Villsvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Villsvin
Villsvin (S. scrofa) Foto: Richard Bartz
Villsvin (S. scrofa)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sus scrofa
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: villsvin
Hører til: svin og griser,
svinefamilien,
svinedyr
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge):
Oppført på norsk svarteliste 2012 (SE)
Habitat: terrestrisk, fuktig løvskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Villsvin
Eurasia, Nord-Afrika
Underarter:

Villsvin (Sus scrofa) er en art som tilhører svinefamilien (Suidae) og er et klovdyr. Arten er naturlig utbredt i Eurasia og Nord-Afrika, herunder også i Skandinavia og Finland, men er også innført andre steder, som i Nord-Amerika og Australia. Arten, som har stort potensiale til å formere seg raskt, regnes som opphavet til tamgrisen (S. s. domesticus).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Villsvin i sitt naturlige miljø

Villsvin er store dyr, men størrelsen kan variere betraktelig. Kroppslengden blir normalt omkring 90 til 180 cm og vekten omkring 50 til 200 kg hos ekte villsvin, med det finnes eksempler på at forvillede tamsvin (som blir til villsvin igjen) kan bli betydelig større enn dette. Kroppen er slank og mangler tamgrisens fettlag. Lemmene blir dessuten lengre. Nordlige bestander ser ut til å bli noe mer langbente enn sørlige. Villsvinet har smalere skalle og et betydelig lengre tryne enn tamgrisen. Villsvin har dessuten alltid stående ører.

Arten utvikler gråbrun pels over hele kroppen, som gjerne blir gråere med alderen. I tempererte områder blir den tykk og varmeisolerende.

Villsvin mangler svettekjertler og må regulere kroppstemperaturen gjennom endret atferd og aktivitetsnivå. Sølebad er i så måte effektivt til å beskytte seg mot både ultrafiolett bestråling fra solen og overoppheting.

Tannsettet[rediger | rediger kilde]

Villsvinkranium

Svin har et tannsett som minner mye om menneskets, også villsvinet. Tyggeknutene på jekslene er imidlertid både flere, høyre og kraftigere enn våre. I hver kjevehalvdel har det 3 fortenner, 1 hjørnetann, 4 premolarer og 3 molarer (44 tenner i alt).

Hos villsvinhannen vokser |hjørnetennene i over- og underkjeven ut til sylskarpe dolkelignende krumme støttenner. Dette er imidlertid ikke egentlig støttenner, men hoggtenner. Hoggtennene i overkjeven krummer seg ut og oppover og sliper mot hoggtennene i underkjeven når munnen åpnes og lukkes. Dette gir hoggtennene en knivlignende, sylkvass flate der de møtes. Hos hannen vokser disse tennene livet ut.

Sanseapparatet[rediger | rediger kilde]

Villsvinet har en spesielt godt utviklet luktesans og god hørsel og smakssans. Luktesansen brukes aktivt til å finne mat og å oppdage farer. Synet er derimot mindre utviklet. Øynene sitter på siden av hodet og indikerer at synet primært benyttes til å oppdage bevegelser med, en typisk forsvarsmekanisme for fluktdyr. Rettningssynet er da gjerne strekt redusert.

Underarter[rediger | rediger kilde]

En rekke (mer en tjue) underarter har blitt beskrevet i tillegg til tamgris, men bare fire har generell aksept blant forskere og taksonomer på internasjonalt nivå. I tillegg til de nevnte fire underatene (opplistet nedenfor) regner mange Sus scrofa ssp. riukyanus som en egen underartart. Dette er et villsvin som lever eksklusivt på Ryukyu-øyene (Japan), der den regnes som sårbar med hensyn til utryddelse på grunn av utstrakt jakt. Flere regner også Sus scrofa ssp. leucomystax (japansk villsvin) som en egen underart, selv om dette er mer kontroversielt. Revideringer med hensyn til underartene vil derfor kunne redusere eller endre antallet.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Villsvinpurke med unger
Villsvinet roter i jorda med trynet for å finne mat

Villsvin er sosiale dyr som danner flokker som består av purker, unger og ungdyr. Voksne hanner forlater flokken og lever som solitære dyr. De har bare samkvem under parringstiden. Dyra tilbringer storparten av dagen på leting etter mat.

Fra Europa er det kjent at villsvinflokken kan bestå av opptil 100 dyr, selv om flokkstørrelsen mer typisk teller omkring 20 individer. Disse flokkene kan ferdes over store områder, men vilsvinet har ikke et bestemt migreringsmønster. Hannene ferdes gjerne over et område som kan være opp mot dobbelt så stort som hunnenes.

Villsvin er normalt ikke aggressive, men kan angripe mennesker om de føler seg truet. Dette gjelder spesielt råner i brunst og purker med unger.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Parringstiden varierer med habitatet. I temperert klima føder purka gjerne på vårparten, mens de føder året rundt i tropisk klima. Under parringstiden sloss hannene om retten til å parre seg, og da brukes de sylkvasse hjørnetennene som våpen. Som et forsvar mot sår i slike kamper har derfor villsvinet utviklet spesielt tykk hud på framre del av buken. Purka er brunstig i ca. 21 dager, hvorav hun er mottagelig i tre dager.

Ungene fødes etter 100-140 dager (115 dager i snitt). Kullet består vanligvis av 4-8 unger, selv om kull på opp mot 12 unger kan regnes som normalt. Ungene, som har stripet pels i den første tiden, når kjønnsmodenhet når de blir omkring 8-10 måneder gamle, men purka vil vanligvis ikke parre seg på nytt før ungene er omkring 18 måneder gamle. I spesielt næringsrike strøk kan imidlertid purka produsere mer enn ett kull i året. Hannene parrer seg normalt ikke før de er omkring 5 år gamle, fordi de ikke er fysisk i stand til å konkurrere om purkenes gunst på et tidligere tidspunkt.

Purka føder ungene i et reir hun har bygd av gress og strå. De blir i reiret den første tiden. Ungene dier purka til de blir omkring 3-4 måneder. Hun er svært beskyttende, men allikevel når normalt bare omkring halvpartene av ungene opp til kjønnsmodenhet. Selvstendige blir de først i tiden like før mora parrer seg på nytt.[2]

Matvaner[rediger | rediger kilde]

Villsvin er altetere med en opportunistisk diett. Svinedyrene har en fantastisk luktesans, som setter dem i stand til å finne mat på steder der andre dyr normalt ikke ville funnet noe. Det kraftfulle trynet gjør dem i stand til å rote opp jorda, slik at de kommer til føde som ligger gjemt i bakken. Dyrene spiser blant annet sopp, korn, frukt, rotfrukter, grønnsaker og andre plantevekster, nøtter, egg, fugl, smådyr m.m. Villsvinets enorme appetitt og varierte kosthold er en hovedårsak for artens store suksess.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Villsvin
Villsvin foretrekker løvskog

Villsvin er helst skumrings- og demringsaktiv, til dels også dagaktiv, og forekommer i alle typer habitat, så lenge det finnes en stabil tilgang på vann. Det foretrekker fuktig løvskog og stepper, men foretrekker eik- og hasselskog der dette finnes. Arten er imidlertid svært tilpasningsdyktig, men trives best når temperaturen holder seg over 10° Celsius. I tempererte områder vil det også få problemer om snødybden blir for stor.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Villsvinet er en livskraftig art som er utbredt (enten naturlig eller som gjeninnført) i den tempererte og tropiske sonen i store deler av Eurasia, herunder også på øyene Sumatra, Java og Taiwan, og i deler av Nord-Afrika. Det har også blitt innført til Nord-Amerika (først kjent fra 1539, da et spansk fartøy ført av kaptein Hernando de Soto bragte med seg tamme griser til gulfregionen[3]), Australia og New Zealand, men på disse stedene har rømte dyr, som opprinnelig ble innført som matgris eller oppdrettsdyr, blandet seg med rømt tamgris.

Villsvin ble utsatt i USA på begynnelsen av 1900-tallet og de parer seg ofte med rømte tamsvin, slik at grensen mellom ekte villsvin og ville tamsvin i Nord-Amerika er nærmest ikke-eksisterende. Fra Europa er det kjent at villsvin/tamsvin-blandinger blir langt større enn ekte villsvin. Villsvin er også importert til andre deler av verden, for eksempel til Australia og andre deler av Oseania. Også fra disse stedene er det kjent at rømt villsvin parer seg med rømt tamgris.

Nordisk utbredelse[rediger | rediger kilde]

Villsvin finnes nå naturlig i Skandinavia og Finland, men ikke på Island. I Danmark ble villsvinet utryddet omkring 1800, men det har siden re-etablert seg i Sør-Jylland og sprer seg nå videre derfra. Disse dyra har opprinnelig innvandret fra Tyskland, der arten også har blitt re-introdusert. I Finland innvandrer villsvinet via Karelen og Russland, der det finnes i store horder. Det er også en viss risiko for at finske villsvin vil innvandre til Nord-Norge med tiden, der det kan klare å etablere seg kyststrøkene, hvor klimaet er mildere og mer egnet.

Svenskene utryddet villsvinet på 1600-tallet, men gjeninnførte det på 1700-tallet og senere til avl på 1940-tallet. Utover på 1970-tallet rømte flere svin fra svenske oppdrettere, blant annet i Skåne, og klarte å re-etablere seg. I 1980 bestemte Riksdagen at dyr so hadde etablert seg Stockholms län skulle få leve for forskningsformål. I 1987 fantes det således en stamme på cirka 100 villsvin i Södermanland. Året etter (1988) besluttet Sveriges riksdag at villsvinet var en naturlig del av svensk fauna.

Villsvin fantes langs kysten i Sør-Norge for 7 000 år siden. Det bekrefter tallrike funn etter boplasser og jegerfolk fra eldre steinalder. Ved overgangen mellom yngre steinalder og bronsealder forsvant (trolig) villsvinet fra Vestlandskysten, men det antas at temmede villsvin fortsatt ble holdt der. Det er uklart akkurat når det ble utryddet i resten av Norge, men det kan ha skjedd omkring år 500 f.Kr.[4]

I de senere årene har enkeltdyr (streifdyr) blitt observert i grensetraktene mot Sverige, blant annet i søndre del av Hedmark, Akershus og Østfold. I de siste årene har det også blitt skutt et mindre antall villsvin på norsk side av grensen hvert år, men i øyeblikket finnes det ingen oversikt over hvor mange dyr som befinner seg her. I november 2012 kunne Nationen melde om den første registrerte kollisjon mellom tog og villsvin i Norge, som skjedde i Halden kommune[5]. Det hadde i løpet av høsten vært flere kollisjoner mellom bil og villsvin i Halden og Aremark.[6]

Bestandsutvikling i Norden[rediger | rediger kilde]

I Finland er bestanden av villsvin fortsatt ubetydelig. Den er anslått til omkring 1 000–1 300 dyr[7], som det jaktes på for sportens skyld. Den lille populasjonen er tettest i sør, mot grensen til Russland. Finske myndigheter har planer om å utradere arten, av hensyn til smittefaren for svinepest.[7] Jegerorganisasjonene har imidlertid motsatt seg full utryddelse.[8]

Også i Danmark er bestanden av villsvin fortsatt ubetydelig. Den største populasjonen befinner seg i Sønderjylland, der antallet trolig teller omkring 200 dyr på et inngjerdet område i Tofte Skov ved Lille Vildmose, men det er også registrert villsvin andre steder i Danmark, blant annet på Nordvestjylland. Hvor mange villsvin som lever fritt der er imidlertid uklart.[9]

Den svenske villsvinstammen talte trolig omkring 80 000 dyr i 2006, da det ble felt over 25 000 dyr der.[10] I 2012 ble bestanden regnet å være på minst 150 000 dyr, hvorav cirka 60 000 blir skutt årlig.[11] Bestandsestimatene for den svenske bestanden er imidlertid svært varierende. Noen hevder den er på cirka 200 000 dyr, andre at populasjonen er på omkring 500 000 dyr.[12][13]

Det er uklart hvor mange villsvin alt som finnes i Norge, men mange mener at arten relativt hurtig vil klare å etablere seg her, når den svenske bestanden for alvor nærmer seg riksgrensen.[13] På grunn av de store skogområdene mot øst tror ekspertisen at invasjonen vil komme sørfra, gjennom Østfold, men arten vil trolig begrenses i utbredelse av norske klima- og snøforhold.

Annet[rediger | rediger kilde]

Hoggtenner av villsvin (jakttrofé)

Villsvinet bidrar til et bredt mangfold gjennom å rote opp jorda og spre frø i de områder dyra ferdes, selv om den lokale bonden sjelden setter pris på dette dyrets aktivitet/herjinger på dyrket mark. I områder der villsvinet er tallrikt kan rotingen i jordsmonnet også være svært ødeleggende for en rekke overflatearter. I mange land blir derfor villsvinet regnet som en pest og plage.

I Europa har ikke villsvinet andre naturlige fiender enn ulv og menneske, selv om villsvinungene naturlig nok må finne seg i å bli byttedyr for et noe større utvalg av rovpattdyr. I Østen er villsvinet også byttedyr for de store kattedyrene, som tiger, løve, leopard og snøleopard.

Villsvinkjøtt regnes som en delikatesse. Mennesket jakter villsvin over hele artens utbredelsesområde, både som matauk og som jakttrofé. For sistnevnte årsak er det spesielt hanner det jaktes på, siden disse ofte har praktfulle hoggtenner av elfenbein.

I Norge er det tillatt å jakte villsvin året rundt, siden denne arten egentlig ikke hører hjemme her lenger. Arten står derfor også oppført på norsk svarteliste, men mange mener også at villsvinet godt kan bli en del av norsk fauna igjen.

Villsvin er kjent som en betydelig aktør i spredning av sykdommer. Dette gjelder blant annet sykdommer som brucellose (smittsom kalvekasting), leptospirose, munn- og klovsyke, japansk hjernebetennelse (enkefalitt) med mer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oliver, W. & Leus, K. 2008. Sus scrofa. The IUCN Red List of Threatened Species. Version 2014.3. Besøkt 2014-12-06
  2. ^ Ronald M. Nowak. 1999. Walker's Mammals of the World, Sixth Edition. Baltimore, Maryland: The Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-5789-8
  3. ^ Lowery G.H., Jr. 1974. The Mammals of Louisiana and its Adjacent Waters. Louisiana State University Press. 565 p.
  4. ^ Hardeng, G. 2004. Beinfunn og observasjoner av villsvin i Østfold. Natur i Østfold 23 (1-2):14-17. Besøkt 11. januar 2009
  5. ^ http://www.nationen.no/2012/11/27/nyheter/distrikt/villsvin/halden/ostfold/7825345/?image=4 Villsvin kjørt i hjel av toget i Østfold
  6. ^ http://www.nationen.no/2012/11/13/nyheter/villsvin/ostfold/halden/aremark/7793951/ Politiet i Østfold ber bilister være obs på villsvin
  7. ^ a b Wild boar population to be culled. 2014-12-04. YLE UUTISET. Besøkt 2014-12-06
  8. ^ Finland Considers Wild Boar Eradication to Stop Entry of African Swine Fever. 2014-11-27. NationalHogFarmer.com. Besøkt 2014-12-06
  9. ^ Christian Gamborg og Palle Madsen. 2014-09-03. VILDSVIN I DANMARK – STYR PÅ NATUREN? ERFARINGER FRA SVERIGE OG TYSKLAND. Det Natur- og Biovidenskabelige Fakultet Københavns Universitet. Besøkt 2014-12-06
  10. ^ Gunnar Fjellengen (17. september 2007). «Villsvin-invasjon i Indre Østfold». Smaalenene Medier AS. Besøkt 18. september 2007. 
  11. ^ Villsvin Sus scrofa. 2012. Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 239 utgitt 2012. Besøkt 2014-12-06
  12. ^ Presentasjon av villsvin iSverige. 2011. Idag finns sannolikt fler än 200000 vildsvin i Sverige! Svenska Jägareförbundet. Besøkt 2014-12-06
  13. ^ a b Marius Nergård Pettersen. 2014-12-04. Nøff, nøff! Villsvin på fremmarsj. A-magasinet. Besøkt 2014-12-06

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]