Berlins undergrunnsbane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
U-Bahn Berlin
U2 på høybanestrekningen i Schönhauser Allee.
U2 på høybanestrekningen i Schönhauser Allee.
Basisdata
Transporttype Undergrunnsbane
Sted Tyskland Berlin
Åpnet 1902
Drift
Eier og operatør Berliner Verkehrsbetriebe
Sporlengde 147 km
Sporvidde standard (1435 mm)
Antall linjer 10
Antall stasjoner 173
Antall passasjerer ca. 480 000 000

Berlins undergrunnsbane (U-Bahn) er et av tre skinnegående lokaltransportsystemer i Berlin. Den drives av det kommunale transportselskapet Berliner Verkehrsbetriebe (BVG). I tillegg finnes lokaljernbanesystemet S-Bahn som drives av Deutsche Bahns datterselskap S-Bahn Berlin GmbH og sporvogner drevet av BVG. Årlig er det 480 millioner reisende med U-Bahn. Det er idag ti ulike linjer med tilsammen 173 stasjoner, og linjenettet er 145,5 km langt. Store stasjoner er blant annet Alexanderplatz, Nollendorfplatz og Zoologischer Garten.

Nettet i Berlin har to ulike linjeprofiler, dvs. ulik størrelse på togene og tunnelene. De eldste linjene (U1, U2, U3 og U4) har en liten profil, mens de nyere linjene har en større profil – på tysk omtales de gjerne som Kleinprofil og Großprofil. Vognene er tradisjonelt gulmalt. Noen deler av nettet er bygget som høybane midt i et gateløp, mens for det meste er banene gravd ned i gaten slik at det er liten høydeforskjell mellom overflaten og undergrunnsbanen – på tysk kalles disse Unterpflasterbahn, som best kan oversettes med underbroleggingen-bane

Historie[rediger | rediger kilde]

Stamstrekningen[rediger | rediger kilde]

Tog ved Schlesisches Tor på starten av 1900-tallet

Den første undergrunnsbanen ble åpnet i 1902 med en linje fra Stralauer Tor til Zoologischer Garten, og med en avstikker til Potsdamer Platz omtrent midtveis. Her ble det laget en trekant-krysning og stasjonen der heter fortsatt Gleisdreieck (sportrekanten) selv om krysset senere er bygget om. Allerede senere samme år ble banen forlenget vestover til Knie (kneet) – idag heter stasjonen Ernst-Reuter-Platz, og østover til Warschauer Brücke (idag Warschauer Straße). Fra Warschauer Brücke til Bülowstraße var det høybane, mens banen videre vestover var en undergrunnsbane, og også på Potsdamer Platz var stasjonen under jorden. Denne såkalte stamstrekningen betjenes idag hovedsakelig av U1.

I de nærmeste årene ble stamstrekningen forlenget i to retninger – vestover og nordover. Strekningen vestover fra Knie til dagens stasjon Olympiastadion ble ferdigstilt i 1913. Viktigst var imidlertid forlengelsen fra Potsdamer Platz gjennom Berlins sentrum til Alexanderplatz og videre nordover til den daværende S-Bahn-stasjon Nordring (idag Schönhauser Allee). Den første strekningen til Spittelmarkt stod ferdig i 1908. Banen videre var undergrunnsbane til og med Senefelder Platz og derfra ble det bygget høybane gjennom Shönhauser Alle. Denne strekningen ble åpnet for trafikk i 1913. I 1930 ble den forlenget til Pankow (idag Vinetastraße) og i 2000 videre til Pankow. Idag trafikkerer U2 hele strekningen fra Pankow gjennom sentrum og vestover til Olympiastadion og Ruhleben som er dagens endestasjon.

Nye linjer sørover[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av linjenettet siden 1902.

Kort tid etter at stamstrekningen var ferdig, ble det bygget to nye linjer. I Schöneberg som den gang var en egen kommune, ville myndighetene ha en tilknytning til stamstrekningen ved Nollendorfplatz, men selskapet som drev banen, var ikke interessert i en slik utbygging. Kommunen bygget derfor selv en undergrunnsbane fra en ny stasjon ved høybanestasjonen på Nollendorfplatz og sørover til Hauptstraße (idag Innsbrucker Platz). Banen ble åpnet i 1910 og er idag U4. Det er den korteste linjen (når man ser bort fra U55 før den er knyttet sammen med U5).

Også i Wilmersdorf var det interesse for bygging av en egen U-bane-linje, men denne måtte gå gjennom Charlottenburg for å kunne knyttes sammen med stamstrekningen på Wittenbergplatz. Det var forhandlinger mellom de to kommunene som resulterte i at den nye banen ble bygget mot at det også ble bygget en forlengelse under Kurfürstendamm til Uhlandstraße (idag endestasjon til U1). Den nye linjen som idag er U3 ble bygget frem til Thielplatz og den er senere blitt forlenget til Krumme Lanke.

Med utbygningen av disse banene, som alle er bygget med liten profil, ble den første epoke i byggingen av undergrunnsnettet i Berlin avsluttet.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

U-bane-linjene som ble bygget før første verdenskrig gikk hovedsakelig øst-vest i Berlin og betjente i stor utstrekning innbyggere i byens bedre strøk, og for selskapet som drev banene var det naturligvis viktig å ha betalingsdyktige passasjerer. Men Berlins myndigheter ønsket at også andre bydeler skulle få undergrunnsbane og byggingen av tre nye baner startet på tjuetallet. To av disse (U6 og U8) går nord-syd, mens den tredje (U5) går østover fra Alexanderplatz. For å få større kapasitet, ble tunnelene laget i en større profil enn tidligere og vognene ble også større (großprofil).

Dagens U6 het tidligere die Nord-Süd-U-Bahn og hadde betegnelsen linje C. Den følger i stor utstrekning gateløpet i Friedrichstraße gjennom sentrum av byen og banen er bygget som en nedgravet tunnel rett under gateløpet. Den første delstrekningen fra Stettiner Banhof (idag Naturkundemuseum) til Hallesches Tor ble åpnet i januar 1923. Allerede to måneder senere ble den åpnet videre nordover til Seestraße som var endestasjon frem til 1958. Byggingen medførte at stamstrekningen ble krysset ved StadtmitteU2 og ved Hallesches Tor stasjon på U1. Ved kryssingen av U2 ble det ikke bygget en tårnstasjon slik som det senere ble gjort ved andre krysninger. I stedet bygget man en ny stasjon lenger sør i Friedrichstraße med en lang fotgjengertunnel som forbindelse til U2 – på folkemunne kalles den Mäusetunnel (musetunnelen). Ved Hallesches Tor krysset den nye undergrunnsbanen stamstrekningen som høybane.

Banens sørlige del bestod av to linjer. Hovedlinjen hadde betegnelsen CI og gikk til Neukölln – idag er dette en del av U7. Fra Mehringdamm førte sidelinjen CII til Tempelhof (idag U6), og det var bare trafikk mellom disse to stasjoner Forlengelsen til daværende Flughafen stasjon (idag Paradestraße) var ferdig i 1927 og det var denne linjens sørlige endestasjon frem til 1960-tallet da den ble forlenget til Alt-Mariendorf. Forlengelse videre til bydelen Lichtenrade er lagt på is. Den andre delstrekningen – fra Mehringdamm til bydelen Neukölln – ble åpnet etappevis frem til Grenzallee som var denne linjens sørlige endestasjon frem til 1960-tallet.

Den andre banen i retning nord-sør som ble bygget i mellomkrigstiden, var U8 som tidligere het linje D. Den går gjennom det østlige sentrum av Berlin og krysser stamstrekningen ved Alexanderplatz (U2) og Kottbusser Tor (U1). Arbeidet her ble startet før første verdenskrig, men ble innstilt under krigen. Byggearbeidene kom igang igjen i 1919, men selskapet som forestod byggingen gikk konkurs slik at kommunen overtok. I første omgang ble banen bygget fra Gesundbrunnen i nord til Neukölln i sør. Banen ble åpnet i etappevis fra 1927 og 18. april 1930 var hele strekningen fra Leinestraße i sør til Gesundbrunnen i nord ferdig. Siden banen gikk mellom bydelene Gesundbrunnen og Neukölln, ble den også kalt GN-Bahn.

Den tredje banen fra mellomkrigstiden er U5 fra Alexanderplatz og østover til Friedrichsfelde. Dette var den tredje banen fra Alexanderplatz stasjon og perrongen ligger et nivå under U2 og U8. Disse to ligger parallelt slik at de tre plattformene danner en H. U5 fulgte den daværende Frankfurter Alle til S-Bahn-stasjonen med samme navn – idag heter den første delen av gaten Karl-Marx-Allee. Den ble hovedsakelig bygget som Unterpflasterbahn og alle stasjonen fra denne tiden er like, men med ulik fargesetting. Banen ble åpnet 21. desember 1930 og het den gang linje E.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Bombeangrep på slutten av andre verdenskrig førte til store skader på Berlins undergrunnsbaner. Særlig gjaldt det strekninger med høybane (U1 og U2), og også et bombeangrep på S-Bahn-tunnelen under Landwehrkanal førte til en oversvømmelse som spredte seg til store deler av undergrunnsnettet. Men skadene ble reparert hurtig og trafikken kom etterhvert igang som før.

Etter krigen er det bare bygget én helt ny linje (U9), men delingen av Nord-Syd-banen og forlengelsen av den delen som ble den nye U7, er i realiteten en ny linje. I tillegg ble det foretatt betydelige utvidelser av det eksisterende linjenett.

Nord-Syd-Banen (idag U6) hadde to linjer syd for Landwehrkanal og i 1963 ble den østlige av disse forlenget sydover til Britz-Süd, i 1970 til Zwickauer Damm og 1. juli 1972 til dagens endestasjon Rudow. Vikigere var forlengelsen vestover og etableringen av denne linjen som en selvstendig bane. Første del – fra Mehringdamm til til Möckernbrücke – ble åpnet 28. februar 1966 etter at Mehringdamm stasjon var ombygget til en krysningsstasjon. Fra dette tidspunkt fikk denne banen betegnelsen Linje 7 (ikke linje H som den het i planleggingsfasen). I 1967 begynte arbeidet med forlengelsen vestover til bydelen Wilmersdorf og videre nordvestover gjennom Charlottenburg til Spandau. I 1971 ble strekningen fra Möckernbrücke til Fehrbelliner Platz åpnet og 28. april 1977 var linjen ferdig til Richard-Wagner-Platz. Strekningen til Rohrdamm åpnet 1. oktober 1980 og endelig frem til dagens endestasjon Rathaus Spandau 1. oktober 1984.

I 1955 startet byggingen av U9 (tidligere linje G) som skulle binde sammen bydelene Wedding i nord og Steglitz i sør med Vest-Berlins sentrum rundt Bahnhof Zoo. Det var en prioritert oppgave å få en nord-syd-forbindelse som ikke gikk gjennom Øst-Berlin slik som U6 og U8. Den første strekningen – mellom Leopoldplatz og Spichernstraße stod ferdig 28. august 1961 – bare to uker etter etablering av Berlinmuren. Sydover ble linjen forlenget til Walther-Schreiber-Platz 29. januar 1971 og til Rathaus Steglitz 30. september 1974, mens forlengelsen nordover til Osloer straße var ferdig 30. april 1976.

Med unntak av U1, U3 og U4 er det i etterkrigstiden foretatt forlengelser av alle linjer. U2 er riktignok bare forlenget med en stasjon i øst – fra Vinetastraße til Pankow i 2000, men det gir overgangsmulighet til S-BahnBerliner Ringbahn. U5 er forlenget østover i flere omganger og kom til Hönow i bydelen Marzahn i 1989. U6 ble forlenget nordover fra Seestraße til Alt-Tegel i 1958 og sydover til Alt-Mariendorf i 1966. U8 er ført nordover i flere etapper og dagens endestasjon Wittenau var ferdig i 1994. Sydover ble U8 forlenget med en stasjon fra Leinestraße til Hermannstraße i 1996 og det gir forbindelse til S-Bahn på Berliner Ringbahn.

Fremtidig utvidelse[rediger | rediger kilde]

Arbeidet med en forlengelse av linje U5 fra Alexanderplatz gjennom sentrum av Berlin til Brandenburger Tor startet høsten 2009. Den nye linjen vil få fem stasjoner, Alexanderplatz, Berliner Rathaus, Museumsinsel, Unter den Linden og Brandenburger Tor. Strekningen videre til Hauptbahnhof ble ferdigstilt i forbindelse med byggingen av den nye jernbanetunnelen under Tiergarten og de nye regjeringskontorene, og 9. august 2009 ble den satt i drift som en ensporet pendellinje med betegnelsen U55.

Det finnes ytterligere planer for utvidelse av linjenettet, og også delvis infrastruktur bygd for dette formålet, men foreløpig er videre utbygging lagt på is (av økonomiske årsaker).

Linjenettet[rediger | rediger kilde]

Linjekart

Linjer[rediger | rediger kilde]

Linje Endestasjoner Åpnet Lengde Stasjoner
U1 UhlandstraßeWarschauer Straße 1902–1926 8,814km 13
U2 PankowRuhleben 1902–2000 20,716 km 29
U3 NollendorfplatzKrumme Lanke 1913–1929 11,940 km 15
U4 NollendorfplatzInnsbrucker Platz 1910 2,864 km 5
U5 AlexanderplatzHönow 1930–1989 18,356 km 20
U55 Berlin HauptbahnhofBrandenburger Tor 2009 1,470 km[1] 3
U6 Alt-TegelAlt-Mariendorf 1923–1966 19,888 km 29
U7 Rathaus SpandauRudow 1924–1984 31,760 km 40
U8 WittenauHermannstraße 1927–1996 18,042 km 24
U9 Rathaus SteglitzOsloer Straße 1961–1976 12,523 km 18

Stasjoner[rediger | rediger kilde]

Elektronisk reiseinformasjonstavle.

Berlins undergrunnsbane har 173 stasjoner og de fleste er underjordiske. Den gjennomsnittelige avstanden mellom stasjonene er 785 meter. Det er også noen få nedlagte stasjoner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Pressemitteilung vom 30.08.2005» (tysk). BVG. 30. august 2005. Besøkt 21. september 2007. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alfred B. Gottwaldt: Das Berliner U- und S-Bahnnetz – Eine Geschichte in Streckenplänen von 1888 bis heute, Stuttgart 2007, ISBN 978-3-613-71304-8
  • Arbeitskreis Berliner Nahverkehr/Berliner Fahrgastverband: Berliner U-Bahn-Chronik, 2007, ISBN 978-3-89218-110-1
  • Meyer-Kronthaler/Kurpjuwit: Berliner U-Bahn, In Fahrt seit über hundert Jahren, 2. erwiterte Auflage, 2009, ISBN 978-3-8148-0170-4

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Berlin U-Bahn – bilder, video eller lyd

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]