Muslinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Muslinger
«Acephala» fra Ernst Haeckel’s Artforms of Nature, 1904
«Acephala» fra Ernst Haeckel’s
Artforms of Nature
, 1904
Vitenskapelig(e)
navn
:
Bivalvia
L., 1758,
Pelecypoda,
Lamelibranchiata
Norsk(e) navn: muslinger,
skjell
Hører til: bløtdyr,
protostomier,
bilaterier
Antall arter: ca. 15 000
Habitat: ferskvann, elver og havet
Utbredelse: hele jorda
Delgrupper:

Muslinger (Bivalvia) er en klasse av bløtdyr. Den omfatter mer enn 7 500 – 10 000 nålevende arter og 20 000 fossile arter, og er delt opp i 105 familier. I Norge finnes det ca. 200 marine arter og 23 ferskvannsarter. Elvemusling (Margaritifera margaritifera) er en truet art og fredet i Norge. De fleste muslinger ernærer seg ved å filtrere plankton ut av vannet.

Vitenskapelig historie[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet Bivalvia (Linné, 1758) kommer av at det er et todelt kalkskall som omslutter hele kroppen, og den eneste måten det kan forsvare seg er ved å lukke igjen skallene. Bi betyr dobbel, og valvia fløydører. Navnet Lamellibranchia (Blainville, 1824) er det mest brukt i vitenskapelig litteratur, navnet kommer av gjellene. Andre navn: Pelecypoda = gullfot, eller Acephale = de hodeløse (Cuvier, 1798). Men det er Linnés sitt forslag som det vitenskapelige navnet for muslinger som brukes i dag.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Bløtdyret[rediger | rediger kilde]

Hodet er kraftig redusert inni skjellet. Bløtdyret blir dekket av kappen og de omliggende gjellene og et vanligvis enslig kjønnsorgan; gonaden. Sirkulasjonssystemet med hjerte er åpent. Typiske muskler er de to lukkemusklene som lukker sammen skjellhalvdelene, muskelen som trekker tilbake foten og muskelen som trekker tilbake kappen. Foten hos muslingene er bevegelig og utstyrt med slimkjertler.

Redusert hode[rediger | rediger kilde]

På grunn av hvordan livet opprinnelig var, ved å grave i sediment, er hodet, med unntak av munnen, tilbakevokst. I sammenligning med andre bløtdyr, er tentakler, tenner og radula tilbakevokste. Munnkjertlene er også i en stor grad redusert. Like ved munnåpningen sitter det er par munnpalper som transporterer partikler til munnåpningen i dets originale form.

Kjempemuslingen har symbiotiske alger i ytterkanten.

Kappe[rediger | rediger kilde]

Kappen omslutter de andre bløtdelene og består av tre folder som har 3 forskjellige oppgaver. Den ytre folden (ligger inn mot kalkskjellet) er sekretorisk og ansvarlig for skalldannelsen. Skalldannelsen skjer ved påleiring av ytterkanten. Den midtre folden har sansefunksjoner og er dekket med lyssensitive tentakler, hos svømmende muslinger (kamskjell og filskjell) har punktøyne som gir mer nøyaktig informasjon om område runde. Hos noen arter i arkskjellfamilien kan ha over 200 øyne. Den innerste folden er muskulær og elastisk, og regulerer vanninnstrømningen til kappehulen.

Opprinnelig var kapperanden parallell med skallekanten (integripalliat). Muslingene har 3 åpninger: 2 ånderør i bakenden av skjellet, hvor i det ene oksygen og næring kommer inn, filtrert i gjellene, og avfallstoffene slippes ut igjen i det andre. Den tredje åpningen er for foten.

Hos gravende muslinger kan de rørlignende kappeåpningene (sifon) forlenges ut av skallet og opp til overflaten, slik at de kan forsørge seg med næring.

Sandmuslingen (Mya arenaria) lever nedgravd nede i substratet i fjæra, og for næring gjennom siphonen. Blir de skyllet opp av substratet, dør de. I motsetning, lever blåskjell (Mytilus edulis) oppe på substratet og har derfor ikke en siphon. Blir blåskjellet dekket med sand eller mudder, dør de.

I kapperanden hos kjempemuslingen (Tridacna) lever alger (zooxantheller) i symbiose, i kapperanden blir de beskyttet av muslingen og får fotosyntese produkt fra algene til egen fornytelse.

Gjellene[rediger | rediger kilde]

Gjennom evolusjon har gjellene blitt utviklet fra å være enkle pusteorganer til mere komplekse respirasjonsorganer som brukes til å ta opp oksygen og filtrere ut næring. Gjellene er besatt med små flimmerhår som virvler inn næringspartikler. Flimmerhårene produserer et slim slik at partiklene setter seg fast, og fører det til munnen.

Blodsirkulasjon[rediger | rediger kilde]

Blodsirkulasjonssystemet hos muslinger, er som hos de fleste bløtdyr, åpen. Hjertet har to forkammer og et hovedkammer.

Foten[rediger | rediger kilde]

Foten hos muslingene er opprinnelig flat og økseformet, men har etter tid blitt tilpasset hver enkelt muslingart etter deres levesett. Foten kan være bjelke-, tunge- og markformet. Svømmende og fastsittende muslinger har ofte en tilbakedannet fot.

Bak foten sitter det en byssuskjertel som produserer byssustråder, den fins hos alle unge muslinger, men blir tilbakedannet eller forsvinner helt desto eldre de blir. Hos noen muslinger produserer også voksne byssustråder for å feste seg til underlaget (f.eks blåskjellfamilien (Mytilus), arkskjellfamilien (Arca) og kamskjell (Pecten). Fra kjertelen kan sekretet presses gjennom en lukket spalte i foten til tuppen. Når kjertelsekretet kommer i kontakt med vann, stivner det til en tråd når foten løftes. Deretter kan blåskjellet lage flere tråder som holdes fast av en muskel nær kjertelen. Vil den flytte på seg, slipper muskelen, foten kan brukes til å forflytte seg, og så igjen til å lage flere tråder for å feste seg på det nye stedet.

Skallet[rediger | rediger kilde]

Musling-internal.png

Skallet består av to skall, et høyre og et venstre som omringer bløtdyret. Skallene holdes sammen ved umbo med en lås og et låsbånd (ligament). Farger og former er svært variable. Skallene blir laget av kappen, en hudfold inni skjellet. Som lager 3 forskjellige lag: det fargede periostracum, prismelag og det indre kalklag. Begge halvdeler lukkes sammen med to interne lukkemuskler.

Materie[rediger | rediger kilde]

Skallet består av tre lag. Ytterst ligger et hornlag (periostracum), det består av organisk kitin og kan ha forskjellige farger. I midten et tykkere kalklag, der kalsiumkarbonat er arrangert i små rektangulære prismer. Innerst et relativt tynt lag av perlemor.

Låsbånd[rediger | rediger kilde]

Skallhalvdelene holdes sammen ved et låsbånd som er laget av et ikke-forkalket kitin. Låsbåndet er veldig elastisk og virker motsatt i forhold til lukkemusklene. Selv etter muslingens død kan man finne “gapende” skjell hvor låsbåndet er intakt og holder skjellene sammen.

Lås[rediger | rediger kilde]

Låsen hindrer at skallhalvdelene skal skli fra hverandre. Låstennene består av tannformede forhøyninger og motstående groper for tennene skal gripe inn i. Det finnes ulike typer låser og gir grunnlag for en systematisk oversikt.

Muskelavtrykk[rediger | rediger kilde]

Avtrykket fra lukkemuskel og retraktormuskelen (kappelinjen) spiller en viktig rolle for systematikk og artsbestemmelse. Opprinnelig var det 2 like store lukkemuskler, men det har gjennom evolusjon oppstått arter med forskjellige størrelser på lukkemusklene (anisomyar eller heteromyar) og arter med kun en lukkemuskel (monomyar).

Kappelinjen hos arter som lever oppå substratet har en buet linje (integripalliat), mens de som lever nede i substratet har en bukt på kappelinjen (sinupalliat). Størrelsen på kappebukta viser hvor langt nede i substratet arten har levd.

Bevegelse og forankring[rediger | rediger kilde]

Følgende bevegelses- og forankringsmetoder er observert tatt i bruk:

  • Bevege seg ved hjelp av foten:
Den mest brukte måten hos muslingene er å bruke foten til å forflytte seg. Denne kroppsdelen kan bli strukket (hos for eksempel hjerteskjell) til tre ganger sin egen lengde. På grunn av foten kan muslinger krype eller hoppe (Acanthocardia tuberculata kan hoppe 20 cm høyt ved hjelp av foten.) Men for å kunne å bevege seg på denne måten må de ha et passende substrat, fordi muslinger ikke har en ekte krypefot slik som hos sneglene.
  • Bevege seg ved å svømme:
Noen muslinger kan ved å klappe sammen skallene svømme fritt rykkvis over korte strekninger. Når de klapper sammen skallene lager de en vannstrøm, og forflytter seg med samme prinsipp som en vannjet. Filskjell svømmer godt, noen av kamskjellene også. Kamskjellene kan også kontrollere retningen ved hjelp av ørene, og finjustere retningen ved hjelp av punktøyne.
  • Forankring med byssus-tråder:
Noen skjell (blåskjellfamilien (Mytilus), arkskjellfamilien (Arcidae) og sadelskjell (Anomia ephippium)) spinner et sekret fra byssuskjertelen på foten sin, en så kalt byssustråd, hvor den fester seg selv og underlaget sammen. Den bruker å ha rimelige mange tråder festet til underlaget. Blåskjell kan ved å bruke et sekret oppløse byssustråden, slik at den kan forflytte seg.
  • Fastvokst til underlaget:
Ekte østers (Ostreidae) er det mest kjente eksemplet. Andre fastvokste: Chama, Pseudachama, noen Anomia-arter og Spondylus.
  • Beskyttet av substrat:
En stor del muslinger lever skjult for det blotte øye. De fleste lever nedgravd i et sand eller mudder (hjerteskjell, sandskjell, trauskjell osv), men et fåtall kan arter bore seg inn i stein og tre, ved hjelp av omdannende skjell (steinboreskjell, treboreskjell og pælemark).

Forplantning[rediger | rediger kilde]

De fleste skjell er særkjønnet; dvs at det finnes hann- og hunnkjønnsindivider. Forplantingen skjer ved at egg og spermier, som produseres i gonaden, skytes ut i vannet hvor befruktningen og den påfølgende larveutviklingen skjer. Utskytningen kan hos kjempemuslingen (Tridacna) hormonelt samkoordineres. Larveutviklingen består av 2 stadier. Trochophora-larvene er gjennomsiktige og er like tykke som et hårstrå. De er bekledt med flimmerhår som de bruker til å svømme og fange mat med. I veligerstadiumet har larvene utviklet et tynt skall, men de lever fortsatt frittsvømmende. Når larvene er klar for å slå seg ned, går de gjennom en metamorfose, og lever resten av sitt liv på eller i bunnen. Hos blåskjell, østers og andre kolonilevende arter holder det unge skjellet seg i nærheten av en koloni.

Ferskvannsartene har utviklet en annen forplantings- og utviklingsmetode. Disse artene lever i områder med store forandringer i levevilkår, i motsetning til sine slektninger i havet som har nesten konstant like levevilkår året rundt. Hos de fleste ferskvannsmuslinger fullfører larvene sitt trochophora- og veligerstadium i morens kappehule.

Hos elvemuslingene ("Unionacea") tilbringer trochophora-larvene tiden i moren, og forlater moren når de når veliger-stadiet. De kalles da glochidier og kan ikke svømme, men har en klebrig tråd festet etter seg, og når de kommer nær en fisk kleber de seg fast og lever som parasitt på fisken. Når de ser ut som en liten musling, faller de til bunnen, og lever resten av sitt liv der.

Dyrking[rediger | rediger kilde]

Blåskjell, kamskjell og østers blir dyrket langs Norskekysten. I 2005 ble 2 921 tonn blåskjell og 603 tonn kamskjell eksportert til utlandet.

Grupper[rediger | rediger kilde]

Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger).

Muslinger finnes både i fersk- og saltvann over det meste av Jorden.

Litteratur og lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bivalvia – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Bivalvia – detaljert artsinformasjon
  • Eline Benestad Hågvar. Det zoologiske mangfold, 2. utg.. Universalforlaget, 1998.
  • Frank Emil Moen & Erling Svensson. Dyreliv i havet, 2. utg.. Kom Forlag, 2000.
  • Torsvik, Mortensen, Nedreaas (red.) Fiskeribiologi ISBN 82-529-1720-8