Ildsted

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Åpent ildsted

Et ildsted er en innretning der kontrollert ild kan gjøres opp for oppvarming, matlaging, belysning og annet, f.eks. husflid- og håndverksproduksjon.

Ildstedets historie er i vår del av verden, hvor oppvarming er nødvendig, kjernen i bolighusets historie.

Ildsteder inndeles etter om de er åpne eller lukkede, og om de har skorstein eller ikke, dessuten om de er innrettet til spesielle formål som matlaging eller annet.

Åpne ildsteder er konstruert slik at ilden varmer direkte ved stråling. Åren er det universelle åpne ildstedet i et hus uten skorstein, til oppvarming, matlaging og som lyskilde. Peis (i kjøkken ofte kalt grue) er også et åpent ildsted, men dette er tilkoplet skorstein eller røykpipe.

Røykovn, jernovn og kakkelovn er eksempler på ovner, lukkede ildsteder.

Fra åre og røykovn slippes røyken ut i rommet, og hus med slike ildsteder kalles røykstuer, eventuelt årestue og røykovnstue. Peis, jernovn og kakkelovn er koplet til en skorstein, slik at røyken får avtrekk gjennom den. Skorsteinen gjorde det mulig å bygge hus i flere etasjer.

Et ildsted kan i varmeteknologisk sammenheng karakteriseres etter i hvilken grad brenselet utnyttes effektivt.

I Norge var åren inntil slutten av middelalderen så godt som enerådende som ildsted. Røykovnen fikk utbredelse på Vestlandet, spesielt i fjordbygdene, peisen fikk innpass på Østlandet og i Trøndelag. Langs kysten på Vestlandet og i Nord-Norge holdt de lenge på åren, men gikk tidlig over til jernovner. Jernovnene fikk på 18- og 1900-tallet innpass over alt. Dette utbredelsesmønsteret for ildstedstyper kan forklares dels ved tilgang på brensel og brenselstyper, dels ved transportforhold.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]