Traktbegerkulturen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Traktbeger funnet i Blekinge
Funnelbeaker1.JPG

Traktbegerkulturen er navnet på en europeisk arkeologisk kultur fra yngre steinalder (neolitikum), som var utbredt over Nord- og Sentral-Europa fra det sørlige Norge til den tsjekkisk-østerrikske grense og fra Nederland til Ukraina. Det fantes en tidlig-neolittisk traktbegerkultur som varte fra ca. 4200 f.Kr. til ca. 3200 f.Kr. Denne gikk over i en en mellom-neolittisk traktbegerkultur fra ca. 3200 f.Kr. til ca. 2400 f.Kr. Traktbegerkulturen kalles på engelsk for Funnel Beaker Culture, ofte også referert til som «TRB», som er en forkortelse av den tyske begrepet Trichterbecherkultur, noen ganger Trichterrandbecher.

Kulturen etterfølger Ertebøllekulturen i Danmark, Lihultkulturen i Sverige, Ellerbeck-kulturen i Schleswig-Holstein og Swifterbantkulturen i Nederland. Hovednæringen ble nå jordbruk, mens folk var mer samlere og jegere enn bønder i Ertebølletiden. Menneskene bodde i langhus (9-18 meter lange og 3,5-7,5 meter brede).

I løpet av denne perioden, i sporene av bondesamfunnets fremvekst forandres hele samfunnsstrukturen til å bli et høvdingsamfunn med stammeterritorier.

I Norge er det funnet spor fra Traktbegerkulturen i Oslofjordområdet og kysten ned vestover til Lista. Med denne kulturen ble jordbruket innført til landet og de første spor av kornpollen er funnet på Lista, datert 4100 år f.kr.

Kjennetegn og levninger[rediger | rediger kilde]

Kulturen har sitt navn etter keramikk med et spesielt utseende: Begerlignende kar med traktformede åpninger.

Det var skikk å ofre redskaper i myrer og vatn. I Sverige har de funnet 10 000 flintøkser, og nesten av alle disse ble trolig ofret i vann. Noen slike er også funnet i Norge.

Gravskikken endres, og man begynner å gravlegge sine døde i megalittgraver (storsteinsgraver). Dette skjedde først på de danske øyene, særlig Sjælland, i form av gravlegginger i små steinkammer, såkalte dysser. De var runde eller rektangulære jordhauger som ofte skulle romme bare en enkelt begravelse.

Dysser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dysse

Dysse er en dansk betegnelse på megalitt- eller storsteinsgraver fra yngre steinalders traktbegerkultur. En dysse består av et gravkammer, omgitt av en rekke store randsteiner. Hvis haugen eller steinkretsen er rund kalles det en runddysse, og er den rektangulær benevnes den langdysse. Runddyssens ene gravkammer ligger nesten alltid midt i anlegget (10-15 m i diameter), mens langdyssen, som kan være over 100 m lang, ofte har flere sideliggende kamre. Gulvet i dyssekammeret kan være dekket med skjørbrent flint.

Etter hvert endret gravene form og til en viss grad funksjon. De utviklet seg til fellesgraver for en familie eller en slekt, såkalte jettestuer.

Ganggraver[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ganggrav

Ganggrav (dansk jættestue, svensk gånggrift) er et gravkammer av stein som er dekket av en jordhaug.[1] Enmanns-kamrene kalles dysser. De store steingravene kalles ganggraver (jettestuer), og man har funnet opp til ca. 400 skjelett i en jettestue på Langeland.

Hellekister[rediger | rediger kilde]

Den tredje og yngste formen er hellekister (svensk hällkistor). Det er avlange og firkantede gravbygninger, bygd av oppreiste steiner med overliggende heller.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Traktbegerkulturen var utbredt over Nord- og Sentral-Europa fra det sørlige Norge til den tsjekkisk-østerrikske grense og fra Nederland til Ukraina.

Innenfor traktbegerkulturens utbredelsesområde kan det utskilles i alle fall fire store grupper, nemlig en i det vestlig omfattende området fra den nedre Rhinen og Nordsjøen til Elben, en sørlig, som går fra Midt-Tyskland helt over til Ukraina, en østlig med tyngde i det midtre og nordlige Polen og endelig en stor nordlig gruppe som omfattet Nordøst-Tyskland inklusive Schleswig-Holstein, Danmark, Sør- og Midt-Sverige (opp til Värmland og Uppland) og deler av Sør-Norge.

Michelsbergkultulturen langs Rhinen, øvre Weser og øvre Elben representerer muligens en femte stor gruppe av traktbegerkulturen.

Skandinavia[rediger | rediger kilde]

Danmark (dysser, jættestuer, hellekister)

Steinalderens bønder bygde 20-40000 steindysser og 6-7000 jettestuer i Danmark. 2 400 av disse er bevart i dag.

  • 1700 dysser i Danmark er fredede
  • 700 jettestuer er bevart
  • hellekister
  • Poskær Stenhus er Danmarks største runddysse. Den ligger i det sterkt kuperte landskapet på Mols og er blant de vakreste og mest kjente steindysser i Danmark.

Sverige (dösar, gånggrifter, hällkistor)

  • Sverige har i alt registrert funn av 70 dysser og 375 ganggraver.
  • På Falan (Falbygden) ved Falköping ligger innenfor noen kvadratmils omkrets over 200 ganggraver (sv. gånggrifter), som Ragnvalds grav i Karleby, Luttra, ganggravene i Vårkumla og på Ekornavallen. Disse ganggravene tilhører den aller eldste formen for arkitektur i verden, bygd for å finnes der for evig.
  • I Sverige finnes det ca. 1500 bevarte hellekister (sv. hällkistor) registrert. En sterk konsentrasjon finnes i det indre av Småland. I Ljungbytraktene alene finnes ca. 500 stykker.

Norge (dysser, ganggraver, hellekister)

Kultsentra

Det største kultsenteret er funnet på Sarup, Fyn i 1968. Det er 85 000 m² stort. Et annet senter på Stävie ved Lund omfatter 30 000 m².

Referanser[rediger | rediger kilde]