Handel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Handel inngås over en tønne, skulptur på den franske katedralen, Notre-Dame de Reims
Kjøp av bryllupsdrakt fra klesforhandler, maleri av William Mulready (1786-1863)
Krøtter har alle tider representert rikdom og således byttes mot andre varer.

Handel er overføringen av eierskap til varer og tjenester fra en person eller til en annen. Handel kalles også finansiell transaksjon eller byttehandel. Handel er betegnelsen på bytte av varer eller tjenester mot hverandre, enten direkte (naturalhandel) eller bytte av varer eller tjenester mot penger (monetær handel). Grunnlaget for handelen er markeder hvor selgere presenterer tilbud og kjøpere gjør sine kjøpsvalg. Den opprinnelige og grunnleggende formen for handel skjedde uten penger ved at man byttet en vare mot en annen vare som hver for seg ble vurdert til å ha samme «verdi». En vare kunne også bli byttet mot en tjeneste, og senere ble det innført en symbolsk verdi i form av edle metaller som man kunne betale for, forløperen til pengesystemet. Moderne handel skjer direkte ved penger, eller ved at man innehar økonomiske midler som blir bevist ved kredittkort og lignende. Handel mellom to som handler kalles bilateral handel mens handel mellom flere enn to som handler kalles multilateral handel.

Handel er svært utbredt og kan dokumenteres tilbake til steinalderen, både i Europa, Asia, Afrika og mellom øyene i Stillehavet. Handel eksisterer grunnet spesialisering eller fordeling av arbeid ved at de fleste mennesker konsentrerer seg av smalt aspekt av produksjonen og handler for andre produkter. Handel eksisterer mellom ulike regioner grunnet at ulike regioner har en konkurransefordel i produksjonen av en del varer som er ettertraktet av andre i regioner hvor disse varene mangler eller er vanskelig tilgjengelig. Større antall tillater masseproduksjon hvilket gjør at kostnadene for den enkelte varen minsker totalt sett og ved salg øker fortjenesten totalt sett. Handel ved bestemte marked mellom stedene er til fordel for begge parter.

Småhandel består av salg av varer fra et bestemt sted, som en kiosk, butikk eller varehus, eller over posten. Engroshandel er salg av varer til detaljistledd eller forhandlere, til industrien, institusjoner eller andre profesjonelle forretningsbrukere. Handel kan også referere til den handling som blir utført mellom handelsfolk (selgeren) og andre markedsagenter i det finansielle markedet som børs og aksjehandel.[1]

Adam Smith mente tilbøyeligheten til å bytte (the natural propensity to barter) var en av fire grunnleggende, universelle tilbøyeligheter i mennesket. I tilknytning til denne tilbøyeligheten holdt han også en tilbøyelighet til å foretrekke noe bedre (eller likeverdig) framfor noe dårligere i bytte, samt tilbøyeligheten til å holde avtaler som langsiktig strategi.[2] Disse avveiningene er sentrale for drøftinger av urettferdig og rettferdig handel.

David Ricardo viste at handel har vært avgjørende for spesialisering, ved at mennesker, landsbyer eller hele byer har kunnet spesialisere seg på produksjon av færre produkter eller tjenester enn det de selv trenger, for så å bytte disse mot livsnødvendige varer og tjenester som de selv ikke produserer. Økonomisk globalisering innebærer en prosess hvor stadig flere blir avhengig av handel over et større område, og hvor spesialiseringen og varebyttet blir globalt og skaper én global, innvevd økonomi.

Handelens utvikling[rediger | rediger kilde]

Gavekultur[rediger | rediger kilde]

Moderne penger oppsto i antikken og var en mynt som representerte en symbolsk verdi. Med andre ord en abstraksjon, men mynter var ofte av edelt metall som gull og sølv slik at verdien var både abstrakt og reell. I mangelen av et medium for veksling opererte samfunn uten penger hovedsakelig etter prinsippene av gaveøkonomi.[3]

I disse samfunnene ble verdifulle gaver og tjenester jevnlig gitt uten en særskilt enighet for direkte eller framtidig belønning (det vil si ingen formell quid pro quo eksisterte).[4] Organiseringen av gaveøkonomien (eller gavekulturen) står i kontrast til bytteøkonomien (eller naturalhusholdning). Uformelle skikker styrte utvekslingen framfor en bestemt utveksling av varer eller tjenester i form av penger eller av annen form av gjenstander.[5] Når varebytte skjedde framfor gavebytte var det vanligvis mellom enten fremmede eller kommende fiender.[6]

Pengesystem som mellomledd[rediger | rediger kilde]

Gresk drakme fra Egina. Den ene siden: skilpadde / motsatt side: ΑΙΓ(INA) og en delfin. Den eldste mynt med skilpadde er datert rundt 700 f.Kr.
En en-tredjedels stater-mynt fra rundt 640 f.Kr. fra Lydia, vist større.

Utviklingen av penger er et system som utviklet seg som en betingelse av handel. Pengenes historie strekker seg over tusener av år. De første eksemplene på penger var objekter med reell verdi. Det er kalt for råvarepenger og omfattet enhver form for tilgjengelig råvare eller varer som hadde reell verdi og som således representerte rikdom som var ettertraktet. Mange gjenstander har blitt benyttet som råvarepenger, særlig naturlig sjeldne kostbare metaller. Historiske eksempler omfattet griser, sjeldne porselensaktige strandskjell, hvaltenner og ofte krøtter. I middelalderens Irak ble brød benyttet som en tidlig form for penger ved at disse representerte en verdi som tilsvarte rikdom. I Mexico under Montezuma ble kakaobønner benyttet som penger.[7]

Den mesopotamiske sivilisasjon utviklet en storstilt økonomi basert på varepenger. Babylonerne og deres nærliggende bystater utviklet senere de tidligste økonomisystem slik som vi tenker på økonomi i dag, i form av regler for gjeld, juridiske kontrakter og lover som regulerte forretningspraksis og privat eiendom. Penger ble ikke bare «noe» som dukker opp, men var en nødvendighet for at systemet skulle fungere.[8][9]

Hammurabis lover, den best bevarte lovverk fra oldtiden, ble opprett en gang rundt 1750 f.Kr. i oldtidens Babylon. Det ble opprettet av Hammurabi, den sjette babylonske konge. Det er også funnet enda eldre samlinger med lovtekster, som blant annet en lovtekst i byen Ur fra rundt 2050 f.Kr.[10] Hva disse lovtekstene viser er lovene formaliserte pengenes hensikt og betydning i det sivile samfunn. De fastsatte beløp for rente på gjeld, bøter ble fastlagt for de som «gjorde urett», og kompensasjon i penger for ulike overtredelser av den formaliserte loven.

Sekelen referer til en enhet i oldtiden for vekt og valuta. Den første bruken av begrepet kom fra Mesopotamia fra rundt 3000 f.Kr. og refererte til en særskilt menge av kornsorten bygg som ble relatert til andre verdier i et metrisk system i form av sølv, bronse, kobber og lignende. En bygg/sikel var opprinnelig en valutaenhet og en enhet for vekt. Akkurat som britisk pund opprinnelig var en enhet som benevnte et pund mengde med sølv.

Fra tidlig har metall hvor det har vært tilgjengelig vanligvis blitt favorisert som urpenger over andre varer som krøtter, porselensskjell eller salt. Grunnen har antagelig vært at det har vært portabelt og delbart. Bruken av gull har blitt sporet tilbake til 3000-tallet f.Kr. da oldtidens egyptere benyttet gullstykker som et fastlagt vekt, men den første kjente hersker som offisielt satt en standardisert vekt som pengeenhet var Feidon av Argos i antikkens Hellas på 600-tallet f.Kr. Det første eksempelet på stemplete penger, hvor pengene merkes med ord eller et piktogram som bevis på autoritet er en mynt av elektrum (naturlig legering av gull og sølv) merket med symbolet av en skilpadde fra øya Egina i Hellas. Den er datert til rundt 700 f.Kr.[11] Tilsvarende mynter av samme type metall ble også introdusert i Lydia rundt 650 f.Kr. Dette har blitt presentert som verdens første penger i moderne forståelse.[12]

Metallbaserte mynter hadde den fordelen av bære med seg sin verdi i selv mynten — på den annen side åpnet det for manipuleringer: å klippe mynter for redusere mengden edelt metall i den til egen gevinst. Et større problem var den samtidige sameksistensen av mynter av gull, sølv og kobber i Europa. Engelske og spanske handelsfolk foretrakk gullmynter framfor sølvmynter, noe også andre europeiske nasjoner gjorde, noe som førte til at verdien på engelske gullmynter steg mot engelsk sølvmynter på 1670- og 1680-tallet. Konsekvensen var at engelske sølv ble trukket av England for tvilsomme mengder gull som kom inn i landet i en grad som ingen annen europeisk nasjon ville dele. Effekten ble forverret ved at asiatiske handelsfolk ikke delte den europeiske forkjærligheten for gull, — gull ble trukket ut av Asia og sølv forlot Europa i slik mengder at europeiske observatører som Isaac Newton, mester av Royal Mint, vurderte det med bekymring. Stabilitet kom først inn i systemet da nasjonale banker kom med garantier på å veksle penger mot gull i en lovet sats. Et annet skritt i pengenes evolusjon var endring fra at en mynt var en enhet for vekt til å bli en enhet for verdi.

Internasjonal handel[rediger | rediger kilde]

Panamakanalen er viktig for internasjonal handel til havs mellom Atlanterhavet og Stillehavet.

Internasjonal handel er bytte av varer og tjenester på tvers av nasjonale grenser. I de fleste land representerer handel en betydelig del av bruttonasjonalinnkomsten (BNI per innbygger). Mens internasjonal handel har vært tilstede gjennom det meste av historien, se artiklene Silkeveien og Ravveien, er dens økonomiske, sosiale og politiske betydning vært økende i de siste århundrene, hovedsakelig grunnet industrialisering, avansert transportteknologi, globalisering, multinasjonale selskaper, og outsourcing.

Empiriske bevis på handelens suksess kan bli sett i kontrasten mellom land som Sør-Korea som adopterte en politikk av eksportorientert industrialisering, og India som historisk hadde langt mer lukket politikk, men så nå går i retning av å åpne opp sin økonomi. Sør-Korea har gjort det langt bedre i henhold til økonomiske kriterier enn India i løpet av de siste femti årene, skjønt dets suksess har også mye å gjøre med effektive statsinstitusjoner.

En forskjell mellom nasjonal og internasjonal handel er at produksjonsfaktorer som kapital og arbeidskraft er vanligvis langt mer mobilt innenfor et land enn på tvers av landene. Således er internasjonal handel hovedsakelig begrenset til handel med varer og tjenester, og bare i mindre grad i å handle med kapital, varer eller andre produksjonsfaktorer.

Frihandel[rediger | rediger kilde]

Nåværende områder med frihandel.

Frihandel er et økonomisk system av handelspolitikk som tillater handelsfolk å handle på tvers av nasjonale grenser uten forstyrrelse fra de respektive myndigheter som tollrestriksjoner og andre hindringer. I henhold til loven om komparativ nytte tillater politikken handelspartnere felles fordeler fra handel med varer og tjenester.

Under en forsikring av frihandel er prisene en refleksjon av den reelle etterspørsel og behov, og er den eneste avgjørende fordelingen av ressurser. Frihandel skiller seg fra andre former for handelspolitikk ved at fordelingen av varer og tjenester blant de handlende landene er bestemt av kunstige priser som kan eller ikke kan reflektere den sanne naturen av behov og etterspørsel. Disse kunstige prisene er resultatet av proteksjonistiske handelsbeskyttelser hvor myndighetene blander seg inn i markedet ved prisjusteringer og legger begrensninger på tilgangen av forsyninger. Slike innblandinger fra myndighetene kan øke som å minske kostnadene på varene og tjenestene til både konsumentene og produsentene.

Innblandinger inkluderer subsidier, skatter og tollavgifter, andre former for handelsbarrier som lovgivningsmessige og maksimalt tak på import, og selv handelsavtaler som North American Free Trade Agreement (NAFTA) og Central America Free Trade Agreement (CAFTA), som til tross for deres formelle titler ikke er frihandel, og enhver form innblandinger i markedet av myndighetene som resulterer i kunstige priser.

Frihandel innebærer:

  • Handel med varer uten skatter og handelsbarrierer eller andre hindringer som begrenser, inkludert subsidier
  • Fravær av forstyrrelser som skatter, subsidier, reguleringer eller lover som gir enkelte firmaer, produsenter eller andre faktorer særskilte fordeler.
  • Fri tilgang til markeder.
  • Fri tilgang til markedsinformasjon.
  • Umuliggjøring av at enkelte firmaer kan forstyrre markedet ved at myndighetene gir makt i form av monopol eller oligopol.
  • Fri bevegelse av arbeidskraft mellom og innenfor nasjoner.
  • Fri bevegelse av kapital mellom og innenfor nasjoner.

Proteksjonisme[rediger | rediger kilde]

Biler klare for eksport ved havnen i Barcelona i 2009.

Proteksjonisme er en økonomisk politikk som har til hensikt å begrense handelen mellom bestemte stater ved metoder som toll på importerte varer, restriktive importkvoter, og en rekke andre reguleringer fra myndighetene som er formet for tillate «rettferdig» konkurranse mellom importerte varer og varer som blir produsert innlands.

Proteksjonisme står i motsetning til frihandel hvor myndighetene ikke oppretter barrierer eller forsøke å begrense importen av utenlandske varer. Grunnen til at en nasjon innfører proteksjonisme på alle eller bestemte varer er å beskyte egen industri, slik USA forsøkte å gjøre i forhold til sin bilindustri.[13][14] Problemet med proteksjonisme er at når andre stater blir stengt ute fra en nasjons marked kan de reagere ved å stenge denne nasjonen ute fra sine markeder, noe som igjen kan skade industrien til den respektive landet som først innførte proteksjonisme.

I nyere år har proteksjonisme blitt bortimot likestilt med anti-globalisme. Begrepet benyttes hovedsakelig innenfor en kontekst hvor proteksjonisme referer til politikk som beskytter forretning, industri og arbeidere innenfor et land ved begrense eller regulere handel med andre nasjoner.

Rettferdig handel[rediger | rediger kilde]

Sortering og fordeling av kaffebønner ved rettferdig handel-kooperativ i Guatemala

Rettferdig handel er en bevegelse som krever at produsenten av en vare må sikre et minstemål av rettigheter for arbeidstakere, for deres miljø og sosiale standarder i produksjonen av varen, særskilt de som eksporteres fra u-land og til i-land. Grunnen er at rettighetene til arbeidstakere i mange utviklingsland og den tredje verden ikke blir ivaretatt av deres respektive lands myndigheter.

De firmaene som kan smykke seg med betegnelsen at de driver rettferdig handel inngår at de frivillig tilslutter seg de forpliktelser som hever levestandarden til sine arbeidstakere selv om deres myndigheter ikke krever det av dem. Hva som er rettferdig handel kan variere meget, og kan strekke seg fra felles forbud mot varer som er produsert under slavelignende arbeid, eller barnearbeid, og til minimal prisstøtte som med kaffeimporten på 1980-tallet. En del frivillige organisasjoner spiller også en rolle i fremme rettferdig handels standarder ved å fungere som uavhengige overvåkere i overensstemmelse med kravene til merkelappen rettferdig handel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ WTO – World Trade Organization
  2. ^ Adam Smith: An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations, 1776.
  3. ^ Mauss, Marcel (1922): The Gift: The Form and Reason for Exchange in Archaic Societies, ss. 36–37.
  4. ^ Cheal, David J (1988): The Gift Economy. New York: Routledge. ISBN 0415006414. ss. 1–19.
  5. ^ Kranton, R.: «Reciprocal exchange: a self-sustaining system» i: American Economic Review, V. 86 (1996), utgave 4 (september), s. 830-851
  6. ^ Graeber, David (2001): Toward an Anthropological Theory of Value, ss. 153-154.
  7. ^ Is There Slavery In Your Chocolate?, 19. april 2010
  8. ^ Sheila C. Dow (2005): «Axioms and Babylonian thought: a reply» i: Journal of Post Keynesian Economics 27 (3), s. 385-391.
  9. ^ The Reforms of Urukagina. History-world.org.
  10. ^ Charles F. Horne (1915): «The Code of Hammurabi : Introduction». Yale University.
  11. ^ «Ancient coinage of Aegina». Snible.org
  12. ^ Goldsborough, Reid: «World's First Coin»
  13. ^ «EU threatens legal action over American car industry bail-out», The Guardian.uk 3. februar 2009
  14. ^ Protectionism in the American Automotive Industry, Academon.com 2003 (sammendrag)

Se også[rediger | rediger kilde]