Diabas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Diabas, sort som lava
Fiolinen Blackbird.

Diabas (av dia, latin for «gjennom» og bas, gresk for «gang») er en vulkansk bergart fra gabbro-magma. Den er størknet i jordskorpen i opprettstående ganger. Denne mørke steinarten er finkornet og på samme tid hard. Diabas ble brukt i steinalderen til framstilling av ulike redskaper og våpen.

I Ekebergskrenten i Oslo er det registrert to diabasbrudd for steinalderredskaper. I 1978 oppdaget amatørarkeologen Svein Brandsøy[1] (1925 - 2000) et diabasbrudd på Stakanes eller Stakaldeneset rett øst for Florø. I en renne i 600 meters lengde hadde steinalderfolket brutt diabas som er gjenfunnet ved boplasser langt unna, så dette kan anses som Norges eldste industristed.[2] Vår tids fremste kjenner av steinbrudd, Isabel McBryde,[3] regner diabasbruddet som enestående i sitt slag i Europa. Det er det tidligste eksempelet på varmesprengning i nordeuropéiske steinbrudd. På Stakanes er det snakk om tre hovedbrudd: To ved sjøen i hver sin ende av kløften, og ett på toppen i ca. 135 meters lengde. Sistnevnte er svært vanskelig tilgjengelig, men kanskje har steinen derfra vært av spesielt god kvalitet. Det er kjent ca. femti diabasganger i Sunnfjord, de fleste i Flora, og de skiller seg ut fra diabas fra resten av landet ved det ekstremt høye innholdet av jern og titan. Redskaper lagd av diabas fra Stakanes er også lett gjenkjennelig, mørkegrønn av farge og ispedd matthvite krystaller.[4] Økser av diabas fra Stakanes er funnet så langt nord som ved Alstahaug i Nordland.[5]

Denne bergverksdriften må ha gjort Flora til noe av et sentrum for fangstkulturen i den nordlige delen av Vestlandet. Driften kan tidfestes ved hjelp av løsmassene som er etterlatt i de opptil ti meter høye gruvegangene. Ut fra analyser av trekull og brent stein i løsmassene mener arkeolog Asle Bruen Olsen[6] at driften pågikk fra ca. 6500 f.Kr til ca. 2000 f.Kr.[4]

Den svenske kunstneren Lars Widenfalk ble oppmerksom på klangen som oppstod når han slo med hammer og meisel mot steinen. Den var som en «kirkelokke». Senere, i 1992, lagde han en fiolin i diabas, etter tegningene til Antonio Stradivari (Stradivarius). Den veier to kilo og han brukte to år på arbeidet. Den fikk navnet Blackbird etter fuglen svarttrost.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=560&fylke_nr=
  2. ^ http://www.nrk.no/sfj/leksikon/index.php/Dei_eldgamle_diabas-gruvene
  3. ^ http://www.australianarchaeologicalassociation.com.au/isabel_mcbryde
  4. ^ a b http://www.sffarkiv.no/sffbasar/default.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=560&spraak_id=1&ptype=single
  5. ^ http://www.gamlenaboar.uib.no/b_e_stein4_1_1_4_1.htm
  6. ^ http://www.steinalderkonferansen.no/Abstract_BruenOlsen.htm
  7. ^ Yman, Bosse. Lars Widenfalk skulptör utan gränser. Magasinet Herjedalen. Vinter/vår 2012. Side 62-69. (svensk) pdf
StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.