Harry Fett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Harry Fett
Harry Fett, riksantikvar, ca. 1935, Oslo Museum, OB.F05862b.jpg
Født 8. september 1875
Christiania
Død 13. september 1962 (87 år)
Oslo
Gravlagt Vestre gravlund
Far Eduard Fett
Barn Per Fett
Utdannelse Kunsthistorie
Yrke Riksantikvar, fabrikkeier
Nasjonalitet Norsk
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien
Utmerkelser St. Olavs Orden

Christinedal, Harry Fetts vei 10 i Oslo, var Harry Fetts bolig. Her er bygningen sett fra nordvest
Christinedal, sett fra sør. De eldste delene av bygningen er fra 1901. Terrassen fra 1920-årene

Harry Per Fett (født 8. september 1875 i Christiania, død 13. september 1962 i Oslo) var kunstsamler, kunsthistoriker, riksantikvar og fabrikkeier.[1]

Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fett var sønn av tyske Frans Eduard Fett (1849–1911) og svenske Ester Carolina Emilia Fischer (1852–1933),[2] datter av bankdirektør Per Adolf Fischer og Christine Rickert, fra Lidköping. Fett giftet seg i 1903 med Harriet Emilie von Trepka Rode (1880–1967), datter av lege Emil Ferdinand Rode (1852–1929) og Inga Marie Caroline Sundt (1853–81) av Sundt (slekt). Deres første barn var Hugo Emil Fett (1904–1993) som jobbet i Eduard Fett & Co, Oslo, takpapp- og vattfabrikk 1930–1984. Senere fikk de døtrene Inga Marie, gift Gulseth, (1918–2012) og Harriet, gift Flaathen (1919–2006). De fikk også sønnen Per Harry Fett (1906–1996), som ble arkeolog og giftet seg med Eva Nissen Meyer (1910–2003), Norges første kvinnelige arkeolog. Per var en markant kartlegger av vestnorske fornminner i sitt arbeid for Bergen Museum. Sønnesønnen Tryggve Fett (født 1946) er seniorrådgiver ved Bergen Museum.

Ifølge Aavitslands biografi var Fett politisk konservativ i tråd med den borgerlige bakgrunnen. Han tilhørte et sjikt som var begeistret for Fridtjof Nansen og Fedrelandslaget. Etter krigen ble han politisk mer åpen, ble venn av den radikale Sigurd Hoel, og fikk respekt for Einar Gerhardsen, ifølge Aavitsland.[3] Harry Fett var en nær venn av den svenske Prins Eugen, yngste sønn av Oscar II.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Etter examen artium i 1894 og annenrangs eksamen tilbrakte han fire år på studietur i Europa på anbefaling fra sin veileder Lorentz Dietrichson (1835–1918) som var kunsthistoriker og i 1880-årene hadde turnert Europa for å studere eldre trearkitektur. Fra 1899 gjorde Fett seg gjeldende i avisenes kunstspalter og ble i 1901 engasjert av Hans Aall (1869–1946) som i 1896 hadde etablert Norsk Folkemuseum. Der ble Fett amanuensis og disputerte i 1908 til dr.philos. på avhandlingen Billedhuggerkunsten i Norge under Sverreætten. Fett grunnla i 1910 tidsskriftet Kunst og kultur, sammen med Haakon Shetelig og ga seg ved folkemuseet i 1911 for å ta over sin avdøde fars Eduard Fett & Co.. Han var også svært sentral i Fortidsminneforeningen som han også ledet fra 1911 til 1913.[4] Der tok Fett initiativet til en katalogisering av nettopp fornminner.

Riksantikvar[rediger | rediger kilde]

I 1913 ble det kjent at Fett skulle overta etter arkitekt Herman Major Schirmer (1845–1913), som hadde sittet kun fem måneder som den unge nasjonens første riksantikvar.[5] Fett, som også i 1912 hadde søkt på stillingen og tapt, vant nå i konkurranse med historikeren Frederik Macody Lund (1863–1943) og arkitekten Holger Sinding-Larsen (1869–1938). Harry Fett ble av arkitekt Håkon Christie blant annet karakterisert som en energisk, handlingsorientert, lekende virvelvind. Sentralt i Fetts arbeid var vern av merkantile og industrielle miljø som Bryggen og Røros, en type miljø nasjonalromantikken hadde vist mindre interesse for.[3] Fett fikk vernet Bryggen i Bergen, bergstaden Røros og Basarhallene i Oslo.[6] Fett tok initiativ til det mobile galleriet Kunst på Arbeidsplassen i 1950, fire år etter at han gikk av som riksantikvar. Blant Fetts nederlag var rivingen av Empirekvartalet i Oslo for å gi plass til Regjeringskvartalet.[3]

Fabrikkeieren[rediger | rediger kilde]

Som fabrikkeier drev han takpapp-fabrikken Høienhall fabrikker som faren hadde etablert i Kristiania i 1891, etter å tidligere (fra 1871) ha holdt det gående som Vallø Pap & UldfabrikVallø utenfor Tønsberg inntil en brann i 1889.[7] Eiendommen ble kjøpt fra Eduards venn, Peter W. Kildal som hadde drevet krittmølle her. Høienhall fabrikker lå på området som i dag er mellom dagens Bryn Senter og Østensjøveien. Fabrikken, som ble landets eldste takpappfabrikk, hadde på det meste 200 ansatte. Harry Fett var kjent for sosiale tiltak og velferdstilbud for fabrikkens arbeidere. Efter hans død overtok eldstesønnen Hugo Fett (1903–1983) som eier i 1963 og her ble kontorlokaler. Hugo Fett var styreleder for Kunst på Arbeidsplassen fra 1963 til 1974. Fabrikken ble nedlagt i 1973.[8] I 2007 ble Christinedal solgt ut av familien og bygningene revet, slik at her i 2011 sprang opp boligblokker. Men, hovedbygningen Christianedal og parkanlegget ble fredet i 2009 og består. Det er i 2013 Christinedal barnehage.

Hovedbygningen på Christinedal ble oppført i 1901 av faren som tok navnet Christine efter sin svigermor. Det bærer preg av å være tyskinspirert, med grønnmalt bindingsverk og murstein. Fett flyttet inn efter farens død i 1911, da han også overtok driften. Det var her at Harry installerte sin etterhvert betydelige malerisamling. Han hadde dekorert «Krohg-salen» med verker av Christian Krohg.[9] Ellers gikk det mye i Erik Werenskiold og Gerhard Munthe. Hans boksamling var ved hans død i 1962 på rundt 40 000 bind. Han ga selv ut en mengde bøker og skrifter[10] med et sterkt kulturfilosofisk preg, blant annet Norges malerkunst i middelalderen (1917) og Vort nationale enevelde (1925). Ellers foretok Fett flere renoveringer av hovedbygningen, blant annet i 1937 assistert av arkitekt Arnstein Arneberg og hans bror Einar Arneberg. Etter fabrikken brant i 1917 brukte man stein fra hagen til gjenoppmuring, og nettopp i stenbruddet anla han en kunstnerisk terrasse i mosaikk sammen med malervennen Oluf Wold-Thorne, direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo Hans Dedekam (1878–1928), Carl Berner (arkitekt) (1877–1943), maleren Henrik Sørensen (1882–1962), redaktør Rolf Thommessen (1879–1939) og arkitekt Magnus Poulsson (1891–1958), så han hadde mange venner med innflytelse i alle aldre.[11]

I 2014 utkom en biografi om Harry Fett.[12]

Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Norges malerkunst i middelalderen (1917)
  • Vort nationale enevelde (1925).
  • Hellig Olav, Norges evige konge, Gyldendal norsk forlag, Oslo, 1938.
  • Finnmarksviddens kunst : «John Savio» I: Kunst og Kultur, 1940

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Harry Fett i Store norske leksikon
  2. ^ «Harry Fett – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. februar 2017. 
  3. ^ a b c Klassekampen 11. april 2014.
  4. ^ Kristin Bliksrud Aavitsland. «Fortidsdesign. Riksantikvar Harry Fett, kirkerestaureringer, estetikk og politikk». 
  5. ^ Myklebust, Dag: Med viten og vilje, Oslo 2014, Pax forlag
  6. ^ Dag og Tid 25. april 2014.
  7. ^ «Tapetproduksjon». Miljølære.no. 
  8. ^ «Beskrivelse og bilder om Christinedal og Høyenhall fabrikker». Østensjø historielag. 
  9. ^ Sjur Harby. «Hjemme hos Harry Fett» (PDF). Fortidsminneforeningen (Gamle hus, hager og interiør). [død lenke]
  10. ^ Hugo Fett (1975). Dr. Harry Fett : bibliografi : 1875-1962-1975. Gyldendal. 
  11. ^ Sjur Harby. «Riksantikvaren Harry Fett - omstridt, bejublet og fortrengt». Kunst og Kultur, nr. 2 (2009). 
  12. ^ Kristin Bliksrud Aavitsland (2014). Harry Fett. Pax forlag. 
  13. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 2014-01-10. Besøkt 30. januar 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Herman Major Schirmer 
Riksantikvar
(1913–1946)
Etterfølger:
 Arne Nygård-Nilssen