Urbanisering i Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Urbanisering i Afrika: Da kolonimaktene for alvor begynte å se seg om etter kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet var det først og fremst for å skaffe seg inntekter i form av råvarer og makt i form av landområder. En motivasjon var at Europas store nasjoner mente de hadde rett til kolonier; som stor sivilisasjon var oppfatningen at det var både deres rett og tidvis også plikt å herske over mindre avanserte sivilisasjoner. I tillegg var det et spørsmål om europeisk rivalisering, om ikke eksempelvis Storbritannia tok de kolonier de kunne, ville en annen europeisk stormakt gjøre det, og tapte Storbritannia kampen om Afrika til Frankrike eller Tyskland vil de i det lange løp også miste autoriteten i Europa.

Koloniherrene anså at den europeiske sivilisasjonen var overlegen alle andre sivilisasjoner og ofte kunne de knapt forestille seg at områdene som ble overtatt eller erobret kunne kalles «siviliserte». Om afrikanske samfunn ikke var å betrakte som siviliserte manglet de også de politiske og sosiale systemene som en urban kultur innebærer. Eurosentriske briller har ført til at definisjonen på «sivilisasjon» er noe som Afrika har oppnådd ved europeisk innflytelse.

En regner en med at om lag 95 % av Afrikas innbyggere sør for Sahara var knyttet til primærnæringene jordbruk, jakt, kvegnomadisme og fiske i tiden rundt år 1900 (Aase, 2003:1). Av den grunn bodde trolig mindre enn 5 % i byer. I 1950 (begynnelsen av frigjøringsperioden) viste statistikk at denne delen av befolkningen hadde økt til 14,7 % og i 2000 til 37,2 %. En regner med at tallet stiger til 45,3 % i 2015, altså med 3,76 %-3,35 % per år (UN, 2002). Lagos i Nigeria som i 1963 hadde 665 000 innbyggere (Rakodi, 1997) — og 8,7 millioner i 2000 — er ventet å bli verdens 11. største by med 16 millioner innbyggere i 2015 (UN, 2002). Byveksten er altså enorm i storparten av Afrika, og særlig sør for Sahara.

Førkolonial tid[rediger | rediger kilde]

Nildalen[rediger | rediger kilde]

De tidligst kjente byene i Afrika oppsto i området rundt Nildalen. Den mest kjente av disse er Alexandria i Egypt. Historien til det egyptiske riket har blitt grundig studert, og teknologien, historien og deres politiske system er godt kjent og dokumentert.

Men Afrika sør for Sahara hadde også mange byer. En av de første og betydningsfulle var Meroe i dagens Sudan som var hovedstad i kongedømmet Kusj. Byen blomstret i tidsrommet det 14. og 4. århundre f.Kr. Meroe og andre kusjittiske byer gjorde fremskritt innen stein- og jernteknologi, byggeteknikk og vanningsteknikk.

Aksum som var hovedstad i Aksumriket i dagens Etiopia blomstret fra 1. århundre til om lag det 10. århundre. Byen hadde et omfattende handelsnettverk med det romerskdominerte Middelhavet, foruten Sør-Arabia og India, og handlet i elfenben, edle metaller, tekstiler og krydder. Steinarbeid fra Aksum fins i dag og vitner om fremskritt innen steinbruddsdrift, steinarbeid, terrassebygging, byggeteknikk og vanningsteknikk.

Vest-Afrika[rediger | rediger kilde]

Mellom 700-tallet og 1600-tallet slo det seg frem byer gjennom den trans-sahariske handelen i den vest-afrikanske savannen. Noen av de mer fremstående var Kumbi Saleh, Timbuktu, Jenne og Gao. Arabiske lærde som for eksempel Ibn Khaldun har vært en veldig viktig kilde for historiske vitnemål fra dette området og denne tiden. Gullgraving, jernteknologi, keramisk teknologi og tekstilproduksjon var viktige teknologier. I Kumbi Saleh, hovedstad og kommersielt sentrum i Ghanariket (ikke dagens Ghana) ble det utviklet et omfattende økonomisk system som inkluderte skattlegging.

I de vest-afrikanske skogsområdene utviklet det seg byer hos Yoruba-folket og Hausa-folket, og i Ashantiriket og Beninriket. I tillegg til å være kommersielle og politiske sentra var de også åndelige sentra.

Sentral-Afrika[rediger | rediger kilde]

I den sentrale, ekvatorialske delen av Afrika kunne en finne byer i det som i dag er Kongo, DR Kongo, Angola, Zambia, Rwanda og Burundi.

Viktige byer[rediger | rediger kilde]

Kysten av Øst-Afrika[rediger | rediger kilde]

På kysten av Øst-Afrika oppsto swahilikulturen. Et bantutalende folk som etterhvert tok til seg Islam.

Viktige byer[rediger | rediger kilde]

Teknologiske fremskritt inkluderte mynt-, kobber-, bygge-, båt- og bomullstekstil-teknologi. Byene hadde mye handelskontakt med Asia, Arabia og hverandre.

Det sørlige Afrika[rediger | rediger kilde]

Stor-Zimbabwe er en av de mest kjente førkoloniale byene i Afrika. «Den store innhegningen» (engelsk «Great Enclosure») som en fortsatt finner rester av i Zimbabwe er regnet for å være den største forhistoriske konstruksjonen i Afrika. En regner med at Khoi-Khoi-folket var opphavet til Stor-Zimbabwe.

Kolonial tid[rediger | rediger kilde]

Med utgangspunkt i Berlin-konferansen i 1884/1885 ble Afrika delt på en tildels tilfeldig måte nesten som om det var en kake. I 1914 var bare Etiopia og Liberia igjen som uavhengige områder, resten av kontinentet var under britisk, fransk, portugisisk, tysk, belgisk, italiensk eller spansk kontroll. Det var disse europeiske maktenes interesser som lå til grunn for delingen. Kontinentet var nesten ikke urbanisert og kolonimaktene hadde ikke begynte å ta skikkelig kontroll over, eller investere noe særlig i «kakestykkene» sine (Hernæs, 2003a). Nord-Nigeria hadde for eksempel i 1900 et budsjett på 100 000 GBP og en militærstyrke på 2000 Hausa-soldater og 120 britiske offiserer. Med dette skulle de styre et enormt område med en befolkning på om lag 10 millioner mennesker (Hernæs, 2003a:10).

Den økonomiske og administrative politikken hadde størst effekt på byveksten. Cash crops (for eksempel bomull, mais, tobakk, sukker, kaffe, te, palmeolje og jordnøtter (Dorsey, 1998)) og mineraler, som var de viktige eksportproduktene, måtte føres ut til havnebyene for eksport. Til dette trengte en transport (jernbane), og for å bygge infrastruktur og styre kolonien trengte en administrasjon og personell. Sentraladministrasjonen ble ofte lagt til havnebyene, men det ble ikke opprettet noe nett av små og mellomstore byer (Aase, 2003:3).

Johannesburg sett fra Carlton Center (2004)
(Foto: Zakysant.)

Nye byer ble lagt til eksisterende bosetning eller på en helt ny plass. Helt nye byer ble opprettet særlig i kobberbeltet for å huse arbeiderne i gruvene. Eksempler på dette er Johannesburg og Kimberley i Sør-Afrika, Ndola og Kitwe i Zambia og Lubumbashi i Den demokratiske republikken Kongo (Stock, 1995:210).

Noen eksisterende byer ble brukt, og andre ble tilsidesatt. Ved transportårene vokste byene, mens byer som ble tilsidesatt av transport, og ikke fikk noe administrasjon forsvant så å si. Dette hendte for eksempel med Kukawa og Dahomey (Stock, 1995).

Det var i transport- og administrasjonsbyene en kom i kontakt med myndighetene og handel, og det var således i disse byene det ble investert, slik at det ble bruk for arbeidskraft. Den økonomiske politikken med eksport av råvarer for å finansiere kolonistaten og utvikle Afrika, bestemte således hvilke byer som skulle vokse. Til tross for denne utviklingen var ¾ av de store viktige byene i dag etablert før kolonitiden (Stock, 1995).

Samtidig ble kolonimaktene oppmerksom på problemene som byveksten førte med seg. Den rural-urbane migrasjonen dro arbeidskraft fra landsbygda som produserte de viktige eksportråvarene. Afrikanerne bodde oftest trangt og under dårlige sanitære forhold og ble knyttet til (og smittet med ) sykdommer som for eksempel malaria. Løsningen til kolonimaktene var ikke å forbedre afrikanernes forhold, men heller å skille europeere, asiater og afrikanere fra hverandre og innføre bybegrensende lover. I Sør-Afrika kulminerte dette i den offisielle apartheidpolitikken fra 1950. Dette var politikk som var særlig utbredt i settlerbyer som for eksempel Harare, Lusaka og Nairobi. (Stock, 1995).

Den økonomiske kollapsen i 1930-årene førte til lave priser på Afrikas eksportvarer og dermed også økonomisk nedgang og arbeidsledighet. Før hadde arbeidskraften i gruveindustrien vært for det meste midlertidig eller sesongbasert, ofte var det også tvangsarbeidskraft. Arbeiderne bodde slik i gruvebyene skilt fra hjem og familie på landsbygda (Aase, 2003).

Fra 1920-årene i belgisk Kongo og fra 1940-årene i Sør-Afrika og Sør- og Nord-Rhodesia ville så selskapene ha mer stabil arbeidskraft. Myndighetene skiftet da politikk for å legge til rette for dette. Etterhvert flyttet så arbeiderne sine familier også til byen. Politikken gikk for det meste ut på å styrke statens kontroll over land og byvekst, og legge til rette for europeiske tjenestemenn (Rakodi, 1997).

En kan se hvor stor effekt apartheid og liknende politikk kunne ha på byveksten ved å sammenligne vekstraten i det sørlige Afrika og resten av Afrika i 1950-årene. Samtidig ser en også at denne politikken ikke fungerte eller ikke ble gjennomført i de andre koloniene: Mens bybefolkningen i det sørlige Afrika vokste med om lag 3,3 %, vokste bybefolkningen i hele Afrika med om lag 4,6 % (se figur 1).

Etterhvert som økonomien vokste, vokste byene. I 1940- og 50-årene begynte kolonimaktene å styrke «utviklingspolitikken» som hadde fått en knekk på grunn av depresjonen i 1930-årene. Det ble utviklet sosiale tilbud, spesielt grunnskoler, men også videregående skoler, og på slutten av koloniperioden også universitet i noen av koloniene. Infrastruktur som havner, elektrisitetsnett og veinett ble også bygd ut (Hernæs, 2003). Dette innebar økt administrasjon, økt eksport — og økende byvekst som har økt enda mer inn i den postkoloniale perioden.


Postkolonial tid[rediger | rediger kilde]

Den store frigjøringsbølgen i Afrika kom på 1960-tallet. Uansett hvordan de var blitt uavhengige, så var de nye statene preget av troen på planøkonomi. Staten skulle være aktiv i utviklingen av landet, ikke bare i utvikling av infrastruktur og sosiale tjenester, men også utvikling av industri og arbeidsplasser. Mange semistatlige selskap står i dag igjen som «hvite elefanter», og vitner om de store investeringene som ble gjort i byene i begynnelsen av den postkoloniale perioden (Rakodi, 1997).

Av mange grunner ble det satt likhetstegn mellom sentralisering og en sterk statsmakt. Årsakene til denne troen på sentralisering kunne være ønsket om å fremme nasjonalfølelse, som også førte til opprettelsen av helt nye hovedsteder (blir nevnt senere); mangel på kvalifiserte tjenestemenn, noen måtte ta over for kolonimaktenes tjenestemenn, men utviklingsprosjektet til kolonimaktene hadde noen steder ikke kommet så langt at det var noen til å ta over; frykten for at lokale myndigheter kunne snu seg mot sentraladministrasjonen (Rakodi, 1997).

Sentraliseringen førte til at næringsliv hadde enda større grunn til å søke til de allerede store hovedstedene fordi det var her makten holdt til. Den førte også til enorm investering i byområder som for eksempel i Nigeria der 80% av investeringer som ikke gikk til jordbruk gikk til byområder (Rakodi, 1997).

Også i den postkoloniale perioden ble det opprettet nye byer, men ikke med samme grunnlag som i kolonitiden. I påvente av stor industriell vekst ble havnebyen Tema bygd i Ghana. Senere ble det bygd nye hovedsteder med inspirasjon fra den planlagte hovedstaden Brasilia i Brasil. Slike utbygginger fant sted i Malawi (Lilongwe), Elfenbenskysten (Yamoussoukro) og Nigeria (Abuja) (Stock, 1995). Meningen var å få en frisk start, byene skulle være begynnelsen på den gyldne fremtiden som var blitt lovet av frigjøringspolitikerne.

Ettersom ingen av de nye hovedstedene har vokst til å romme mer enn om lag en halv million innbyggere har det nok ikke hatt noe særlig effekt på veksten i de andre byene. Tema kan kanskje sies å ha blitt en suksess da det er den viktigste havnen i Ghana i dag, og utgjør sammen med Accra det største metropolske området (The World Bank Group, 2001; UN, 2003b).

Samtidig som byregulerende lover ble forsterket i Sør-Afrika med apartheid som offisiell politikk ble slike lover svekket i de nye frigjorte statene. Dette førte til økt rural-urban migrasjon i de frigjorte statene (Rakodi, 1997), og en stabilt synkende urbaniseringsvekst fra 1950 til 1990 i Sør-Afrika. Fra figur 1 kan en se at etter opphevelsen av apartheid i 1990 stiger byveksten fra 2,29% til 3,41%, mens den fortsetter å synke i resten av Afrika. Lovene som kontrollerte innflyttingen ble opphevet i 1986, var en del av denne utviklingen. Byen «Bloemfontein» vokste med 51 % mellom 1988 og 1996. (The Ministry of the Flemish Government, 2001).


Land / region

1950–1955

1955–1960

1960–1965

1965–1970

1970–1975

1975–1980

1980–1985

1985–1990

1990–1995

1995–2000

2000–2005

Afrika

4,50

4,63

4,85

4,68

4,37

4,45

4,38

4,26

4,16

3,91

3,76

Aust Afrika

5,57

5,77

6,08

6,07

6,28

6,56

5,36

5,56

5,31

5,10

4,70

Sør Afrika

3,21

3,32

3,00

3,03

2,82

2,64

2,73

2,63

3,50

3,15

2,13

Sør-Afrika*

3,14

3,23

2,88

2,90

2,66

2,46

2,49

2,29

3,41

3,13

2,09

Figur 1: Gjennomsnittlig årlig urbaniseringsvekst som %. Fra: World Urbanization Prospects: The 2001 Revision, FN 2002. Øst-Afrika er tatt med fordi det er denne regionen som har hatt størst byvekst etter 1950. Alle tall er estimerte, og særlig tallene for 2000–2005 er derfor usikre.
* Republic of South Africa

I Sør-Afrika var altså bybegrensende lover aktive helt frem til 1986/1990, mens de mer eller mindre ble avviklet eller var uten effekt i resten av det frie Afrika. Restene etter disse lovene kunne likevel ha innvirkning på hvordan byveksten tok form, ved at de gjorde det vanskelig å få tak i lovlig land som førte til ulovlig okkupasjon av land.

En grunn til at folk vil flytte fra landsbygda til byen er at de tror de vil få det bedre der. En sammenlikning mellom HDI rangering og urbanisering i Afrika kan vise at det muligens er grunn til å ha en slik tro. De 5 afrikanske landene som i 2001 rangerte høyest på «Human Development Index» var også noen av de mest urbaniserte, se figur 2.

Land

HDI verdi

% urban befolkning

Libya

0,783

88,0

Tunis

0,740

66,2

Algerie

0,704

57,7

Sør-Afrika

0,684

57,7

Ekvatorial Guinea

0,664

49,3

Figur 2: Tall hentet fra UNDP, 2003: "Human Development Index" som er FNs indeks for menneskelig utvikling og FNs "World Urbanization Prospects, the 2001 Revision“. HDI verdien er kalkulert ut fra hvert lands utdanningsnivå, forventet levealder og brutto innenlands nasjonalprodukt. Landene er rangert etter HDI verdi.

I noen stater har en gitt landsbygdas innbyggere enda større grunn til å migrere til byen ved å sette ned matvareprisene i byene, gjerne etter påtrykk fra fagforeninger. Dette har ført til mindre inntekter på landsbygda og dermed større migrasjon til byene (Rakodi, 1997; Aase, 2003).

Til slutt bør det nevnes at krig og økonomisk vanstyre har ført til utarming av landsbygda og tidvis stor rural-urban migrasjon. På slutten av 1980-tallet var det bare 18 afrikanske land som ikke hadde opplevd militærkupp (Rakodi, 1997).

Oppsummering[rediger | rediger kilde]

Urbaniseringstakten i Afrika er på vei ned, men det er også takten på folketilveksten, mye pga. HIV/AIDS (UN, 2003a). De store byene i Afrika vil fortsette å bli større, men fremtiden er som alltid usikker. I 1994 var det ventet at Lagos skulle bli verdens 3. største by i 2015 med 24,4 millioner innbyggere (Todaro, 1997), mens i 2001 var dette justert til verdens 11. største by med 16 millioner innbyggere (UN, 2002). Det viser hvor usikre de fleste av tallene er, og hvor uforutsigbar den afrikanske befolkningsutviklingen er.

Det er tydelig at den afrikanske urbaniseringen som i resten av verden har blitt styrt av økonomi. Kolonimaktene la havnebyene, jernbanen, gruvebyene og administrasjonen til økonomisk strategiske steder. Byene har både i kolonial og postkolonial tid vært økonomisk prioriterte. Folk søkte selvsagt til disse sentra for nasjonalistisk stolthet, arbeid, administrasjon, utdanning og helsetilbud. Det store unntaket er Sør-Afrika som med sin strenge «influx-control» og apartheidpolitikk til en viss grad klarte å kontrollere byveksten, likevel er dette et av de mest urbaniserte landene i Afrika og har i dag lav byvekst.

Likevel har nok den økonomiske politikken som har vært styrende for hver byer skulle etableres, hver administrasjon skulle legges og hver ressurser skulle investeres, vært sterkt politisk planlagt: først kolonialistisk planlegging som vektla velvære og økonomisk gevinst til europeerne (og tildels kolonien), og etterpå nasjonalistisk planøkonomi som ofte skled over i vanstyre og militærdiktatur.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. Baptista, Augusto Cesar (2003): The City of Brasilia. General Information about Brasilia
  2. Aryeete-Attoh, S. (1997): «Urban Geography of Sub-saharan Africa», i Aryeete-Attoh, S.: Geography of Sub-Saharan Africa, Prentice Hall, 1997, page 182-186.
  3. Dorsey, L. (1998): History 485/885. Africa Since 1800. University of Nebraska.
  4. Hernæs, Per (2003a): Kolonistyret i Afrika – del I. NTNU, Trondheim.
  5. Hernæs, Per (2003b): Kolonistyret i Afrika – del II. NTNU, Trondheim.
  6. Koreisha, Sergio: Brasilia and the Central West
  7. Rakodi, Carole (1997): The Urban Challenge in Africa: Growth and Management of Its Large Cities. New York United Nations University, Tokyo.
  8. Stock, Robert (1995): Africa South of the Sahara – A Geographical Interpretation. The Guilford Press, New York.
  9. Intelligencer, The (2003): Terrible risk to ignore urban slums. Belleville.
  10. The Ministry of the Flemish Government, Department of Education (2001): South Africa: Spatial transformation in the post-apartheid era. A website course in social economic and political geography, and international educational project.
  11. The World Bank Group 2001: Upgrading of Low Income Settlements Country Assessment Report: Ghana
  12. Todaro, Michael P. (1997): Urbanization, Unemployment, and Migration in Africa: Theory and Policy. www.popcouncil.org
  13. UNDP (2003): Human Development Indicators 2003.
  14. United Nations (UN): Population Devision 2003a: World Population Prospects, the 2002 Revision. Highlights (PDF) New York.
  15. United Nations (UN): Population Devision 2002: World Urbanization Prospects, the 2001 Revision. New York.
  16. United Nations (UN): Statistics Division 2003b: Population of capital cities and cities of 100,000 and more inhabitants. New York. UN citydata
  17. Aase, Asbjørn (2003): Urbanisering og byliv i Afrika. NTNU, Trondheim.