Norges hovedstad
Norges hovedstad er en oversikt over hvilke byer som er regnet som Norges hovedstad gjennom tidene.
Kongens sete og kongsgårder[rediger | rediger kilde]
I de første århundrene av rikssamlingen hadde Norge ingen formalisert hovedstad. Kongemakten ble i praksis utøvd som ambulerende reisekongedømme fra kongens oppholdssteder rundt i kongeriket. Dette var sjelden i de få byene, men på regionale kongsgårder i sentrale deler av landet der kongen oppholdt seg. Eksempelvis hadde Harald Hårfagre kongesete på Avaldsnes på Karmøy, Alrekstad kongsgård ved senere Bergen, og på Alvheim i senere Sarpsborg[1]. Det blir følgelig flere steder i landet som kan regnes med i en slik oppstilling. De fleste riker i Europa hadde reisekongedømme før kongemakten etablerte seg permanent i hovedsteder. Hensikten var dels å befeste kongens autoritet i landsdelene, dels å la kongens reisefølge fra hoff og hird «spise» skattene som for en stor del var landbruksprodukter med kortvarig holdbarhet. Det var enklere å konsumere provianten lokalt i regionene enn å frakte den til et sentrum på upålitelige transportruter i et veiløst land.
Utover 1100-tallet blir det en markert endring ettersom kongenes ambulerende virksomhet ble mer sentrert rundt byene og mindre rundt regionale kongsgårder. Det mer sentraliserte systemet rundt kongen var utover 1100-tallet såpass godt utviklet at kongene fikk skattene i form av landbruksprodukter levert til de mer sentrale kongsgårder, slik at oppholdsfrekvensen ble høyere enn på de mer perifere gårdene. Kongsgårdene fikk større betydning i og etter borgerkrigstiden (1130-1240).
Residensbyer vokser frem[rediger | rediger kilde]
Mot slutten av rikssamlingen ble kongemakten sentralisert til byer som vokste frem i flere deler av riket og ble å regne som kongens residensbyer. Eksempelvis flyttet Øystein Magnusson sin residens fra kongsgården Alrekstad ved Bergen til Holmen ved innløpet til Vågen i Bergen på begynnelsen av 1100-tallet og hadde trolig mer å si for byens utvikling enn grunnleggeren Olav Kyrre.
Olav Tryggvason ble kronet som Norges konge i 995 i Trondheimen og grunnla byen Nidaros i 997. Han lot også bygge sin kongsgård ved Skipakrok. I år 1016 grunnla Olav den hellige byen Borg i senere Sarpsborg[2] og gjorde byen til sitt kongssete. Borg (Sarpsborg) var således Norges første hovedstad fra grunnleggelsen og like frem til Nidaros (Trondheim) overtok i 1030.
Fra midten av 1200-tallet ble det etablert en stedfast sentraladministrasjon for riket. I denne tiden var Bergen utstedersted for hovedtyngden av offentlige dokumenter frem til ca. 1310, deretter ble de fleste brev utstedt fra Oslo. Kongesetet flytter til Oslo ved Eirik II Magnussons død i 1299, men det ser ut til at Bergen og Oslo har parallelle hovedstadsfunksjoner noen år etter dette. Det er vanlig at Oslo regnes som hovedstad fra 1314, da Håkon V Magnusson bestemte at prosten ved Mariakirken til evig tid skulle være rikets kansler. Kanslerembedet ble dermed knyttet til byen, ikke til kongen.
Unionstid[rediger | rediger kilde]
Kort etter, i 1319, gikk Norge inn i personalunion med Sverige under Magnus VII Eriksson, som i stor grad styrte riket sitt fra utenfor Norges grenser. Da sønnen Håkon VI Magnusson overtok Norges trone i 1355 kom kongemakten tilbake på norsk jord. Dog kun for en kort periode, ettersom Norge allerede i 1380 gikk inn i union med Danmark, og fra 1397 Kalmarunionen (med Sverige til 1523). I unionstiden med Danmark (1380-1537) fikk kanslerembetet ved Mariakirken snart vesentlig redusert administrativ betydning, det norske riksseglet ble flyttet fra Oslo og ble forvaltet av monarken i København, som de facto ble Norges hovedstad. Den dansk-norske kongen oppholdt seg i Danmark, bare avbrutt av få og korte besøk i Norge. Kansleren i Oslo beholdt imidlertid visse funksjoner når det gjaldt rettsoppgjørene etter drap.
Formelt kan en likevel si at det frem til 1537 fortsatt fantes en egen norsk statsmakt, med riksrådet som håndhever av denne myndigheten, blant annet ved å velge konge og formulere hans styringskontrakt (håndfestning). Riksrådet var sammensatt av verdslige adelsmenn og geistlige prelater. Det siste norske riksmøtet ble avholdt i fiskeværet Bud i Romsdal i 1533, ledet av erkebiskop Olav Engelbrektsson.
Dansketiden[rediger | rediger kilde]
Avskaffelsen av den norske middelalderstaten ble vedtatt høsten 1536 på et møte i København mellom Christian III og det danske riksrådet. Det norske riksrådet ble formelt oppløst og Norge skulle være «et ledemod af Danmarks rige» til evig tid.[trenger referanse] Norge ble imidlertid aldri et dansk «ledemot». Det ble riktignok integrert i den danske staten, men med status som et eget rike. Denne integreringen ble gjennomført med militærmakt i Norge, og den siste rest av motstand ble eliminert da erkebiskop Olav Engelbrektsson rømte landet i 1537. Da Norge ble lagt direkte under det danske riksrådet, ble landet også de jure styrt fra kongens by, og dansketiden ble innledet. Københavns stilling som statens hovedstad ble ytterligere styrket ved innføringen av det kongelige eneveldet i 1660. Det ble gjennomført en stadig økende sentralisering av statsstyret til kongen og regjeringskontorene i København.
I krisesituasjoner kunne imidlertid Christiania (Oslos navn fra 1624) fungere som en provisorisk hovedstad for Norge, når forbindelsene til København ble vanskelige eller situasjonen fordret raske avgjørelser. I første rekke krigsperioder som under den store nordiske krig, og i større grad under Napoleonskrigene (1807-1814), de siste krigene i dansketiden. I 1807 opprettet kongen Den Kongelige interimistiske Regjerings-Commission for Norge i Christiania, som fikk delegert styringsoppgaver som kongen og kollegiene ikke kunne utføre fra København under den britiske blokaden av Norge. Så snart den akutte krigssituasjonen var over i 1810, la imidlertid Frederik 6 ned regjeringskommisjonen, og all styringsmakt lå igjen i København.
Unionen med Sverige og Norges selvstendighet[rediger | rediger kilde]
Som en følge av Danmark-Norges støtte til Napoleon I og dennes tap i Napoleonskrigene ble Norge ved Kieltraktaten avstått til kongen av Sverige i 1814. Det lyktes imidlertid å få etablert Norge som eget rike med egen regjering og hovedstad i Christiania. Det var første gang i historien at Norge hadde en egen og formalisert hovedstad innenfor rikets grenser.
Kristiania (skrivemåte fra 1877) ble det selvstendige Norges hovedstad i 1814, og byens navn ble endret til Oslo i 1924.
Tysklands okkupasjon av Norge[rediger | rediger kilde]
Den 9. april 1940 ble Norge angrepet av Tyskland. Kongen, regjeringen og de fleste av Stortingets medlemmer flyktet med tog fra Oslo samme morgen. Hamar ble utpekt som første stoppested. Stortinget samlet seg i Festiviteten teatersal i Hamar på ettermiddagen den 9. april 1940. Da stortingspresident C. J. Hambro hørte rykter om at tyske soldater var på veg, ble møtet hevet. Nytt Storting ble satt i Elverum samme kveld. Der ga Stortinget regjeringen fullmakt (Elverumsfullmakten) til å treffe avgjørelser på vegne av Stortinget. Kongen og regjeringen flyktet videre nordover gjennom Gudbrandsdalen og Romsdal via Åndalsnes til Molde. I perioden fra 23. april 1940 og frem til Sør-Norge ble oppgitt natt til 30. april var Molde fungerende hovedstad i Norge. Regjeringen etablerte seg i bispegården i Tromsø så lenge Nord-Norge fortsatt var fritt. I perioden frem til regjering og kongehus forlot Norge var Tromsø fungerende hovedstad. De dro med krysseren Devonshire den 7. juni 1940. Regjeringen tok sete i London frem til krigen var slutt og returnerte til Oslo 31. mai 1945. I perioden juni 1940 til mai 1945 var London midlertidig hovedstad for Norge. Oslo var i under krigen hovedstad for okkupasjonsmyndighetene.
Historisk oversikt[rediger | rediger kilde]
| Bynavn | Fra | Til | Kommentar |
|---|---|---|---|
| Nidaros (Trondheim) | 997 | 1016 | Grunnlagt av Olav Trygvason i 997. |
| Borg (Sarpsborg) | 1016 | 1028 | Grunnlagt av Olav den hellige i 1016. |
| Nidaros (Trondheim) | 1028 | 1067 | |
| Alrekstad (Bergen) | 1067 | 1110-tallet | Flyttet til Alrekstad av Olav Kyrre, Bergens grunnlegger. |
| Holmen (Bergen) | 1110-tallet | 1123 | Flyttet til Bergen av Øystein Magnusson |
| Konghelle | 1111/1123 | 1150-tallet | Sigurd Jorsalfares residensby etter hans hjemkomst fra Bysants. Enekonge fra 1123. |
| Nidaros (Trondheim) | 1150-tallet | 1217 | |
| Bjørgvin (Bergen) | 1217 | 1314 | |
| Oslo | 1314 | 1536 | Prosten ved Mariakirken i Oslo var rikets kansler. |
| København | 1536 | 1814 | Det norske riksrådet avskaffet og riksstyret underlagt det danske riksråd. |
| Christiania | 1814 | 1924 | Norge igjen egen stat, i union med Sverige. Skrevet Kristiania fra 1877. |
| Oslo | 1924 | - | Kristiania omdøpt til Oslo. |
| Hamar | 1940 | 1940 | ettermiddagen 9. april 1940 |
| Elverum | 1940 | 1940 | kvelden 9. april 1940 |
| Molde | 1940 | 1940 | 23. april–30. april 1940 fungerende sete for konge og regjering[3][4] |
| Tromsø | 1940 | 1940 | 19. mai - 7. juni. Kongen bodde i denne tiden i Trangenhytta i Balsfjord[5]. |
| London | 1940 | 1945 | London-regjeringen; Norges legitime regjering. |
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Sturlason, Snorre (1941). Olav den helliges saga. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
- ^ Andresen, Kr. S. (1914). Sarpsborg : fremstilling av byens historie indtil 1914, 1914. L. Wang - Henrichsen.
- ^ «Gulldramaet gjenskapt». rbnett.no. 30. april 2008. Besøkt 9. september 2020.
- ^ Størkson, Ole Egil (8. april 2019). «Historien om Gulltransporten: Flukten med Norges gull». NRK. Besøkt 9. september 2020.
- ^ Halaris, A. E.; Belendiuk, K. T.; Freedman, D. X. (15. oktober 1975). «Antidepressant drugs affect dopamine uptake». Biochemical Pharmacology. 20. 24: 1896–1897. ISSN 0006-2952. PMID 19. doi:10.1016/0006-2952(75)90412-8. Besøkt 8. mars 2020.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Dan André Fiskum Velle, Middelalderens hovedsteder i nyere norsk historieskriving, Mastergradsavhandling i historie, UiB, 2012
- Øystein Rian, Datering av Oslos status som hovedstad, (udatert, fil datert 24.03.2009)
- Riksmøtet i Bud
- - Bergen har aldri vært hovedstad
- Under krigen 1 - vi må ikke falle, Ingar Sletten Kolloen, Gyldendal forlag 2019
- Kongenes nei - 10. april 1940, Alf R. Jacobsen