Folkepark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Folkparkene med friluftsscener og dansebaner har vært særlig populære i Sverige der små og store steder har hatt sine egne Folkets park. Bildet viser inngangsporten til Nykvarns folketspark i tettstedet Nykvarn i Södermanland sør for Stockholm.
Demonstrasjonstog 1. mai 1906 i Kävlinge Folkets park i Sverige.
Fra en sommerrevy spilt av en amatørgruppe i Kävlinge Folkets Park 2005
Utsikt over Straße des 17. Juni sett fra Seierssøyla i den store offentlige parken Großer Tiergarten i Berlin sentrum.
«Eventyrbrønnen» i fritidsparken Volkspark Friedrichshain i Berlin 1913. Da de tyske byhagene sist på 1800-tallet ble modernisert med åpne arealer til spill og lek, fikk de betegnelsen folke- eller bypark.
Paviljongen i Hamar park, en offentlig folkepark anlagt i Hamar i 1878.

Folkepark er en type festplass eller stort frilufts- og parkanlegg som ligger i byer og tettsteder og er åpen for alle. Begrepet folkpark og Folkets park har særlig vært brukt om arbeiderbevegelsens mange, populære fritidsparker med utendørsscener i Sverige. Begrepet er også i utstrakt bruk i Folkerepublikken Kina, om visse offentlige byparker (Renmin gongyuan).

Historikk[rediger | rediger kilde]

Da industrisamfunnet med urbanisering, politiske og ideologiske massebevegelser og sosiale reformer vokste fram på slutten av 1800-tallet, ble det flere steder anlagt folkeparker som møtesteder for byens borgere og arbeidere når de hadde fri. Parkarealene var forholdsvis store, med plass for både idrett, lek og folkemøter. Om helgene var det ofte også folkelig underholdning som konserter, dans, friluftsteater og tivoli.

Folkeparker i utlandet[rediger | rediger kilde]

Folkeparker ble bygd ut flere steder i Europa, blant annet i Tyskland. På slutten av 1700-tallet var de tyske parkene grøntområder med vakker hagekunst som i hovedsak var beregnet for spaserturer og estetisk nytelse. Disse hageanleggene ble gjerne kalt Volksgärten («folkehager») eller Stadtgärten («byhager»). Mot slutten av 1800-tallet oppstod en motreaksjon. I tidens ånd utformet en isteden parkene etter en strengere plan og åpnet opp større arealer for lys og luft, spill og lek. Disse parkene fikk betegnelsene «Volkspark» («folkepark») eller «Stadtpark» (bypark). Et eksempel er Großer Tiergarten i Berlin sentrum. Den ble anlagt allerede i 1527, men omgjort til parkhage på 1840-tallet og gitt til byen Berlin og dens befolkning i 1881. Großer Tiergarten er sammen med Hyde Park i London og Central Park i New York en av verdens største parker.

Etter tysk mønster ble det også bygd en mengde folkeparker i Sverige, der den første folkeparken ble anlagt i Malmö i 1893. Folkparker og dansbanor i Sverige fikk svært stor betydning for kulturlivet i mange små og store industrisamfunn. I sommerhalvåret kunne publikum oppleve kjente artister som reiste rundt fra folkepark til folkepark og tjente gode penger på det. Etter 1955 opplevde imidlertid det blomstrende svenske folkpark-fenomenet sterk tilbakegang. Den stadig økende byfortettinga og den nye TV-mediet førte til flere underholdningstilbud og dermed økt konkurranse for folkeparkene. De svenske parkene ble tidligere eid og drevet av organisasjoner innen arbeiderbevegelsen, men de som fortsatt eksisterer, er nå oftest private.

Også i Kina og andre kommunistland er det en mengde store folkeparker. Etter at Mao Zedong seiret i den kinesiske borgerkrigen 1. oktober 1949 og Folkerepublikken Kina ble grunnlagt, ble det gjennomført omfattende planmessige endringer i de fleste kinesiske byene. En av disse forandringene var nettopp å opprette folkeparker (på tradisjonell kinesisk: 人民公園; forenklet kinesisk: 人民公园; hanyu pinyin: Rénmín Gongyúan). Et eksempel på dette er Folkets park i Shanghai.

Norske folkeparker[rediger | rediger kilde]

Norske folkeparker er offentlige parkanlegg i byer, som Frognerparken, og Bygdø Kongsgård i Oslo eller Hamar park på Hamar, selv om begrepet folkepark ikke har vært like vanlig å bruke i Norge og hatt litt forskjellig betydning. St. Hanshaugen i Oslo ble for eksempel i 1935 foreslått omgjort til folkepark etter mønster av fornøyelesesparken Tivoli i København, men forslaget ble avvist av kommunen.

Parker og turområder ble i Norge særlig anlagt fra 1870-åra som et alternativ for byborgere som ikke hadde egne hager.

I parkene kan det være turstier, benker, andedammer, paviljonger, restauranter, utescener og lekeplasser. Mange parker er tilknyttet idrettsbaner og kommunale idrettsanlegg som er blitt bygd etter andre verdenskrig, for eksempel Folkeparken ved Atlanten stadion i Kristiansund, Bugårdsparken i Sandefjord og Messeområdet ved Frodeåsen i Tønsberg.

Også friluftsmuseene som oppstod på 1800-tallet, kan i vid forstand kalles folkeparker.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]