Berlin Alexanderplatz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans Hartig: «Tøvær på Bahnhof Alexanderplatz», 1919.

Berlin Alexanderplatz er en roman av den tyske forfatteren Alfred Döblin. Romanen kom ut på Fischer Verlag i Berlin i 1929. Førsteutgaven er på 528 sider.

Beskrivelse og betydning[rediger | rediger kilde]

Romanen, som bærer undertittelen Fortellingen om Franz Biberkopf (Die Geschichte vom Franz Biberkopf) har sitt navn etter Alexanderplatz i det sentrale Berlin, hvor store deler av romanens handling finner sted. Ved romanens begynnelse er hovedpersonen, Franz Biberkopf, nettopp løslatt fra fengsel, og Döblin beskriver hans kamp for å tilpasse seg i mellomkrigstidens Berlin. Slik framstår det i Döblins egne ord fra romanens begynnelse:

Denne boken handler om en tidligere sement- og transportarbeider, Franz Biberkopf, i Berlin. Han er løslatt fra fengselet, hvor han har sittet på grunn av noen eldre forhold, og står nå igjen i Berlin og vil være ordentlig. Det klarer han også, til å begynne med. Men selv om det går sånn noenlunde økonomisk, blir han trukket inn i en regelrett kamp med noe som kommer utenfra, noe uberegnelig som kan se ut som hans skjebne.

Men også byen Berlin har en helt sentral rolle i romanen, den er ikke bare en arena hvor handlingen finner sted, men framstår på mange måter som en aktør i seg selv. Erik Fosnes Hansen formulerer det slik i et innledende essay til den siste norske oversettelsen:

«Det skal altså ikke mye litterær observasjonsevne til for å fastslå at byen Berlin selv altså er en 'hovedperson', eller la oss heller si aktør i handlingen. Det er 20-tallets Berlin, 52 grader 31 nordlig bredde, 13 grader 25 østlig lengde, 20 fjerntogstasjoner, 121 forstadsbaner, 27 ringbaner, 14 bybaner, 7 rangerstasjoner, trikk, høybane, buss. Velkommen.»

Man kan si at romanens intrige spiller seg ut nettopp i spenningen mellom disse to hovedpersonene – Franz Biberkopf og Berlin by. Franz forsøker å komme seg videre i livet etter å ha sittet inne for et mord på sin tidligere kjæreste Ida, men Berlins underverden presenterer stadig nye utfordringer for ham. Kjell Risvik uttrykker seg slik i etterordet til sin oversettelse:

«Denne arbeiderromanen, for det er det den blant mye annet er, utforsker enkeltmenneskets rolle i en moderne, kollektiv kontekst, filleproletariatets kamp for ikke å bli søndermalt av tannhjulene i storbyens underverden. De tyske ekspresjonistenes drøm om menneskets forbrødring, om det nye menneskets oppvåkning, kommer hos Alfred Döblin til uttrykk ved at Franz, den aggressive proletaren, fyllerørende sentimentalisten og ludderelskende naivisten, gjennomlever et uttall av omskiftelser og forviklinger, men kommer tilbake til Alexanderplatz, full av skrammer og bulker, men oppreist i sosialistisk morgenluft, i et nyvunnet solidarisk forhold til sine medmennesker, for han står der ikke alene, det er noen til høyre og venstre, foran og bak. Den fryktinngytende og tilsynelatende uovervinnelige skjebnen er avmytologisert. Mennesket behøver likevel ikke å legge seg langflat for slaktebenkens lover, som i de beinknasende avsnittene fra slaktehusene i Berlin, der griser og kalver og okser blir til industrialiserte bratwurst og karbonade.»

Romanens betydning består i at den ble skrevet i mellomkrigstidens Tyskland og dermed beskriver Weimar-republikkens utfordringer fra innsiden. Döblins fortelling utspiller seg blant hallikker, prostituerte og andre småkriminelle berlinere, og forfatteren viser hvordan datidens to store ideologier – nazismen og sosialismen – brytes mot hverandre. Franz Biberkopf lar seg en kort stund fascinere av nazismen, men ender opp med å ta avstand fra den:

De marsjerer ofte forbi vinduet hans med faner og musikk og sang. Biberkopf ser kjølig ut av døren og holder seg rolig hjemme. Hold kjeft og gå med faste skritt, fra nå av skal vi holde tritt. Skal jeg marsjere, må jeg etterpå betale med huet mitt for noe andre har pønska ut. Derfor vil jeg regne på alt, og når den tid kommer og det passer meg, vil jeg innrette meg deretter. Mennesket er utstyrt med forstand, stuter utgjør heller en bestand.

Romanens fortellerstil og språk[rediger | rediger kilde]

En av romanens tydeligste karakteristika er vekslingen mellom ulike stilnivåer, de stadige innskuddene i hovedfortellingen. Döblin vever blant annet skillingsviser, Bibel-sitater og statistikk inn i romanen, noe som gir romanen en pulserende rytme. Han veksler også mellom ulike språkvarieteter, fra standardtysk til slang og forbrytersjargong. Döblins fortellerstemme er sterkt til stede i teksten, og gir stadig indikasjoner om hvilken retning fortellingen vil ta. Samtidig er det hele tiden tilstrekkelig avstand mellom disse metakommentarene og romanens handling til at de forblir nettopp indikasjoner, uten å ødelegge overraskelsesmomentet.

Oversettelser til norsk[rediger | rediger kilde]

Den første norske oversettelsen ved Ellen Harboe ble utgitt på Gyldendal i 1983, mens Kjell Risviks oversettelse kom på samme forlag i 2004. Risviks oversettelse ble utgitt i De norske bokklubbenes Verdensbibliotek-serie, noe som understreker bokens litteraturhistoriske betydning. Denne serien består av verdenslitteraturens 100 beste bøker etter en kåring blant forfattere fra 54 land foretatt ved årtusenskiftet.

Filmatisering[rediger | rediger kilde]

Romanen er filmatisert to ganger, i 1931 av Piel Jutzi og i 1980 av Rainer Werner Fassbinder. Den siste ble produsert som en TV-serie i 13 episoder med til sammen over 15 timers spilletid. Günter Lamprecht spiller Franz Biberkopf; ellers medvirker bl.a. Elisabeth Trissenaar, Hanna Schygulla og Barbara Sukowa.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alfred Döblin, 2005, Berlin Alexanderplatz. Fortellingen om Franz Biberkopf, oversatt av Kjell Risvik med innledende essay av Erik Fosnes Hansen og etterord av oversetteren, Oslo: Gyldendal.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

litteraturstubbDenne litteraturrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.