Berlinblokaden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Berlinblokaden var et sovjetisk forsøk på å sulte ut Vest-Berlin mellom 24. juni 1948 og 12. mai 1949. Det var en av de største krisene under den kalde krigen, og kom til å sette sterkt preg på vestlig sikkerhetspolitikk i tiårene som fulgte.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Forsyninger lastes inn i et fly for å sendes til Berlin

Etter 2. verdenskrig delte Sovjetunionen og vestmaktene (Frankrike, Storbritannia og USA) Europa mellom seg. Den vestlige delen av Berlin var imidlertid kontrollert av USA, Storbritannia og Frankrike og lå dermed dypt inne i sovjetokkupert område. Harry S. Trumans avvisning av Josef Stalins krav om «krigserstatninger» fra den vestligkontrollerte delen av Tyskland førte til at Stalin opprettet en kommunistisk marionettstat i de sovjetokkuperte områdene, med Øst-Berlin som hovedstad. 23. juni 1948 ble det foretatt en valutareform for å stanse inflasjonen i Vest-Tyskland, og Stalin protesterte mot dette og brukte det som unnskyldning for å blokkere alle innfartsveier til vestmaktenes del av Berlin i et forsøk på å sulte ut byen.

Luftbroen[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke ved Tempelhof flyplass i Berlin over luftbroen

Vestmaktene svarte med å fly inn forsyninger, selv om general Lucius D. Clay opprinnelig hadde foreslått å angripe russerne på bakken. Etter omkring et års blokade gav Stalin opp. Berlins heroiske kamp mot den kommunistiske aggresjonen gjorde sterkt inntrykk i vestlige land og ble det fremste symbolet på den kalde krigen.

Totalt ble 2 250 000 tonn forsyninger levert til Berlin under blokaden, og på det meste landet et fly hvert eneste minutt. Tilsammen ble det foretatt 277 804 flyvninger. Flyene ble operert av USA, Storbritannia og Frankrike, men det kom også hjelp fra Australia, Canada, Sør-Afrika og New Zealand. De viktigste flyplassene var Tempelhof lufthavn i den amerikanske sektoren, Gatow lufthavn og Havel i den britiske, og Tegel lufthavn (bygget av hæringeniører på 49 dager) i den franske. Den operasjonelle kontrollen lå på Tempelhof. Lucius D. Clay hadde kommandoen under luftbroen. Clay kom tilbake til Berlin under den neste store krisen, under byggingen av den kommunistiske Berlinmuren og Checkpoint Charlie-krisen.

4. april 1949 undertegnet de vestlige landene NATO-pakten, som erklærte at et angrep på en av dem var et angrep på alle.

Oppdelingen av Berlin
De tre tillatte luftkorridorene til Berlin.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]