Harry Fett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harry Fett
Født8. sep. 1875[1][2][3]Rediger på Wikidata
Christiania
Død13. sep. 1962[1][2][3]Rediger på Wikidata (87 år)
Oslo
BeskjeftigelseRiksantikvar, fabrikkeier
Embete
UtdannelseKunsthistorie
FarEduard Fett
MorEster Fett
BarnPer Fett
Harriet Flaatten[4][5]
NasjonalitetNorsk
GravlagtVestre gravlund
Medlem avDet Norske Videnskaps-Akademi
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien
UtmerkelserSt. Olavs Orden

Christinedal, Harry Fetts vei 10 i Oslo, var Harry Fetts bolig. Her er bygningen sett fra nordvest
Christinedal, sett fra sør. De eldste delene av bygningen er fra 1901. Terrassen fra 1920-årene

Harry Per Fett (1875–1962) var kunstsamler, kunsthistoriker, riksantikvar og fabrikkeier.[6]

Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fett var sønn av tyske Frans Eduard Fett (1849–1911) og svenske Ester Carolina Emilia Fischer (1852–1933),[7] datter av bankdirektør Per Adolf Fischer og Christine Rickert, fra Lidköping. Fett giftet seg i 1903 med Harriet Emilie von Trepka Rode (1880–1967), datter av lege Emil Ferdinand Rode (1852–1929) og Inga Marie Caroline Sundt (1853–81) av Sundt (slekt). Deres første barn var Hugo Emil Fett (1904–1993) som jobbet i Eduard Fett & Co, Oslo, takpapp- og vattfabrikk 1930–1984. De fikk så sønnen Per Harry Fett (1909–1996), som ble arkeolog og giftet seg med Eva Nissen Meyer (1910–2003), Norges første kvinnelige arkeolog. Senere fikk de døtrene Inga Marie, gift Gulseth, (1918–2012) og arkitekt Harriet, gift Flaatten (1919–2006).

Sønnen Per var en kjent kartlegger av vestnorske fornminner i sitt arbeid for Bergen Museum. Sønnesønnen Tryggve Fett (1943-2020) var seniorrådgiver ved Bergen Museum.[8]

Ifølge Aavitslands biografi var Fett politisk konservativ i tråd med den borgerlige bakgrunnen. Han tilhørte et sjikt som var begeistret for Fridtjof Nansen og Fedrelandslaget. Etter krigen ble han politisk mer åpen, ble venn av den radikale Sigurd Hoel, og fikk respekt for Einar Gerhardsen, ifølge Aavitsland.[9] Harry Fett var en nær venn av den svenske Prins Eugen, yngste sønn av Oscar II.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Etter examen artium i 1894 og annenrangs eksamen tilbrakte han fire år på studietur i Europa på anbefaling fra sin veileder Lorentz Dietrichson (1835–1918) som var kunsthistoriker og i 1880-årene hadde turnert Europa for å studere eldre trearkitektur. Fra 1899 gjorde Fett seg gjeldende i avisenes kunstspalter og ble i 1901 engasjert av Hans Aall (1869–1946) som i 1896 hadde etablert Norsk Folkemuseum. Der ble Fett amanuensis og disputerte i 1908 til dr.philos. på avhandlingen Billedhuggerkunsten i Norge under Sverreætten. Fett grunnla i 1910 tidsskriftet Kunst og kultur sammen med Haakon Shetelig og forlot Folkemuseet i 1911 for å ta over sin avdøde fars firma Eduard Fett & Co.. Han var også svært sentral i Fortidsminneforeningen som han også ledet fra 1911 til 1913.[10] Der tok Fett initiativet til en katalogisering av nettopp fornminner.

Riksantikvar[rediger | rediger kilde]

I 1913 ble det kjent at Fett skulle overta etter arkitekt Herman Major Schirmer (1845–1913), som hadde sittet kun fem måneder som Norges første riksantikvar.[11] Fett, som også i 1912 hadde søkt på stillingen og tapt, vant nå i konkurranse med historikeren Frederik Macody Lund (1863–1943) og arkitekten Holger Sinding-Larsen (1869–1938). Harry Fett ble av arkitekt Håkon Christie blant annet karakterisert som en energisk, handlingsorientert, lekende virvelvind. Sentralt i Fetts arbeid var vern av merkantile og industrielle miljø som Bryggen og Røros, en type miljø nasjonalromantikken hadde vist mindre interesse for.[9] Fett fikk vernet Bryggen i Bergen, bergstaden Røros og Basarene i Oslo.[12] Fett tok initiativ til det mobile galleriet Kunst på Arbeidsplassen i 1950, fire år etter at han gikk av som riksantikvar. Blant Fetts nederlag var rivingen av Empirekvartalet i Oslo for å gi plass til Regjeringskvartalet.[9]

Fabrikkeieren[rediger | rediger kilde]

Som fabrikkeier drev han takpapp-fabrikken Høienhall fabrikker som faren hadde etablert i Kristiania i 1891, etter å tidligere (fra 1871) ha holdt det gående som Vallø Pap & UldfabrikVallø utenfor Tønsberg inntil en brann i 1889.[13] Eiendommen ble kjøpt fra Eduards venn, Peter W. Kildal som hadde drevet krittmølle her. Høienhall fabrikker ble landets eldste takpappfabrikk og hadde på det meste 200 ansatte. Fabrikken lå på området som i dag er mellom dagens Bryn Senter og Østensjøveien. Harry Fett var kjent for sosiale tiltak og velferdstilbud for fabrikkens arbeidere. Etter hans død overtok eldstesønnen Hugo Fett (1903–1983) som eier i 1963 og fabrikken ble kontorlokaler. Hugo Fett var styreleder for Kunst på Arbeidsplassen fra 1963 til 1974. Fabrikken ble nedlagt i 1973.[14] I 2007 ble Christinedal solgt ut av familien. Bygningene revet, og i 2011 ble det oppført boligblokker. Hovedbygningen Christinedal og parkanlegget ble fredet i 2009 og består. Den er per 2013 Christinedal barnehage.

Hovedbygningen på Christinedal ble oppført i 1901 av faren, som oppkalte den etter sin svigermor Christine. Det bærer preg av å være tyskinspirert, med grønnmalt bindingsverk urtmurt med rød murstein. Fett flyttet inn etter farens død i 1911, da han også overtok driften. Det var her Harry installerte sin etterhvert betydelige malerisamling. Han hadde dekorert «Krohg-salen» med verker av Christian Krohg.[15] Ellers gikk det mye i Erik Werenskiold og Gerhard Munthe. Hans boksamling var ved hans død i 1962 på rundt 40 000 bind. Han ga selv ut en mengde bøker og skrifter[16] med et sterkt kulturfilosofisk preg, blant annet Norges malerkunst i middelalderen (1917) og Vort nationale enevelde (1925). Ellers foretok Fett flere renoveringer av hovedbygningen, blant annet i 1937 assistert av arkitekt Arnstein Arneberg og hans bror Einar Arneberg. Etter at fabrikken brant i 1917 brukte man stein fra hagen til gjenoppmuring, og i steinbruddet anla han en kunstnerisk terrasse i mosaikk sammen med malervennen Oluf Wold-Thorne, direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo Hans Dedekam (1878–1928), Carl Berner (arkitekt) (1877–1943), maleren Henrik Sørensen (1882–1962), redaktør Rolf Thommessen (1879–1939) og arkitekt Magnus Poulsson (1891–1958), så han hadde mange venner med innflytelse i alle aldre.[17]

I 2014 utkom en biografi om Harry Fett.[18]

Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Norges malerkunst i middelalderen (1917)
  • Vort nationale enevelde (1925).
  • Hellig Olav, Norges evige konge, Gyldendal norsk forlag, Oslo, 1938.
  • Finnmarksviddens kunst : «John Savio» I: Kunst og Kultur, 1940

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Harry_Fett[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Harry Per Fett, Norsk biografisk leksikon ID Harry_Fett, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.arkitektnytt.no, besøkt 23. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ runeberg.org, besøkt 23. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ (no) «Harry Fett» i Store norske leksikon
  7. ^ «Harry Fett – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. februar 2017. 
  8. ^ Stian Espeland (31. desember 2020). «Byhistoriker Tryggve Fett er død, 77 år gammel.». Bergensavisen. Arkivert fra originalen 15. april 2021. Besøkt 28. mai 2022. 
  9. ^ a b c Klassekampen 11. april 2014.
  10. ^ Kristin Bliksrud Aavitsland. «Fortidsdesign. Riksantikvar Harry Fett, kirkerestaureringer, estetikk og politikk». 
  11. ^ Myklebust, Dag: Med viten og vilje, Oslo 2014, Pax forlag
  12. ^ Dag og Tid 25. april 2014.
  13. ^ «Tapetproduksjon». Miljølære.no. 
  14. ^ «Beskrivelse og bilder om Christinedal og Høyenhall fabrikker». Østensjø historielag. Arkivert fra originalen 13. juli 2007. Besøkt 2. desember 2007. 
  15. ^ Sjur Harby. «Hjemme hos Harry Fett» (PDF). Fortidsminneforeningen (Gamle hus, hager og interiør). [død lenke]
  16. ^ Hugo Fett (1975). Dr. Harry Fett : bibliografi : 1875-1962-1975. Gyldendal. 
  17. ^ Sjur Harby. «Riksantikvaren Harry Fett - omstridt, bejublet og fortrengt». Kunst og Kultur, nr. 2 (2009). 
  18. ^ Kristin Bliksrud Aavitsland (2014). Harry Fett. Pax forlag. 
  19. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Herman Major Schirmer 
Riksantikvar
(1913–1946)
Etterfølger:
 Arne Nygård-Nilssen