksminister frem til regjeringen Kohl gikk av i 1998. Han var en nøkkelfigur ved opprettelsen av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og bidro vesentlig til utformingen av dets statutter.[12][13] Han forsøkte også, uten hell, å få vedtatt en resolusjon under et møte for EFs utenriksministre om at hvert av medlemslandene skulle ta i mot flere flyktninger fra Balkan.[14]

Han ble også visekansler etter at Jürgen Möllemann gikk av i 1993.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, 13. apr. 2018, 11002696
  2. ^ https://www.zdf.de/nachrichten/heute/ex-aussenminister-klaus-kinkel-ist-tot-100.html
  3. ^ https://www.sueddeutsche.de/politik/eil-klaus-kinkel-ist-tot-1.4355093
  4. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «Former German Foreign Minister Klaus Kinkel dies age 82 | DW | 05.03.2019». DW.COM (engelsk). Besøkt 5. mars 2019. 
  5. ^ a b «Former German Foreign Minister Klaus Kinkel dies age 82 | DW | 05.03.2019». Deutsche Welle (engelsk). 5. mars 2019. Besøkt 9. mars 2019. 
  6. ^ a b «Klaus Kinkel, high-profile German foreign minister after reunification, who had earlier led West Germany’s intelligence agency – obituary». The Telegraph (engelsk). 6. mars 2019. ISSN 0307-1235. Besøkt 9. mars 2019. «As foreign minister, he personified a more assertive foreign policy than that pursued prior to reunification – something which he realised America, in particular, found hard to take.» 
  7. ^ https://www.munzinger.de/search/portrait/Klaus+Kinkel/0/15084.html. 
  8. ^ Klaus Kinkel im Gespräch mit Isabella Schmid, BR Alpha, 15. desember 2016, lest 5. mars 2019
  9. ^ Erich Schmidt-Eenboom: Der Schattenkrieger. Klaus Kinkel und der BND. Econ, Düsseldorf 1995, ISBN 3-430-18014-7.
  10. ^ Stephen Kinzer (18 April 1992), German Terrorist Group Says It Will End Attacks New York Times.
  11. ^ Stephen Kinzer (29 April 1992), Party in Bonn Rebels on Genscher's Successor New York Times.
  12. ^ Eikel, Markus (1. juli 2018). «‘Germany’s Global Responsibility’ and the Creation of the International Criminal Court, 1993–1998». Journal of International Criminal Justice (engelsk). 16 (3): 543–570. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqy022. 
  13. ^ «Germany: Parliament Urges More Support for the ICC». Human Rights Watch (engelsk). 9. juli 2018. 
  14. ^ Stephen Kinzer (29 July 1992), Germany Chides Europe About Balkan Refugees New York Times.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]