Eugène Ionesco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Eugen Ionescu)
Hopp til: navigasjon, søk
Eugène Ionesco
Eugene Ionesco 01.jpg
Født Eugen Ionescu
26. november 1909
Slatina
Død 28. mars 1994 (84 år)
Paris
Gravlagt Cimetière du Montparnasse
Utdannet ved Universitetet i București
Yrke Dramatiker, skribent, maler, poet, litteraturkritiker
Nasjonalitet Frankrike, Romania
Språk Romanian
Medlem av Det rumenske akademi, Académie française, Collège de ’Pataphysique, American Academy of Arts and Sciences, Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur, Prix Littéraire Prince Pierre, Pour le Mérite

Eugène Ionesco (egentlig Eugen Ionescu; født 26. november 1909, død 29. mars 1994) var en av de fremste dramatikerne innafor absurd teater. Han lagde stor humor av dagligdagse banaliteter og klarte samtidig å si noe om hvor lite mening et menneskeliv kan ha.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ionesco ble født i 1909 i Slatina i Romania, av en rumensk far, også kalt Eugen, som var advokat og som hadde tatt doktorgrad i Paris, og en fransk-rumensk[1] mor, Maria-Tereza, (født Ipcar). Da han var ett eller to år gammel flytta familien til Frankrike,[2] der faren skulle ta doktorgraden, men flytta tilbake til Romania med moren og søsteren, Marilina, i 1922 etter at foreldrene ble skilt.[3][4] Han studerte fransk språk og litteratur ved Universitetet i București, og etter at han tok statseksamen i 1935 arbeidet som fransklærer i Cernavodă, Curtea de Argeș, Oltenița og București.[5] 

I 1936 gifta Ionesco seg med Rodica Burileanu. Sammen fikk de ei datter, Marie-France,[6] som han skrev flere uvanlige barnefortellinger for. Familien flytta til Frankrike i 1938 for at Ionesco skulle avslutte en doktoravhandling om Baudelaire.[7] Han ble sittende fast i Marseille på grunn av krigen og flytta så til Paris for godt etter frigjøringa.

Ionesco skrev stykkene sine på fransk. Han ble medlem i Académie française i 1970.[8] I 1983 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.[9] Han fikk også en rekke priser og æresdoktorater.[10]

Verk[rediger | rediger kilde]

Ionesco er best kjent for de tidlige småstykkene sine: Enaktere, som han sjøl kalte for anti-stykker som bruker overraskelser i språket til å vise tomskapen og det overfladiske i det småborgerlige livet. Personene hans, som er langt fra tradisjonelle naturalistiske portretter, snakker til hverandre, men de snakker aldri med hverandre. Det første stykket hans, La Cantatrice Chauve (Den skallede sangerinnen) fra 1948, var inspirert av ei lærebok i engelsk. Her møter vi skikkelser som alvorlig forteller hverandre selvfølgeligheter. En mann og ei dame har en lang samtale om hvem de er og hvor de bor og oppdager plutselig at de er gift med hverandre. Situasjonen oppleves som uvirkelig, men ikke nødvendigvis fordi Ionesco konstruerer en kunstig eller unaturlig tilstand. Ionescos grep ligger i fortettingen. Han utdyper de delene av dialogen som en naturalistisk dramatiker ville klipt vekk, og toner ned eller tar helt bort det som ville gitt en sammenhengende handling. Resultatet blir en forunderliggjøring og utlevering av menneskers merkverdige dagligliv.

Senere gikk Ionesco over til å skrive lengre teaterstykker med mer tradisjonell persontegning. I Rhinocéros (Neshornet, 1960) opplever hovedpersonen Bérenger at alle han møter, en etter en, blir forvandla til svære, brølende neshorn. Handlingen blir vanligvis tolka som et bilde på menneskelig flokkmentalitet og spesielt på framveksten av den fascistiske Jerngarden i Romania i 1930-årene. Selv om handlingen her følger en mer normal dramatisk utvikling er Ionesco stadig ikke naturalist. Stykkene likner mer på allegorier eller gammaldagse moraliteter. Hovedpersonen Bérenger går igjen i flere av Ionescos stykker: en litt naiv og pregløs figur som både er forfatterens alter ego og et objekt det er lett for tilskuerne å identifisere seg med.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ionesco, Marie-France, Portrait de l'écrivain dans le siècle: Eugène Ionesco, 1909-1994, Gallimard, Paris, 2004.
  2. ^ Drace-Francis, Alex (7. juni 2013). The Traditions of Invention: Romanian Ethnic and Social Stereotypes in Historical Context (engelsk). BRILL. ISBN 9004252630. 
  3. ^ Marta, Petreu (14. juni 2016). Ionescu în țara tatălui (rumensk). Polirom. ISBN 9789734632183. 
  4. ^ Marta, Petreu (14. juni 2016). Ionescu în țara tatălui (rumensk). Polirom. ISBN 9789734632183. 
  5. ^ «Noi completări la biografia lui Eugen Ionescu - Fundatia Romania Literara». www.romlit.ro. Besøkt 1. juni 2017. 
  6. ^ Learning, Gale, Cengage (2016). A Study Guide for Eugene Ionesco's "Rhinoceros" (engelsk). Gale, Cengage Learning. ISBN 9781410356673. 
  7. ^ Drace-Francis, Alex (7. juni 2013). The Traditions of Invention: Romanian Ethnic and Social Stereotypes in Historical Context (engelsk). BRILL. ISBN 9004252630. 
  8. ^ «Eugène IONESCO | Académie française». www.academie-francaise.fr. Besøkt 2. juni 2017. 
  9. ^ «Eugène Ionesco | ORDEN POUR LE MÉRITE». www.orden-pourlemerite.de (tysk). Besøkt 2. juni 2017. 
  10. ^ Bloom, Harold (2009). Eugene Ionesco (engelsk). Infobase Publishing. ISBN 9781438116419. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Claude Abastado, Ioaris, Seghers, 1966
  • Claude Bonnefoy, Entretiens avec Eugène Ionesco, Belfond, 1966 Extraits
  • Eugène Ionesco, Entre la vie et le rêve - Entretien avec Claude Bonnefoy, Gallimard, 1996
  • Matei Călinescu, Eugène Ionesco: teme identitare și existențiale, Iași, Junimea, 2006
  • Ecaterina Cleynen-Serghiev, La Jeunesse littéraire d'Eugène Ionesco, Paris, PUF, 1993
  • Richard N. Coe, Eugène Ionesco, Edinburgh, Oliver and Boyd, 1961
  • Jean-Hervé Donnard, Ionesco dramaturge ou l'artisan et le démon, Paris, Lettres Modernes, 1966
  • Yves-Alain Favre, Le théâtre de Ionesco ou le rire dans le labyrinthe, Mont-de-Marsan, José Feijóo, 1991
  • Robert Fricks, Ionesco, Nathan-Éditions Labor, 1976
  • Alexandra Hamdan, Ionescu avant Ionesco. Portrait de l'artiste en jeune homme, Berne, Peter Lang S.A., Éditions Scientifiques Européennes, 1993
  • Marie-Claude Hubert, Eugène Ionesco, Paris, Seuil, 1990
  • Mal:Ro Marie-France Ionesco, Portretul scriitorului în secol, București, Humanitas, 2003
  • Emmanuel Jacquart, Le théâtre du dérision, Paris, Gallimard, 1974 (éd. revue et augmenteé, 1998)
  • Gelu Ionescu, Anatomia unei negații. Scrierile lui Eugen Ionescu în limba română (1927-1940), București, Minerva, 1991
  • Ahmad Kamyabi Mask, Ionesco et son théâtre, Préface d'Eugène Ionesco suivie d'un entretien avec Ionesco, (Ed. Caractères), 1987, Paris. - Deuxième édition, 1992, Ed. A. Kamyabi Mask, Paris
  • Ahmad Kamyabi Mask, Qui sont les rhinocéros de Monsieur Bérenger-Eugène Ionesco? (Étude dramaturgique) suivie d'un entretien avec Jean-Louis Barrault, Préface de Bernard Laudy, Illustrations de Günther, Ed. A. Kamyabi Mask, 1990, Paris, (Prix A.D.E.L.F., 1991).
  • Ahmad Kamyabi Mask, Qu'a-t-on fait de Rhinocéros d'Eugène Ionesco à travers la monde (Allemagne, France, Roumanie, Iran, Japon, États-Unis...) Préface d'Eugène Ionesco, Avant-propos et illustrations de Günther et de Taha, suivi des entretiens avec Hamid Samandarian, Ion Lucian, Karl-Heinz Stroux, William Sabatier, Ed. A. Kamyabi Mask, 1995, Paris.
  • Ahmad Kamyabi Mask, Qu'attendent Eugène Ionesco et Samuel Beckett? et qu'en pensent: J.-L. Barrault, J. Mauclair, M. Maréchal, P. Vernois, T. Brown, A. Grodzicki, R. Benski, A. Epstein, R. Lamont, R. Schechner ? (Entretiens), Illustrations de Günther et Emeric Davis Ed. A. Kamyabi Mask, 1991, Paris.
  • Alexandra Laignel-Lavastine, Cioran, Eliade, Ionesco: L'Oubli du fascisme, Paris, PUF, 2002
  • Rosette C. Lamont, Ionesco's Imperatives. The Politics of Culture, Ann Arbor, The University of Michigan Press, 1993
  • Rosette C. Lamont (ed.), Ionesco: A Collection of Critical Essays, Englewood Cliffs, NJ, Prentice Hall, 1973
  • Rosette C. Lamont & Melvin J. Friedmann (eds.), The Two Faces of Ionesco, Troy, NY, Whitston Publishing Company, 1978
  • André Le Gall, Ionesco. Mise en scène d'un existant spécial en son œuvre et en son temps, Flammarion, 2009.
  • Laura Pavel, Ionesco. Anti-lumea unui sceptic, Pitești, Paralela 45, 2002
  • Marta Petreu, Ionescu în țara tatălui, Cluj, „Biblioteca Apostrof”, 2001
  • Giovanni Rotiroti, Odontotyrannos. Ionesco e il fantasma del rinoceronte, Roma, Il filo, 2009.
  • Philippe Sénart, Ionesco, Paris, Éditions Universitaires, 1964
  • Eugen Simion, Le jeune Eugen Ionescu, L'Harmattan, 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]