Den norske Creditbank

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den norske Creditbank
BransjeBank
Etablert1857
Opphørt 1990
Etterfølger(e)Den norske Bank
Hovedkontor OsloRediger på Wikidata
LandNorge
Grunnlegger(e)Hans Gulbranson, Nicolay August Andresen, Torkel Halvorsen Aschehoug, Ole Jacob Broch, Jacob Andreas Christian Faye, Thomas Heftye, Henrik Helliesen, Thorvald Meyer, Adolf Bredo Stabell
Den norske Creditbanks hovedkontor i Oslo

Den norske Creditbank (DnC) var Norges første forretningsbank, stiftet den 1. oktober 1857.

Stifterne var generalkonsul, Sev. Chr. Andersen, konsul Nicolay A. Andresen, professor T.H. Aschehoug, Ole Jacob Broch, høyesterettsasessor, E. Bruun, generalkonsul Jacob Faye (for firma A. Grunig & Co), grosserer Hans Gulbranson, konsul Thv. Joh, Heftye, statsråd Henrik Helliesen, godseier Thorvald Meyer bankier, J.H. Schwendsen og banksjef Adolf Bredo Stabell, Banken etablerte seg i Kirkegaten 24 og flyttet senere til Kirkegaten 21.[1]

Selskapets aksjekapital var 215.000 spesidaler. Høyesterettsasessor E. Bruun var største enkeltaksjonær og tegnet seg for et beløp av spd. 35.000. Hans Gulbranson, Heftye & Søn og Thorvald Meyer tegnet hver seg for et beløp av spd.30.000.

Hovedkontoret i Oslo[rediger | rediger kilde]

Den norske Creditbanks bygning i Oslo er tegnet av Kristian Biong sammen med arkitektene Carl Michalsen, Einar Smith og Eystein Michalsen, og oppført 1923–26.

Kristian Biong fikk tildelt Houens fonds diplom for bygningen i 1928.

Bankvirksomheten[rediger | rediger kilde]

Ole Jacob Broch var påvirket av tankene til Henri de Saint-Simon om utopisk sosialisme som hadde ført til stiftelsen av investeringsbanken Crédit Mobilier. DnC var ingen sosialistisk bank, men tok seg av forhandlingene med utenlandske kreditorer da det kom inn vekselkrav på 1,7 millioner spd mot ialt 900 norske virksomheter. Staten tok opp lån for å redusere antall konkurser, og hovedstaden slapp med to; men i Bergen var det 70 konkurser i årene 1857-59, blant de som hadde spekulert i russisk rug. I 1864 led DnC et alvolig tilbakeslag etter John Collet Bredesens fallitt i Odalen, etterfulgt av «Opplandskrisen» som ramte Østlandet så hardt. Dette tæret på DnC-direktøren Adolf Bredo Stabell som ikke stod det over.[2] Oppgangstider i trelasthandelen hadde ført til at det var gitt lån som siden ble misligholdt; og bobehandlingen pågikk helt til 1877-78.[3]

På 1960- og 1970-tallet kjøpte eller fusjonerte DnC med mange lokale og regionale banker i Norge. Dette inkluderte Odda By- og Bygdebank (1964), Porsgrunds Ørebank (1964), Røkens Bank (1964), Oplandske Kreditbank (1966), Horten og Omegns Privatbank (1970), Privatbanken i Sandefjord (1970), Østfold Privatbank (1970), Finnmarkens Privatbank (1973), Haugesunds Forretningsbank (1973) og Opplandsbanken (1980).

I april 1990 fusjonerte DnC med Bergen Bank og dannet Den norske Bank, nå DNB.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Riege, Jacob (1924). «Den Norske Creditbank». Kristiania Forretningsstand i 300 år. Oslo: A.S Helge Erichsens forlag. s. 190. 
  2. ^ Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 (s. 170), Det norske samlaget 1985, ISBN 82-521-2388-0
  3. ^ «Opplandskrisen» i 1864, Norges bank

Litteratur[rediger | rediger kilde]