Emil Cioran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Emil Cioran
Cioran in Romania.jpg
Født8. april 1911
Rășinari
Død20. juni 1995 (84 år)
Paris
Gravlagt Cimetière du Montparnasse
Far Cioran Emilian
Utdannet ved Universitetet i București (–1932), Humboldt-Universität zu Berlin (19331935), École nationale supérieure des Beaux-Arts
Beskjeftigelse Filosof, skribent, dagbokskriver, aforismeforfatter, oversetter
Nasjonalitet Romania (–1946), ingen (1946–)
Medlem av Det rumenske akademi (2009–)
Utmerkelse Roger Nimier-prisen (1977), Grand prix de littérature Paul-Morand (1988)
Signatur
Emil Ciorans signatur

Emil Cioran (rumensk: [eˈmil t͡ʃjoˈran]; også kjent som E.M. Cioran,[1] Emil-Michel Cioran[2], født 8. april 1911 i Rășinari i Romania, død 20. juni 1995 i Paris) var en rumensk-født filosof og forfatter.

Cioran var sønn av en ortodoks prest og vokste opp i hjembyen til han dro 10 år gammel til Sibiu for fortsette sin utdanning. På Universitetet i București studerte han filosofi, og avsluttet sine studier der i 1932 med en avhandling om Bergson.[3][4] I București ble han gode venner med Mircea Eliade, Benjamin Fondane, Eugène Ionesco og Victor Brauner.

I 1932 begynte han på en doktoravhandling i håp om å få et stipend til Frankrike eller Tyskland.[5] I oktober 1933 reiste han med et Humboldt-stipend til Berlin, tilbrakte sommersemesteret ved Universitetet i München, returnerte til Berlin om høsten og studerte der filosofi ut året 1935.[6] Der hadde han Ludwig Klages som en av sine lærere.[7] I 1936 ble han filosofilærer på et gymnas i Brașov 1937 reiste han med et ettårig stipend til Frankrike for ta en doktorgrad.[8][3] Han klarte å forlenge stipendet til 1940, men på slutten av 1940 måtte han reise tilbake til Romania.[6] Han prøvde å finne en lærerstilling i Sibiu, men fikk i stedet i februar 1941 en stilling som ikke fast ansatt kulturrådgiver (ikke som kulturattaché, som det noen ganger blir hevdet) ved den rumenske legasjon i Frankrike (som holdt til i Vichy).[6] Han hadde denne stillingen til mai 1941, men klarte å få høsten 1942 et ettårig stipend ved Den rumenske skolen i Fontenay-aux-Roses, som han klarte å forlenge to ganger, til oktober 1944.[6]

Etter at han flyttet til Frankrike, skrev han utelukkende på fransk og poeten St.-John Perse skrev en gang at Cioran var «en av de største franske forfatterne som har beæret vårt språk siden Paul Valerys død.»[9] Det var i Frankrike at han begynte å kalle seg E.M. Cioran, selv om han i fødselsattesten og passet kun er oppført med Emil som fornavn.[5]

Hans tidlige forfatterskap var preget av antisemittiske og xenofobiske tendenser.[3] Senere angret hans sterkt på det.[10]

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.

Cioran var skeptisk til tradisjonell filosofi tidlig i livet og avviste abstrakt spekulasjon for personlige subjektive refleksjoner og lyrikk. «Jeg har oppfunnet ingenting, jeg er bare sekretæren for min egne følelser», sa han en gang seinere i livet.[trenger referanse]

Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet. Dette utforsker han mer fullstendig i La tentation d'exister. Også sterkt er temaet om menneskelig fremmedgjøring, og i 1932 oppsummerte Cioran Sartres og Camus' nihilistiske filosofi med setningen: «Er det mulig eksistensen er et eksil og tomheten vårt hjem?» (Engelsk: "Is it possible that existence is our exile and nothingness our home?" [11])

Selv om Cioran flørtet med fascismen i Frankrike[trenger referanse] og var interessert i Jerngarden, aviste han raskt fascismen og hans senere politiske ideologi var påvirket av Oswald Spengler som brukte gnostiske refleksjoner for å undersøke samfunnets retning.

Ang. Gud uttrykte Cioran at kun Bach opphøyde Gud og skrev: «"Hvis det er noen som har Bach alt å takke for, så er det uten tvil Gud".»[12]

William H. Gass oppsummerte Ciorans tanker som «en filosofisk romanse omkring de moderne temaene som fremmedgjøring, kjedsomhet (ennui), håpløshet/umulighet, forfall, historiens tyranni, forandringens vulgære natur, bevissthet som smerte, logikk som sykdom.»[trenger referanse]

Cioran representerte en gruppe tenkere som var mistenksomme til konseptet om historie (som hadde oppstått som en paradigme rundt den franske revolusjonen), og selv om hans verk har sterke historiske trekk, og vitner om utstrakt historisk kunnskap, foretrakk han naturen framfor historie.

Cioran levde i Paris et enkelt og tilbaketrukket liv uten fjernsynsapparat.[4][5] Han ble tildelt litteraturprisene Prix Roger Nimier (1977) og Grand prix de littérature Paul-Morand (1988), men takket nei til dem.[2][13][4]

Da Cioran døde i juni 1995 hadde han levd flere år med Alzheimer, og hadde sluttet å skrive et tiår tidligere. Selv om han foraktet begravelser, ble han gitt en tradisjonell bisettelse i den rumensk-ortodokse kirken «Eglise des Saints-Archangel.»

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Oversatt til norsk

Utgitt på rumensk:

  • Pe culmile disperării (engelsk tittel: On the Heights of Despair), Editura "Fundația pentru Literatură și Artă", București 1934
  • Cartea amăgirilor (engelsk: The Book of Delusions), București 1936
  • Schimbarea la față a României (engelsk: The Transformation of Romania), București 1937[3]
  • Lacrimi și Sfinți (engelsk: Tears and Saints), "Editura autorului" 1937
  • Îndreptar pătimaș (engelsk: The Passionate Handbook), Humanitas, București 1991

Utgitt på fransk:

  • Mon pays/Țara mea (engelsk: My Country), Humanitas, București, 1996
  • Précis de décomposition (engelsk: A Short History of Decay), Gallimard 1949
  • Syllogismes de l'amertume (engelsk: All Gall Is Divided), Gallimard 1952
  • La tentation d'exister (engelsk: The Temptation to Exist), Gallimard 1956 | Engelsk utgave: ISBN 978-0-226-10675-5
  • Histoire et utopie (engelsk: History and Utopia), Gallimard 1960
  • La chute dans le temps (The Fall into Time), Gallimard 1964
  • Le mauvais démiurge (engelsk: The New Gods), Gallimard 1969
  • De l'inconvénient d'être né (engelsk: The Trouble With Being Born), Gallimard 1973
  • Écartèlement (engelsk: Drawn and Quartered), Gallimard 1979
  • Exercices d'admiration 1986, og Aveux et anathèmes 1987 (engelsk: Anathemas and Admirations)
  • Cahiers (engelsk: Notebooks), Gallimard 1997
  • Œuvres (engelsk: Collected works), Gallimard-Quatro 1995
  • Des larmes et des saints , L'Herne | engelsk utgave: ISBN 978-0-226-10672-4
  • Sur les cimes du désespoir, L'Herne, | engelsk utgave: ISBN 978-0-226-10670-0
  • Le crépuscule des pensées, L'Herne,
  • Jadis et naguère, L'Herne
  • Valéry face à ses idoles, L'Herne, 1970, 2006
  • De la France, L’Herne, 2009
  • Transfiguration de la Roumanie, L’Herne, 2009
  • Cahier Cioran, L’Herne, 2009

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lau, Jörg (21. juni 1995). «Nachruf: Der Philosoph E.M. Cioran in Paris gestorben». Die Tageszeitung: taz (tysk). s. 8. ISSN 0931-9085. Besøkt 29. desember 2018. 
  2. ^ a b «Grand Prix de Littérature Paul Morand | Académie française». www.academie-francaise.fr (fransk). Besøkt 29. desember 2018. 
  3. ^ a b c d «Obituary: Emil Cioran». The Independent (engelsk). 24. juni 1995. Besøkt 2. juni 2018. 
  4. ^ a b c Pace, Eric (22. juni 1995). «E. M. Cioran, 84, Novelist And Philosopher of Despair». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 29. desember 2018. 
  5. ^ a b c «Români de geniu. Emil Cioran, eternul student. Viaţa nevăzută a filosofului îndrăgostit de România». adevarul.ro (rumensk). 29. november 2014. Besøkt 29. desember 2018. 
  6. ^ a b c d Nastasa-Matei, Irina. «Emil Cioran in peregrinatio academica, 1933-1945, in „Anuarul Institutului de Istorie George Bariţiu”, Cluj, LI, 2012, p. 241-253» (engelsk). Besøkt 30. desember 2018. 
  7. ^ «Obituary: Emil Cioran». The Independent (engelsk). 24. juni 1995. Besøkt 29. desember 2018. 
  8. ^ «Thinkers and Liars». The New Republic (engelsk). Besøkt 2. juni 2018. 
  9. ^ Pace, Eric. «E. M. Cioran, 84, Novelist And Philosopher of Despair» (engelsk). Besøkt 2. juni 2018. 
  10. ^ «Ein rumänischer Fall Heidegger? | NZZ». Neue Zürcher Zeitung (tysk). 20. juni 2011. ISSN 0376-6829. Besøkt 31. desember 2018. «Meine krankhafte Bewunderung für Deutschland hat mir mein ganzes Leben vergiftet. Es ist der schlimmste Irrsinn meiner Jugend.» 
  11. ^ Cioran, Emil, Tears and Saints, University of Chicago Press, 1995
  12. ^ oe1.orf.at. «Gedanken für den Tag | MI | 06 04 2011 | 6:57». oe1.orf.at (tysk). Besøkt 4. juni 2018. 
  13. ^ «Le Prix Roger Nimier - Site Rive Gauche à Paris - Arts, Sciences et Lettres - XIX, XX et XXIèmes siècles». web.archive.org. 29. november 2014. Besøkt 29. desember 2018.