Henriette Wegner

Henriette Wegner
Henriette Seyler 17 år gammel, tegnet av søsteren Molly i 1822 (utsnitt; full versjon)
Født		Henriette Seyler 1. okt. 1805 Hamburg
Død		25. nov. 1875 (70 år) Christiania
Ektefelle		Benjamin Wegner
Far		Ludwig Erdwin Seyler
Mor		Anna Henriette Gossler
Barn		Johan Ludwig Wegner Heinrich Benjamin Wegner Henriette Pauss George Wegner
Nasjonalitet		Hamburg (1805–1824) Det første franske keiserdømme (1811–1814) Norge (1824–1875)
Gravlagt		Gamle Aker kirkegård
Medlem av		Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse Understøttelsesselskabet for Husarme
Henriette Wegner på Commons

Henriette Wegner (født Seyler; 1805–1875) var en norsk forretningskvinne, godseier, trelasthandler, bankierarving, filantrop og en av de tidligste kvinnesakspionerene i Norge. Hun etablerte i 1850 Norges første kvinneorganisasjon sammen med sin venninne Hedvig Maribo og deres arbeid for fattige gravide og mødre kan anses som starten på en organisert kvinnebevegelse i Norge. Hun var gift med industrimagnaten Benjamin Wegner.

Henriette Seyler ble født i byrepublikken Hamburg og tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg, en av bystatens ledende familier. Hun var medeier i sin families bank, Berenberg Bank, som hennes forfedre fra Antwerpen grunnla i 1590 etter å ha kommet som protestantiske religionsflyktninger fra De spanske Nederlandene til Hamburg. Faren L.E. Seyler ledet Berenberg-firmaet i nesten femti år og var en ledende politiker i Hamburg i årene rundt Napoleonskrigene, som medlem av byregjeringen. Henriettes mormor Elisabeth Berenberg ble enearving til Berenberg Bank da mennene i familien døde ut og i 1790 også partner i banken, som første og hittil eneste kvinne. Henriettes sveitsiske farfar Abel Seyler var en av opplysningstidens viktigste europeiske teaterledere, kjent for å ha popularisert Sturm und Drang-bevegelsen. Hun vokste opp i en liberal, republikansk og kosmopolitisk familie med slektninger og handelsforbindelser i London, Italia, Portugal og Sør-Amerika, og bl.a. nederlandske, sveitsiske og italienske røtter. Hamburg var under fransk napoleonsk styre i hennes barndom og hun var i noen år fransk statsborger før Hamburg igjen ble en selvstendig bystat.

Som attenåring ble hun i 1824 gift med Jacob Benjamin Wegner, som hadde flyttet til Norge som direktør og medeier i Blaafarveværket to år før. Det unge paret bosatte seg på Fossum hovedgård ved Blaafarveværket. Som attenåring ble hun dermed den ubestridte førstedamen i et gruvesamfunn rundt det som ble Norges største bergverk; ektemannen ble av samtidige omtalt som «en Konge hvis mindste Vink var en Lov for alle der stode i Forbindelse med Værket», men også som rettskaffen, hjelpsom og ansvarsbevisst overfor sine ansatte. Familien Wegner flyttet til Christiania i 1830-årene og bosatte seg på Frogner Hovedgård i 1836. I deres eierperiode utviklet de Bernt Ankers gamle barokkhage til romantisk landskapspark, slik Frognerparken fremstår idag. Mannen hadde også eierinteresser i Hassel Jernværk og Hafslund hovedgård. Etter ektemannens død overtok hun hans trelastfirma Benj. Wegner og eiendommer, og ble hovedeier i Hafslund hovedgård med omfattende sagbruksbruksomhet og 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen. Hun overtok også Frognerseteren med en del av Nordmarka (Frognerseterskogen) og lystgården Dronninghavn på Bygdøy. Hun og barna solgte Frognerseteren til familievennen Thomas Heftye som utviklet eiendommen som sentrum for skigåing og oppførte det første Tryvannstårnet. Hun var i mange tiår en av hovedstadsområdets ledende damer og i årene etter mannens død en av Norges mest formuende kvinner.

Henriette Wegner arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og vanskeligstilte kvinner. Hun var sentral i den aller tidligste kvinnebevegelsen i Norge og det sosiale arbeidet som gikk forut for den politiske kvinnebevegelsen. Hun var med i Understøttelsesselskabet for Husarme siden starten i 1838 og satt i styret i 20 år. Rundt 1843 ble hun kjent med Hedvig Maribo, som kom til Norge fra Wien og som ble en nær venn og samarbeidspartner i en rekke foreninger. Deres felles arbeid i Understøttelsesselskabet fikk Wegner, Maribo og fire andre kvinner i 1850 til å stifte Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse, som arbeidet for fattige gravide og mødre og der Wegner var en av foreningens «direktricer». Wegner og hennes fem medstiftere skrev at de gjennom arbeidet i Understøttelsesselskabet hadde lært «menneskelige Lidelser af ethvert Slags at kjende». De mente ingen var så trengende som fattige, gravide kvinner, og appellerte til kvinnelig solidaritet og til kvinner som samfunnsborgere. Wegner og Maribo var i 1862 medstiftere og styremedlemmer i en forening som hadde som formål å «fremme Udviklingen af Kvindernes Arbeide». Samarbeidet deres ble for Maribo starten på et omfattende engasjement som kulminerte med Kristiania Læseforening for Kvinder. Wegner etablerte også et legat for bostedsløse.

Wegners engasjement for kvinnesak og sosialt arbeid var forankret i en borgerlig-liberal tradisjon preget av opplysningstidens idealer om fornuft, ansvar og gradvis samfunnsforbedring. I borgerrepublikken Hamburg i hennes barndom så eliten på seg selv som rasjonelle, opplyste og moderne. Wegners filantropiske arbeid kan derfor forstås som et uttrykk for tidlig liberal reformtenkning, der kvinners rolle som samfunnsborgere ble utvidet innenfor rammen av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken var en bryllupsgave til henne og brukes idag som kunstgalleri. En av Blaafarveværkets koboltgruver, «Henriette Grube», minner også om henne. Frognerparkens venner omtalte henne som en sterk kvinne med et stort hjerte og en tydelig posisjon i norsk historie. Blant hennes seks barn var kvinnesakspionéren Henriette Pauss, som sammen med sin mann B.C. Pauss eide og ledet Nissens Pikeskole og var sentral i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning. Hun har etterkommere i familiene Wegner, Paus og Nørregaard.

Liv og virke

Bakgrunn og oppvekst i Hamburg (1805–1824)

Henriettes morfar Johann Hinrich Gossler, eier av Berenberg Bank

En av familiens sommerresidenser i Frustberg ved Hamburg i Henriette Seylers barndom; huset ble bygget av en av hennes forfedre, kjøpmann Eybert Tiefbrunn i 1703, og var frem til 1822 sommerbolig for hennes mormor Elisabeth Berenberg og et viktig samlingssted for familiens selskapelige liv

Berenberg-Gossler-familiens bypalé (vinterresidens) i Hamburg ble kjøpt av morfaren Johann Hinrich Gossler i 1788 og var også sete for familiens bank, Berenberg Bank. Under Napoleonskrigene ble paleet rekvirert av franskmennene og gjort til militærhospital, og banken flyttet hovedkvarteret til Henriettes hjem i Wandrahm som lå like ved.

Henriettes oldefar Johann Berenberg gikk syv år i lære i Venezia før han tok over familiens forretninger i Hamburg med sin bror, senator Paul Berenberg. På slutten av 1760-tallet døde Paul barnløs mens Johanns eneste sønn døde 20 år gammel i Sør-Amerika. Johann innså at familiens fremtid lå i hendene på den nitten år gamle datteren Elisabeth, som ble kalt «skeive-Lisbeth», Henriettes mormor. Som første og hittil eneste kvinne siden 1590 ble hun partner i Berenberg Bank

Henriette Seyler, i familien også kalt Jette, ble født i byrepublikken Hamburg, der all viktig pengehandel i Nord-Europa foregikk på den tiden. Hun var yngste datter av mangeårig leder og hovedeier i Hamburgs eldste bank (Berenberg Bank; formelt Joh. Berenberg, Gossler & Co.) L.E. Seyler og Anna Henriette Gossler.

På hele 1800-tallet var morsslekten Gossler regnet som en av bystaten Hamburgs to fremste familier, ved siden av sine nære slektninger, familien Amsinck, som Henriette også var etterkommer av. Richard J. Evans beskriver familien Gossler som en av Hamburgs «store handelsfamilier». Gossler Islands i Antarktis er oppkalt etter familien. Hennes familie har blitt omtalt som såkalt «pengeadel». Hamburg var strengt republikansk, men hadde likefullt sin egen borgerlige elite. Den var utpreget urban, merkantil og internasjonalt orientert, og så seg selv som rasjonell, opplyst og moderne. Hennes familie hadde et stort internasjonalt nettverk, med slektninger og handelsforbindelser i London, Italia, Portugal og Sør-Amerika.

Faren L.E. Seyler var sønn av den berømte teaterlederen Abel Seyler. Slekten Seyler var opprinnelig en patrisierfamilie og kalvinistisk presteslekt fra Basel i Sveits, men Henriettes farfar hadde dratt til Hamburg og etablert seg som bankier, før han fra 1760-årene brøt over tvert med forretninger og innledet en omflakkende tilværelse som teaterdirektør ved tyskspråklige hoff og teatre i Europa med sitt omreisende teaterkompani, Seylersche Schauspiel-Gesellschaft, et av samtidens mest anerkjente, nyskapende og litterært ambisiøse teaterkompanier i Europa som spilte en avgjørende rolle i Sturm und Drang-perioden og utviklingen av en seriøs tyskspråklig teater- og operatradisjon. Farfaren Abel Seyler var gift i andre ekteskap med Friederike Sophie Seyler, samtidens mest kjente kvinnelige skuespiller i Europa. Friederike Sophie Seyler var også kjent for sitt syngespill Oberon eller Alvekongen (eller Huon og Amanda), som ble satt opp av Emanuel Schikaneders teater og etablerte deres tradisjon for eventyroperaer, og også var en av inspirasjonene for Tryllefløyten.

Henriettes far ble født i Hamburg, men vokste opp hos morbroren, naturforskeren J.G.R. Andreae i Hannover, etter at moren døde og faren innledet sitt omreisende teaterliv. Han begynte som lærling i handels- og bankierfirmaet Berenberg i Hamburg som 17-åring i 1775, ble medeier da han i 1788 giftet seg med den eldste datteren av firmaets eiere Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg – Henriettes besteforeldre – og ble firmaets leder i 1790. Mormoren Elisabeth Berenberg tilhørte en opprinnelig nederlandsk familie fra Antwerpen som grunnla handelshuset Berenberg i Hamburg i 1590. Elisabeth hadde blitt enearving til Berenberg-firmaet da hennes eneste og kanskje sinnslidende bror Rudolf døde tragisk i Sør-Amerika i 1768, 20 år gammel. Historikeren Percy Ernst Schramm skrev at Elisabeth var noe «forkrøplet» og ble kalt «skeive Lisbeth», men at hun var intelligent, kultivert og omtenksom. Hun behersket en rekke språk, herunder latin. Samme år som broren hennes døde, giftet faren hennes Johann Berenberg bort 19 år gamle Elisabeth til sin medarbeider Johann Hinrich Gossler, nylig hjemvendt fra læreår i Cádiz i Spania. Dette fornuftsekteskapet ble likevel svært lykkelig. Da Gossler døde i 1790 og Elisabeth ble enke bare 41 år gammel, ble hun den første kvinnelige partneren i Berenberg Bank. Schramm beskrev henne som «en Maria Theresia i miniatyr» og «en praktisk kvinne, som helt til slutten styrte familien sin med uforminsket vitalitet.» Både Henriettes far og morfar hadde kommet til posisjon og velstand gjennom å gifte seg med rike kvinnelige arvinger, og dette bidro nok til kvinners sterke stilling i hennes familie.

Henriettes far var fra 1790-årene en av Hamburgs ledende kjøpmenn og bankierer, som spilte en betydelig rolle i utviklingen av handel med Amerika og Asia, og var også en av Hamburgs ledende politikere i årene rundt Napoleonskrigene. Henriette var kusine til førsteborgermester, dvs. statsoverhode, i Hamburg Hermann Gossler. Hun var også niese av Sturm und Drang-dramatikeren Johann Anton Leisewitz, forfatteren av den romantiske tragedien Julius von Tarent. Skuespillet med sitt motiv om striden mellom to brødre og kvinnen som elskes av begge er et av Sturm und Drang-epokens mest karakteristiske. Felix Hoppe-Seyler, grunnleggeren av biokjemi og molekylærbiologi, var adoptivsønn av Henriettes fetter.

Hennes far hadde et byhus i Wandrahm og et landsted utenfor byen. Byhuset i Wandrahm lå like i nærheten av paléet Mortzenhaus som morfaren Johann Hinrich Gossler kjøpte i 1788 og som var både bolig for Gosslerfamilien og sete for familiens bank- og handelshus. Mormoren Elisabeth Berenbergs store landsted i Frustberg var også et viktig samlingssted for familiens sosiale liv i hele hennes barndom.

Henriette Seyler levde åtte år av barndommen under fransk napoleonsk styre. Franske tropper inntok Hamburg året etter at hun ble født, i 1806. I 1811 ble Hamburg formelt innlemmet som en del av Frankrike, og Henriette og hennes familie ble dermed franske statsborgere. Hamburgs velstand og store betydning for internasjonal handel, ved siden av byens republikanske og liberale tradisjon, gjorde at Napoleon ønsket å gjøre byen til en del av Frankrike, selv om den ikke var franskspråklig. De franske myndighetene satte seg fore å fremme det franske språket i byen, og offentlig administrasjon, aviser og i en viss undervisning ble franskspråklig i disse årene. Under den franske okkupasjonen ble hennes far først tatt som gissel av franskmennene sammen med en håndfull andre av bystatens fremste borgere for å presse byen til å betale en stor «kontribusjon», men senere utnevnt til medlem av byregjeringen under det franske styret. Mortzenhaus ble midlertidig beslaglagt av de franske troppene, som gjorde paleet om til militærhospital, og Berenberg-firmaet flyttet da sitt hovedkvarter til farens eget byhus i Wandrahm, og siden en periode til huset til Gerhard von Hosstrup, som var gift med Henriettes eldste søster Betty (Elisabeth). Mormoren Elisabeth Berenberg måtte også innkvartere franske offiserer i sin sommervilla Frustberg. Med Napoleons nederlag i 1814 ble Hamburg igjen en selvstendig republikk.

Henriette Seyler vokste opp i et utpreget anglofilt og internasjonalt orientert hjem, og snakket en rekke språk, i alle fall tysk, fransk og engelsk, og siden også norsk. Hun ble oppdratt av guvernanten Sophie Hoppenstedt, som arbeidet for familien i 25 år.

Etter farens død var Henriette Wegner en periode medeier i Berenberg Bank til årsskiftet 1836/1837.

Livet på Blaafarveværket (1824–1830-årene)

Henriette Seyler (1805–1875), tegnet av søsteren Molly i 1827, 22 år gammel. Henriette bodde på Blaafarveværket i Norge der mannen Benjamin Wegner var «overdirektør» og medeier.

Trolig en gang mellom 1822 og 1824, altså da hun var mellom 16 og 18 år, møtte hun Benjamin Wegner. Han var opprinnelig fra Königsberg og hadde bare 26 år gammel kort tid før blitt medeier og direktør for det norske Blaafarveværket, som han utviklet til Norges største bergverk. Han kom første gang til Norge i 1821 og bosatte seg der i 1822, på Fossum hovedgård. Aviser i Hamburg viser at han var i byen flere ganger bl.a. i 1822 og hennes families bankhus Berenberg var en viktig forretningsforbindelse i pengesaker for Blaafarveværket. 15. mai 1824, atten år gammel, giftet Henriette seg med Benjamin Wegner i Nikolaikirken i Hamburg. Samme sommer flyttet hun til Norge, fra finanshovedstaden Hamburg til gruvesamfunnet i Modum. Der ble det unge direktørparet boende i rundt åtte år.

I årene på Modum var Henriette Wegner, en ung kvinne som bare var atten år da hun kom dit, den ubestridte «førstedamen» i et gruvesamfunn på rundt 2 000 personer. Blaafarveværket var i disse årene preget av en pionerånd, teknologisk utvikling, utstrakt kontakt med internasjonale markeder og ble frem til 1830-årene utviklet av hennes mann til landets største bergverk og industribedrift. Ektemannen ble av samtidige beskrevet som «en Konge hvis mindste Vink var en Lov for alle der stode i Forbindelse med Værket», men også som rettskaffen, hjelpsom og ansvarsbevisst overfor sine ansatte.

Forfatteren Willibald Alexis omtaler et besøk hos Benjamin og Henriette Wegner på Modum i boken Herbstreise durch Scandinavien («Høstreise gjennom Skandinavia») fra 1828.

I 1827 fikk det unge ekteparet på Fossum en tre gammel pleiedatter, Augusta (el. Auguste) Helene Margaretha Calmeyer (1824–1837), som var født i Fet og som hadde blitt foreldreløs da faren og moren døde i 1824 og 1827. Augusta døde som trettenåring av «nervefeber» under et opphold i Hamburg i 1837. Henriette Cathrine Bidenkap (1823–1894), som tilhørte en gammel forvalterfamilie på Blaafarveværket fra tiden som kongelig verk, bodde i familien fra rundt 1837 til 1876 som pleiedatter, «husjomfru» og selskapsdame, i familien Wegner kalt «jomfru Bidenkap».

Til Frogner Hovedgård og Christiania

Frogner Hovedgård, der familien bodde fra 1836. Maleriet ble malt av I.C. Dahl for Wegnerfamilien.

Henriette Wegner, ca. 1860

Etter åtte år på Fossum hovedgård ved Blaafarveværket flyttet familien Wegner tidlig i 1830-årene til Christiania, og oppholdene i bergverkssamfunnet på Modum ble sjeldnere. Blaafarveværket etablerte på denne tiden sitt forretningsmessige kontor i hovedstaden. I 1836 overtok familien Wegner Frogner Hovedgård i Aker etter den fallerte Morten Anker, som selv hadde overtatt etter sin onkel Bernt Anker.

Ved siden av å være administrerende direktør og medeier i Blaafarveværket var Benjamin Wegner senere også eier av Frogner hovedgård, største medeier i Hafslund hovedgård, medeier i Hassel Jernværk og medeier i trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Han var også hanseatisk og portugisisk generalkonsul.

Henriette Wegner var i mange tiår en av hovedstadsområdets ledende damer, med et gjestfritt hus på bl.a. Frogner Hovedgård. Da datteren, den senere kvinnesakspioneren Henriette Pauss, ble født på Frogner Hovedgård i 1841, var hennes faddere ved dåpen Norges mest fremtredende kvinne, overhoffmesterinne og grevinne Karen Wedel-Jarlsberg, stortingspresident Søren Anton Wilhelm Sørenssen, statsminister Frederik Stang, førstestatsråd Nicolay Johan Krog, bankieren Johannes Heftye og kongens adjutant Hans Christian Rosen. Benjamin Wegner hadde kjøpt Hafslund hovedgård i 1835 sammen med Karens mann, stattholder Herman Wedel-Jarlsberg.

Familien Wegner på Frogner Hovedgård var blant de første som hadde juletre i dagens Oslo. Om dette skriver Rolf B. Wegner: «Det var en kjær juletradisjon som [Henriette] var vant med fra sin barndom og oppvekst i Hamburg. Treet ble pyntet med lys, små kaker, epler og papirblomster. Blant innfødte Christiania-borgere var dette på den tid en nokså ukjent tradisjon». Eliten i Hamburg hadde begynt å ha juletre på slutten av 1700-tallet og det var blitt en utbredt tradisjon i Hamburg i Henriettes barndom.

Wegnerfamilien bodde på Frogner Hovedgård frem til 1849, da de igjen flyttet til Christiania. Ved mannens død overtok hun hans trelastfirma Benj. Wegner, Frognerseteren, løkken Dronninghavn på Bygdøy og ble den største medeieren i Hafslund hovedgård. Ved sin død eide «Enkefru Henriette Wegner» 25/77 parter (knapt 33%) av «Hafslunds Fællesbrug»; medeierne var Jacob Faye (reelt Heftye & Søn) og firmaene Westye Egeberg & Co., Anker & Breder og H. Gulbransons Sønner. I 1865, året etter ektemannens død, var hun en av de høyest lignede i Christiania, og den tredje høyest lignede kvinnen. Hun solgte Frognerseteren til Thomas Heftye i 1864 og Dronninghavn til bankadministrator J.P. Olsen i 1866.

Barnebarnet, høyesterettsadvokat, formann for Advokatforeningen og kunstsamler Harald Nørregaard, malt av Edvard Munch

Henriette Wegners paviljong i Frognerparken, opprinnelig bygget ca. 1824 ved Blaafarveværket. Paviljongen er formet som et klassisk åttekantet «rundtempel» med søylegang, etter forbilde av byggverk fra den gresk–romerske antikken, men utført i norske materialer. Taket er en malt kopi i miniatyr av kuppelen over Pantheon-tempelet i Roma.

Filantropisk arbeid og kvinnesak

Hun arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og vanskeligstilte kvinner og var sentral i den aller tidligste kvinnebevegelsen i Norge, i det som ble spiren til en organisert kvinnesaksbevegelse.

Fra 1840-årene var hun i 20 år styremedlem og aktivt med i Understøttelsesselskabet for Husarme, sammen med sin mangeårige venninne Hedvig Maribo. I 1853 bestod styret av daværende finansminister (senere statsminister) Christian Zetlitz Bretteville (far til hennes svigerdatter Blanca), prokurator Barth, sogneprest Fangen, inspektør Haslund, assessor H. Krog, kjøpmann Schreiner, fattigforstander Stabell og fruene Anker, Blich, Finne, Maribo, Wedel og Wegner.

Dette arbeidet ansporet henne, Maribo og fire andre kvinner i 1850 til å stifte Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse, som arbeidet for fattige mødre og der Wegner var en av foreningens «direktricer». Wegner og hennes fem medstiftere skrev at de gjennom arbeidet i Understøttelsesselskabet hadde lært «menneskelige Lidelser af ethvert Slags at kjende». De mente ingen var så trengende som fattige, gravide kvinner, og appellerte til kvinnelig solidaritet og til kvinner som samfunnsborgere.

«Det er i Særdeleshed til vore Medborgerinder, at vi henvende os med den inderlige Bøn, at understøtte dette vort Foretagende, og vi have den levende Overbeviisning, at det ikke vil være forgjæves. Hvor mangen en Moder, der omgiven af kjærlige pleiende Hænder med Glæde modtager det elskede Barn, vil ikke, taknemmelig for sin egen Lykke, række en hjelpsom Haand til sin fattige Medsøster»

Morgenbladet 18. mars 1850

Ved oppstarten av foreningens virksomhet våren 1850 ble Wegner oppgitt som kontaktperson og hjelpetrengende mødre og gravide oppfordret til å henvende seg til henne i Kirkegaten 28, der Wegnerfamilien bodde på den tiden. Foreningen ga støtte hovedsakelig i form av mat og barnetøy.

Hun var i 1862 medstifter og medlem av det første styret i Foreningen til Fremme af kvindelig Haandværksflid, sammen med Maribo og andre. Foreningen hadde som formål å «fremme Udviklingen af Kvindernes Arbeide». Hun opprettet også Henriette Wegners Legat, hvor rentene tilfalt arbeidet for bostedsløse i Christiania. Sammen med ektefellen var hun også medlem av Christiania Industriforening for trængende Fruentimmer.

Sett i et transnasjonalt perspektiv kan Henriette Wegner forstås som formidler av en europeisk, borgerlig-liberal reformkultur som la et avgjørende grunnlag for fremveksten av norsk kvinnesak. Hennes engasjement var forankret i opplysningstidens idealer om fornuft, ansvar og gradvis samfunnsforbedring. Hun vokste opp i byrepublikken Hamburg, der den hanseatiske eliten la stor vekt på borgerlige dyder som kompetanse, rettsstat og samfunnsansvar. I denne tradisjonen ble kvinner sett som moralske og sosiale aktører, med et særlig ansvar for omsorg, utdanning og filantropi. Wegners filantropiske arbeid og arbeid i kvinneorganisasjoner kan derfor forstås som et uttrykk for tidlig liberal reformtenkning, der kvinners rolle som samfunnsborgere ble utvidet innenfor rammen av sivilsamfunn og frivillige organisasjoner.

Hun og tre generasjoner av hennes familie var nære venner av ekteparet Hedvig og Wilhelm Adelsten Maribo, som også var gudforeldre til hennes datterdatter (Henriette Wegner Paus 1879–1942; lærer ved Nissens Pikeskole). Wegner og Maribo ble kjent som tysktalende innvandrere i Christiania og deres langvarige vennskap og samarbeid i filantropisk arbeid og kvinnesak helt fra 1840-årene og frem til Wegners død ansporet siden Maribo til å ta initiativ til en rekke andre prosjekter, herunder Dronning Louises Asyl, Kristiania Læseforening for Kvinder og Den kvindelige industriskole. Samarbeidet deres kan derfor regnes som den tidligste starten på en organisert kvinnebevegelse i Norge. Camilla Collett, som også var venn av Maribo, skrev diktet «Til Hedevig Maribo født Sonnleithner», der hun beskriver den etos som kjennetegnet Maribos – og hennes krets' – arbeid på denne måten:

«Hun spørger mindre, hva man tror og tænker,
End: Kan du hjælpes? Lider, trænger du?»

Camilla Collett, «Til Hedevig Maribo født Sonnleithner»

Henriette Wegner var den formative skikkelsen i det som ble et av de mest strukturelt betydningsfulle dynastiene knyttet til den tidlige utviklingen av kvinners medborgerskap, kvinners utdanning og organisert kvinnesaksarbeid i Norge på 1800-tallet. Ikke minst datteren Henriette Pauss og svigersønnen Bernhard Cathrinus Pauss var helt sentrale i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning og i å skape betingelsene for etableringen av den senere kvinnesaksbevegelsen. Skolen de eide og ledet, Nissens Pikeskole, fremstod som nervesenteret for den gryende kvinnesaksbevegelsen i 1870- og 1880-årene. Det som gjør Wegner og hennes etterkommere kvinnehistorisk betydningsfulle er ikke først og fremst isolerte «store kvinner», men hvor tidlig familien ble engasjert i kvinnesak, kontinuiteten over mange generasjoner, hvordan et progressivt engasjement i kvinnesak etterhvert gjennomsyret familien og dens nettverk, den stillferdige men betydningsfulle institusjonelle innflytelsen som flere generasjoner hadde og som bidro til å skape et rom for kvinner, og måten kvinner og menn jobbet sammen for å normalisere kvinners samfunnsrolle lenge før politisk likestilling ble en realitet, og lenge før 1880-årenes kvinnesaksbevegelse eksisterte.

Barn og ettermæle

Oldebarnet, humanisten Henriette Bie Lorentzen, sa da hun vendte tilbake fra konsentrasjonsleir i 1945 at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett». Hun fikk i 2022 et blått skilt i Riddervolds gate 9 i Oslo

Benjamin og Henriette Wegner var foreldre til seks barn, hvorav fem vokste opp. Den eldste sønnen Johan Ludwig Wegner (1830–1893) var trelasthandler og senere byfogd i Larvik, og var gift med Blanca Bretteville, datter av statsminister Christian Zetlitz Bretteville; den andre sønnen Heinrich Benjamin Wegner (1833–1911) var trelasthandler og gift med Henriette Vibe, datter av professor Frederik Ludvig Vibe; den tredje sønnen Egmont Wegner (1835–1843) døde som barn; den eldste datteren Sophie Wegner (1838–1906) var gift med oberst og adjutant for kong Karl IV Hans Jacob Nørregaard; den yngste datteren, kvinnesakspioneren Anna Henriette Wegner (1841–1918), var gift med teologen, skolemannen og kvinnesakspioneren Bernhard Pauss; den yngste sønnen George Wegner (1847–1881) var høyesterettsadvokat og døde 33 år gammel av tuberkulose i Australia. De har etterkommere ikke minst i familiene Wegner, Paus og Nørregaard.

Blant hennes barnebarn var advokat og Munch-venn Harald Nørregaard, eventyreren Benjamin Wegner Nørregaard, kvinnesakspioneren Olga Thinn, amtmann Benjamin Wegner d.y., vinhandler i Spania Ludvig Nørregaard, Røde Kors-president Nikolai Nissen Paus, industrileder Augustin Paus og fjellklatreren George Wegner Paus. Blant olde- og tippoldebarn er kvinnesaksforkjemperen Henriette Bie Lorentzen, fjellklatreren Egmont Nørregaard, legene Bernhard Paus, Eva Gram, Povel Nicolay Paus, Albert Collett Paus, og Stefan Paus Kutzsche, kvinnehistorikeren Sofie Rogstad, næringslivsleder Nikolai Paus, Ap-politiker Lucie Paus Falck, arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad og juristene Jakob Thinn, Rolf B. Wegner (1898), Rolf B. Wegner (1940) og Jens-Sveinung Wegner.

I folketellingen i 1865 bodde hun i en bygård i Christian Augusts Gade 17–19, som stod der Domus Juridica står nå. De nærmeste naboene i samme bygård var Fritz Wedel Jarlsberg og overhoffmesterinne Juliane Cathrine Wilhelmine Wedel Jarlsberg, med sønnen Fritz Wedel Jarlsberg, og enkefru Anna Krog med hennes unge datter Gina Krog.

Hun ble begravet 30. november 1875 på Gamle Aker kirkegård i Christiania, i samme grav som ektefellen. Gravminnet eksisterer ikke lenger; graven lå på område 004 til høyre for kirken. Seremonien foregikk kl. 13 i kapellet på Vår Frelsers gravlund rett ved siden av.

En av Blaafarveværkets koboltgruver, «Henriette Grube», ble oppkalt etter henne. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken var en bryllupsgave til henne og ble flyttet fra Fossum hovedgård til Frognerparken i 1837.

Litteratur

• Rolf B. Wegner (d.e.): Familien Wegner, Halden, 1963
• Rolf B. Wegner (d.y.): Mine tippoldeforeldre Henriethe og Benjamin Wegner forteller, 2013, 184 s., ill.
• Ingerid Hagen (2022). Blåfargen fra Modum: storhetstiden: Blaafarveværket 1822–1848. Stiftelsen Modums Blaafarveværk. ISBN 9788290734584. 
• Lars Roede (2012). «Industriherren Benjamin Wegner på Frogner». Frogner hovedgård: Bondegård, herskapsgård, byens gård. Pax forlag. s. 148–161. ISBN 9788253034966. 
• Berenberg/Gossler, Neue Deutsche Biographie
• »Berenberg aus Lier in Flandern», Deutsches Geschlechterbuch: genealogisches Handbuch bürgerliche Familien, bind 63: 1929, s. 1–40
• Percy Ernst Schramm, Neun Generationen: Dreihundert Jahre deutscher Kulturgeschichte im Lichte der Schicksale einer Hamburger Bürgerfamilie (1648–1948). Bd. I og II, Göttingen 1963/64.
• Percy Ernst Schramm, Kaufleute zu Haus und über See: Hamburgische Zeugnisse des 17., 18. und 19. Jahrhunderts, Hamburg, Hoffmann und Campe, 1949