Lascaux

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Hulemalerier og prehistoriske bosettinger i Vézèredalen
Hulemalerier og prehistoriske bosettinger i Vézèredalen
Hulemaleriet fra Lascauxgrotten er et av de mest kjente funnene i verdensarvområdet Hulemalerier og prehistoriske bosettinger i Vézèredalen
Land Frankrike Frankrike
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 3. sesjon i 1979. Referansenr. 85.
Kriterium I,III
Se også Verdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker
Hulemalerier og prehistoriske bosettinger i Vézèredalen ligger i Frankrike
Hulemalerier og prehistoriske bosettinger i Vézèredalen
45°02′57″N 1°10′34″ØKoordinater: 45°02′57″N 1°10′34″Ø

Lascaux er et gods ved Montignac i Dordogne i Frankrike der fire gutter i 1940 fant en hule som viser hulemalerier som er 15 –17 000 år gamle.

Lascaux er en kolle formet av kalkstein fra den yngre kritt-tiden, og hulen skiller seg ut fra andre grotter i området ved at den er dyp og «tørr». Takket være et lag med leire har ikke vann klart å trenge inn gjennom den porøse bergarten, noe som har vernet veggmaleriene i tiden fram til de ble oppdaget. Noen er bare risset inn, andre er malt med rød oker, svart eller lilla.

Oppdagelsen[rediger | rediger kilde]

12. september 1940 var Marcel Ravidat, Jacques Marsal, Georges Agnel og Simon Coencas på tur i skogen ved Lascaux, da hunden deres oppdaget noe rart ved roten av et veltet eiketre. Guttene skjønte at det var en hule, og med en lampe kunne de utforske de første maleriene. Senere ble en lærer koblet inn, og han tok kontakt med abbed Hénri Breuil som var Frankrikes ledende forsker innen forhistorie. Han kunne erklære funnet som ekte, og karakteriserte senere det såkalte «okserommet» som «den eldre steinalders sixtinske kapell».

Tolking av hulemaleriene[rediger | rediger kilde]

Abbed Breuil mente at malerier i huler som Lascaux i stor grad var uttrykk for jaktmagi; ved å avbilde dyret trodde man at man fikk makt over det. Dette var en utbredt oppfatning som stemte overens med det en alt kjente til av magi i «primitive» samfunn. Streker ble tolket som piler eller spyd som jegerne forsøkte å felle dyrene med, men kritikerne av denne oppfatningen viste til at de færreste dyrefigurene så skadet ut. I Lascaux ble det funnet mange reinsdyrknokler, men ingen reinsdyr er avbildet på veggene.

1950- og 1960-tallet fremmet Annette Laming-Emperaire og André Leroi-Gourhan strukturalistiske tolkinger av hulemaleriene. Denne tilnærmingen hentet mye inspirasjon fra antropologen Claude Lévi-Strauss, og hans analyse av myter som organiserte omkring binære opposisjoner. Dette innebar at en så på hulemaleriene som planlagte komposisjoner, der de ulike figurene er plasserte ut fra verdensoppfatningar som vi i dag ikke kan kjenne. Vi kan likevel finne et mønster for hvordan maleriene har blitt komponert. Ifølge disse tolkingene sto ofte hester og ibuxer (antiloper) overfor bisoner og okser i de ulike hulene. De siste representerte det feminine, mens de første representerte det maskuline i komposisjonen. De strukturalistiske tolkingene har siden blitt kritisert for å være basert på vilkårlige inndelinger i forhold til hvilke figurer som står i motsetning til hverandre, og hvilke ikke. Senere forskning har likevel til en viss grad bygget på strukturalistenes arbeid.

Å besøke hulen[rediger | rediger kilde]

Hulen ble åpnet for besøk etter 2. verdenskrig, men ble stengt igjen i 1963 fordi bildene hadde begynt å ta skade. Det viste seg at karbondioksyden fra over tusen besøkende hver dag fikk bildene til å forsvinne. Dampen fra de besøkendes pust førte også til algevekst inne i hulen, noe som også truet bildene. Fremdeles må grotten kontrolleres daglig for å overvåke malerienes tilstand.

I 1983 ble det åpnet en replika eller kopi av grotten kalt Lascaux II. Kunstnere brukte ti år på å lage denne kopien så lik den originale som mulig. De forsøkte også å etterligne både teknikken og malingen som de opprinnelige kunstnerne kunne ha brukt.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]