Veøya
- For herredet Veøy, se Veøy.
Veøya er en liten øy i Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal, i Molde kommune. Den er litt over 1 km2. Øya var Norges første landskapsvernområde, og bygningene der eies i dag av Romsdalsmuseet. Ordet vé er norrønt for «hellig» og navnet Veøy betyr den hellige øya eller øya med helligdommen. «Ve» ble brukt i førkristen tid. Øyas to deler forbindes av et smalt eid som tidligere var sjøbunn. I middelalderen var det en kaupang eller kjøpstad på øya, og flere bygårder er nevnt i dokumenter fra middelalderen. Det er påvist det som kan være kristne graver fra 900-tallet, Brit Solli konkluderer med at de tidligste kristne begravelsene kan ha vært på midten av 900-tallet.[1]
Veøy (i ubunden form) er navn på et tidligere herred, som blant annet innbefattet Veøya. 1. januar 1964 ble kretsene Sekken, Veøya og Nesjestranda overført til Molde, mens resten av Veøy ble slått sammen med andre nedlagte kommuner til den nye Rauma. Nordøya er relativt flat, mens Sørøya er mer kupert og platået der er rikt på fornminner kartlagt av Brit Solli i 1989. Den marine grense går på Veøya 70 meter over havet slik at Veøya rett etter istiden bare var et lite skjær som så vidt stakk opp av vannet.[2]
Historie[rediger | rediger kilde]
Øya lå strategisk plassert som et knutepunkt for båttrafikken i vikingtiden. Den gangen fjorden var ferdselsveien lå Veøya (sammen med Sekken) sentralt til. Klimaet er relativt mildt og øya har gode havneforhold.[2] Vikingskipene gikk sjelden over Hustadvika, men gikk heller en indre led inn Romsdalsfjorden og videre inn til dagens Åndalsnes dersom man skulle til Østlandet eller inn Langfjorden dersom man skulle videre nordover mot Nidaros. Midt i dette skjæringspunktet ligger Veøya, og plasseringen førte til at det oppstod en kaupang der, Romsdals første tettsted – et økonomisk, administrativt og religiøst sentrum.[1] Øya var i middelalderen tingsted for Raumsdølafylket.[2]
Veøya nevnes av Snorre i forbindelse med slaget ved Sekken i 1162, der kong Håkon Herdebrei falt mot Erling Skakke. Baglerne angrep birkebeinerne ved øya i 1206.[2] I 1375 ble en kongens gård på Veøy nevnt, dette var trolig en handelsgård som samtidig var innsamlingssted for skatter og avgifter.[1] Kaupangen hadde på det meste rundt 300 innbyggere, men tapte sin betydning mot slutten av middelalderen. Nedgangen for Veøy-kaupangen begynte trolig før svartedauden. Olav Håkonson befalte i 1384 at handelen måtte foregå i byer og faste kaupanger: Borgund for Sunnmøre, Veøy for Romsdal, Trondheim for Nordmøre. I dokumenter fra 1519 blir ikke Veøy lenger omtalt som kjøpstad. Kannikembetet ble oppretthold etter reformasjonen og presten på Veøya avla kannikeden i 1588. Kirkeordningen fra 1589 fastslo at det skulle være 9 kirker «Vedøens» prestegjeld, disse skulle betjenes av tre prester og Veøy skulle være hovedkirke.[2]
Thomas von Westen, kjent som den drivende kraft bak samemisjonen tidlig på 1700-tallet, var sogneprest i Veøy fra 1710. Her ble han påvirket av pietistiske åndsstrømninger, og i 1713 ble det i Romsdal opprettet et pietistisk «collegium», kalt Syvstjernen, der de 7 prestene i Romsdal møttes regelmessig til innbyrdes sjelesorg og for å legge planer om en kristen samling mot det moralske forfallet.[3] Isaac Olsen, som var lærer, misjonsarbeider og kartograf, var ansatt av von Westen i en periode og tilbrakte vinteren 1716-1717 på Veøy, der han oversatte katekismen og de kirkelige symboler til samisk og arbeidet på sitt manuskript om Lappernes Vildfarelser og Overtro.[4]
På Veøya er det ikke lenger fastboende. De gjenstående bygningene er Veøy gamle kirke og tilhørende prestegård. Kirken ble tatt ut av bruk i 1907 og ny kirke oppført på Sølsnes.[1] Presteboligen var fra 1905 bolig for marineløytnant og forfatter William Coucheron-Aamot (1868–1948) og familie etter at han kjøpte den på auksjon. Hans sønn Wilhelm Coucheron-Aamot (1899–1990) testamenterte i 1990 prestegården til Romsdalsmuseet. Middelalderkirken eies av Molde kommune og er under kirkelig administrasjon. Den er fortsatt i bruk som kirke enkelte dager i året, som i pinsen. Sørøya eies av staten og er vernet som landskapsvernområde.[2]
Arkeologiske utgravninger[rediger | rediger kilde]
Arkeologiske utgravninger i 1990–92, ledet av Brit Solli, avdekket levninger fra sent 1100- og tidlig 1200-tall. Blant funnene er en gullring med en inskripsjon som muligens skal tolkes Eric entre amis et je suis drue amie, A.M. («Erik mellom venner, og jeg er trofast venninne, Ave Maria.»)
I Storsandvika sør på øya er det påvist åtte gravrøyser. Det er også påvist andre gravrøyser inkludert på en holme mellom Veøya og Sekken. Gravrøysene lå trolig nær en tidligere strandlinje i bronsealderen. Det er også påvist gravrøyser fra steinalder eller eldre bronsealder på et platå.[1]
Tusen år – ein sommardag[rediger | rediger kilde]
Forfatteren Edvard Hoem skrev i forbindelse med Molde bys 250-årsjubileum i 1992 teaterstykket Tusen år – ein sommardag, som ble framført på Veøya, og Hoem brukte ringen som gjennomgangstema.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e Hansen, Margareth (2014). Fire kirkesteder i Romsdal. Bergen: Universitetet i Bergen.
- ^ a b c d e f Solli, Brit (1999). Veøyboka. Molde: Romsdalsmuseet. ISBN 8290251645.
- ^ Grankvist, Rolf (28. september 2014). «Thomas Von Westen». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 21. mai 2018.
- ^ Kristiansen, Roald E. (28. september 2014). «Isaac Olsen». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 21. mai 2018.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Kulturnett: «Veøy gamle kyrkje»