Comedian Harmonists

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«In einem kühlen Grunde» innspilt 7. januar 1932 (norsk etikett)

Comedian Harmonists var en tysk vokalsekstett (fem herrestemmer og piano) som eksisterte i sin opprinnelige form fra 1928 til 1934. Ensemblet ble startet av Harry Frommermann. Han hadde den amerikanske gruppen The Revelers med deres jazz-inspirerte arrangementer og tette harmonisering som forbilde.

Comedian Harmonists utviklet en helt egenartet stil og klang som knapt er blitt gjenskapt siden. Dette var et resultat av en heldig kombinasjon av stemmemateriale, musikalsk talent og humor. Gruppa hadde en nesten enestående lys førstetenor, en buffotenor med evne til å imitere instrumenter og forøvrig stemmer som passet svært godt sammen. De sang med stor presisjon uten forsterkning for store konsertsaler.

Comedian Harmonists ble en av det 20. århundres mest populære musikalske grupper i Europa før 2. verdenskrig. Gruppa ga ut en rekke grammofonplater, medvirket i flere filmer og turnerte verden rundt, også i Norge. Den ble splittet da det nazistiske styret i Tyskland innførte yrkesforbud for jøder.

I 1970-årene ble Comedian Harmonists «gjenoppdaget». Mange av innspillingene deres ble gitt ut på nytt, og det ble skrevet bøker og laget en dokumentarfilm om dem. I senere tid har gruppa blitt gjenstand for en spillefilm (1998) og teateroppsetninger. I tillegg er en del av gruppas originalarrangementer blitt rekonstruert og gitt ut.

Om artikkelen[rediger | rediger kilde]

Denne artikkelen omhandler kun den opprinnelige gruppas virksomhet fram til 1935. Noen av hendelsene som fulgte er oppsummert i et kapittel til slutt. Medlemmenes biografier forøvrig er beskrevet i egne artikler.

Etter at han ble amerikansk statsborger kalte Frommermann seg for «Harry Frohman» (også etter at han vendte tilbake til Tyskland). Det opprinnelige navnet er brukt her.

Eldre tysk transkripsjon er brukt for navnet til Asparuch Leschnikoff som var bulgarer (og ikke Asparukh Lesjnikov), ettersom dette er den mest kjente skrivemåten.

Kilder for artikkelen er i hovedsak nevnt under litteraturhenvisningene til slutt. Dokumentarfilmen omtalt samme sted er også i noen grad benyttet.

Medlemmer (1929-1935)[rediger | rediger kilde]

Se egne biografier

Asparuch «Ari» Leschnikoff (1897–1978), 1. tenor
Erich Abraham Collin (1899–1961), 2. tenor
Harry Frommermann (1906–1975), 3. tenor, buffo
Roman Cycowski (1901–1998), baryton
Robert Biberti (1902–1985), bass
Erwin Bootz (1907–1982), piano

Historie[rediger | rediger kilde]

1927 Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Comedian Harmonists' historie starter med at Harry Frommermann i 1927 hører på plater av den amerikanske gruppen The Revelers og lar seg inspirere til å starte en tilsvarende tysk gruppe. Den 18. desember samme år setter han inn en annonse i avisen Berliner Lokal-Anzeiger der han søker etter sangere:

Sitat Achtung. Selten. Tenor, Bass (Berufssänger, nicht über 25), sehr musikalisch, schönklingende Stimmen, für einzig dastehendes Ensemble unter Angabe der täglich verfügbaren Zeit gesucht. Ej. 25 Scherlfiliale, Friedrichstr. 136. Sitat
Berliner Lokal-Anzeiger 18. desember 1927

Oversatt til norsk: «Merk. Sjelden. Tenor, bass (yrkessangere, ikke over 25), svært musikalske, vakre stemmer, til unikt fast ensemble under forutsetning av daglig tilgjengelig tid søkes. (...)»

29. desember arrangerer han prøvesang i sin takleilighet i Stubenrauchstrasse i Berlin sammen med barytonen og pianisten Theodor Steiner. Det er dårlige tider, og det melder seg svært mange interesserte, også den senere svært kjente sangeren og skuespilleren Johannes Heesters. Frommermann kan imidlertid ikke love noe honorar. Den eneste som vil stille opp, og som Frommermann finner egnet er bassen Robert Biberti. Biberti synger i koret i Großes Schauspielhaus og tar med seg førstetenoren Asparuch Leschnikoff og barytonen Walter Nußbaum.

1928 - 29 Tidlig suksess[rediger | rediger kilde]

1928[rediger | rediger kilde]

Minneplate på huset i Stubenrauchstraße i Berlin der gruppa ble stiftet i 1927/28

Frommermann starter prøver i januar, først uten piano. Han hadde opprinnelig tenkt å være pianist og arrangør, men går isteden inn som 3. tenor («buffo» og imitator av instrumenter). Ensemblet øver i flere måneder og hører på innspillinger av «The Revelers». For det meste synger de slagere på engelsk. 1. april registrerer Frommermann og Steiner foretaket «The Melody Makers» med seg selv som innehavere og Biberti, Leschnikoff og Nußbaum som medarbeidere. Etter en tid bestemmer de seg for likevel å skrive inn en pianostemme i arrangementene. Erwin Bootz blir foreslått som pianist av Leschnikoff, og han blir med i slutten av samme måned.

Mellom Bootz og Frommermann utvikler det seg etterhvert et slags konkurranseforhold. Frommermann er selvlært, mens Bootz har en grundig musikkutdanning og behandler arrangementene hans noe overbærende som råmateriale. Frommermann føler seg lenge underlegen, men tar igjen gjennom stor flid og kreativitet. Bootz er også den eneste i gruppa som har en god økonomi og kan ta lett på «straffen» i form av bøter de har avtalt seg i mellom for å komme for seint til prøvene.

8. mai forlater Steiner av ukjente årsaker gruppa. Hans stemme overtas av Roman Cycowski som også er en bekjent av Biberti og Leschnikoff fra koret i Großes Schauspielhaus. Allerede 10. mai gjør de, fortsatt under navnet «The Melody Makers» en prøveinnspilling på grammofon for selskapet Odeon. Innspillingen blir imidlertid aldri utgitt. I juni prøvesynger de for første gang offentlig, for varietéscenen «Scala» i Berlin. Det går heller ikke bra: De får høre at stedet er et «fornøyelseslokale og ikke et begravelsesbyrå».

I august prøvesynger gruppa igjen, denne gangen for en agent som er i slekt med Frommermann. Han liker det han hører og ringer Berlins revykonge Erik Charell. Gruppa prøvesynger sitt lille repertoar en gang til for Charell, og han gir dem umiddelbart et tilbud om å opptre i sin revy «Casanova» i Großes Schauspielhaus. Agenten takker til gruppas fortvilelse nei og går til konkurrenten Hermann Haller og hans revy i Admiralspalast. Charell sender imidlertid et bud etter dem med sykkel og tilbyr det dobbelte av det Haller måtte tilby. Han føyer til at hvis de tar imot et tilbud fra Haller skal han gjøre det umulig for dem i bransjen. Dermed får de 20 mark per kveld, noe som er en svært høy gasje. De opptrer første gang som innslag i Charells revy 28. september under navnet «Comedian Harmonists» – som bøhmiske, italienske og spanske sangere. Revyen er en stor suksess og står på plakaten til ut februar året etter. Ved siden av opptrer gruppa i nattklubber og i Kabarett der Komiker. De spiller også inn tretti titler på grammofon for «Odeon», til å begynne med under navnet «Comedian Harmonists – Die deutschen Revellers» («Revellers» stavet med to l'er).

1929[rediger | rediger kilde]

Gruppa har fortsatt et begrenset repertoar, men med suksessen hos Charell stiger etterspørselen etter dem sterkt. Fra våren 1929 blir de engasjert til gjesteopptredener flere steder, fortsatt som innslag med tre-fire sanger. I mars opptrer de på for første gang utenfor Berlin på Hansa-Theater i Hamburg. Men kort tid etter byttes på nytt ett av medlemmene ut, også denne gangen av ukjente årsaker: 2. tenoren Nußbaum forlater gruppa og blir erstattet av Erich Abraham Collin, som Bootz får med. Han overtar ansvaret for gruppas korrespondanse.

Etter to måneder med prøver viser Comedian Harmonists seg igjen offentlig. I mai er gruppa i Köln, og i juni og juli opptrer de flere steder i Berlin. 5. september er det première på revyen «Zwei Krawatten» av Mischa Spoliansky der blant annet Marlene Dietrich er med. Comedian Harmonists opptrer i mindre roller og med egne sanginnslag.

19. oktober opptrer de i tysk radio for første gang. Avtalen gruppa har med «Odeon» utløper, og de inngår en ny avtale med plateselskapet «Electrola».

I desember 1929 har «Zwei Krawatten» premiere i Leipzig. Comedian Harmonists deltar med et utvidet program. Samtidig øver de intensivt på eget repertoar for å kunne fylle en hel kveld og forbereder seg på en egen konsertturné.

1930 - 34 De beste årene[rediger | rediger kilde]

Årene 1930-34 er preget av suksess og berømmelse. Comedian Harmonist står på høyden både kunstnerisk og økonomisk. De holder opp til 150 konserter i året: De opptrer i alle byer i Tyskland og drar på turnéer over hele Europa. De er fem unge menn som synger godt, ser godt ut og blir favoritter hos publikum.

Det oppstår tallrike etterlikninger i deres kjølvann, uten at noen når opp i konkurransen. Ikke minst de store plateselskapene prøver å stable liknende vokalgrupper på beina for ikke å overlate et lukrativt marked helt til Electrola. Comedian Harmonists spiller inn 138 titler for dette selskapet i årene 1929 – 35. Det følger med stor fortjeneste og velstand.

1930[rediger | rediger kilde]

I Leipzig 26. januar 1930 har Comedian Harmonists sin første selvstendige opptreden med eget program som de kaller «Tempo-Varieté». Konsertene blir en stor suksess, og gruppa begir seg ut på turné med dette programmet over hele Tyskland. Denne gangen er det andre kunstnere som har gjesteopptredener hos dem.

De første filminnspillingene finner sted om sommeren: «Gassenhauer» og «Die Drei von der Tankstelle». 6. september er det premiere på revyen «Wie werde ich reich und glücklich?» av Mischa Spoliansky og Felix Joachimson i Leipzig. Etter dette vil ikke gruppa medvirke i flere revyer. Herfra stammer sangen «Auf Wiederseh'n» som de senere nesten alltid bruker som avslutningssang på konsertene sine, men som aldri blir innspilt på grammofonplate. I november er gruppa i Amsterdam og gjør sin første opptreden utenfor Tyskland.

I desember forlater Bootz Comedian Harmonists fordi han ønsker en karrière som pianist og sanger i Kabarett der Komiker, men han skal snart komme tilbake. I mellomtiden kommer Walter Joseph inn som pianist.

1931[rediger | rediger kilde]

24. mars opptrer Comedian Harmonists i fødselsdagen til den berømte nederlandske dirigenten Willem Mengelberg som er en stor fan av gruppa. I juli kommer Bootz tilbake som pianist. Gruppa medvirker i flere filmer, blant annet «Bomben auf Monte Carlo» der de synger sangen «Das ist die Liebe der Matrosen». Denne sangen blir en stor slager og spilles inn både på engelsk og fransk (som henholdsvis «Oh that's the Way with every Sailor» og «Voilà les gars de la marine»).

Et eksempel på den store populariteten er reiseruten høsten dette året:

7. oktober: Kassel 2. november: Beuthen
8. oktober: Frankfurt/Main 3. november: Gleiwitz
9. - 15. oktober: Leipzig 4. november: Breslau
16. oktober: Breslau 5. november: Liegnitz
17. oktober: Coburg 6. november: Görlitz
19. oktober: Berlin (grammofoninnspilling) 7. november: Leipzig
20. - 21. oktober: Stockholm 8. november: Glogau
22. - 24. oktober: Oslo 10. november: Erfurt
26. - 27. oktober: København 11. november: Marburg
28. oktober: Kiel 13. november: Berlin (grammofoninnspilling)
29. oktober: Hamburg 14. november: Hannover
30. oktober: Stettin 16. - 30. november: Turné i Nederland

Gruppa har voldsomme inntekter. De oppgir hver mellom 40000 og 60000 riksmark i året, noe som er 20 – 30 ganger en middels lønn. I dagens pengeverdi ville dette sannsynligvis tilsvare nærmere 10 millioner kroner – i en periode hvor det er økonomisk depresjon i det meste av verden.

Frommermann, Bootz og Collin inntar en ekstravagant livsstil, mens Biberti sparer opp en betraktelig formue. Leschnikoff er visstnok nærmest gjerrig og spiser ofte i studentkantiner for å spare penger, i følge de andre medlemmene i gruppa.

1932[rediger | rediger kilde]

Den 21. januar opptrer Comedian Harmonists i filharmonien i Berlin. Dette er litt av en sensasjon, stedet er hittil forbeholdt «seriøs» musikk. 2700 tilhørere applauderer entusiastisk. Dette medvirker til at repertoaret til gruppa fra nå av regnes som «kunst», og det betyr at de slipper å betale underholdningsskatt på billettinntektene.

Suksessen fortsetter dette året med konserter og medvirkning i flere filmer.

Det er ikke noen mangel på kvinnelige beundrere, men flere av medlemmene gifter seg og blir godt «borgerlige» ektemenn i løpet av 1932 og 1933.

1933[rediger | rediger kilde]

1933 i Tyskland begynner med den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen. Dette skal etter hvert få ødeleggende konsekvenser for ensemblet: Frommermann, Cycowski og Collin er alle jøder. Til å begynne med ser lite ut til å forandre seg. Sangerne interesserer seg ikke for politikk og ser seg også som så poplulære at de ikke frykter noe for sitt eget vedkommende. Collin er i tillegg døpt kristen.

Gruppa fortsetter å opptre i inn- og utland med en overfylt konsertkalender. Om høsten er de i Sveits, Frankrike, Belgia, Nederland og Danmark, og 24. november opptrer de for andre gang i filharmonien i Berlin, denne gangen med egen konsert. Salen er fylt til siste plass.

Snart kommer likevel de første avlysningene av konserter fordi jøder ikke lenger er ønsket på tyske scener. Også filmselskapet UFA nekter dem allerede dette året å delta i flere filminnspillinger. Den siste filmen de er med i er «Kleiner Mann – was nun?». Scenene med Comedian Harmonists blir senere fjernet.

Kanskje forsøker de seks å lure seg selv til ikke å se de tydelige tegnene som varsler verre tider, og kanskje håper de at nazismen skal forsvinne igjen. I alle fall er de seg til å begynne med ikke bevisst konsekvensene av de endrede politiske forholdene. 1. november setter Goebbels i kraft en forordning som skal få store følger for dem: Regulering av medlemskap i Reichskulturkammer med underavdelinger. Heretter må alle som vil opptre på tyske scener som musiker være medlem i Reichsmusikkammer. Forordningen er å forstå slik at jøder ikke gis medlemskap.

1934[rediger | rediger kilde]

Konsertplakat fra avskjedskonsert i Universitetets aula, Oslo, 25. april 1934

Det begynner å bli forstyrrelser, bråk og provokasjoner på konsertene. I mars 1934 følger de første forbudene mot konserter på grunn av ikkemedlemskapet i Reichsmusikkammer, og 13. mars 1934 får Comedian Harmonists et brev hvor det meddeles at de bare får lov til å oppfylle allerede inngåtte konsertavtaler i Tyskland, men at ingen nye tillates inngått. Den siste konserten i hjemlandet finner sted i mars i Tonhalle i München. Det er ledende nazister tilstede, men gruppa hilses av voldsom og langvarig applaus – før konserten.

For å holde hodet over vannet og av mangel på andre alternativer begynner gruppa fra mai å legge konsertvirksomheten til utlandet, spesielt til Frankrike. Etter en gjesteopptreden i Danmark reiser de i juni 1934 på en turne til USA og gjør mer enn 30 opptredener i radio, blant annet i NBC i New York. Den største hendelsen er likevel en opptreden på hangarskipet USS Saratoga sammen med andre amerikanske kunstnere for USAs samlede atlanterhavs- og stillehavsflåte. Fartøyene har radioforbindelse og alle får overført konserten. Comedian Harmonists blir applaudert med et kor av skipssirener.


Gruppa drar på disse utenlandsturene også for å prøve om det er mulig å livnære seg i et annet land. Spesielt i New York er dette et aktuelt spørsmål, men på tross av den velvilje de møter i USA klarer de ikke å bestemme seg for å utvandre. De ikke-jødiske medlemmene avviser en slik tanke, og de reiser alle sammen tilbake.

Etter hjemkomsten fra USA i august spiller Comedian Harmonists bare inn plater før de drar til Italia i november, fortsatt med stor suksess. Samtidig øker spenningene internt i gruppa på grunn av konsertforbudet i hjemlandet og nedgang i inntektene.

1935 Forbud og splittelse[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1935 bestemmer Comedian Harmonists seg endelig for å skille lag. De «ariske» medlemmene i gruppa vil ikke forlate Tyskland. Særlig Biberti argumenterer mot. Han har investert i fast eiendom og mye penger han ikke får eksportere. Samtidig vil han ikke forlate sin gamle mor. De jødiske medlemmene har ikke noe valg.

Tidlig i februar 1935 finner deres siste konsert sted i Fredrikstad i Norge. De reiser tilbake til Berlin og gjør enda noen fler plateinnspillinger før de i slutten av februar får et brev fra Reichsmusikkammer. I dette brevet av 22. februar 1935 blir de «ariske» medlemmene i gruppa tatt opp i «Reichsmusikerschaft». De får dermed muligheten «sammen med andre ariske musikere å utøve sin kunstneriske virksomhet under et tysk navn istedenfor betegnelsen Comedian Harmonists». De «ikke-ariske » medlemmene blir nektet medlemskap, noe som betyr et yrkesforbud: «De har derigjennom mistet retten til yrkesutøvelse». Til tross for forbudet gjør de en siste grammofoninnspilling hos Electrola 28. februar eller 1. mars 1935.

Etterfølgende hendelser[rediger | rediger kilde]

1. mars 1935 møtes medlemmene en siste gang og blir enige om å danne to nye grupper med samme navn. Den ene gruppa skal bare opptre i utlandet og den andre fortrinnsvis i Tyskland.

Ensemblet som dannes i Tyskland får navnet «Meister-Sextett, tidligere Comedian Harmonists» fordi det engelske navnet ikke blir ansett som passende av myndighetene. Meister-Sextett grunnlegges av Biberti, Bootz og Leschnikoff med Biberti som pådriver. De ansetter veklsende sangere og pianister og opptrer i ulike former med et nokså begrenset repertoar fram til 1941 etter mye interne stridigheter.

Collin registrerer navnet «Comedian Harmonists» i Paris i 1935 og drar med Frommermann og Cycowski til Wien. De setter sammen et nytt ensemble i eksil, skriver kontrakt med et britisk plateselskap og endrer etter hvert navnet til «Comedy Harmonists». De har konserter i Wien, Frankrike, Luxemburg og London, reiser på turne i Skandinavia, Russland, Belgia, Danmark, Nederland og ikke minst Australia der de blir svært populære. Rundt 1940-41, etter at gruppa har bosatt seg i London, daler populariteten. Gruppa blir oppløst i 1941.

Noen av de mest kjente sangene[rediger | rediger kilde]

  • Wochenend' und Sonnenschein (Ager/Amberg) – 1930
  • Ich hab für Dich 'nen Blumentopf bestellt (Bootz/Karlick) – 1930
  • So ein Kuss kommt von allein (Grothe) – 1933

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Comedian Harmonists ga ut mer enn 163 titler på grammofonplate i flere land, noen ganger også i flere versjoner og på flere språk. Komplette oversikter over originalinspillinger med matrisenummer finnes i begge litteraturhenvisningene nedenfor. Det fleste titlene er gjenutgitt, først på LP-plater, senere på CD.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

År Filmtittel Sang
1930 Die drei von der Tankstelle «Liebling mein Herz läßt Dich grüssen», «Ein Freund, ein guter Freund»
1931 Gassenhauer «Hofserenade», «Marie Marie»
1931 Bomben auf Monte Carlo «Wenn der Wind weht über das Meer», «Das ist die Liebe der Matrosen»
1931 Der falsche Ehemann «Hasch mich, mein Liebling Hasch mich...»
1931 Der ungetreue Eckehart (Comedian Harmonists synger som bartendere)
1931 Ihre Hoheit befiehlt «Bißchen dies und Bißchen das»
1931 Kreuzworträtsel «Veronika, der Lenz ist da»
1931 Der Durchschnittsmann «Chiquita»
1931 Kabarettprogramm Nr. 6 «St. Pauli» (med Maria Ney)
1932 Die Comedian Harmonists singen Volkslieder (Comedian Harmonists synger tyske folkesanger)
1932 Der Sieger «Es führt kein andrer Weg zur Seligkeit»
1932 Ich bei Tag und Du bei Nacht «Wenn ich Sonntags in mein Kino geh'»
1932 Die Gallavorstellung der Fratellinis / (Spione im Savoy-Hotel) «Mach' mir's nicht so schwer», «Ich bin so furchtbar glücklich»
1933 Kleiner Mann – was nun? «Kleiner Mann, was nun?», «Was dein roter Mund im Frühling sagt»

Arrangementer[rediger | rediger kilde]

Rekonstruerte originalarrangementer utgitt av Ulrich Etscheit og Julian Metzger:

  • Comedian Harmonists Das Original 1, Gustav Bosse Verlag, Kassel 1997. ISMN M-2011-0433-1
  • Comedian Harmonists Das Original 2, Gustav Bosse Verlag, Kassel 1999. ISMN M-2011-0437-9
  • Comedian Harmonists Das Original 3, Gustav Bosse Verlag, Kassel 2000. ISMN M-2011-0443-0
  • Comedian Harmonists Das Original 4, Gustav Bosse Verlag, Kassel 2001. ISMN M-2011-0450-8

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Czada, Günter Grosse: Comedian Harmonists, Ein Vokalensemble erobert die Welt, Edition Hentrich, Berlin 1998. ISBN 3-89468-082-2

Dokumentarfilm[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]