Statsstipendiat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Karen-Christine Friele var statsstipendiat.
Edvard Hoem har stipend fra 2012.

Statsstipendiat er en norsk stilling som etter søknad og innstilling fra Kulturdepartementet tildeles av Stortinget gjennom statsbudsjettet. Det tilknyttede stipendet løper til stipendiaten oppnår pensjonsalder. Dagens statsstipend må fungerer som en støtte til uavhengig, fri virksomhet for kultur, samfunn og vitenskap.

Statsstipend gis som støtte til personer innenfor tverrfaglige eller uvanlige arbeidsfelt av samfunnsmessig betydning, noen ganger til personer som på grunn av arbeidsområdet eller manglende formell kompetanse har begrensede muligheter til å få stillinger ved vitenskapelige institusjoner eller kulturinstitusjoner. Tildeling av statsstipend skal normalt skje på faglig grunnlag etter anbefaling fra en eller flere kompetente personer som kjenner kandidatens bakgrunn og virksomhet.[1]

Oversatt til engelsk kan statsstipend kalles et government grant, og en statsstipendiat en government grant holder; eventuelt supplert med lifetime government grant. Også government scholar er brukt som oversettelse.

I og med utnevnelsene i statsbudsjettet for 2013 er det 33 statsstipendiater; 25 menn og 8 kvinner.[2] I 2016 er tallet 27 menn og 12 kvinner, totalt 39 stipendiater.

Historie[rediger | rediger kilde]

Helt fra Ivar Aasen og like fram ...
... til Jon Fosse har språk- og litteraturarbeidere utgjort en stor andel av statstipendiatene

Allerede på 1800-tallet ble flere personer tildelt statsstipend av Stortinget for ulike typer kulturelt og vitenskapelig arbeid. Ivar Aasen, Hans Ross og Andreas Aubert er eksempel på dette. Allerede dengang forelå det altså tilsynelatende en erkjennelse av at noen forskningsoppgaver best lot seg løse utenfor rammene av etablerte forskningsinstitusjoner, på den tiden i praksis bare Universitetet i Oslo. Noen ganger var det manglende formelle kvalifikasjoner som hindret tilknytning til Universitetet. Andre ganger var det snakk om forskningsfelt som det ikke fantes lærestoler for, eller om en mer allmenn virksomhet.

Fra 1895 og fram til ca. 1920 var det en sterk vekst i antall statsstipend, med vekt på utforskningen av det nasjonale: dialekter, folkemusikk, folketradisjoner og lokalhistorie. Tov Flatin, Ivar Kleiven og Jørgen Reitan er noen av eksemplene på dette. Er særtilfelle i ordningens historie er nasjonalgaven som fra 1913 ble gitt til Roald Amundsen og fra 1926 til Otto Sverdrup.

Siden stipendordningen vokste fram, har det også vært en kraftig vekst i institusjoner som finansierer forskning og kulturarbeid. Likevel virker etterspørselen etter statsstipend stabil og økende. Stipendiene har betydning for frie forskere innenfor emner som faller utenfor institusjonene. Noen stipend gis også som en ukonvensjonell, personrettet støtte til institusjonen: flere jazzhistorikere tilknyttet Norsk jazzarkiv har fått stipend, på samme måte som Troldhaugens første intendant. Andre stipend gis til utøvende kunstnere som kombinerer sitt virke med en grad av innsamlings- og formidlingsarbeid; Sven Nyhus, Knut Buen og Kristian Kildal er eksempler på dette. Atter andre tildeles for kunst-, skribent- eller samfunnsvirksomhet av allmenn interesse; Iver Jåks, Kjell Risvik, Martin Nag og Walid al-Kubaisi er eksempler på dette. En annen kjent stipendiat er rørlegger Erling Johansen fra Østfold, han oppdaget som amatør-arkeolog en mengde nye helleristninger, og ble utnevnt av Stortinget i 1950. I Johansens – og andres – tilfelle ga ordningen rom for at kompetente amatører kunne få arbeidsvilkår på siden av det akademiske.

De fleste stipendiatene er godt voksne når de får statsstipend. Dette har flere årsaker: Stipendiatene må ha vist over tid at de har en kompetanse og et engasjement på et område. For manges vedkommende vil stipendiet også være en sosial og økonomisk trygghetsfaktor, etter flere år som frilanser eller prosjektfinansiert.

I flere tilfeller, like fra Sars i 1918 til Steinnes og Sirevåg på 60- og 70-tallet ble stipend gitt til fortjente statsansatte idet de fratrådte sine tidligere stillinger ved oppnådd pensjonsalder. Stipendet fikk på den måten preg av tilleggspensjon, eller seniorstipend for å videreføre et arbeid av offentlig interesse som vedkommende hadde arbeidet lenge med.

I noen tilfeller har stipendium blitt gitt som en form for kompensasjon for at vedkommende ikke fikk et embete. Amund B. Larsen og Torstein Høverstad er to av flere eksempler på dette.

Både innen akademiske kretser og innen kirken har statsstipend vært gitt til personer som har synspunkt, ofte velbegrunnede og av sterk overbevisning, som har ført dem inn i konfrontasjoner med fagmiljøet/overordnede. Blant de første statsstipendiater i denne kategorien kan nevnes geologen/etnografen Andreas Hansen fra 1908 og Frederik Macody Lund fra 1909; blant de senere kan nevnes Helge Hognestad.

Ordningen kan fremstå som tilfeldig og brokete, og dette er et berettiget inntrykk. Som hovedregel tildeles stipend når og dersom det finnes personer med et prosjekt og/eller et behov; og det er ingen fast kvote av stipendier som skal oppfylles. Ettersom ordningen totalt sett er forholdsvis liten, har den sjelden hatt stor kulturpolitisk interesse eller oppmerksomhet. De siste 15–20 årene har det imidlertid festet seg som praksis at det utnevnes noen stipendiater hvert år.

Oversikt over statsstipendiater finnes fra 1903 i Norges statskalender.[3]

Lønnsvilkår[rediger | rediger kilde]

Statsstipendiatordningen var todelt fra starten og helt fram til 1999: noen mottok stipend som et lønnstrinn, og noen som et fastsatt kronebeløp. Todelingen avspeilet opprinnelig et skille mellom den frie, fullfinansierte kulturarbeideren, og det smalere prosjektet, for eksempel et lokalt innsamlingssarbeid av folkeminner og folketradisjoner, eller et deltidsengasjement.

Denne todelingen ble mye kritisert mot slutten av 1990-årene, og det ble blant annet pekt på at beløpsstipendiene ikke ble indeksregulert, og slik sett ble løpende devaluert.[4] Som følge av kritikken ble stipendiatordningen i 1999 gjort til gjenstand for en grundig gjennomgåelse og vurdering i Kulturdepartementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Resultatet ble lagt frem i St.prp. nr. 1 (1999–2000) (Statsbudsjettet) og Stortinget hadde ikke merknader til opplegget.

Stipendiatenes økonomiske kår ble bedret ved at alle stipendinnehavere som var under pensjonsalder og som hadde hatt såkalt beløpstipend, ble overført til stipend tilsvarende lønnstrinn 33 på statens regulativ og innmeldt i Statens pensjonskasse. Videre ble det bestemt at alle stipendiater utenom pensjonistene skal ha stipendbeløp som følger kode 1017 Stipendiat, eller i spesielle tilfeller kode 1378 Stipendiat, i statens lønnsplaner; for å få del i den generelle lønnsutviklingen på regulativet[5]

Det er utarbeidet retningslinjer for ordningen.[6]

Liste over statsstipendiater[rediger | rediger kilde]

Kronologisk, med sist utnevnte øverst. År for tildeling i parentes.

Utnevnt 2010–[rediger | rediger kilde]

Mari Boine har stipend fra 2013.
Agatunets leder Guttorm Rogdaberg har statsstipend
Røros-historiker Sverre Ødegaard hadde statsstipend

Utnevnt 2000–2009[rediger | rediger kilde]

Utnevnt 1990–1999[rediger | rediger kilde]

Axel Jensen var statsstipendiat.
Foto: Robert Haraldsen
Jan Erik Vold er statsstipendiat
Sosialantropologen Fredrik Barth var statsstipendiat
Flere folkemusikere er eller har vært statsstipendiater: Hallvard T. Bjørgum (bildet), Knut Buen, Sven Nyhus, Odd Bakkerud, Arne Bjørndal m.fl.
Både arkeologen Anne Stine Ingstad og ektemannen Helge Ingstad var statsstipendiater.

Utnevnt 1980–1989[rediger | rediger kilde]

Utnevnt 1970–1979[rediger | rediger kilde]

Utnevnt 1950–1969[rediger | rediger kilde]

Just Qvigstad, Per Fokstad, Hans J. Henriksen og Mikal Urheim (bildet) fikk alle statsstipend for sitt arbeid for samisk språk og utdanning
Troldhaugens første intendant Sigmund Torsteinson fikk statsstipend

Utnevnt 1920–1949[rediger | rediger kilde]

Seippel fikk statsstipend til arbeidet med den første nynorsk-Bibelen. Her Dorés bilde av Bergprekenen
Både polarhelten Sverdrup...
..og den omstridte Macody Lund fikk statsstipend

Utnevnt 1876–1919[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (Statsråd Valgerd S. Haugland i brev til Stortinget 10.12.2001) [1] Arkivert 5. juni 2015 hos Wayback Machine.
  2. ^ http://www.aftenposten.no/kultur/article4245234.ece
  3. ^ Ordningen føres inntil 1953 i samme kapittel som ordningen med kunstnerlønn, men i et separat avsnitt. Fra 1954 finnes et eget kapittel for statsstipendiater i Statskalenderen
  4. ^ http://www.dagogtid.no/arkiv/1997/35/stats.html
  5. ^ (Fra Kulturdepartementets budsjettproposisjon for 2001).[2]
  6. ^ Retningslinjer for statsstipendiatordningen finnes på Wikisource.
  7. ^ «Jon Fosse tjente 4,9 millioner – fikk statsstipend». www.vg.no. 8. desember 2021. Besøkt 8. oktober 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Retningslinjer for statsstipendiatordningen – originaltekst fra Wikikilden


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Statsstipendiat&oldid=24305389»