Never

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sveipet øskje av bjørkenever, svensk

Never el. bjørkenever er betegnelsen på den ytterste del av barkenbjørketrær. Never består av døde celler, såkalte korkceller, noe som betyr at den er vanntett og dermed motstandsdyktig overfor råte. Never har blitt mye brukt til taktekking som underlag for torvtak, men også som materiale for kurvfletting og andre nyttegjenstander.

Bjørkenever til taktekking[rediger | rediger kilde]

Det innarbeidede navnet «torvtak» kan villede en til å tro at torven er hovedsaken. Men torven er bare den mest synlige delen av torvtaket, som egentlig burde hete «nevertak», for bjørkenever var i eldre tid den viktigste delen av torvtaket. Never var det aktive, vanntettende laget i tekkingen.

I dag er utseendet poenget ved et torvtak. Hvis et torvtak bare er en måte å se ut på, er det ikke så viktig hva som ligger under, bare taket ikke lekker. Men gamle dagers torvtak hadde bjørkenever som en helt nødvendig forutsetning.

Det vitner om neverens betydning at ordet ’tak’ betyr never på setesdalsdialekt, mens det som i riksspråket kalles tak, heter ’toke’ i Setesdal. Et tak med never og torv kalles der ’taktoke’ eller ’rett tak’, til forskjell fra andre tekkemåter.[1]

Never er varig, vanntett, motstandsdyktig og tilgjengelig overalt i Norge – et nesten ideelt materiale på tak. Men etter at det er flekket av bjørkestammen, vil et neverflak snart krølle seg den motsatte veien. Siden det var umulig å spikre begge kantene av neverflaket fast til underlaget, må det finnes andre måter for å tvinge det til å ligge flatt. Det måtte tynges ned for ikke å krølle seg eller blåse bort. Både trevirke og stein har vært brukt til formålet, men torv var særlig godt egnet. Torv finnes overalt, krever ingen pengeutlegg, og isolerer forholdsvis bra mot både kulde og varme. Men torvens primære oppgave er å holde neveren på plass, så den kan oppfylle sin misjon som den egentlig taktekkingen.

Torvtakshistorie[rediger | rediger kilde]

Tak kan ha vært tekket med never og jord i uminnelige tider. Langhusene fra forhistorisk tid ble antagelig vanligvis tekket slik, i hvert fall etter at klimaet ble kaldere i eldre jernalder, omkring 500 f.Kr. Da lafteteknikken ble importert østfra i vikingtiden og snart fortrengte stavverk som den dominerende byggemåten, fortsatte de fleste hus å være tekket med torv. I bygdene var torvtak nesten enerådende til langt inn på 1700-tallet, og bare i sentrale flatbygder nær byene fikk tegltak en viss utbredelse. Ennå et stykke inn på 1800-tallet var mange småhus i noen byer tekket med torv eller bare bord.

Neverflekking[rediger | rediger kilde]

Bjørk finnes overalt i Norge, og neveren lar seg lett flekke av til riktig årstid. Neverflekking (løyping, fletting) foregikk helst til fjells i setertrakter, fordi den beste neveren var å finne der beitende dyr hadde gnaget av kvister og skudd mens trærne var unge.

Tiden før og omkring Jonsok ble mange steder ansett for den beste, avhengig av lokalt klima og høyde over havet. Folk i Setesdal mente at neveren løsnet lettest etter en kald vinter. Flekking måtte vente til løvet var utvokst, men deretter hadde man 4-5 uker med gode forhold før sevjen tørket så mye at neveren ble vanskelig å løsne. I mange fjellbygder kan never flekkes helt til midten av august.

Never blir tatt fra trær med diameter fra 8 til 30 cm, mest mulig rettvokste, glatte og fri for kvister og sår. Med en skarp kniv skjæres et loddrett snitt, men ikke så dypt at kniven går gjennom bastlaget innenfor og inn i veden. Eggen settes litt på skrå, og neverflaket vippes forsiktig løs fra basten, slik at man får tak og kan trekke det helt av. Et eget redskap, løypeskeia, har vært brukt til å løsne neveren. Hvis stammen er litt krumvokst, må snittet gjøres på ryggen eller «krylen» (den konvekse siden). Da kan flaket brukes, selv om det får en dobbeltkrum flate. Flaket blir så bredt som snittlengden og så langt som omkretsen på stammen. Til tekking kan alle formater brukes, fra nesten meterlange flak til små lapper på størrelse med en håndflate. Men idealet er jevnstore flak med både bredde og lengde fra 30 til 50 cm.

Partier mellom større grener kan utnyttes hvis avstanden er lang nok til å gi en brukbar bredde på neverflaket. Ellers gjør småkvister og sår liten skade om snittet legges tett inntil. Da vil hullet komme i kanten, hvor det er uten betydning. Men huller eller rifter midt på flaket må unngås. Hvis flaket viser tendens til å sprekke, er det like godt å dele det i to med det samme.

Treet tar ingen skade av inngrepet hvis bastlaget får være i fred. Men det hevdes at flekking setter veksten tilbake to år. For resten av livet får treet et skjemmende arr i form av nydannet svart bark som beskytter sårflaten. Etter 7-8 år kan også denne denne nye neveren flekkes av. Den er tykkere og stivere enn førstegangsproduktet. I Setesdal bruktes slik kartnever til de mest utsatte delene av taket, bl.a. som bærelag for den utstikkende neverkanten på gavlen.

Bare få timer etter flekkingen vil neverflaket rette seg ut og begynne å krumme seg motsatt av retningen det hadde på trestammen. Snart vil det krølle seg sammen til en tett og uhåndterlig rull med «innsiden» ut. Den er vanskelig å rette ut etterpå, uten hjelp av damp eller av kokende vann. Nyflekket never blir derfor, så snart den har rettet seg ut, lødd i stabel (lad) og lagt til tørk under press. Flakene blir lagt på et plant underlag av bord, hvert lag med fiberretningen på tvers av foregående lag. Skurkantene (på tvers av fiberretningen, altså på langs av trestammen) må trekkes litt inn for å motvirke tendensen til krølling, som er særlig sterk her. Rivekanten (i fiberretningen og på tvers av trestammen) kan legges helt ut til ytterkant av stabelen. I Setesdal hadde en slik takkost vanligvis en flate på 60 cm x 80 cm og en høyde på 25 cm. Denne mengden tilsvarte ei lest eller en vanlig bør. Øverst ble det lagt en lem som ble tynget ned med stein.[2]

Tidligere ble bjørkeskog hardere utnyttet ved hogst og beiting. Men mange bønder hadde nok bjørk til eget bruk og kunne holde seg med et «nevra-lad» som lå klart til neste tekkedugnad. Andre, særlig ytterst langs kysten, måtte kjøpe never. Det var en vanlig handelsvare som ble eksportert sjøveien fra skogrike fjordbygder. I Bergen og Trondheim ble never solgt på markedene. Fra omkring 1880 kom også russisk russenever på markedet, formidlet gjennom pomorhandelen. Never ble pakket i baller og solgt i kipper, vetter eller oftest våger (= 2 kipper). En våg (18 kg) kostet omkring ½ speciedaler eller 2 kroner, varierende etter kvalitet og tilbud.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Uppstad 1990, s. 8
  2. ^ Uppstad 1990, s. 3
  3. ^ Hjelmeland 1993, s. 102.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Britt-Alise Hjelmeland (1993). Husbygging langs kyst og fjord 1850-1950. Magistergradsavhandling i etnologi, UiO, s. 100-113.
  • Torjus Uppstad (1990). Taktekkjing med never og torv. Valle Laftebygg.
  • Leif Halse (1992). Vangsgutane - Til skogs på never-løyping. Fonna forlag, s. 13-15 – Illustrasjoner av Jens R. Nilssen.