Otto Hahn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto Hahn
Otto Hahn
Født 8. mars 1879
Frankfurt am Main, Tyskland
Død 28. juli 1968 (89 år)
Göttingen, Tyskland
Yrke kjemiker
Nasjonalitet Tysk
Religion Luthersk
Institusjoner University College London
McGill University
University of Berlin
Kaiser Wilhelm Institute for Chemistry
Max Planck Society
Alma mater Philipps-Universität Marburg
Fagfelt Radiokjemi og kjernekjemi
Akademisk veileder Theodor Zincke
Kjent for Oppdagelsen av radioaktive elementer
Protactinium
Kjernefysisk fisjon
Priser og utmerkelser Nobelprisen i kjemi (1944)
Max Planck-medaljen (1949)
Pour le Mérite (1952)
Faradaymedaljen (1956)
Légion d'Honneur (1959)
Enrico Fermi-prisen (1966)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1944

Otto Hahn (født 8. mars 1879 i Frankfurt am Main, død 28. juli 1968 i Göttingen) var en tysk kjemiker. I 1944 fikk han Nobelprisen i kjemi.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Otto Hahn var yngste sønn av glassmesteren og forretingsmannen Heinrich Hahn (1845–1922) og hans hustru Charlotte Hahn født Giese (1845–1905). I 15-årsalderen ble han grepet av kjemien, og foretok eksperimenter i morens vaskekjeller.

Etter å ha tatt Abitur begynte Hahn å studere kjemi ved Philipps-Universität Marburg i 1897. Senere studerte Hahn også ved Universität München. I 1901 tok han doktorgraden i Marburg med avhandlingen «Über Bromderivate des Isoeugenols».

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1904 dro Hahn til University College London, der han sammen med William Ramsay forsket innenfor radiokjemi. Der oppdaget han radiothorium som han først trodde var et nytt, radioaktivt element. Noen år senere viste det seg å være en isotop av thorium med massetall 228. I 1905 dro han til McGill-Universitetet i Montréal for å arbeide med Ernest Rutherford, men dro tilbake til Tyskland året etter der han ble habilitert etter et år.

Ved Universitetet i Berlin begynte han et samarbeid med Lise Meitner. Hahn og Meitner greide i 1918 å fremstille den første stabile isotopen av grunnstoffet protactinium.

Senere samarbeidet Hahn med kjemikeren Fritz Straßmann, etter at Meitner i 1938 var blitt tvunget til å forlate landet etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse. Sent på høsten samme år klarte de å splitte uranatomer ved å bombardere dem med nøytroner og hadde dermed påvist for første gang at kjernefysisk fisjon var mulig. Hahn fortsatte å forske på dette i løpet av andre verdenskrig. Ved krigens slutt var han derfor i de alliertes søkelys og ble tatt til fange. Høsten 1945 visste han derfor ikke at han var tildelt Nobelprisen i kjemi for 1944, da han satt internert i alliert fangenskap i England. Da Hahn i desember 1945 mottok prisen i Stockholm, kom han med en militær vokter.

Etter krigen ble Hahn president i Max-Planck-Gesellschaft. Denne posisjonen hadde han fra 1948 til 1960. Hahn engasjerte seg på denne tiden i arbeidet mot atomvåpen, etter å ha sett disses grusomme effekt i bombingene av Hiroshima og Nagasaki. Han var en av initiativtagerne til Mainau-eklæringen mot bruken av atomvåpen i 1955.

Hahn ble i 1952 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste og i 1959 den østerrikske Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst.

Hahn-Meitner-Institut i Berlin er oppkalt etter Otto Hahn og Lise Meitner.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Otto Hahn – bilder, video eller lyd