Villsvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Villsvin
Villsvin (S. scrofa) Foto: Richard Bartz
Villsvin (S. scrofa)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sus scrofa
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: villsvin
Hører til: svin og griser,
svinefamilien,
svinedyr
IUCNs rødliste: [1]
ver 2.3
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet Livskraftig Avhengig av lokale tiltakStatus iucn2.3 LC-no.svg

LR/lc — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge):
Oppført på norsk svarteliste 2012 (SE)
Utbredelse: Eurasia, Nord-Afrika
Habitat: terrestrisk, fuktig løvskog
Underarter:
Utbredelse

Villsvin (Sus scrofa) tilhører svinefamilien (Suidae) i klovdyr-gruppen. Arten regnes som opphavet til tamgrisen (S. s. domesticus).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Villsvin i sitt naturlige miljø
Villsvinkranium
Hoggtenner av villsvin (jakttrofé)

Størrelsen på villsvin varierer ganske mye, men kroppslengden blir normalt omkring 90 til 180 cm og vekten fra 50 til 200 kg hos ekte villsvin. Villsvinet har smalere skalle og et betydelig lengre snuteparti enn tamgrisen. Det utvikler dessuten gråbrun pels over hele kroppen, som gjerne blir gråere med alderen. I tempererte områder blir den tykk og varmeisolerende. Kroppen er slank og mangler tamgrisens fettlag, og lemmene er lenger. Nordlige stammer av villsvin ser ut til å bli noe mer langbente enn sørlige. Villsvin har dessuten alltid stående ører.

Villsvin ble utsatt i USA på begynnelsen av 1900-tallet og de parrer seg ofte med rømte tamsvin, slik at grensen mellom ekte villsvin og ville tamsvin i Nord-Amerika er nærmest ikke-eksisterende. Fra Europa er det kjent at villsvin/tamsvin-blandinger blir langt større enn ekte villsvin. Villsvin er også importert til andre deler av verden, for eksempel til Australia og andre deler av Oseania. Også fra disse stedene er det kjent at rømt villsvin parrer seg med rømt tamgris.

Villsvinet har en meget høyt utviklet luktesans og en godt utviklet smakssans. Luktesansen brukes aktivt til å finne mat og oppdage farer. Synet er derimot mindre utviklet. Øynene sitter på siden av hodet, noe som indikerer at de helst benyttes til å oppdage bevegelser med, som en forsvarsmekanisme. Framoversynet vil derfor være strekt redusert. Villsvin mangler svettekjertler og er avhengig i å regulere kroppstemperaturen gjennom sin aktivitet. Sølebad er derfor en god måte å beskytte seg mot solen på, når det blir varmt.

Svin har et tannsett som minner mye om menneskets, også villsvinet. Tyggeknutene på jekslene er imidlertid både flere, høyre og kraftigere enn våre. I hver kjevehalvdel har det 3 fortenner, 1 hjørnetann, 4 premolarer og 3 molarer (44 tenner i alt). Hos villsvinhannen vokser |hjørnetennene i over- og underkjeven ut til sylskarpe dolkelignende krumme støttenner. Dette er imidlertid ikke egentlig støttenner, men hoggtenner. Hoggtennene i overkjeven krummer seg ut og oppover og sliper mot hoggtennene i underkjeven når munnen åpnes og lukkes. Dette gir hoggtennene en knivlignende, sylkvass flate der de møtes. Hos hannen vokser disse tennene livet ut.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Villsvin
Villsvinpurke med unger
Villsvinet roter i jorda med trynet for å finne mat

Villsvin er sosiale dyr som danner flokker som består av purker, unger og ungdyr. Voksne hanner forlater flokken og lever som solitære dyr. De har bare samkvem under parringstiden. Dyra tilbringer storparten av dagen på leting etter mat.

Fra Europa er det kjent at villsvinflokken kan bestå av opptil 100 dyr, selv om flokkstørrelsen mer typisk teller omkring 20 individer. Disse flokkene kan ferdes over store områder, men vilsvinet har ikke et bestemt migreringsmønster. Hannene ferdes gjerne over et område som kan være opp mot dobbelt så stort som hunnenes.

Villsvin er normalt ikke aggressive, men kan angripe mennesker om de føler seg truet. Dette gjelder spesielt råner i brunst og purker med unger.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Parringstiden varierer med habitatet. I temperert klima føder purka gjerne på vårparten, mens de føder året rundt i tropisk klima. Under parringstiden sloss hannene om retten til å parre seg, og da brukes de sylkvasse hjørnetennene som våpen. Som et forsvar mot sår i slike kamper har derfor villsvinet utviklet spesielt tykk hud på framre del av buken. Purka er brunstig i ca. 21 dager, hvorav hun er mottagelig i tre dager.

Ungene fødes etter 100-140 dager (115 dager i snitt). Kullet består vanligvis av 4-8 unger, selv om kull på opp mot 12 unger kan regnes som normalt. Ungene, som har stripet pels i den første tiden, når kjønnsmodenhet når de blir omkring 8-10 måneder gamle, men purka vil vanligvis ikke parre seg på nytt før ungene er omkring 18 måneder gamle. I spesielt næringsrike strøk kan imidlertid purka produsere mer enn ett kull i året. Hannene parrer seg normalt ikke før de er omkring 5 år gamle, fordi de ikke er fysisk i stand til å konkurrere om purkenes gunst på et tidligere tidspunkt.

Purka føder ungene i et reir hun har bygd av gress og strå. De blir i reiret den første tiden. Ungene dier purka til de blir omkring 3-4 måneder. Hun er svært beskyttende, men allikevel når normalt bare omkring halvpartene av ungene opp til kjønnsmodenhet. Selvstendige blir de først i tiden like før mora parrer seg på nytt.[2]

Matvaner[rediger | rediger kilde]

Villsvin er altetere med en opportunistisk diett. Svinedyrene har en fantastisk luktesans, som setter dem i stand til å finne mat på steder der andre dyr normalt ikke ville funnet noe. Det kraftfulle trynet gjør dem i stand til å rote opp jorda, slik at de kommer til føde som ligger gjemt i bakken. Dyrene spiser blant annet sopp, korn, frukt, rotfrukter, grønnsaker og andre plantevekster, nøtter, egg, fugl, smådyr m.m. Villsvinets enorme appetitt og varierte kosthold er en hovedårsak for artens store suksess.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Villsvin foretrekker løvskog

Villsvin er helst skumrings- og demringsaktiv, til dels også dagaktiv, og forekommer i alle typer habitat, så lenge det finnes en stabil tilgang på vann. Det foretrekker fuktig løvskog og stepper, men foretrekker eik- og hasselskog der dette finnes. Arten er imidlertid svært tilpasningsdyktig, men trives best når temperaturen holder seg over 10° Celsius. I tempererte områder vil det også få problemer om snødybden blir for stor.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Villsvinet er en livskraftig art som er utbredt (enten naturlig eller som gjeninnført) i den tempererte og tropiske sonen i store deler av Eurasia, herunder også på øyene Sumatra, Java og Taiwan, og i deler av Nord-Afrika. Det har også blitt innført til Nord-Amerika (først kjent fra 1539, da et spansk fartøy ført av kaptein Hernando de Soto bragte med seg tamme griser til gulfregionen[3]), Australia og New Zealand, men på disse stedene har rømte dyr, som opprinnelig ble innført som matgris eller oppdrettsdyr, blandet seg med rømt tamgris.

Villsvin finnes også naturlig i Danmark og Finland. Til Danmark kommer villsvinet via Tyskland, der det har blitt reintrodusert, mens det i Finland innvandrer via Karelen og Russland. Det finnes en viss risiko for at finske svin med tiden kan innvandre til Nord-Norge og klare å etablere seg langs kysten, der klimaet generelt er mildere enn i Finland.

Svenskene utryddet villsvinet på 1700-tallet, men innførte det på nytt til avl på 1940-tallet. Utover på 1970-tallet rømte flere svin fra svenske oppdrettere og klarte å etablere seg på nytt i Sør-Sverige. I 1987 fantes det således en stamme på ca. 100 villsvin i Södermanland. Samme året besluttet Sveriges riksdag at villsvinet var en naturlig del av svensk fauna.

Villsvin fantes langs kysten i Sør-Norge for 7 000 år siden. Det bekrefter tallrike funn etter boplasser og jegerfolk fra eldre steinalder. Ved overgangen mellom yngre steinalder og bronsealder forsvant (trolig) villsvinet fra Vestlandskysten, men det antas at temmede villsvin fortsatt ble holdt der. Det er uklart akkurat når det ble utryddet i resten av Norge, men det kan ha skjedd omkring år 500 f.Kr.[4]

I de senere årene har enkeltdyr (streifdyr) blitt observert i grensetraktene mot Sverige, blant annet i søndre del av Hedmark, Akershus og Østfold. I de siste årene har det også blitt skutt et mindre antall villsvin på norsk side av grensen hvert år, men i øyeblikket finnes det ingen oversikt over hvor mange dyr som befinner seg her. I november 2012 kunne Nationen melde om den første registrerte kollisjon mellom tog og villsvin i Norge, som skjedde i Halden kommune[5]. Det hadde i løpet av høsten vært flere kollisjoner mellom bil og villsvin i Halden og Aremark.[6]

Den svenske villsvinstammen talte trolig omkring 80 000 dyr i 2006, da det ble felt over 25 000 dyr der.[7] Mange mener derfor at villsvinet relativt hurtig også vil etablere seg i Norge.

Underarter[rediger | rediger kilde]

En rekke (mer en tjue) underarter har blitt beskrevet i tillegg til tamgris, men bare fire har generell aksept blant forskere og taksonomer på internasjonalt nivå. I tillegg til de nevnte fire underatene (opplistet nedenfor) regner mange Sus scrofa ssp. riukyanus som en egen underartart. Dette er et villsvin som lever eksklusivt på Ryukyu-øyene (Japan), der den regnes som sårbar med hensyn til utryddelse på grunn av utstrakt jakt. Flere regner også Sus scrofa ssp. leucomystax (japansk villsvin) som en egen underart, selv om dette er mer kontroversielt. Revideringer med hensyn til underartene vil derfor kunne redusere eller endre antallet.

Annet[rediger | rediger kilde]

Villsvinet bidrar til et bredt mangfold gjennom å rote opp jorda og spre frø i de områder dyra ferdes, selv om den lokale bonden sjelden setter pris på dette dyrets aktivitet/herjinger på dyrket mark. I områder der villsvinet er tallrikt kan rotingen i jordsmonnet også være svært ødeleggende for en rekke overflatearter. I mange land blir derfor villsvinet regnet som en pest og plage.

I Europa har ikke villsvinet andre naturlige fiender enn ulv og menneske, selv om villsvinungene naturlig nok må finne seg i å bli byttedyr for et noe større utvalg av rovpattdyr. I Østen er villsvinet også byttedyr for de store kattedyrene, som tiger, løve, leopard og snøleopard.

Villsvinkjøtt regnes som en delikatesse. Mennesket jakter villsvin over hele artens utbredelsesområde, både som matauk og som jakttrofé. For sistnevnte årsak er det spesielt hanner det jaktes på, siden disse ofte har praktfulle hoggtenner av elfenbein.

I Norge er det tillatt å jakte villsvin året rundt, siden denne arten egentlig ikke hører hjemme her lenger. Arten står derfor også oppført på norsk svarteliste, men mange mener også at villsvinet godt kan bli en del av norsk fauna igjen.

Villsvin er kjent som en betydelig aktør i spredning av sykdommer. Dette gjelder blant annet sykdommer som brucellose (smittsom kalvekasting), leptospirose, munn- og klovsyke, japansk hjernebetennelse (enkefalitt) med mer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pigs & Peccaries Specialist Group 1996. Sus scrofa. In: IUCN 2007. 2007 IUCN Red List of Threatened Species. Downloaded on 09 October 2007.
  2. ^ Ronald M. Nowak. 1999. Walker's Mammals of the World, Sixth Edition. Baltimore, Maryland: The Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-5789-8
  3. ^ Lowery G.H., Jr. 1974. The Mammals of Louisiana and its Adjacent Waters. Louisiana State University Press. 565 p.
  4. ^ Hardeng, G. 2004. Beinfunn og observasjoner av villsvin i Østfold. Natur i Østfold 23 (1-2):14-17. Besøkt 11. januar 2009
  5. ^ http://www.nationen.no/2012/11/27/nyheter/distrikt/villsvin/halden/ostfold/7825345/?image=4 Villsvin kjørt i hjel av toget i Østfold
  6. ^ http://www.nationen.no/2012/11/13/nyheter/villsvin/ostfold/halden/aremark/7793951/ Politiet i Østfold ber bilister være obs på villsvin
  7. ^ Gunnar Fjellengen (17. september 2007). «Villsvin-invasjon i Indre Østfold». Smaalenene Medier AS. Besøkt 18. september 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]