Verdensarven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra UNESCOs verdensarvliste)
Gå til: navigasjon, søk

Verdensarven i Europa

Parthenon

Verdensarven i Asia

Verdensarven i Oseania

Verdensarven i Afrika

Verdensarven i Amerika

Flagg med verdensarvsymbolet

«Verdensarven» eller Verdens kultur- og naturarvsteder (engelsk: UNESCO World Heritage Sites) er et program i regi av UNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjør UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.

For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.

Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 962 steder er per juni 2011 med på listen, hvorav 745 er kulturarvsteder, 188 naturarvsteder og 29 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt på 157 medlemsnasjoner.[1]

De 187 nasjonene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.

I følge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.

Verdensarvkonvensjonen[rediger | rediger kilde]

Verdensarvkonvensjonen (konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv) er rammeverket for begrepet verdensarv, og har som formål å få land til å forplikte seg til å ivareta og beskytte steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning gjennom å undertegne konvensjonen. Det første utkastet til denne konvensjonen ble presentert på FN-konferansen om menneskelig miljø i Stockholm i juni 1972 og ble vedtatt 16. november samme år av UNESCOs generalforsamling på deres 17. kongress i Paris.

Verdensarvkomiteen[rediger | rediger kilde]

Komiteens sammensetning[rediger | rediger kilde]

Verdensarvkomiteen (World Heritage Committee) er sammensatt av representanter fra 21 forskjellige land. I følge konvensjonen utnevnes disse for en periode av seks år.[2] Mange medlemsland velger imidlertid frivillig å bare la seg velge for en periode på fire år, slik at rotasjonen kan bli større og flere land kan få mulighet til å delta i komiteen.

Alle medlemsland kan fritt stille kandidater til verdensarvkomiteen, også et land som har sittet i komiteen foregående periode. Vanligvis avstår imidlertid land fra å søke gjenvalg på denne måten. Representasjonen i komiteen skal være jevnt fordelt mellom ulike regioner og kulturer. Valg til komiteen skjer på generalforsamlingen for verdensarvkonvensjonens medlemsnasjoner, som finner sted annethvert år i forbindelse med UNESCOs generalforsamling.

Etter generalforsamlingen 2011 sitter representanter for følgende land i komiteen:[3] Algerie, Kambodsja, Colombia, Estland, Etiopia, Frankrike, Tyskland, India, Irak, Japan, Malaysia, Mali, Mexico, Qatar, Russland, Senegal, Serbia, Sør-Afrika, Sveits, Thailand og De forente arabiske emirater.

Den neste generalforsamling avholdes i Paris i november 2013.[3]

Komiteens virksomhet og oppgaver[rediger | rediger kilde]

Verdensarvkomiteen møtes normalt en gang i året, men dersom minst to tredjedeler av medlemsstatene ber om det kan det holdes ekstraordinære møter. Dette har skjedd syv ganger, første gang i 1981 og foreløpig siste gang i 2004. De regulære komitémøtene finner sted i et av landene som har representant i komiteen, mens de ekstraordinære hittil har vært holdt ved UNESCOs hovedkvarter i Paris.

Komiteens oppgave er å implementere verdensarvkonvensjonen, bestemme bruken av verdensarvfondet og bevilge økonomisk støtte etter forespørsler fra medlemslandene. Det er også komiteen som endelig avgjør om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten. Komiteen kan utsette slike avgjørelser og be om mer informasjon om stedene fra medlemslandet eller -landene som har fremmet nominasjonen. Komiteen går også gjennom rapporter om tilstanden til steder som allerede er innskrevet på verdensarvlisten, og ber medlemsnasjoner handle dersom steder som tilhører verdensarven ikke blir skikkelig ivaretatt. Komiteen avgjør også hvilke steder som skal innskrives eller fjernes fra listen over truede verdensarvsteder.[4]

I flere tilfeller har verdensarvkomiteen utvidet eksisterende verdensarvsteder, også over landegrenser. Ved flere av disse anledningene har det tidligere verdensarvstedet fått et nytt navn som del av det utvidede. Komiteen kan også fjerne land fra verdensarvlisten, dette skjedde for første gang i 2007.

Verdensarvkomiteens underutvalg[rediger | rediger kilde]

Komiteen velger hvert år ved slutten av sitt ordinære møte et underutvalg som kalles Bureau of the World Heritage Committee. Utvalget består av representanter fra sju av de 21 landene som er representert i komiteen, og konstitueres som en leder, fem nestledere og en sekretær.[5] Underutvalgets oppgave er å følge med på hvordan eksisterende verdensarvsteder blir ivaretatt, godkjenne nye nominasjoner og legge til rette for verdensarvkomiteens møter.

Underutvalget består i perioden 2006-2007 av representanter fra Litauen, New Zealand, Benin, Chile, India, Kuwait og Nederland.

Verdensarvfondet[rediger | rediger kilde]

Hvert land som slutter seg til verdensarvkonvensjonen betaler annethvert år inn et bidrag som tilsvarer en viss prosentandel av den medlemsavgiften man betaler til UNESCO. Prosentandelen fastsettes på generalforsamlingen for konvensjonens medlemsland, og er i dag på 1 %, vilket er det høyeste nivået som konvensjonen åpner for. Hvert land har anledning til å gi frivillige bidrag ut over dette.

Totalt mottar verdensarvkomiteen omkring fire millioner USD årlig. Disse pengene plasseres i de såkalte verdensarvfondet (engelsk: World Heritage Fund). De bevilgede midlene brukes i hovedsak tiltak for å beskytte truede verdensarvsteder (som Dresden Elbedalen som trues av en planlagt motorvei), men kan også anvendes for å restaurere eller på annen måte bevare steder som helt eller delvis har blitt ødelagt (som de store Buddhastatuene i Bamiyandalen som i stor grad ble sprengt av Taliban).

Den nordiske verdensarvstiftelsen[rediger | rediger kilde]

Hvert land oppmuntres også gjennom konvensjonen til å overveie å etablere offentlige eller private nasjonale stiftelser eller organisasjoner som kan arbeide for verdensarvkonvensjonens målsetninger og samle inn penger til verdensarvfondet.

I Norden finnes den nordiske verdensarvstiftelsen Nordic World Heritage Foundation[1]. Den ble etablert under navnetNordic World Heritage Office (nordisk verdensarvkontor) i 1996 som del av en avtale mellom UNESCO og regjeringen i Norge. I mars 2002 ble dette gjort om til en selvstendig stiftelse. Stiftelsen er en non-profit institusjon som har som formål å støtte verdensarvsenteret og gjennomføringen av verdensarvkonvensjonens mål. Den nordiske verdensarvstiftelsen er et samarbeid mellom UNESCO og de nordiske landene, og finansieres gjennom årlige bevilgninger fra det norske miljøverndepartementet. Kontoret ligger i Oslo.

Det afrikanske verdensarvfondet[rediger | rediger kilde]

Det afrikanske verdensarvfondet, African World Heritage Fund, ble opprettet etter et initiativ fra Sør-Afrika 5. mai 2006. Det fremste målet for dette fondet er å beskytte truede verdensarvsteder i Afrika, og på sikt fjerne disse fra listen over truede verdensarvsteder. Afrika er i dag den verdensdelen som har klart størst andel av truede verdensarvsteder, hele 16 av 33. Et annet mål for dette fondet er å øke antallet steder med verdensarvstatus i Afrika, siden kontinentet i dag er klart underrepresentert på verdensarvlisten.

Verdensarvsenteret[rediger | rediger kilde]

Ettersom antallet verdensarvsteder økte ble det også behov for å skape et ressurssenter som kontinuerlig kunne overvåke og bidra til å bevare verdensarven. Derfor ble verdensarvsenteret, World Heritage Centre etablert i Paris i 1992. I tillegg til å holde rede på verdensarvens status har senteret hovedansvaret for å organisere komiteens møter, bistå medlemslandene i nomineringsprosesser, publisere undervisningsmateriell og mye annet.

Nominering av nye verdensarvsteder[rediger | rediger kilde]

Oppretting av forhåndsliste[rediger | rediger kilde]

Hvert land skal i følge konvensjonen utarbeide en forhåndsliste (engelsk tentative list) over steder som man kan tenke seg å nominere i løpet av de nærmeste fem til ti år. Forslagslisten kan kompletteres når som helst, og ikke alle steder som blir forhåndslistet blir endelig nominert. Forhåndslisten er imidlertid første skritt på veien til nominasjon, og ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på forhåndslisten.

Pr juli 2007 har 158 av de 184 medlemsnasjonene levert inn slike foreløpige lister, på tilsammen 1 393 mulige verdensarvsteder.

På Norges tentative liste står følgende steder:

Nominasjon[rediger | rediger kilde]

Hvert land som har undertegnet verdensarvkonvensjonen oppmuntres til å levere inn nomineringer av nye verdensarvsted. Ut fra forhåndslisten kan en medlemsnasjon gjøre en formell nominasjon ved å levere inn en såkalt «nominasjonsmappe» (Nomination File). Verdensarvsenteret gir hjelp til å lage slike nominasjonsmapper, og det stiller forholdsvis omfattende krav til hvilken dokumentasjon en slik mappe skal inneholde. Nominasjonsmappen oversendes så verdensarvsenteret som kontrollerer at nødvendig dokumentasjon foreligger, før nominasjonen blir videresendt til utredning.

Utredning og endelig beslutning[rediger | rediger kilde]

Det er tre organer som har offisiell status som rådgivere for verdensarvkomiteens. Disse organene er:

  • IUCN – Internatonal Union for the Conservation of Nature (Verdens naturvernunion)
  • ICOMOS – International Council on Monuments and Sites
  • ICCROM – International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property (Romasenteret)

Et sted som er nominert skal utredes av ICOMOS dersom det er nominert som kulturarv og IUCN dersom der er nominert som naturarv, og det er deres uttalelser som ligger til grunn for den endelige komitebehandlingen.

Ved siden av disse utredningsorganene finnes ICCROM som er et overstatlig internasjonalt forsknings- og utdanningssenter, som blant annet tilbyr ekspertise og rådgivning om bevaring av kulturarv.

Når et sted er nominert og utredet er det opp til den flernasjonale verdensarvkomiteen å ta den endelige beslutningen. Dette skjer på komiteens årlige møte. Komiteen kan velge å utsette en endelig avgjørelse og be om ytterligere dokumentasjon eller videre utredning. Det som er avgjørende for om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten er om det oppfyller ett eller flere av de ti fastsatte kriteriene

Kriterier[rediger | rediger kilde]

Fram til og med 2004 var kriteriene for utvelgelse av verdensarven delt i to lister – en liste med seks kulturarv-kriterier og en med fire naturarv-kriterier. Fra og med 2005 er disse slått sammen til en felles liste bestående av ti punkter, hvorav de seks første er kulturelle kriterier og de fire siste gjelder naturarv. For at et sted skal listeføres som verdensarv, må det oppfylle minst ett av disse kriteriene, med et unntak for kriterium (vi), som ikke alene kvalifiserer for verdensarvstatus selv om det er oppfylt.

# KRITERIUM
I representerer et mesterverk av menneskelig kreativ genialitet,
II viser en viktig utveksling av menneskelige verdier, over et tidsrom eller innenfor et kulturområde i verden, av utvikling innenfor arkitektur, teknologi, monumental kunst, byplanlegging eller landskapsutforming,
III bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdødd sivilisasjon,
IV er et fremragende eksempel på en type byggverk, arkitektonisk eller teknologisk samling som illustrerer et eller flere betydelige trinn i menneskets historie,
V er et fremragende eksempel på en tradisjonell menneskelig bosetning, jordbruk eller havbruk som er representativ for en kultur (eller flere kulturer), eller viser menneskelig samhandling med miljøet, spesielt der hvor det har blitt sårbart under virkningen av irreversible forandringer,
VI berører eller er direkte knyttet til hendelser eller levende tradisjoner, med ideer eller overbevisninger, eller med kunstneriske eller litterære arbeider av universell betydning.
VII inneholder fantastiske naturfenomener eller områder med sjelden naturskjønnhet og estetisk betydning,
VIII er et fremragende eksempel på hovedperioder i jordens historie, inkludert bevis for liv, betydningsfulle pågående geologiske prosesser i utviklingen av landformer, eller betydningsfulle geomorfe- eller fysiografiske kjennetegn
IX er et fremragende eksempel som representerer betydningsfulle pågående økologiske eller biologiske prosesser i framveksten og utviklingen av økosystem og samfunn av planter og dyr på landjorda, i ferskvann, ved kysten eller i havet,
X inneholder de viktigste og mest betydningsfulle naturlige leveområdene for stedsegen bevaring av biologisk mangfold, inkludert områder som inneholder truede arter som har særlig universell verdi fra et vitenskapelig eller bevaringsmessig ståsted.

Verdensarvlisten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over verdensarvsteder

Det finnes etter verdensarvkomiteens møte i 2007 851 verdensarvsteder fordelt på 141 tilsluttede land, av disse er 660 kulturarvsteder, 166 naturarvsteder og 25 steder er definert både som natur- og kulturarv. Hvert år siden opprettelsen har det tilkommet i gjennomsnitt 28 nye verdensarvsteder, det største antallet var 61 og det minste var sju.[7] Første gang et sted ble fjernet fra listen var i 2007 da det Arabiske Antilopereservatet i Oman mistet sin status som verdensarv.

Global fordeling av verdensarven[rediger | rediger kilde]

Verdensdel Naturarv Kulturarv Blandet Totalt
Afrika* 36 70 3 109
Asia 34 148 4 186
Europa*, **, *** 24 331 9 364
Nord-Amerika** 35 56 1 92
Oseania*** 15 1 5 21
Sør-Amerika 18 38 2 58
Sum 161 644 24 830


* Storbritannia har en verdensarv på øyene Gough og Inaccessible. Denne er her regnet inn under Afrika.
** Danmark har en verdensarv på Grønland, Storbritannia har en verdensarv på Bermuda og Nederland har en verdensarv på De nederlandske Antillene. Disse er her regnet inn under Nord-Amerika.
*** Storbritannia har en verdensarv på Hendersonøya ved Pitcairn. Denne er her regnet inn under Oseania.

De første verdensarvstedene[rediger | rediger kilde]

I 1978 valgte verdensarvkomiteen ut de første tolv verdensarvstedene.

Verdensarvsted Type Land Verdensdel
Aachenkatedralen Kultur Tyskland Tyskland Europa
Gamlebyen i Krakow Kultur Polen Polen Europa
Saltgruven Wieliczka Kultur Polen Polen Europa
Galapagosøyene Natur Ecuador Ecuador Amerika
byen Quito Kultur Ecuador Ecuador Amerika
Yellowstone nasjonalpark Natur USAUSA Amerika
Mesa Verde nasjonalpark Natur USA USA Amerika
L'Anse aux Meadows Kultur Canada Canada Amerika
Nahanni nasjonalpark Natur Canada Canada Amerika
øya Gorée Kultur Senegal Senegal Afrika
Kirkene i Lalibela Kultur Etiopia Etiopia Afrika
Simien nasjonalpark Natur Etiopia Etiopia Afrika.

Særlig kjente verdensarvsteder[rediger | rediger kilde]

Blant de mest kjente verdensarvstedene finner vi Frihetsgudinnen i New York, Den kinesiske mur, Påskeøya, Stonehenge, Great Barrier Reef og Taj Mahal.

Truede verdensarvsteder[rediger | rediger kilde]

Som en underliste av verdensarvlisten finnes også en egen liste over truede verdensarvsteder.[8] I dag er det 30 verdensarvsteder på denne listen, hvorav hele 16 fra Afrika (mens bare to fra Europa regnes som truede). Truslene kan være mange, fra krig og naturkatastrofer til erosjon, utbyggingsplaner, ren vandalisme eller masseturisme.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Verdensarv i Norden : forslag til nye områder på Verdensarvlisten 1996, (Nordisk råd (rapport 1996:30/31), 1996), ISBN 92-9120-937-6

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]